Jærens store sønn ble hyllet av sine egne

24jun09

Apostrofen når stadig nye høyder. Nå er Jærens største dikter kommet hjem til Jærens mest kritiske bokklubb.

Aktuell bok: “Bondestudentar” av Arne Garborg
Tid: Mandag 22. juni 2009.
Sted: Jarle.
Til stede: Jarle, Gustav, Øyvind og Rolf.
Neste bok: “Menneske og maktene” av Olav Duun.
Neste møte: Fredag 24. juli hos Gustav.

Karakterer på “Bondestudentar”:
Kydland – 10
Jarle – 9
Rolf – 9
Øyvind – 8
Gustav – 7

Snitt: 8,6

Artikkelforfatteren har ennå ikke fått summet seg etter å ha drøftet den fantastiske “Bomdestdentar” av Arne Garborg. Her er litt inspirasjon før resten av referatet foreligger:

Det stig av Hav eit Alveland
med Tind og Mo;
det kviler klaart mot Himilrand
i kveldblaa Ro.
Eg saag det tidt som sveipt i Eim
bak Havdis graa;
det er ein Huld, ein heilag Heim,
me ei kann naa.
Ho søv, den fine Tinderad
i Draume-Bann;
men so ei Stund ved Soleglad
ho kjem i Brand.
Naar Dagen sig som Eld og Blod
i Blaae-Myr,
det logar upp med Glim og Glod
og Æventyr.
Det brenn i Brè og skjelv og skin
med Gullan-Bragd,
og Lufti glø’r i Glans av Vin,
Sylv og Smaragd.
Men av han døyr, den bleike Brand,
som slokna Glod,
og klaart som fyrr ligg Alveland
i kveldblaa Ro.
Eg lengta tidt paa trøytte Veg
der ut til Fred;
men Lande fyrst kann syne seg,
naar Sol gjeng ned.

(Mot Soleglad, Arne Garborg)

(

Filed under: Bokmelding   |  Leave a Comment
Tags: Arne Garborg, jæren

Beretningen om et varslet mord

19jun09

Nobelprisvinner Gabriel Garcia Marquez nådde bare delvis opp hos en kravstor Apostrofen-forsamling.

Aktuell bok: “Beretningen om et varslet mord” av Gabriel Garcia Marquez.

Sted: Hos Rolf Manuel på Kåsen.

Tid: Søndag 24. mai.

Til stede: Rolf Manuel Nese Skadsem, Jarle Mong, Gustav Kjølberg, Øyvind Sandsmark og Bjørn Ingvar Kydland.

Neste bok: “Bondestudentar” av Arne Garborg.

Neste møte: Mandag 22. juni på Garborgheimen eller Knudaheio.

Karakterer på “Beretningen om et varslet mord”:
Rolf 5, Gustav 5, Jarle 6, Kydland 7, Sandsmark 8.
Snitt: 6,2.

“Beretningen om et varslet mord” var den siste boka Gabriel Garcia Marquez ga ut før han fikk tildelt nobelprisen i litteratur. Det var med andre ord nok en litterær tungvekter som skulle vurderes av Apostrofen. Men Garcia Marquez klarte ikke å nå opp til se store klassikerne i lesekrinsens historie.

Kydland og Sandsmark var meget fornøyde med det de hadde lest. Duoen hadde stor sans for forfatterens fortellerteknikk. Måten han sirkler hendelsene inn til det hele topper seg mot slutten. Drapet er avslørt allerede i romenens tittel, men til tross for dette klarer foratteren å øke spenningen hele til siste slutt. Garcia Marquez starter med å forteller generelt om drapet. Etter hvert gir han stadig flere detaljer, og ikke før siste side får leseren vite nøyaktig hvordan drapet ble begått. Meget bra, hyllet de to Apostrofen-medlemmene fra Hå.

Sandsmark var imidlertid mer gavmild med rosen enn Kydland, og slo til med en 8-er. Kydland nøyet seg med 7-eren.

De tre øvrige Apostrofen-medlemmene fant ikke lesefoten på samme måte. Det var en helt grei bok, ingen tvil om det. Brukbar underholdning, men det manglet likevel noe. Verken Manuel Nese, Gustav eller Jarle mente at romanen gav dem noe videre. Sistnevnte kommenterte at dette trolig var en bok som han med tida kom til å glemme at han i det hele tatt hadde lest. Ingen god attest til en av Sør-Amerikas største forfattere.

Noe av problemet, mente trioen, var at bokas tematikk er fjern fra vår hverdag. Hvordan var æresdrapproblematikken i Sør-Amerika på begynnelsen av 80-tallet? Var dette en realistisk skildring? Det var ikke godt å vite, og dermed ble det også vanskelig å sette seg inn i romanens problemstilling.

Summa summarum var ikke dette noen ideell Apostrofen-bok. “Beretningen om et varslet mord” ble den minst diskuterte romanen i Apostrofen noen sinne. Selv om den fikk gode karkaterer, kan man si at boka feilet sin oppgave i lesekrinsen.

Filed under: Bokmelding   |  Leave a Comment
Tags: Æresdrap, Nobels litteraturpris, Sex før ekteskapet

Abortlovens løgnaktige fundament

09jun09

“Leste en særdeles interessant kronikk av Jon Kvalbein om fri abort og hvordan den kunne bli lovfestet i USA. Har skrevet en liten kommentar. Tror den passer bra ettersom dette er et tema for mange av apostrofens trofaste lesere.”  Jarle Mong.

Kronikk i Dagen 25. september, 2007.

Kvinnen må få bestemme over sin egen kropp. Trygg og lovfestet abort er alle kvinners rettighet. Vedhjelp av slagord som dette maktet en gruppe målrettede aktivister i USA å endre svangerskapsavbrytelse fra å være noe kriminelt til å bli en konstitusjonell rettighet. Loven om fri abort ble stadfestet av Høyesterett i 1973. David Kupelian har i sin bok ”The Marketing of Evil” (2005) gitt oss et innblikk i hvordan dette kunne skje i et land med sterke kristne tradisjoner.

En av hovedarkitektene bak strategien til abortforkjemperne var legen Bernard Nathanson. Sammen med Lawrence Lader og Betty Friedan startet han kamporganisasjonen NARAL (National Abortion and Reproductive Rights Action League) i 1968. Der ble han formann i styret og i det medisinske utvalget.

Abortforkjempernes strategi

Nathanson har selv gjort rede for strategien. Målet var først å vinne nyhetsmediene og folkeopinonen, for deretter å få innført fri abort som en lovfestet rettighet i hele USA. De utformetslagord som appellerte dypt til amerikanske kjerneverdier som toleranse, privatliv og individuelle rettigheter. Slik skaffet de seg et kraftig retorisk arsenal. I en opinionskrig vinner den som bestemmer folks ordbruk og styrer deres oppmerksomhet. Abortforkjemperne snakket bare om kvinnen, aldri om det ufødte barnet. Fokus ble rettet mot spørsmålet: Hvem skal foreta valget? Slik ble abortkampen gjort til en kamp for kvinnens valgfrihet.

Abortforkjempere spredte dessuten falske opplysninger i media. De visste at et flertall av amerikanerne var imot fri abort, men fikk likevel spredt gjennom media at 60 % av amerikanerne var positive. De fikk spredt at det ble foretatt 1 million illegale aborter hvert år i USA, mens det virkelige tallet var ca 100 000. De fikk medier til å formidle at 10 000 kvinner døde årlig etter illegale aborter, mens det reelle tallet var 200-250. De spredte den myte at innføring av fri abort bare ville gjøre de illegale abortene lovlige. Men faktum er at antall årlige aborter er økt med 1 500 prosent etter at abortloven ble innført. Det er tankevekkende at amerikanske medier som roser seg av sin kritiske journalistiske virksomhet, ukritisk kunne viderebringe så mye feilopplysninger.

 Aborttilhengernes markedskampanje ble kombinert med intens lobbyvirksomhet overfor politikerne. Suksessen var overveldende. Staten New York innførte fri abort allerede i 1969. Nathanson startet umiddelbart en stor abortklinikk i Manhattan – med 10 operasjonssaler, 35 leger og 85 sykepleiere. Her ble foretatt 120 abortinngrep daglig, 7 dager i uka, fra kl. 8 om morgenen til midnatt. I løpet av de to årene jeg var direktør, foretok vi 60 000 aborter. Og med mine egne hender utførte jeg 5 000 abortinngrep, kunne Nathanson fortelle.

I møte med virkeligheten

Men Nathanson skulle komme til å endre syn. Etter to år som leder av abortklinikken i New York ble han ansatt ved Columbia University Medical School. I 1973 ble nye teknologier og apparater tilgjengelige. Ved hjelp av ultralyd kunne man se fosteret og dets bevegelser i livmoren. Man kunne registrere hjerteslagene, ta blodprøver, stille diagnoser og behandle barnet medisinsk. Virkeligheten rammet Nathanson i samvittigheten. Det ufødte barnet er en person, en pasient. En leges oppgave er å berge liv, ikke å ta liv. Vendepunktet var ikke en religiøs omvendelse, men et møte med realiteten. Da han ytret tvil om abort i en lederartikkel i et medisinsk tidsskrift, ble han sparket ut fra abortbevegelsen.  

I 1984 brukte Nathanson ultralyd til å filme hva som foregikk i livmoren til en kvinne under et abortinngrep på et 12 uker gammelt foster. Filmen ”The Silent Scream” (Det tause skriket) var avslørende og sjokkerende. Den ble også vist i Norge. Alle kunne se hvordan fosteret kjempet for å unngå abortinstrumentene, som rev kroppen i stykker og knuste hodet før alle delene ble sugd ut som avfall. Filmen provoserte abortbevegelsen som utsatte ham for en kraftig bakvaskelseskampanje. I USA foretas en stor mengde senaborter. I 1987 produserte Nathanson filmen ”Eclipse of Reason”, en rystende film som viser hvordan et ufødt barn på 19 1/2 uke blir drept i mors mage.

Nathanson møte med virkeligheten hadde gjort ham til en fremtredende motstander av loven om fri abort! I dag er han redaktør av en av verdens største uavhengige nyhetssteder på nettet (WorldNetDaily.com) og månedstidsskriftet Whistleblower. Også andre abortleger har endret syn. Anthony Levantino hadde utført abortinngrep i åtte år. Han har selv fortalt om sine erfaringer: Min kone og jeg ønsket intenst å adoptere et barn. Samtidig kastet  jeg 9-10 ufødte barn i avfallsboksen hver uke. Jeg ønsket at noen ville ha overlatt meg barnet sitt. Senere fikk vi adoptere ei lita jente, som fikk navnet Heather. Livet var lykkelig inntil 23. juni 1984. Da ble jenta vår drept i en bilulykke foran huset vårt. Da kom en tanke jeg ikke ble kvitt. Mitt barn ble drept. Men som abortlege tar jeg livet av andres barn. Jeg begynte å føle meg som en betalt morder. Det var jo det jeg var. Jeg måtte slutte.

Abortindustriens tragedie

Abortklinikkene øker sine inntekter jo flere aborter som foretas. Leger og sykepleiere får høy lønn. De abortsøkende blir mottatt av profesjonelle rådgivere som er opplært til å selge abort. Kvinnene blir ikke informert om alternativer. De får aldri se ultralydbilder av fosteret, fordi dette ville ha ført til stort tap av kunder. Drap av ufødte barn er blitt industri i USA. Etter at loven om fri abort ble stadfestet av Høyesterett i 1973, er det foretatt over 40 millioner abortinngrep i landet. Nathanson, som selv har jødisk bakgrunn, betrakter i dag drapene av de ufødte barna som en nasjonal tragedie som er større enn nazistenes Holocaust. Den overgår alt vi kjenner fra tidligere historie, psykologi, politikk og etikk. Tragedien sprenger all fornuft, moral og mening, hevder han.

Når løgn blir lov

Noen personlige betraktninger til slutt (Jarle):

Slaveriet kunne eksistere fordi slavene ikke ble betraktet som mennesker. Jødene kunne gasses i hjel, fordi de var en skadelig genetisk forurensning. På liknende måte er fosteret blitt dehumanisert. Før kunne man si at en gravid kvinne var ”blitt med barn”. Da abortloven ble innført, ble barnet redusert til en celleklump. Men alle som ser et foster, ser at det er et menneske. Alle som vil vite sannheten, forstår at fosteret normalt vil bli et menneske som du og jeg. Spontan abort betraktes som en ulykke.

Et barn som avlives før fødselen, er det drept med vilje. En person som er utpekt til å ta liv, kalles til vanlig en bøddel. De som gjør jobben nå, kalles helsearbeidere. 

Folk flest oppfatter det slik at alt som er lovlig, samtidig er moralsk forsvarlig. Men fri abort er umoralsk. Også i Norge er abortloven innført med grunnlag i en rekke løgner. ”Selvbestemt abort” er en løgnaktig betegnelse, – for aldri har noe ufødt barn bestemt seg selv til å ta livet av seg selv. Det ufødte barnet er aldri noen del av kvinnens kropp, – for hver celle i barnet er arvemessig forskjellig fra morens. Fri abort er ingen menneskerett, – for ingen menneskerett gir et menneske tillatelse til å ta livet av et annet.

Abortloven er diskriminerende og skarpt i strid med idealet om likestilling. Abortloven tillater å dele ufødte barn i to grupper – ønskede og uønskede, der de uønskede avlives på statens bekostning. Norsk helsevesen gjør i dag en aktiv innsats for å hindre at barn med Downs syndrom blir født. Protestene er få. Stadig flere arvelige disposisjoner kan avdekkes. Sorteringen kan skje på stadig bedre genetisk grunnlag. Det blir stadig flere grunner til å bli ”uønsket”.

Valgfrihet kan aldri legitimere drap. ”Fri” abort er et løgnaktig uttrykk fordi inngrepet fratar barnet alle friheter. Fri abort strider mot den mest fundamentale menneskerett, retten til å leve. Fri abort er Løgnens opprør mot Guds skapervilje. Denne kronikken retter skarp kritikk mot abort som også har vært et tema på dette forumet. Kronikken retter noe at sitt søkelys mot barns rettigheter og kan dermed ses i sammenheng med debatten om det kjønnsnøytrale ekteskap. Er det slik at barnets rettigheter må vike for de voksnes behov i vårt samfunn ?

Jeg tror tiden er moden for en ny abortdebatt. I kronikken nevnes to leger som etter dyrekjøpte erfaringer har skiftet syn i abortsaken. Flere og flere leger med erfaring står frem med sine erfaringer og sitt nye syn. Det er ikke lenger bare de ”såkalte” kristenfundamentalister som sier et klart nei. Dette har helt klart gitt debatten en ny dimensjon.  

I Norge finner vi lignende eksempler. Marianne Mjaaland lege og forfatter har vært en klar stemme i saken. I Morgenbladet har Mjaaland og sosiologen Willy Pedersen utvekslet meninger dette har igjen ført til at flere kvinner har stått frem med sine historier. Kanskje er dette starten på en ny debatt. Det er etter min mening merkelig at saken har ligget ”dø” i så mange år. Jeg tror en stor andel av befolkningen er negativt innstilt til abort. Dette er langt ifra en tapt sak. Måtte abortløgnen bli avslørt. 

Jarle.

Filed under: abort   |  Leave a Comment
Tags: abort, barn, fødsel, kvinner

Nina Karin Monsen og fundamentalisme

04jun09

Nina Karin Monsen fikk for en tid tilbake Fritt Ord prisen. Monsen har i den siste tiden vært en kritisk røst og en sterk motstander av det kjønnsnøytrale ekteskap. Prisutdelingen utløste et rabalder uten sidestykke i Fritt Ord prisens historie. En av prisens tidligere vinnere Kim Friele leverte tilbake prispengene i protest mot tildelingen. Hun uttalte også at Monsen ikke nådde henne til knærne. Videre har det blitt mobilisert demonstrasjoner og protestert høylydt på gaten og i det offentlige rom. Francis Seiersted som har vært sentral i tildelingen har måttet stå skolerett i landets aviser og begrunnet sitt valg. Monsen selv har mottatt drapstrusler og blitt stemplet som gal og antiintellektuell ikke overraskende har hun fått merkelappen fundamentalist.

Mediestormen rundt Monsen fulgte jeg med en viss interesse. Hvorfor blir denne damen kalt kristenfundamentalist uten selv å være en kristen? Hvorfor slår de fleste journalister fast at denne damen er ekstremist og fanatiker ? Den kjente forfatteren Anne Holt går så langt at hun beskylder Monsen for å sta bak en godt organisert antiintellektuell hatkampanje. Hva er så grunnlaget for disse utsagnene ?

Jeg har den siste måneden brukt store deler av mine lunsjpauser til å lese de fleste av Monsens kronikker i forbindelse med det kjønnsnøytrale ekteskap. Slik jeg ser det mener Monsen dette:

• At alle barn har rett til en mor og far.
• At de voksnes behov settes foran barnas i denne saken.
• At det er merkelig at 800 000 ektepars rett til å samtykke i at deres ekteskap blir endret til kjønnsnøytralt neglisjeres.
• At det er rart at denne saken ble en hastesak.
• At det er moralsk forkastelig å konstruere barn.

Jeg har forståelse for at man kan være uenig med Monsen, men å kalle Monsen en fundamentalist på bakgrunn av disse meningene er etter min mening absurd. Hvis en virkelig mener at disse meningene kvalifiserer til et fundamentalist stempel, ja da har vi tusenvis av fundamentalister i dette landet.

Fundamentalist utrykket er et av vår tids mest ladede utrykk. I land etter land mobiliserer konservative religiøse grupper sine tropper til korstog mot vestlig modernisme med alt det den står for av forbrukerjag, tradisjonsoppløsning og meningspluralisme. Muslimske terrorbander, hinduistiske fanatikere, japanske buddhistsekter og lignende grupper går stadig hardere til verks i kampen mot ytringsfrihet og andre for oss selvsagte rettigheter. Det finnes vel knapt noen i dette landet som ikke vil bekjempe fundamentalismen inkludert Nina Karin Monsen i den betydning av begrepet. Etter min mening anvendes fundamentalist begrepet på en intellektuell grumsete måte. Når Nina Karin Monsen går under samme betegnelse som en muslimsk selvmordsbomber virker ikke ordet klargjørende lenger, snarere tvert imot. (Malm, Lammets tegn s. 151)

Hvorfor denne utstrakte bruken av fundamentalist ordet ? Til alle tider har de sterke kreftene i samfunnet stemplet sine meningsmotstandere i den hensikt å nekte dem integritet i den offentlige debatt. Kirkens motstandere ble i middelalderen stemplet som kjettere, de som argumenterte mot en mer moderat fremgangmåte under den franske revolusjon ble kalt fiender av revolusjonen, i USA på 60 – tallet ble mennesker som argumenterte for en mer rettferdig fordelig av samfunnets goder stemplet som kommunister. Eksemplene på den usle fremgangsmåten er mange. I vårt samfunn brukes etter min mening denne metoden i stor utstrekning. De som bryter med det politisk korrekte stemples som fundamentalister, Monsen er i så måte et godt eksempel. Denne metoden er effektiv. Svært få kjenner til Monsens synspunkter og argumenter, hvorfor ta stilling til en fundamentalist ? Gjennom bevisst stempling kan en effektivt redusere sine meningsmotsdanderes integritet til et minimum. Dette er etter min mening en primitiv og ynkelig fremgangsmåte.

Er det slik at de ”styrende krefter” ikke er så tolerante som de ønsker å fremstå ? Jeg tror toleransen er gjeldende innefor visse rammer. Hvis noen beveger seg utenfor disse rammene blir toleransen erstattet med intoleranse fundamentalist stempelet blir konsekvensen. En filosof, forfatter og statsstipendiat blir forvandlet til en hjerteløs hatefull homofob på kort tid.

Nina Karin Monsen er ingen fundamentalist hun representerer synspunkter som store deler av den norske befolkning er enig i. At Monsen blir avspist som fundamentalist er ikke bare en fornærmelse mot henne men også mot tusenvis av andre nordmenn. Nina Karin Monsen er en stemme for de stemmeløse, hun er laksen som svømmer mot strømmen. Monsen er etter min mening en verdig vinner av fritt ord prisen. Vi trenger i dag flere kvinner og menn som tør å si sin mening selv om det kan gjøre vondt.

Jarle.

Filed under: Nyheter   |  Leave a Comment
Tags: barn, fritt ord, fundamentalist, kjønnsnøytral, Nina Karin Monsen, toleranse

Dag Solstad om fotball

11mai09

Etter å ha lest flere av Solstads glitrende romaner de siste månedene kom jeg over dette herlige klippet på Youtube.  Et utdrag av et intervju som ble gjort i forbindelse med VM i fotball i Italia, 1990.

Solstad inrømmer glatt at det er mye han ikke forstår med denne idretten, men det står ikke på interessen og engasjementet. Det gjør han til en befriende og annerledes fotballstemme en den vi til daglig møter i media. Solstad er som alltid  frittalende og uredd i sine betraktninger av spillet vi er så mange som elsker. Se Dag Solstad i fri utfoldelse.

“Den bitre sannhet er at fotball er en 0–0-idrett. Alle avvik skyldes uhell.”
Dag Sostad Til A-Magasinet nr. 45 10. november 2006.

bjørningvar

Filed under: Bjørn Ingvar, Nyheter   |  1 Comment
Tags: dag solstad, fotball

Skuret

21apr09

Langt fra noe litterært mesterverk, men Skuret klarte likevel å begeistre flertallet i Apostrofen.

Hyllet, lovpriset og slaktet. Kristenboka “Skuret” ble enten elsket eller hatet av Apostrofens medlemmer.

Aktuell bok: Skuret av William Paul Young

Tid: Torsdag 16. april

Sted: Øyvind

Til stede: Øyvind, Jarle, Gustav, Rolf

Neste bok: “Beretningen om et varslet mord” av Gabriel Garcia Marquez

Neste møte: Rolf, fredag 22. mai klokka 20.00 (NB! Merk tiden)

Karakterer på Skuret:

Jarle – 10

Gustav – 9

Rolf – 9

Kydland – 9 (Ikke til stede)

Øyvind – 2

Snitt: 7,8

Skuret viste seg å bli en av de største suksessene i Apostrofens historie. Medlemmene ga boka nærmest unison hyllest. Det eneste unntaket var Øyvind, som ga romanen tidenes slakt.

Øyvind påpekte at “Skuret” var et litterært lavmål. Språket er enkelt og platt, og klisjeene faller tett som hagl. Han irriterte seg også over enkelte selvmotsigelser, som ikke virket særlig gjennomtenkte av de tre forfatterne (To venner av Young har skrevet om det opprinnelige manuset, og resultatet har blitt Skuret).

De store litterære svakhetene gjorde at Øyvind ikke fikk noe utbytte av boka. Til tider var den bare irriterende å lese. Han påpekte likevel at romanen tok seg opp da hovedpersonen kom til skuret. Fra da av viser forfatteren (forfatterne?) at han har noe på hjertet. Men for Øyvinds del var for sent. Han ble heller ikke særlig engasjert av budskapet til Young.

Øyvind mente også at dette var en bok som bare kristne ville ha utbytte av. For mennesker uten tro, ville den være mer ellen mindre meningsløs. Det finnes mye god litteratur som får agnostikere og ateister til å tenke og filosofere over en høyere mening med livet. “Skuret “er ikke en slik bok, mente han.

Øyvind var imidlertid helt alene om å slakte boka. Man skulle tro han hadde lest en helt annen bok enn resten av Apostrofen.

Gustav sa at han ikke la merke til eventuelle litterære svakheter. Boka hadde en så god drive og var spennende hele veien, og han ble grepet av handlingen. Han hadde ingen problemer med å engasjere seg i og føle med hovedpersonen og hans sorg.

Jarle var den som hadde solgt inn “Skuret” for Apostrofen. Han lanserte den på forrige møte som “den nye Veien”. For sin del skulle det bli en underdrivelse. Jarle slo til med en 10-er og mente at dette var en bok som kunne forandre livet hans. “Skuret” fikk han til å tenke på måter han ikke hadde tenkt før.

Han måtte til tider stoppe opp og tenke: Hva er det jeg har lest nå? Budskapet var så massivt, og det kom nye tanker hele tida. Han var klar på at han måtte lese boka en gang til for å kunne få meg seg og reflektere over alt.

Lovprisingen til tross; han så poenget til Øyvind. Jarle var enig i at språket er begrenset. “Middels krimsjargong”, var ordene han brukte. Han så også at boka ikke tok av før hovedpersonen kom til skuret. Dette gjorde likevel ingenting. Når hovedpersonen først møter treenigheten, kommer boka opp til så store høyder at 10-eren er udiskutabel.

Rolf uttalte at han var i stor tvil om hvilken karakter han skulle gi “Skuret”. Personlig hadde han stort utbytte av boka. Spørsmålet var om dette var rett forum for en slik roman. Dette var trolig en bok som ville passet perfekt som forberedelse til en bibelgruppe eller huskirke. Til en bokklubb var den derimot ikke ideell. Rolf var klar på at en leser som ikke har noe gudsbilde, sannsynligvis vil få svært lite igjen av å lese boka.

Øyvind støttet Rolf fullt ut i analysen. Jarle sa seg også enig i at boka nok ikke er så aktuell for lesere uten tro.

Rolf så også de litterære svakhetene, men ga boka 9-er på grunn av sin personlige leseopplevelse.

Bokas teologiske budskap ble også diskutert. Øyvind hadde med seg en analyse av en dansk professor i teologi. Denne var svært kritisk til “Skuret” og nektet å kalle den en kristen bok. Han mente det snarere var snakk om new age. Teologen mente at Young flere steder ikke har dekning i Bibelen, og han lanserte elleve problematiske punkter hvor han hevder “Skuret” sier det motsatte av Bibelen.

Punktene ble tatt opp av Apostrofen, og Jarle mente at mye av dette kunne diskuteres. Han var imidlertid klar på at det godt kan tenkes at “Skuret” har mange feil, som teologer vil kritisere. Dette rokker likvel ikke ved at det er en god bok. Poenget er at den skal kunne leses av folk flest. Young er heller ikke teolog, han ønsker bare å spre sitt syn på Gud, sa Jarle.

Den kritiske analysen kan du lese her.

PS! Apostrofen uttrykte skuffelse over at “Skuret” prøver å skape et inntrykk over at det er en sann historie. Det fikk likevel ikke betydning for karaktergivningen.

Filed under: Bokmelding   |  5 Comments
Tags: det ondes problem, jesus, Gud, Kristenlitteratur, Bruce Cockburn, den hellige ånd, tilgivelse

SV – Fornyelsens katalysator

02apr09

Denne uka leste jeg om SVs landsmøte. Noen av vedtakene på landsmøtet var etter min mening spesielt gledelige. Nedenfor følger noen utvalgte saker fra landsmøte som for min del gav bud om forsiktig optimisme.

Landsmøtet i SV er generelt sterkt skeptisk til privatskoler, og særlig religiøse privatskoler. Men det vil selvfølgelig fortsatt være behov for skolene, sier Solhjell til Aftenposten.no. Landsmøtet vedtok dessuten at trossamfunn som diskriminerer homofile ved ansettelse, skal miste retten til statsstøtte. Arbeidsmiljølovens § 13-3 gir i dag anledning til å fravike diskrimineringsreglene når man ansetter folk “i stillinger knyttet til religiøse trossamfunn, der det i utlysingen av stillingen er stilt særlige krav ut fra stillingens karakter eller formålet for virksomheten”.

At venstresiden er skeptisk til religiøsitet og da spesielt kristendom er isolert ingen overraskelse og følgelig ingen gladnyhet. Det som etter min mening kan være særdeles positivt er konsekvensene av en slik politikk SV forespeiler. Hvis SV får gjennomslag for linjen sin vil dette i ytterste konsekvens medføre at kristne privatskoler og mange kristne organisasjoner mister statsstøtten sin. Det er i all hovedsak dette faktum jeg mener er gledelig. Dette er gledelig på følgende grunnlag.

Det arrangerte ekteskapet mellom stat og kirke som ble opprettet første gang av keiser Konstantin i 325 er etter mitt syn et usynt ekteskap. Jeg mener at vi i dag ser fruktene av dette ekteskapet i Europa i dag. Vi ser et kontinent som er gjennomsekularisert og avkristnet i stor grad. En viktig faktor i denne sammenheng er ekteskapet mellom stat og kirke, en skillsmisse er med andre ord helt nødvendig.

Fra å være en undergrunnsbevegelse som rystet det bestående nedenfra, ble kristendommen de herskendes redskap. Nedenfra og opp ble erstatt med ovenfra og ned. Dette paradigmeskiftet tror jeg på mange måter ble skjebnesvangert. Vi fikk i mange tilfeller en kompromisskristendom mellom kirke og stat.

Denne kompromisskristendommen har etter mitt syn vært svært synlig i Norge de siste 50 år. Vi har sett en gradvis utvanning av det rene evangeliet. Det radikale budskapet som Mesteren fra Nasaret forkynte har blitt tilpasset og omformet. Resultatet av dette har blitt en identitetsløs kirke blottet for radikalitet og gjennomslagskraft.

Når kirken, de kristne skolene og de kristne organisasjonene gjør seg uavhengige av staten, vil sannheten sannsynligvis få bedre rammevilkår. Guds ord får råde på tross av tidens strømmer og makter og myndigheters direktiver. Kristendom pakket inn i sosialdemokratiets innpakningspapir kan endelig opphøre.

At kirken, organisasjoner og skoler har gått av å stå på egne bein er jeg ikke i tvil om. Menigheten beskrives i bibelen som et tre og et legeme. De kristne er lemmer og grener på treet og legemet. Det er altså de kristne som utgjør menigheten. Følgelig er det også de kristne som holder menigheten i live. En menighet/kirke/skole/organisasjon som ikke kan holdes i live av grenene og lemmene har etter min mening ikke livets rett. Kunstig overlevelse gjennom et sugerør inn i statens pengebinge er jeg ingen tilhenger av. Dette sugerøret må knekkes og tilintetgjøres.

Uten statstøtten er treet og legemet avhengig av grenene og lemmene. Hvis offerviljen og ånden er tilstede vil treet/legemet overleve hvis grenene er visne og lemmene ødelagte vil treet og legemet dø. Når en tar bilparken utenfor bedehuset i nærmere øyesyn så er det ikke pengene det står på. Det det kommer til å stå på er overgivelse, forsakelse og lydighet.

Mange kristne kan bli utfordret på sin tro, mange blir nødt til å ta et standpunkt i forhold til det å gå på den smale vei. All historie viser at det er under forfølgelse og trengsler den kristen bevegelse har størst slagkraft, Hauge vekkelsen i Norge er i så måte et lysende eksempel.

Kanskje er SVs politikk starten på en fornyelse av den kristen bevegelse. Kanskje er det startskuddet på forvandlingen. Jeg håper det. Jeg drømmer om at vi en dag ikke bare er ordets hørere men også dets gjørere. At overflatisk billig nåde erstattes med etterfølgelse og disippelskap. At sosialdemokratiets folkekirke erstattes med Guds kirke. At det å følge Jesus medfører omvendelse, at det krever prioriteringer og kulminerer i et annerledes liv, et liv i lyset, et liv for en høyere mening, noe større enn oss selv. Først da blir de kristne salt på jorden, da kan igjen grunnvollene rystet nedenfra og opp. Som kommunistene jernneve som sprenger seg gjennom asfalten vil budskapet om nåde og kjærlighet sprenge pluralismens uendelige tomhet og likegyldighet.

På dette grunnlag er referatet som omhandler SVs landsmøte hyggelig lesning. SV tvinger oss til å gjøre det nødvendige som vi ikke har hatt kraft og vilje nok til å gjøre selv. SV dytter oss ut i vannet og vi blir nødt til å lære å svømme. Derfor takk SV, takk Solhjell og takk Halvorsen takk for at dere holder oss i bevegelse når vi selv helst står stille.

Jarle

Filed under: Jarle Mong, kristendom   |  17 Comments
Tags: kristendom, menighet, privatskoler, sosialdemokratiet, statstøtte, SV

Ondskapens hotell

29mar09

Det å være lærer på videregående skole er en spennende og utfordrende jobb. Jeg er så heldig å få møte norsk ungdom hver eneste dag. Jeg får kjenne på norsk ungdoms pulsslag. Disse ungdommene utfordrer meg stadig og tvinger meg til å stoppe opp og tenke. Dette skjedde igjen mandag denne uka. Følgende samtale satte tankene i sving.

Jarle: Hei Ole (fiktivt navn) du ser trøtt ut (første time fotball i Jærhallen).
Ole: Jeg er dødstrett
Jarle: Har du sovet dårlig ?
Ole : Nei
Jarle: For lite ?
Ole: Har dårlig døgnrytme
Jarle: Når legger du deg ?
Ole : tolv tia
Jarle: Dette er for seint, så mye som du trener.
Ole : Det har du muligens rett i, sover en del på ettermiddagen.
Jarle: Denne uka bør du komme deg i seng klokka ti siden du står så tidlig opp, du bør ha ni timer søvn.
Ole: Kan ikke
Jarle: Hvorfor ikke ?
Ole: Jeg legger meg ikke før Paradise hotell er ferdig.
Jarle: Ser du på Paradise hotell ?
Ole : Hele klassen gjør det.

Samtalen sluttet ikke der, men den formanende belærende tonen som jeg la for dagen skal jeg spare dere for (eleven burde sannsynligvis også vært spart for dette, formaninger og belæring fører sjelden til adferdsendring). Det er realitetene i denne samtalen som er interessante og etter mitt syn bekymringsfulle.

Paradise Hotell er en serie som går på TV 3. Slik beskrives programmet på TV3s nettsider: Under Mexicos sol handler det om å finne en holdbar allianse og en trofast partner for de single jentene og guttene. Samtidig må man skape gode relasjoner til de andre deltakerne i dette utfordrende spillet, som kan lede til både forelskelse og fiendskap. 11 deltakere sjekker inn til å begynne med, flere sjekker inn underveis, i takt med at andre sjekker ut – og til slutt avgjøres hvem som vinner premiesummen på 300.000 kroner.

For å bli værende på Paradise Hotel gjelder det å finne en partner til ukas parseremoni. Den som står igjen alene, må forlate paradiset og gjøre plass til en ny gjest. Spillet er enkelt, men helt uforutsigbart. Under den hete solen trenger man ikke å sjarmere alle, men til enhver tid må man skape tette bånd til en partner for å unngå å bli sendt hjem. Vakre omgivelser og spillets natur gjør at disse båndene kan gå dypere enn bare overflaten. For romantikk og taktikk går hånd i hånd på Paradise Hotel.

Rammebetingelsene for intriger, utroskap, løgn, svik, maktkamper, grådighet og tilfeldig sex er perfekte. TV3 har konstruert et konsept som garanterer umoral. Dette konseptet blir sendt daglig i beste sendetid.

342 000 nordmenn så premeieren av dette programmet. Dette tallet er etter min mening urovekkende høyt. Jeg vil i det følgende reflektere litt over tallet. I Norge bor der rett i overkant av 4.8 millioner innbyggere i overkant av 340 000 befinner seg i alderen mellom 15 og 25 år. Dette tror jeg er den primære målgruppen for denne serien. Jeg tror det er få eldre som ser serien, de utgjør ca 900 000 av befolkningen mens barn under tolv år utgjør ca 800 000 forhåpentligvis er det få av disse som allerede nå ser Paradise Hotell. Vi står dermed igjen med nordmenn i alderen 25 – 60 år. Disse utgjør litt over halvparten av befolkningen. En del av disse menneskene er nok potensielle Paradise Hotell seere. Hvis jeg skal tippe tror jeg denne gruppen utgjør halvparten av seergruppen ca 170 000. Resten tror jeg er ungdommer i alderen 15 – 25 år. En må imidlertid ta i betraktning at gjennomsnittlig seertall på vanlige dager er ca. 250 000. Jeg sitter da allikevel igjen med sjokkerende tall –  vi kan risikere at over 30 % av norsk ungdom ser Paradise Hotell regelmessig. Hvis disse tallene er i nærheten av å være riktige så bør alarmen gå i de tusen hjem.

Ondskap ødelegger det gode, det gode i verden er kjærligheten. Ondskapen ødelegger kjærligheten. Kjærligheten er tålmodig, velvillig, uselvisk, underordnende, ærlig, sannferdig og trofast. Ondskapen bryter ned kjærligheten den er selvisk, svikefull, løgnaktig, utålmodig, misunnelig og herskesyk. Det er ondskapen som regjerer på Paradise hotell. Navnet er dermed ironisk. I paradis hersker kjærligheten, mens i TV3 programmet ondskapen. Det store paradokset og tankekorset er at mange mennesker i dag er villedet til å tro at penger, sex, makt og nytelse er paradis.

For meg som lærer er det vanskelig å konkurrere med Paradise hotell. Intet annet i verdenshistorien har hatt større tiltrekningskraft på mennesket enn penger, makt og sex. At mange ungdommer lar skolebøkene bli i ranselen og heller skrur på Paradise Hotell er for meg ikke overraskende i den forstand. Etter mitt syn blir de stilt ovenfor vanskelige og unødige valg. De står ansikt til ansikt med en frihet som for mange blir umulig å håndtere. TV3 har laget et program som eksponerer menneskets 3 grunnsynder i sin reneste form, det er et kommersielt sjakktrekk.

Dette fordi mange mennesker og kanskje spesielt ungdom lever i kaos. De vet ikke hvem de er, de vet ikke hva de tror på, de vet ikke hva de vil og hvorfor de er her. De er hva vi kaller identitetsløse. De mangler røtter, pilarer og mening i sin tilværelse. De mangler fundament og plattform i livene sine. De er lette som fjær og flyr dit vinden bringer dem. De vokser opp pluralismens fullstendige kaos. De befinner seg i tomhetens tyranni. Mange mangler retning og drivkraft i livene sine. Mange konkluderer med følgende : det finnes ikke noe større enn meg selv, det finnes ingen høyere mening, la oss oppleve og nyte så mye som mulig mens vi er her.

Det at ungdom velger å bruke tida si på Paradise hotell og andre nedbrytende tv serier, filmer og internettsider tror jeg i det lange løp kan få fatale konsekvenser. Disse inntrykkene er ødeleggende de bryter ned det gode, kjærligheten. Jeg tror ikke det er slik at ungdommen lærer av umoralen, jeg tror tvert imot at jo mer umoral du slipper inn i livet ditt jo mer vil du ha. Det er de samme mekanismene og dynamikken som med materialismen. Vi har alle gamle Adam i oss, gamle Adam elsker synd. Hvis ikke kjødets lyster møter motbør i noen grad får vi et samfunn med egoisme, griskhet og personlig nytelse som grunnpilarer. Et samfunn bestående av mennesker som styres av begjær.

Jeg tror de er nyttig å stille følgende spørsmål i denne sammenheng: Hvordan kan vi gi ungdommen et alternativ som er bedre en Paradise Hotell ? Hvilke verdier ønsker vi å formidle til vårt lands fremtid ? Hvordan kan vi synliggjøre for ungdom at livet faktisk har en høyere mening ? Kan vi akseptere at tv kanaler fritt får infisere vårt land med ondskap ? Har staten (vi) forsømt en av våre viktigste oppgaver ?

Ønsker vi at vår sønn skal gå i en klasse der alle ser Paradise Hotell ?

http://www.dagbladet.no/2009/03/11/kjendis/tv/seertall/tv_og_medier/tv3/5241729

Jarle

Filed under: Jarle Mong   |  40 Comments
Tags: begjær, Kjærlighet, moral, Paradise hotell, Sex, ungdom

Jeg forbanner tidens elv

28mar09

God bok, men dårlig debatt. Det er Apostrofens konklusjon etter å ha lest “Jeg forbanner tidens elv” av Per Petterson.

Til stede: Øyvind, Jarle, Gustav og Rolf.

Tid: Torsdag 19. mars hos Jarle. Aktuell bok: “Jeg forbanner tidens elv” av Per Petterson.

Neste bok: “Skuret” av William Paul Young.

Karakterer:

Øyvind – 7

Jarle – 7

Gustav – 6

Rolf – 7

Kydland (Ikke til stede, men leverte som vanlig en god rapport) – 7

Snitt: 6,8

Apostofen har sjelden vært så enige i vurderingen av en bok som i dette tilfellet. Alle var klare på at “Jeg forbanner tidens elv” var grei lesning.

Per Petterson har et godt språk, den er enkel å lese, vi blir fenget av fortellingen, mye blir sagt mellom linjene og vi tror på historien og karakterene. Det var egentlig svært lite å srette den kritiske fingeren på.

Derfor var dette en utvilsom 6-7-er bok. Men alle var likevel klare på at noe manglet. Vi ventet på en forløsning som aldri kom. I stedet for et uventet dask med fiskehalen, ble slutten heller et tamt likegyldig gjesp.

“Jeg forbanner tidens elv” var heller ikke typisk Apostrofen-materiale. Her var det lite å ta fatt i. En god historie, javel. Men var var de store temaene? Dette var ikke noe å fylle en hel kveld med oppbyggende meningsutvekslng med.

Petterson ønsker å si noe om medmennekelige relasjoner og kjærlighet som aldri blir uttrykt. Han peker på de uopprettelige konsekvensene rundt det som aldri blir sagt eller gjort. En dag vil det være for sent. Dette var imidlertid ikke nok til å få en fruktbar Apostrofen-debatt ut av. Diskusjonen rundt romanen svant ganske raskt hen. Det var ikke noe å si. Tidenes korteste bokdebatt var et faktum.

Apostrofen kunne likevel så fast at når det kom til underholdningsverdien, gjorde “Jeg forbanner tidens elv” et godkjent hopp etter forrige klassiker, “Veien”.

Filed under: Bokmelding   |  9 Comments
Tags: Forbannelse

Er tidlig barnehagestart skadelig?

06mar09

Jakten på den gode debatt fortsetter.

Som nybakt småbarnsfar syntes jeg det var hardt å forlate ettåringen i barnehagen. Etter først å ha tvilholdt i jakke og genser var ungen
fra seg av fortvilelse da pappa forsvant ut døra. I ukene som kom viste barnet tydelige tegn på at det ikke ønsket å settes i bilen tidlig om morgenen. Fortvilelsen ved å bli overlatt til fremmede vedvarte ca 3 uker.

Dette ble avløst av resignasjon og vink med et tomt blikk, nesten verre en hylskriking. Selv satt jeg mang en gang med en vond følelse i corollaen på vei til jobb. Hvilke konsekvenser kan slike traumer ha for barnet var et spørsmål jeg etterhvert stilte kona, familie og barnehagepersonell. I barnehagen ble jeg forklart at dette var helt normalt, de fleste barn var fortvilet over å bli forlatt av foreldrene sine som ettåringer den første måneden. Dette ville imidlertid gå over og brikkene ville falle på plass.

Dette har forsåvidt skjedd i stor grad, barnet stortrives i barnehagen og pappa må til tider opptre bestemt for å få barnet hjem. Dette har imidlertid ikke helt fjernet min skepsis med hvordan vi forholder oss til de minste i dagens samfunn. Kanskje har har ønsket om full sysselsetting økt produksjon og velstand gått på bekostning av den kommende generasjon. Da jeg leste vedlagte artikkel i aftenposten må jeg ærlig innrømme at jeg tenkte mitt. Som lærer og tidligere vikar i barneskolen har jeg sett mine tilfeller av barn med enorme oppmerksomhetsbehov.

Barna finner de utroligste måter og søke oppmerksomhet på. Kanskje får mange barn for lite konsentrert oppmerksomhet fra voksne på tross av at dette er et sentralt behov hos barnet. Mange barn og unge lider av stress og depresjoner, selv ser jeg daglig eksempler på elever med diverse utmattelseslidelser. Hva har gått galt på veien ? Kan et institusjonlisert liv være en medvirkende faktor ? Selv er jeg nødt til å ta stilling til hva jeg skal gjøre med barn nr to, kanskje er det best å vente til gutten er to år selv om det muligens koster noen kroner ekstra.

Jarle

Artikkelen i Aftenposten:

Barnehagene tilfredsstiller ikke behovene til de minste barna, mener professor Lars Smith ved Psykologisk institutt, UiO.

RANDI KVÅLE IVERSEN ANITA LIEN
Flere barn får omsorg av profesjonelle i løpet av sine to første leveår. Avdelingene i barnehagene er også blitt større og andelen fagutdannede mindre. I tillegg er troen på barn som aktive og selvstendige aktører styrket, skriver forskningsmagasinet Apollon i en artikkel som kommer i neste uke.
Professor Lars Smith, Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, er en av landets fremste eksperter på barns utvikling. Han mener det er grunn til å spørre hva dette kan ha å si for barnas muligheter til å utvikle en trygg tilknytning.

–I en barnehagesituasjon med mange barn og lite organisert aktivitet, kan det være vanskelig for ansatte å få øye på dynamikken i ettåringens behov. Når flere må dele på de voksnes oppmerksomhet, blir det nødvendigvis mindre én til én-kontakt, sier han til Apollon.
Professoren vil ikke si at barnehager ikke er bra for de minste barna.
Ettåringer kan knytte seg til ansatte som tar barnets perspektiv, deler glede, gir trøst, er følsom på barnets signaler.

–Om mor eller far er hjemme og ønsker det, er jeg ikke i tvil om at det er best for de minste barna.
Han understreker at det kan være forhold i hjemmet som gjør at det er best for barnet å gå i barnehage. Fra barn er to år eller eldre er det er mer uproblematisk at de er i barnehagen, sier Smith. Da har de blant annet utviklet forståelse for at foreldrene har andre gjøremål.

Tilknytning avgjørende.
Å knytte varige, følelsesmessige bånd til sine nærmeste omsorgspersoner er avgjørende for barnets utvikling, ifølge professoren. Skal tilknytningen bli trygg, er sammenhengende og kjærlig oppmerksomhet fra én eller noen få primære omsorgspersoner over en lengre periode, avgjørende.
Tilknytningen utvikles fra barnet er om lag et halvt år gammelt. Separasjonsangsten kommer sterkest til uttrykk hos barn mellom 12 og 18 måneder, i den alderen de fleste barn begynner i barnehagen.
Utrygge barn kan få psykososiale vansker som ungdom og voksen, ifølge Smith, som støtter seg på internasjonal forskning.

–ADHD, spiseforstyrrelser, ulike depressive tilstander og personlighetsforstyrrelser har ofte sin rot i utrygg og desorganisert tilknytning.

Barn trenger barn.
Bente Johnsen, fagkonsulent i Marienlyst barnehage i Oslo, er ikke enig med Lars Smith i at de fleste barn har det best hjemme.

–Små barn har godt av å være i barnehage. De voksne er emosjonelt til stede for barna og jeg opplever også at de knyttes fort opp mot dem.
Johnsen mener også at barn trenger andre barn.

–Barn er som oss voksne, de finner likesinnede, noe som er stimulerende for dem.
Foreldrene til ettåringer i Marienlyst barnehage har delte meninger om Smiths uttalelser. Jori Gloppe (25) er mor til Maren Brandser Gloppe (13 mnd.)

–Jeg blir provosert. Maren synes det er kjedelig å bare være med oss, sier hun. Samboer Per Brandser mener mye avhenger av hvordan barnet har det hjemme. Trygghet og tilknytning kommer hjemmefra, sier han.
Eirik Ekrann (27) er pappa til Trym (23 mnd.) Han har hatt sønnen i barnehagen siden han var ni måneder og aldri bekymret seg.

–Trym er en sosial fyr og har hatt det fint her siden dag én, sier Ekrann.

Kristin Haabrekke (33) er psykolog og mor til Johan Brynestad (23 mnd.). Hun støtter professoren.

–Han har rett. Selv om barn er forskjellige, er det mange som blir stresset av adskillelse, sier hun.

–Vil resten av livet jakte på en trygghet de aldri fikk: Psykologspesialist Joachim Haarklou advarer foreldre mot å sende ettåringene i barnehagen, og går enda lenger enn Lars Smith.
Han tviler ikke på at de aller minste får senskader og blir stresset av for tidlig barnehagestart.

–Alle barn bør ikke gå i barnehage, slett ikke de minste. De bør være hjemme hos mor eller far. De to første årene av et barns liv er det bare en ting som gjelder, nemlig å bygge opp en solid base for trygghet. Det tar lang tid, og denne tryggheten kan bare skapes gjennom kontinuerlig kontakt med mor eller eventuelt en annen omsorgsperson, sier Haarklou.

Han er overrasket over at foreldre tar sjansen på å sende barnet sitt i barnehagen når det knapt har hatt et lys på bursdagskaken. –I Norge har det vært liten debatt og forståelse for synspunkter og kunnskap om at de minste barna ikke bør gå i barnehage.

–Hva skjer med barn som begynner for tidlig i barnehagen?

–At de resten av livet vil søke eller jakte på en trygghet de aldri fikk. De går gjennom en slags søkefase, først i skolen og så i voksenalder, gjerne i parforhold.

Filed under: Diskusjon, Jarle Mong   |  10 Comments
Tags: Barnehage