Foreldre er mye mer enn ”omsorgspersoner”. Den rollen kan de fleste
enkeltindivider fylle. Men enkjønnede par har en fundamental svakhet: Deres likhet. Det er ingen uvesentlig detalj for barnets utvikling, men tvert imot et viktig aspekt i deres modning som gutt eller jente. Barnepsykologien lærer oss at barnet modnes og utvikles i interaksjonen med begge kjønn: Barnet speiler seg i foreldren av samme kjønn, opplever kontrastene til den av motsatt kjønn, lærer forskjeller ved det mannlige og det kvinnelige, deres samspill og komplementaritet, osv.

Et enkjønnet forhold vil alltid måtte “låne” av heteroseksualiteten for å få barn. Det tilhører en annen kategori enn samliv mellom mann og kvinne. Derfor mener jeg bestemt at vi bør skille på rettigheter generelt og ikke minst “retten” til å få barn.

Det trekkes stadig inn argumenter om menneskeverd i denne debatten om ekteskapet. Jeg tror alle seriøse aktører i denne debatten mener at homofile, bifile, polyfile, transseksuelle og andre minoriteter har nøyaktig samme menneskeverd som alle andre. Det berører ikke deres menneskeverd at ekteskapet bevares som en samlivsform mellom mann og kvinne.

Videre tror jeg at ved å fjerne kjønnsbestemmelsen i ekteskapsdefinisjonen vil på sikt gjøre det vanskelig å nekte andre samlivsformer også å få status som ekteskap. Er man villig til å gi spesielle privilegier til homofile, mens man fortsetter å “diskriminere” andre seksuelle minoriteter og atferd?
Unge Venstres vedtak i oktober 2006 er et ferskt eksempel på konsekvensene av en slik tankegang: ”Unge Venstre mener at dagens ekteskaps- og partnerskaps-lovgivning må erstattes av en ny, felles ekteskapslovgivning, som er nøytral i forhold til kjønn og antall.” Både i Sverige og Danmark har flere ungdomspartier vedtatt liknende formuleringer. LLH uttrykker seg for øvrig slik i sin politiske plattform: ”Vi vil
støtte alle seksuelle uttrykk som er basert på likeverd og samtykke.”

Kjønnsnøytrale ekteskapslover:
Antar her at ekteskapsloven gir utvidede rettigheter etter norsk lov enn det homofile motstykket i partnerskapsloven.

Så vidt meg bekjent vil ekteskapsloven gjelde uavhengig om du gifter deg i kirken eller om vielsen skjer borgerlig i regi av f.eks. humanetisk forbund.

Debatten rundt ekteskapsloven vil således ikke gå på bruken av ekteskaps-begrepet, men hvilket lovverk som skal gjelde for et par som til tross for skilsmissestatistikken lover at de skal holde sammen i gode og onde dager inntil døden skiller dem ad.

Med dette bakteppet er jeg uenig i at vi skal ha en lovgivning som regulerer heterofile “livsvarige” forhold og et annet som regulerer det homofile.

Når debatten så går over til rett til adopsjon og kunstig befruktning for lesbiske vandrer man rett inn i et minefelt.

Ved å lese mellom linjene i BIKs referatet fra protestfestivalen aner jeg et synspunkt om at det er en menneskerett for et hvert heterofilt par å få barn. Dette har utvilsomt hjulpet mange frustrerte par til å oppnå sitt høyeste ønske her i livet, nemlig å bli foreldre.

Paradokset er, om man legger statistikken til grunn, at den kunstige befruktningen hjelper å sette et barn til verden som har over 50% sannsynlighet for å ende opp med skilte foreldre.

Spørsmålet videre blir om det er bedre at barnet vokser opp med en forelder enn med to foreldre av samme kjønn.(aner ikke om skilsmissestatistikken er bedre eller dårligere for homofile, og om det i det hele tatt heter skilsmisse når man avslutter et partnerskap)

Jeg ville nok selv foretrukket førstnevnte alternativ uten å gå dypere inn i årsakene til det.

Videre vil jeg ta opp tråden for protesten mot ensrettet markedstenkning og Jarles syn på at nye kreftmedisiner ikke nødvendigvis trenger å være en gladnyhet mtp malaria.

Er enig med Jarle i at oppblomstringen av kurer mot kreft har en stygg bakside av medaljen. Ren markedstenkning ligger bak:
kreftpasienter kommer fra vestlige land og er dermed potensielle rike “kunder”, forskning på kreftkurer vil dermed ha en stor mulig fremtidig gevinst da “markedssegmentet” er stort og vil ha en betalingsvillighet som om det skulle gjelde liv og død.

Motstykket er som Jarle påpeker malaria. Kundegruppen er her fattige ikke vestlige mennesker. Med mindre jeg ikke ble lurt da jeg dro til Thailand finnes det effektive malariavaksiner, så investeringen i forskning vil være lik 0. Problemet er at “kundene” ikke kan betale for seg, selv om markedssegmentet er enormt.

Skulle ønske et legemiddelfirma kunne skifte ut “kunde” med “pasient” som et dristig pilotprosjekt og prøvt å måle sin profitt i sparte menneskeliv istedenfor kroner og øre.

studenten