Sted: Morenefaret 16A
Til stede: Øyvind, Jarle, Gustav og Rolf
Aktuell bok: Sult av Knut Hamsun
Neste møte: Fredag 25. juli
Neste bok: Det gyldne evangelium av Gabriel Scott

En av norgeshistoriens fremste forfattere skulle under lupen i Apostrofens siste møte før sommerferien. Knut Hamsuns debutroman Sult fra 1890 falt godt i smak blant lesekrinsens medlemmer. Med et snitt på 7,5 poeng er det faktisk den boka som har fått høyest score etter Apostrofen innførte karakterskalaen.

Før debatten om romanen startet, var det duket for en liten visning av filmatiseringen av Sult fra 1966. Møtedeltakerne fikk se en nøkkelscene fra filmen som Øyvind på forhånd hadde plukket ut. Av de minuttene som ble vist på Øyvinds bærbare Mac, var konklusjonen fra de fleste at boka var bedre enn filmen. Jarle påpekte at boka for det meste handler om tanker, og det er det vanskelig å få fram på film.

Den eneste som ikke hyllet boka på møtet, var Gustav. Han så kvaliteter med romanen, men følte likevel det var vanskelig å komme igjennom den. Tungt språk og kjedelig handling. Ingen framdrift. Det skjedde det samme omigjen og omigjen. En bok man gleder segt til man har lest ferdig. Slik summerte Gustav opp boka. Han ga den likevel en sekser på børsen. Hovedgrunnen var temaet som ble tatt opp.

I motsetning til Gustav var både Øyvind, Jarle og Rolf svært begeistret for Sult. Jarle var riktig nok skeptisk de første 90 sidene, men etter det forsto han hva det gikk i, og han fikk et helt annet syn. Han pekte på at boka tar opp mange interessante temaer. Blant annet står det ubevisste sjelseliv sentralt. Det samme gjør menneskets ensomhet og isolering som følge av industrialiseringen, mente Jarle. Han mente også at Sult kan sees i en religiøs sammenheng. I hovedpersonens desperasjon etter mat, kan man trekke parallellen til menneskets sult etter mening med livet eller å finne Gud.

Jarle hadde også nylig lest en biografi om Hamsun, og han så klare selvbiografiske trekk med Sult. Han kunne fortelle gruppen at det var en rekke detaljer som ga mening i romanen på grunn av at han hadde lest en del om Hamsuns faktiske liv. Dersom han ikke hadde lest biografien først, ville han neppe fått like stort utbytte av Sult, mente Jarle.

Han benyttet anledningen til å komme med et svært informativt og spennende foredrag Knut Hamsuns liv og virke, noe de øvrige møtedeltakerne satte stor pris på. Det viste seg at Hamsun i sin glanstid var en damemagnet av rang og levde et liv i sus og dus i Kristiania. Han hadde innpass blant kultureliten og ble sponset av en bekjent av Bjørnstjerne Bjørnson. 

Øyvind og Rolf hadde ikke den samme biografiske bakgrunnen som Jarle, men det hindret dem ikke i å omtale boka i i svært rosende ordelag.

Øyvind mente Sult var så god at han bevisst måtte lese langsommere for at den ikke skulle ta slutt så fort. Han framhevet de språklige kvalitetene som noe av det beste han hadde vært borti. Språket og humoren var det drev boka framover for Øyvinds del. Tematikk og symbolikk var ikke like viktig.

Diskusjonen rundt Sult endte opp i en reprise av debatten som hadde regjert på Apostrofens nettsider den siste tiden – nemlig språk vs. tema, og hvordan vi skal bedømme i forhold til dette.  Her ble selvsagt Sult og Apostrofens forrige bok satt opp mot hverandre. Ikke uventet førte ikke debatten fram til felles enighet.

Alle var imidlertid enig i at den såkalte «Kydland-modellen» ikke er veien å gå. Denne modellen går ut på at leseren vurderer språk og innhold hver for seg på en skala fra 1 til 5. De to poengene blir så lagt sammen til en endelig karakter mellom 1 og 10. Jarle var den sterkeste motstanderen av «Kydland-modellen». Dessverre var ikke Kydland selv til stede på møtet, og dermed fikk han ikke utdypet fordelene og ulempene av sin egen poenggivingsmetode.

Både Jarle, Rolf og Øyvind endte opp med å gi Sult karakteren åtte. Øyvind var veldig i tvil om han skulle gå opp til ni, men etter en lengre evalueringsprosess kom han fram til at åtte var det mest korrekte.

Det gir dette resultatet:
Gustav – 6
Øyvind – 8
Jarle – 8
Rolf - 8

Referent: Øyvind 

Lesekrinsen Apostrofen går nye veier. Ved forrige møte (08.05.2008, nr.13 i rekken) ble det vedtatt å opprette «Apostrofens hederspris».

Prisen skal gå til en person eller forening i lokalmiljøet som har markert seg på en svært positiv måte. Utmerkelsen er på 10.000 kroner, og pengene skal samles inn på lesekrinsens møter i løpet av året.

Utdelingen vil skje en gang i året, og det er bare Apostrofens medlemmer som har anledning til å nominere kandidater. Hvem som får prisen skal vedtas i plenum under et av lesekrinsens møter. Drøfting av kandidater vil imidlertid skje kontinuerlig på Apostrofens nettsider. En egen link skal opprettes til dette formålet.

Håpet er at «Apostrofens hederspris» på sikt skal bli en betydelig og prestisjetung utmerkelse.

Ved forrige møte ble det også vedtatt et nytt rituale, som skal inn i vedtektene. Medlemene i Apostrofen forplikter seg til å gjøre noe godt for samfunnet eller medmennesker mellom hvert møte. Det står hvert enkelt medlem fritt til å bestemme hva han skal gjøre. På neste samling må han imidlertid redegjøre hvor hva han har gjort og hvorfor han gjorde akkurat dette.

Ellers var det de store temaene som ble debattert ved forrige Apostrofen-samling. Det startet med en lang utredning om djevelutdrivelse. Fortsatte med et innlegg om krigen og 17. mai-feiringen i 1940, og endte opp i diskusjoner om abort, alkohol og media.

Til stede på møte var: Jarle Mong, Øyvind Sandmark, Gustav Kjølberg og Rolf Skadsem.
Sted: Rolfs barndomshjem på Kåsen.

Referent: Øyvind

Hvor mye ensidig, forutintatt og usaklig journalistikk skal man tåle fra en av Norges største regionsaviser?

Dette er jo først og fremst en trist sak for alle parter, men jeg lar foreløpig den ligge da jeg mildt sagt er overrasket over hvordan en såpass seriøs avis som SA dekker denne saken. Hvor er det blitt av de kritiske spørsmålene til et intervjuobjekt? Et intervjuobjekt som stigmatiserer sin far og sin mor, sin familie, sine tidligere venner?

Følgende blir sagt av far til Arnfinn Nordbø i den akutelle artikkelen (les den her).

“Vår kjærlighet til sønnen vår står fast, men det gjør også vårt syn på Guds ord. Kall oss gjerne fundamentalister, men Bibelen er klar på dette punktet.”

“Vi elsker ham og ønsker ham velkommen hjem, men det ville vært et svik mot ham og Guds ord om vi skulle si at det livet han lever, er OK. Vi kjenner ikke sønnen vår igjen. Han var den mest konservative av oss alle.”

Den store overskriften på første side av Aftenbladet i dag var: Bedre død enn homofil nettsidens overskrift er: Har Satan tatt bolig i Arnfinn?

Det siteres noen anonyme meldinger Norbø fikk av tidligere venner, som bevis for disse ensidige overskriftene, mens de to som uttaler seg på den kristne familiens vegne og fra Misjonssambandet uttaler seg på en ryddig og saklig måte, men de får bare beskjeden spalteplass.

At denne tendensiøs journalistikken har tatt over Dagbladet og VG var jeg klar over, men Aftenbladet ?

Konflikten i midtøsten følges tett av hele verden. Det eldgamle fiendskapet mellom jøder og arabere lever i beste velgående i en liten del av midtøsten. Alle samfunnsengasjerte har en mening om denne konflikten. I år feirer Israels sin 60 års dag, i den anledning kunne det vært interessant med en ny midtøstendebatt i apostrofen.

Jarle, som ikke overraskende, er mannen bak denne postingen har forsøkt å finne objektiv informasjon vedrørende konflikten. Dette har imidlertid vist seg å være umulig. Han endte opp med Wikipedias versjon av Israels historie. Det er en kortversjon som kun beskriver de grove linjene. Det finnes bedre versjoner men disse må kjøpes siden de er i bokform. Her kommer altså Israels historie så langt. Hvordan bør historien fortsette ? Har jødene krav på et landområde ? Finnes det grobunn for en tostatsløsning ? Har araberne rett på mer enn Vestbredden og Gaza ? Vil staten Israel feire 100 års jubileum om 40 år ?

Israels land, også Oldtidens Israel, Det lovede land eller Det gamle Israel, kjent på hebraisk som Eretz Yisrael, har vært hellig for det jødiske folket fra de bibelske patriarkers tid: Abraham, Isak og Jakob. Bibelen har plassert denne perioden tidlig i det andre årtusen f.Kr. Ifølge Toraen ble landet Israel lovt til jødene som deres hjemland og jødedommens helligste steder er lokalisert her. Rundt det ellevte århundre f.Kr. ble den første av en rekke jødiske kongeriker og stater etablert for å styre regionen. Disse jødiske kongerikene regjerte periodevis det påfølgende millenniet. I tiden mellom de jødiske kongerikene og de islamske erobringene på 700-tallet kom Israel under assyrisk, babylonisk, persisk, gresk, romersk, sasanideisk og østromersk herredømme. Den jødiske tilstedeværelsen i regionen ble mindre etter det mislykkede Bar Kokhba-opprøret mot Romerriket i år 132 og den etterfølgende bortvisningen av jøder. Likevel ble det bevart en jødisk bosetning i Palestina, selv om brorparten av jødebefolkningen flyttet fra Judea til Galilea. Misjná og deler av Talmud, som er blant jødedommens viktigste religiøse tekster, ble utarbeidet i denne perioden. Israels land ble skilt fra Østromerriket rundt år 636 f.Kr. under de første muslimske erobringene. Kontrollen over regionen gikk frem og tilbake mellom umayyaderne, abbasiderne og korsfarerne de neste seks århundrene, før det falt i hendene på mamelukkene i 1260. I 1516 ble landet Israel en del av Det osmanske riket som regjerte i regionen frem til det tyvende århundre.

Sionisme og det britiske mandatet
Jøder som bodde i diasporaen hadde et sterk lengsel etter å returnere til Sion og Israels lovede land. Håpet og lengselen kom tydelig frem i Bibelen og er et sentralt tema i den jødiske bønneboken. Fra begynnelsen av det tolvte århundre begynte en liten, men stabil strøm av jøder å forlate Europa for å bosette seg i det hellige landet. Innvandringen økte etter at jødene ble utvist fra Spania i 1492. I løpet av det 16. århundre slo store samfunn rot i de fire hellige byene, og i andre halvdel av det 18. århundre bosatte hele hasidiske samfunn fra Øst-Europa seg i det hellige landet.

Den første, store bølgen av moderne immigrasjon, kjent som første aliyah (hebraisk: עלייה), begynte i 1881, da jødene flyktet fra pogromer i Øst-Europa. Sionistbevegelsen eksisterte i teorien, men Theodor Herzl har i ettertid blitt kreditert som grunnlegger av den politiske sionismen,[36] en bevegelse som forsøkte å etablere en jødisk stat i Israels land ved å løfte jødespørsmålet til et internasjonalt nivå.[37] I 1896 publiserte Herzl Der Judenstaat (Den jødiske staten), og fremsatte sin visjon om en kommende stat. Det påfølgende året ledet han den første sionistkongressen.

Den andre aliyah (1904–1914) begynte etter Kishinev-pogromen. Omtrent 40 000 jøder bosatte seg i Palestina. Både den første og den andre bølgen av innvandrere var hovedsakelig ortodokse jøder, mens de under den andre Aliyah også inkluderte sosialistpionerene som etablerte Kibbutz-bevegelsen. I 1917, under første verdenskrig utstedte Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour det som ble kjent som Balfourerklæringen, som «… ser med velvilje på etableringen i Palestina av et nasjonalhjem for det jødiske folket, …» Den jødiske legionen, en gruppe bataljoner som i hovedsak var dannet av frivillige sionister, assisterte under den britiske erobringen av det som senere ble Israel. Arabisk motstand mot planen førte til Palestinaopprøret i 1920 og til dannelsen av den jødiske forsvarsorganisasjonen, kjent som Haganah, hvorfra Irgun og Stern-gjengen sprang ut. I 1922 innvilget Folkeforbundet Storbritannia Palestinamandatet. Dette ble begrunnet med ønsket om å «plassere landet i en slik politisk, administrativt og økonomisk tilstand at det vil sikre etableringen av det jødiske nasjonalhjem».

Den jødiske innvandringen fortsatte med den tredje (1919–1923) og fjerde aliyah (1924–1929), som tilsammen førte 100 000 jøder til Palestina. I kjølvannet av Jaffa-opptøyene, i mandatets tidlige dager, forbød britene jødisk innvandring, og territoriet som ble igjen til en jødisk stat ble plassert i Transjordan. Nazismens oppblomstring på 1930-tallet førte til den femte aliyah, med en tilstrømning på en kvart million jøder. Tilstrømningen resulterte i det arabiske opprøret i 1936–1939, og førte til at britene forsøkte å begrense immigrasjonen med Hvitboka av 1939. Siden land over hele verden avviste jødiske flyktninger som flyktet fra holocaust, ble en hemmelig bevegelse, nå kjent som Aliyah Bet, organisert for å bringe jøder til Palestina. Ved slutten av andre verdenskrig stod jødene for 33 % av Palestinas befolkning, elleve prosent høyere enn i 1922.

Selvstendighet og de første årene
I 1947 trakk det britiske styret seg tilbake fra Palestinamandatet og slo fast at at de var ute av stand til å fatte en beslutning som ville være akseptabel for både araberne og jødene. Det nylig etablerte FN vedtok FNs delingsplan (FNs sikkerhetsråds resolusjon 181) den 29. november 1947, og delte landområdet i to stater, én arabisk og én jødisk. Jerusalem ble utpekt som en internasjonal by – en corpus separatum – administrert av FN for å unngå konflikter om byens status. Det jødiske samfunnet godtok planen, men den arabiske ligaen og Den høyere arabiske komité avslo.

Til tross for dette ble staten Israel erklært selvstendig den 14. mai, 1948, én dag før slutten på det britiske mandatet over Palestina. Ikke lenge etter gikk fem av medlemmene av Den arabiske liga – Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak – til angrep på Israel, og startet den såkalte Israels uavhengighetskrig. Etter nesten ett år med kamper ble det erklært våpenhvile og etablert midlertidige grenser, kjent som grønne linje. Jordan inkluderte det som senere ble kjent som Vestbredden og Øst-Jerusalem i sitt domene, og Egypt tok kontroll over Gazastripen. Israel ble anerkjent som medlem av de Forente nasjoner den 11. mai, 1949. Under fiendtlighetene flyktet 711 000 arabere fra Israel, ifølge FN. Skjebnen til de palestinske flyktningene er et av de viktigste stridsspørsmålene i Palestina-Israel-konflikten.

I statens tidlige år dominerte sosialsionismen israelsk politikk, som i denne perioden var ledet av statsminister David Ben-Gurion. Disse årene var preget av masseimmigrasjon av holocaust-overlevende og utvandrende jøder fra arabiske land. Den ble forsterket av vold mot jøder og konfiskering av jødisk eiendom, støttet av Den arabiske liga. Omtrent 850 000 jøder flyktet fra sine hjem i arabiske land fra 1948 til tidlig på 70-tallet, hvorav 600 000 fant sitt hjem i Israel. Israels befolkning økte fra 800 000 til to millioner mellom 1948 og 1958. De fleste ankom som flyktninger uten eiendeler. De ble huset i midlertidige leirer kjent som ma’abaroter. I 1952 levde over 200 000 immigranter i disse teltbyene. Behovet for å bedre forholdene fikk Ben-Gurion til å signere en avtale om krigsskadeerstatning med Vest-Tyskland som utløste masseprotester fra jøder som ikke likte tanken på at Israel «gjorde forretninger» med Tyskland.

På 1950-tallet ble Israel ofte angrepet av den arabiske fedayeen, først og fremst fra den Egypt-okkuperte Gazastripen.[61] I 1956 sluttet Israel seg til en hemmelig allianse med Storbritannia og Frankrike med mål om å gjenvinne Suezkanalen, som egypterne hadde nasjonalisert (se Suezkrisen). Til tross for at de erobret Sinaihalvøya ble Israel tvunget til retrett på grunn av press fra Amerikas forente stater og Sovjetunionen som gjenytelse for garantier om israelske skipsfartsrettigheter i Rødehavet og kanalen.

I begynnelsen av det påfølgende tiåret pågrep Israel Adolf Eichmann, en av de som implementerte Den endelige løsning og senere holdt seg skjult i Argentina, og stilte ham for retten.[63] Rettssaken gjorde et større inntrykk på den offentlig bevisstheten om holocaust og frem til dags dato er Eichmann den eneste som har blitt dømt til døden ved en israelsk domstol.

Konflikter og fredstraktater
I 1967 samlet Egypt, Jordan og Syria sine tropper ved de israelske grensene, utviste FNs fredsstyrker og blokkerte Israels adgang til Rødehavet. Israel anså disse handlingene som en casus belli for et forkjøpsangrep og innledet seksdagerskrigen, en krig hvor de tok kontroll over Vestbredden, Gazastripen, Sinaihalvøya og Golanhøyden. Grensene fra 1949 ble de administrative grensene mellom Israel og de okkuperte områdene. Jerusalems grenser ble utvidet, og Øst-Jerusalem ble innlemmet i Israel. Med Jerusalemloven, som gikk igjennom i 1980, bekreftet Israel denne oppfatningen og startet en ny, internasjonal kontrovers om Jerusalems status.

Tidlig på 1970-tallet startet palestinske grupper en bølge av angrep rettet mot israelske mål rundt om i verden, inkludert en massakre av israelske atleter under Sommer-OL 1972. Israel svarte med Operasjon Guds vrede, hvor de som var ansvarlig for München-massakren ble sporet opp og drept. Den 6. oktober 1973, på jom kippúr, den helligste dagen i den jødiske kalenderen, gikk den egyptiske og syriske hæren til et overraskende angrep mot Israel. Krigen endte den 26. oktober da Israel hadde drevet de angripende styrkene tilbake, men de led store tap. En intern granskning fritok regjeringen fra ansvaret for krigen, men allmennhetens sinne tvang statsminister Golda Meir til å gå av.
Knesset-valget i 1977 markerte et stort vendepunkt i Israels politiske historie da Menachem Begins parti, Likud, tok kontrollen fra Arbeiderpartiet. Senere samme år besøkte Egypts president, Anwar Sadat, Israel etter invitasjon fra Menachem Begin. Sadat talte i Knesset. Anwar Sadat var den første arabiske lederen som anerkjente Israel. I de to etterfølgende årene signerte Sadat og Menachem Begin Camp David-avtalen og fredstraktaten mellom Israel og Egypt. Israel trakk seg tilbake fra Sinaihalvøya og besluttet å gå til forhandlinger om selvstyre for palestinere på den andre siden av den grønne linjen, en plan som hittil ikke er iverksatt.

I 1982 grep Israel inn i den libanesiske borgerkrigen for å tilintetgjøre baser Palestinas frigjøringsorganisasjon hadde brukt for å skyte ut prosjektiler mot Nord-Israel. Situasjonen uvilket utviklet seg til den første Libanon-krigen. Israel trakk seg tilbake fra store deler av Libanon i 1986, men opprettholdt en grenselandbuffersone frem til 2000. Den første intifada, et palestinsk opprør mot israelske regler,[73] brøt ut i 1987 med voldshandlinger i de okkuperte områdene. I løpet av de neste seks årene ble mer enn tusen mennesker drept i voldshandlinger, mye av dette var intern palestinsk vold. Under Gulfkrigen støttet PLO og mange palestinere Saddam Hussein og irakiske prosjektilangrep mot Israel.
I 1992 ble Yitzhak Rabin statsminister etter et valg hvor hans parti frontet kompromiss med Israels naboer. Det samme året signerte Shimon Peres og Mahmoud Abbas, på vegne av Israel og PLO, Oslo-avtalen, som ga den palestinske selvstyremyndigheten rettighetene til å styre deler av Vestbredden og Gazastripen selv, til gjengjeld for anerkjennelse av Israels rett til å eksistere og få en slutt på terrorismen. I 1994 ble fredsavtalen mellom Israel og Jordan signert, og dermed ble Jordan det andre arabiske landet som normaliserte forholdet til Israel. Allmennhetens støtte til forliket avtok da Israel ble rammet av en angrepsbølge fra palestinerne. En ekstremt, høyreorientert jøde gjennomførte et vellykket attentat og drepte Yitzhak Rabin i november 1995 i det han forlot en fredsdemonstrasjon til støtte for Oslo-prosessen. Dette sjokkerte hele nasjonen. På slutten av 1990-tallet trakk Israel seg tilbake fra Hebron,[81] under Benjamin Netanyahus styre, og signerte Wye-avtalen som ga større kontroll til den palestinske selvstyremyndigheten.
Ehud Barak, som ble valgt til statsminister i 1999, begynte et nytt årtusen med å trekke tilbake styrker fra Sør-Libanon og han avholdt forhandlinger med formannen i selvstyremyndigheten, Yasir Arafat og USAs daværende president Bill Clinton under Camp David-forhandlingene i 2000. Under forhandlingene fremla Barak en plan for etablering av en palestinsk stat, men Yasir Arafat avslo. Etter at forhandlingene brøt sammen, begynte palestinerne den andre intifada.

Under en særskilt avstemning i 2001 ble Ariel Sharon ny statsminister. I løpet av sin funksjonstid gjennomførte Sharon en ensidig tilbaketrekning fra Gazastripen og gikk også i spissen for byggingen av Israels barriere på Vestbredden. I januar 2006, etter at Ariel Sharon fikk et kraftig slag som etterlot ham i koma, ble makten ført videre til Ehud Olmert. Israelske soldater ble kidnappet av Hamas og Hizbollah og avskallingen av bosetninger ved Israels nordligste grenser førte til en fem uker lang krig, kjent i Israel som andre Libanon-krig. Konflikten endte med at FN meklet frem en våpenhvile. Israels statsoverhode, Dan Halutz, fratrådte etter krigen.

Den 27. november, 2007, ble den israelske statsministeren Ehud Olmert og den palestinske presidenten Mahmoud Abbas enige om å forhandle uten betingelser, og på alle måter arbeide for å oppnå enighet innen slutten av 2008.

Sted: Hjemme hos Jarle
Tid: Torsdag 10. april.
Til stede: Jarle, Gustav, Rolf og Øyvind.
Aktuell bok: Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede av Jan Wiese.
Neste bok: Utdrivelse av Thomas Teglgaard.

Nye vedtekter i Apostrofen.
Jarle stilte spørsmål om det skulle åpnes for kvinnelige medlemmer i lesekrinsen. Dette ble blankt avvist av gruppens medlemmer, og en ny vedtekt ble straks formulert. Den lyder som følger: “Apostrofen er STENGT for kvinnelige medlemmer”. Like etter fremmet Jarle et forslag som ble langt bedre mottatt av gruppen. Han foreslo at det åpnes opp for gjestedeltakere. Det syntes gruppen var en strålende idé. De fire medlemmene kom fram til at utenforstående personer som har en viss fagkompetanse innen et egnet felt, kan bli invitert med på et møte for å holde foredrag. Gruppen var imidlertid klar på at gjesten ikke har anledning til å delta ved middagen i forkant av møtet. Han er også nødt til å gå så snart foredraget og påfølgende spørsmålsrunde er unnagjort. En rekke navn ble foreslått som aktuelle kandidater. Jonas Edland, Tore Renberg, Bryne-forfatter Nils Henrik Smith og ulike krigsveteraner ble nevnt.

Dette til tross; ingen gjester er blitt invitert til neste møte, som blir hos Rolf på selveste frigjøringsdagen. Gruppen kom fram til at det ved denne  anledningen hadde passet perfekt å ha en krigsveteran som gjest. Det ser imidlertid ut til at det drøyer litt før den første gjesten kommer.

Øyvind

Etter to store nedturer på bokfronten, var det knyttet stor spenning til Apostrofens neste bok – “Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede” av den pensjonerte forlagssjefen Jan Wiese.

Og Apostrofens medlemmer kunne med glede konstatere at romanen hadde vært en opptur. Øyvind uttrykte at det var en av de beste bøkene han hadde lest på lang tid og kunne absolutt anbefale den videre til andre. Også Rolf og Gustav viste begeistring for Wieses eneste roman. Gustav hadde riktignok slitt med innledningen, men hadde etter hvert blitt omvendt. Jarle var den eneste som ytret misnøye. Han så ikke det helt store i boken, uten at han helt klarte å peke på hva.

Det ble diskuterte hva som gjorde “Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede” til godt lese stoff. Øyvind hadde latt seg sjarmere av forfatterens språk og fortellerform. Han lot seg fascinere av hvordan Wiese knytter tre ulike fortellerstemmer sammen. Det ble stilt spørsmål om hva forfatteren ønsker å formidle igjennom boken. Hva var budskapet? Rolf mente at det nødvendigvis ikke lå noe stort budskap bak. Meningen var enkelt og greit å underholde og ikke mer enn det, og det lykkes forfatteren med.
Apostrofens medlemmer satt igjen med et par ubesvarte spørsmål etter å ha lest romanen. Hvem er for eksempel den gamle mannen som dukker opp ved fontenen mot slutten? Og hvorfor dukker han opp? Og hvordan gikk det med fortelleren da han vendte tilbake til hjembyen etter ti år på flykt? Gruppen hadde få svar. Gustav sa han måtte lese de første sidene om igjen etter han var ferdig med boken, for å få en større forståelse. Øyvind var klar på at dette var en bok han helt klart måtte lese igjen.

Karakterboken: Øyvind var mest begeistret og ga romanen åtte poeng. Han var en stund i tvil om han skulle gå opp til nieren, men lot være. Både Gustav og Rolf ga sju poeng. Boken var god og underholdene, men mer enn sju var det ikke, mente duoen. Jarle overrasket med å gi en sekser. Dette til tross for at han hadde vært en smule skeptisk til boken tidligere under møtet. Jarles stemmegivning førte til en debatt om hvordan skillet mellom karakterene burde være. Konklusjonen er noe uklar, men det er i hvert fall på det rene at tieren skal henge fryktelig høyt og er forbeholdt det ypperste av det ypperste.

Jarle - 6
Øyvind - 8
Gustav - 7
Rolf - 7
Karakter: 7

Øyvind

På min tur innom tunnelbanen kom jeg i dag over et dikt så fint at jeg måtte legge det på minnet ved hjelp av min mobiltelefon. “Dikt på veien” er et veldig hyggelig innslag i det ellers så reklamedominerte offentlige rom. Diktet jeg falt for var signert Olav H. Hauge.

Når det kjem til stykket

År ut og år inn har du site bøygd yver bøker
du har samla deg meir kunnskap
enn du treng i ni liv.
Når det kjem til stykket, er det
so lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.

Hei. I anledning kveldens møte som jeg desverre ikke kan overvære kommer mitt innlegg som seg hør og bør på Apostrofen.

I går kveld var vi på “Ja til ekteskapet” sin paneldebatt om felles ekteskapslov. Den store forskjellen fra sist, Protestfestivalen, var Inge Lønning. Høyres professor i teologi er en retoriker av rang, en fryd å høre på. Han hadde blant annet med seg en lege fra Ullevål i panelet. Motstanderene (som sier ja til felles ekteskapslov) var tynnere besatt med blant annet en student fra UiO og Rolf Terje Klungland fra AP.

Utgangspunktet for debatten er følgende 5 lovendringer som regjeringen foreslår: 

a) Ekteskapsloven.
Kjønnsnøytralisering av ekteskapet.

b) Bioteknologiloven.
Assistert befruktning for lesbiske.

c) Adopsjonsloven.
Homofil adopsjon.

d) Barneloven.
Kvinnen som erstatter far, blir automatisk juridisk ”medmor”.

e) Partnerskapsloven blir avskaffet.

Etter å ha overvært to debatter om dette temaet er det påfallende hvordan motstanderene av felles ekteskapslov argumenterer og forsøker å tegne de store linjene. Hva vil følgende av en slik endring vil bli? Ikke om 5 år, men om 50 år. Som tidligere nevnt (les protestfestivalen) synes jeg de har mange gode argumenter. Deres motstandere møter ofte disse argumentene med sine følelser av ikke å føle seg som et likeverdig menneske, de hevder å bli diskriminert. Argumentene starter ofte med jeg føler meg …… . Alle disse følelsene gjør at debatten mister sin dybde og stadig må begynne på ny. Dette skjer til tross for at deres motstandere gjentatte ganger hevder at de ikke har homofobe holdninger.

Et av argumentene Inge trakk opp av hatten: “I alle norske bedriftsstyrer er det i dag pålagt at det skal være minst 40% kvinner, mot før 0%. Dette fordi mann og kvinne påviselig er forskjellige og yter ulik innflytelse. Hvorfor glemmer vi dette argument når vi snakker om en langt viktigere jobb, å oppdra barn? Eksempelt kan forlenges med å se på skoler og barnehager som ønsker seg flere menn. Hvorfor?

Det var også interessant å se at paneldebatten nærmest var fri for religiøse argumenter. Det biologiske og tanken på barna sto i sentrum.

Tilbake til sakens kjerne: blir homofile diskriminert? Jeg lar Jon Kvalbein svare på dette spørsmålet (etter et tips fra Jarle). Se “Blir homofile diskriminert?”.

Bjørn Ingvar.

Homofile blir diskriminert, hører vi ofte. De kan ikke inngå ekteskap. Norsk lov gir dem ikke rett til å adoptere barn. Dette er diskriminering – på linje med rasediskriminering, hevder noen. Er det sant? 

Av: Jon Kvalbein, Oslo

1. Forskjellsbehandling = diskriminering?
Språk er makt. Det er derfor viktig å analysere de ordene som brukes i denne og andre debatter. Hvis man ikke gjør det, kan noen av debattdeltakerne lett manipulere innholdet i diskusjonen.

Ordet ”diskriminering” forbindes nesten alltid med noe negativt. Vi tenker umiddelbart på en uakseptabel forskjellsbehandling. Men sannheten er at det finnes mange former for forskjellsbehandling som er godt begrunnet. Ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. I skolen blir elever forskjellsbehandlet ved tilpasset opplæring. Nettopp for at den enkelte elev skal få maksimalt læringsutbytte, kan de få ulik opplæring, ulike arbeidsoppgaver – kanskje egne undervisningstimer. Ingen vil finne på å kalle dette diskriminering. For forskjellsbehandlingen har et formål som vi aksepterer. I hverdagen har vi mange typer forskjellsbehandling. Egne parkeringsplasser er avsatt til funksjonshemmede, de blir forskjellsbehandlet for ikke å bli diskriminert. Hvem som helst kan ikke opprette et lege- eller advokatkontor – for kundene skal være sikret at yrkesutøvere har den utdanning som kreves. Ingen vil si at de blir diskriminert fordi de ikke kan bli ansatt i alle slags stillinger. Det kan finnes situasjoner der det er legitimt å forskjellsbehandle etter etnisk bakgrunn. Å kreve at presidenten i sametinget selv skal være same, vil neppe være urimelig.

Vi må skjelne mellom diskriminering og forskjellsbehandling. Det siste kan være legitimt og rett når det har en god og saklig begrunnelse.

2. Bør homofile få adoptere?
Er det diskriminerende at homofile ikke får adoptere barn? Neppe. Det er mye som taler for at en slik forskjellsbehandling er saklig og godt begrunnet, blant annet fordi det finnes fundamentale forskjeller mellom samkjønnede par og kvinne-mann-par.

I alle saker som har med barn å gjøre, bør man etterleve føre-vàr-prinsippet: Når negative konsekvenser ikke kan utelukkes, bør ingen forandring foretas. Tvilen må komme barna til gode. Adopterte barn har rett på det som er det naturlige og det beste for alle barn – en mor og en far. Vil ikke noe annet være diskriminering av barna og brudd på rettighetene til adopterte barn?

Hvis adopterte barn – uten selv å ha bedt om det – blir plassert i en familierelasjon som i biologisk forstand ikke er naturlig, kan vi vel i sannhet snakke om diskriminering. All adopsjonstenkning hittil har lagt vekt på at barn som blir rykket opp fra sin slekt og sitt miljø, skal få så like oppvekstvilkår som mulig til det naturen har lagt til rette for – en mor og en far. Bør det ikke fortsatt være slik?

3. ”Barnets beste?”
«Barnets beste» er et uttrykk som går igjen i alle lover som gjelder barn og barns oppvekstvilkår: Barneloven, Adopsjonsloven og Konvensjonen om barns rettigheter. Det innebærer ikke en mistillit til homofiles omsorgsevne, men det er en grunnleggende oppfatning at det er til barnets beste å vokse opp i et hjem med en mor og en far som gir det trygghet og omsorg. Skilsmisse og samlivsbrudd gjør at flere tusen barn vokser opp hos en enslig forsørger. Men i slike situasjoner blir det gjort ekstra bestrebelser for at barna skal ha god kontakt med både mor og far.

I norske samtykkeadopsjoner – der en enslig mor bortadopterer sitt barn like etter fødselen - viser erfaringene at det alltid er et uttrykkelig ønske fra mor at barnet skal vokse opp i et vanlig hjem med mor, far og søsken. (Dette bekreftes av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.)

Det er ingen menneskerett å få barn, verken for heterofile eller homofile. Men når vi som samfunn skal legge premissene for barnets beste, da må vi ta utgangspunkt i at alle barn kommer fra en mor og en far. Det optimale er å få vokse opp i et hjem med en mor og en far. Det gjelder ikke minst adoptivbarn som har hatt en vanskelig start i livet. Barn som adopteres til Norge kommer fra en ustabil livssituasjon og til en fremmed kultur.

Mor og far er viktige som rollemodeller i ulike faser i oppveksten. Barn trenger både maskuline og feminine forbilder for utvikling av selvbilde og identitet, forståelse og opplevelse av likestilling og forholdet til det annet kjønn.

Barnekonvensjonens artikkel 2 handler om ikke-diskriminering og vern mot forskjellsbehandling. Å gi homofile rett til adopsjon vil innebære å forskjellsbehandle barn, nemlig å frata en gruppe barn muligheten til å få både en mor og en far, når de må unnvære sine biologiske foreldre og der er en kø av ektepar som ønsker å påta seg den oppgaven.

Et viktig poeng er det også at opprinnelseslandene, der de aller fleste adopterte barna kommer fra, har sagt et klart nei til homofile adoptivforeldre. (Innholdet i dette avsnittet om ”Barnets beste?” er hentet fra en artikkel av Helene Freilem Klingberg i Liberal nr. 1, 2005: ”Barns beste eller homofile rettigheter?”)

4. Kolossal bevisbyrde
På tross av det homofile talspersoner ofte påstår, er det på ingen måte bevist at homofil adopsjon er til barnas beste. Adopsjonsforskningen er mangelfull og dårlig. Den gir ikke noe grunnlag for å trekke allmenne konklusjoner. Når homofile talspersoner likevel gjør det, skjer det på et uforsvarlig og mangelfullt grunnlag. Alle som er i tvil om forskningssituasjonen, bør kontakte en seriøs kjønnsforsker for å få bekreftet hvor utilstrekkelig den er. (Mer informasjon om temaet finnes på dette nettstedet i artikkelen “Homofil adopsjon - hvorfor ikke?” under headingen Homofil adopsjon - Artikler.)

I årtusener har samfunnet og kulturen hatt som grunnleggende forutsetning at det er best for barn å vokse opp med både mor og far. Hundrevis av studier og prosjekter innen familie- og barnepsykologien de siste tiårene viser at barn utvikler seg best med både en mor og en far. De som ønsker å underslå denne innsikten om hva som er til barns beste, har en kolossal bevisbyrde.

Så lenge denne bevisbyrden ikke er ryddet unna, bør ikke samfunnet innføre nye lover. Å kalle dette for diskriminering, betyr at man allerede på forhånd har bestemt seg for at homofil adopsjon ikke strir mot barnas beste. Men hvis det er til barns beste å ha foreldre av begge kjønn, så kan man ikke kalle det diskriminering at samkjønnede ikke får adoptere. Samfunnet bedømmer det bare slik at barnets beste veier tyngre enn de homofiles ønske om å være likestilt med mann-kvinne-relasjonen. Siden det er en saklig og velbegrunnet ordning som fungerer til barnas beste, er det uholdbart å kalle det for ”diskriminerende”. Å sette mor-far-barn-relasjonen i en særstilling er godt fundert i erfaring, forskning og biologi og er ikke blitt tilbakevist med god forskning eller overbevisende argumenter.

5. Ekteskap, diskriminering og menneskerettigheter
Er det uttrykk for usaklig forskjellsbehandling og diskriminering at homofile ikke kan inngå ekteskap? Neppe. Verken juridisk, sosialt eller moralsk er det diskriminerende å definere ekteskapet som et forhold mellom mann og kvinne. Slik har alle kulturer og sivilisasjoner tenkt i tusener av år. Også i generasjonene som kommer, er det mange gode grunner til at ekteskapet bør vernes som et forpliktende samlivsforhold mellom én mann og én kvinne.

Når det snakkes om ekteskap i menneskerettighetene, tales det entydig om forhold mellom mann og kvinne. Det er denne type ekteskap som beskyttes av menneskerettighetene. I Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, art. 23, er det formulert slik:

”1. Familien er den naturlige og grunnleggende samfunnsenhet og har krav på beskyttelse av samfunnet og staten.
2. Retten for menn og kvinner i gifteferdig alder til å inngå ekteskap og stifte familie skal anerkjennes.
3. Intet ekteskap må inngås uten de fremtidige ektefellers frie og uforbeholdne samtykke.
4. Konvensjonspartene skal ta passende forholdsregler for å sikre ektefellenes likestilling med hensyn til rettigheter og plikter ved inngåelse av ekteskap, under ekteskapet og ved dets oppløsning. I tilfelle av oppløsning av ekteskapet, skal barna sikres nødvendig beskyttelse.”

Her er ekteskapet omtalt under den forutsetning at det dreier seg om en rettslig gyldig ordning for samliv mellom mann og kvinne. Giftemål, ekteskap og familie knyttes sammen som begreper. Det er retten for menn og kvinner i gifteferdig alder til å inngå ekteskap og stifte familie som stadfestes, fordi familien er den naturlige og grunnleggende samfunnsenhet som har krav på beskyttelse av samfunnet og staten. Andre samlivsformer enn ekteskapet mellom mann og kvinne i ekteskapet er ikke omtalt. Det er derfor ikke brudd på menneskerettighetene å reservere ekteskapet til relasjonen mellom mann og kvinne.

I artikkel 26 om ikke-diskriminering i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter er seksuell legning ikke særskilt nevnt. Homofile pressgrupper har gjort forsøk på å få inn homoseksuelle som en gruppe med særlig behov for beskyttelse, men slike forsøk har møtt sterk motstand og har ikke ført frem. Dersom vestlige land skulle øve press for å erstatte ekteskapsbegrepet i menneskerettighetene slik at ”kjønnsnøytrale ekteskap” blir inkludert, vil dette kunne medføre et tilbakeslag for arbeidet med å skape respekt for menneskerettighetene – både i muslimske og andre land.

6. Hva kjennetegner ekteskapet?
Den russisk-amerikanske sosiologiprofessoren Pitirim A. Sorokin studerte ekteskapet i ulike kulturer. Han fant at en sterk ekteskapsinstitusjon fungerte som et sosialt indisium på individenes fysiske, mentale, åndelige og borgerlige modenhet. Ekteskapet omformer gutten til ektemann og far, og jenta til hustru og mor. Posisjoner, privilegier og ansvarsområder blir endret når man gifter seg. Ekteskapet innebærer den mest fortrolige og fullstendige forening av kropp, lengsler og ånd i et udelelig ”vi”. Den gjensidige troskapen skal vare til døden skiller. Familien med grunnlag i ekteskapet mellom mann og kvinne er den mest avgjørende faktor for et samfunn som vil overleve og blomstre. ”Som familien er, slik vil samfunnet være.”

Et ekteskap er ikke en privat overenskomst. Det er en offentlig forpliktende avtale med juridiske rettigheter og forpliktelser. Ethvert samfunn må ha normer for hva det forventer av sine borgere og for hva det ikke tillater. Å åpne for ekteskap mellom personer av samme kjønn betyr at samfunnet erklærer denne samlivsformen som rettslig likeverdig med et ekteskap mellom mann og kvinne. Men finnes det egentlig gode samfunnsmessige grunner for å oppløse ekteskapsordningen og ekteskapsbegrepet som en offentlig godkjent samlivsform mellom én mann og én kvinne?

Vil en lov om ”ekteskap” mellom to av samme kjønn kunne ta på alvor den grunnleggende kjønnspolariteten – det faktum at de to kjønn utfyller hverandre? Ordene mannlig og kvinnelig står i fare for å miste sin dypeste mening. Menneskesynet kan på sikt bli endret. Men på tross av all språklig manipulering: Barn vil aldri bli en naturlig frukt av et slikt samliv. Er det på denne bakgrunn ”diskriminerende” å reservere betegnelsen ”ekteskap” for samlivet mellom mann og kvinne?

7. Er kjønnsnøytral ekteskapslov verdt prisen?
Det bør ikke være samfunnets oppgave å oppmuntre til samlivsformer som bryter med den enheten mellom mann, kvinne og barn som er intensjonen bak ekteskapet. Det er ekteskapet mellom mann og kvinne som gir den beste ramme for reproduksjon og oppdragelse av den kommende generasjon. Å gi homofile partnerskap samme status og betegnelse vil ha langsiktige konsekvenser som ingen i dag kjenner rekkevidden av.

Man kommer ikke utenom det faktum at få homofile har inngått registrert partnerskap. De fleste homofile ønsker ikke å binde seg for livet til én partner. 12 år etter at Partnerskapsloven ble innført, finnes det fortsatt bare ca 1200 registrerte partnerskap i Norge. Med andre ord: Mellom 90 og 95 prosent av de homofile her i landet velger å ikke formalisere samlivet sitt. Det vil si at under 1 promille av den voksne befolkningen lever i partnerskap.

Det er lite trolig at homofile vil stå i kø for å gifte seg. I alle tilfelle vil det bare være snakk om noen få promille av befolkningen. Det som derimot er svært sannsynlig, er at en kjønnsnøytral ekteskapslov vil få mange og negative konsekvenser for hele samfunnets forståelse av samliv, familie og barns oppvekst. Over tid kan hele ekteskapsinstitusjonen og betingelsene for barns oppvekst bli radikalt forandret. Er ikke det en dyr pris å betale?