Klassisk amerikansk litteratur slo an i Apostrofen.

Aktuell bok: “Den store Gatsby” av F. Scott Fitzgerald.
Tid og sted: Kroken 9, onsdag 14. oktober.
Til stede: Asgeir Ueland, Rolf Manuel Nese Skadsem, Jarle Mong, Gustav Kjølberg og Øyvind Sandsmark.
Leverte skriftlig rapport: Torvald Ulland Reiestad.
Neste bøker: “Vi skal kle fjellet med menneske og våpen” av Tor Obrestad og “Lørdag” av Ian McEwan.
Neste møte: Hyttetur, 27-29 november.

Karakterer på “Den store Gatsby”:
Bjørn Ingvar (ikke til stede): 9
Øyvind: 8
Jarle: 8
Gustav: 8
Rolf: 8
Torvald (ikke til stede): 7
Asgeir: 7
Snitt: 7,86

Lesekrinsen Apostrofen begynner å få en imponerende liste av kvalitetslitteratur på samvittigheten. Den som skal plukke ut bøker til neste møte, får en stadig vanskeligere oppgave. Nivået og forventningene er blitt skyhøye. Sist ut var en av de største amerikanske klassikerne, “Den store Gatsby” av F. Scott Fitzgerald.

Og for en bok! “Den store Gatsby ble tatt varmt imot av samtlige medlemmer. Sjelden har vel Apostrofen vært så samlet i sin vurdering. 8-erne satt løst, mens Kydland slo til med den 9-er. Til og med superkritikeren Asgeir var raus med tilbakemeldingene og spanderte en 7-er på romanen.

Apostrofen påpekte at selv om boka ble skrevet på midten av 1920-tallet, har den i høyeste grad relevans i dag. Romanen kom ut fire år før det store krakket i 1929, og skildrer det glade amerikanske rikmannlivet i storbyen. Økonomien går som det griner, og folk gidder ikke å bygge inn kjøkken i husene sine. Alle spiser jo ute uansett. Karkaterene i boka lever i sus og dus, drikker sjampanje over en lav sko og har ingen bekymringer utover sin egen nese. Samtalene er ultra-overfladiske og mangler det minste snev av substans.

Det er ikke vanskelig å trekke parallellen til det oljefinansierte norske dagliglivet i 2009. Et samfunn hvor de fleste har nok med sitt, og folk bare har samtaler om stereoanlegg og klesplagg.

At “Den store Gatsby” ble skrevet før det store børskrakket, gjør den svært interessant. Apostrofen var enige i at den umulig kunne ha blitt skrevet etterpå. Den ville ikke gitt mening. Da boka kom ut, var den amerikanske kapitalismen på sitt høyeste slott, og lest i ettertid kan man trygt slå fast: Ikke rart at det gikk så galt.

Når man leser romanen i en tid hvor verden har gått igjennom en alvorlig finanskrise grunnet uvøren kapitalisme, får boka en ny og tankevekkende aktualitet.

Apostrofen påpekte også F. Scott Fitzgeralds glitrende og språk. Det er lett, kuttet til beinet og fylt av humoristikse observasjoner. Forfatteren byr på en svært underholdende leseopplevelse fra begynnelse til slutt.

I tillegg til dette kunne Rolf vise til flere geniale ekesmpler på billedbruk og symbolikk. Blant annet blir uglemannen brukt som symbol på kommende død, og den grønne lykten er et bilde på et uoppnålig håp.

Lesekrinsen uttrykte også stor fascinasjon for denne epoken av amerikansk historie. Asgeir kunne fortelle om sin oldefar som jobbet i USA på denne tiden. Han var en av dem som fortsatt hadde arbeid å gå til under depresjonen, og da han kom hjem til Norge noen år etter, kunne han kjøpe et hus cash.

Etter nok en suksessbok, ser nå Apostrofen fram til neste møte. Dette vil foregå over to hele dager på en hytte i Lyngdal. Derfor er det også plukket ut to bøker til samlingen. Forfatterne Tor Obrestad og Ian McEwan får i hvert fall store sko å fylle etter maktdemonstrasjonen fra Fitzgerald.

Hei. Dette brevet ankom min postboks i går. Det lyder som følger:

“Hei! Eg er ein ivrig lesar av dykkar heimesider, men må sei eg til tider seier meg skuffa. Ifølge dykkar vedtekter står det: “Apostorofen sin webside (kydland.wordpress.com) skal til en hver tid være oppdatert med viktige datoer, omtale av bøkene, kommentarer etc.. “

... en bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør...

Her har eg funnet graverande feil og mangler som gjer at det kan stillast spørsmål med seriøsiteten på heimesida dykkar om ikkje anna. Tar dykk slike snarvegar også når dykk samlat til bokbad?? Er det plutseleg ikkje så nøye med slipskodexen? Kan brått føredraghalder få lov å vera med under middagen?

Så vidt meg bekjent er ikkje trond atle medlem i apostrofen lengre og kvar er medlemsprofilane til rolf maunel og asgeir?

Det står i vedtektene at apostrofen er stengd for kvinnelige medlemmer. Korleis vil dykk stilla dykk om den kjente idrettsprofilen Edel Therese Høiseth ville kome å halde føredrag? Eller t.d Gunn Nyborg? Ville det vore akseptabelt med tanke på at det er kvinner?

Mvh. Jakob Aardal.”

—

Jeg ga han følgende svar:

“Hei Jakbb. Me sett umåteleg stor pris på ivrige og trufaste lesarar av Apostrofen på verdsveven, at dei i tillegg kjem med tilbakemeldingar kva gjeld innhald på sia er ein spore til å gjera eit endå betre arbeid med å fronta Apostrofen på veven. Mange takk for tilbakemeldinga.

Som einaste person med administrative rettar på Apostrofen si vevside kan eg ikkje anna en å leggja meg langflat når det gjeld kritikken av mangel på oppdaterte medlemsprofilar. Eg ser, som deg, at dette slurvet kan føra til at Apostrofen lett kan sjåast på som ei lite seriøs litteraturgruppe, til dømes når det kjem til møteverksemda. Derfor vil eg ta tak i ankepunkta dine snarast.

Angåande møteverksemda kan eg berre utala meg på tynt grunnlag, då eg for tida sjeldan er til stades på møta. Men dei rapportane eg har fått tyder på at vedtektene vert fylgt til punkt og prikke. Som vedtektene seier så vil kvinnelege medlemmer aldri vera aktuelt i Apostrofen. Ein gjesteopptreden etter middagen er det derimot ingen problem med, og det kjem nok også snart – rykta seier at Anne Migliosi er på veg.

Med beste helsing
bjørningvar”

—

Som dere ser er det flere spørsmål jeg ikke kan besvare, som for eksempel savnet av oppdatert informasjon og aktelse for vedtektene. Men jeg er enig med innsenderen at vi har mye å gå på når det kommer til å publisere møtereferat og ikke minst møtedatoer og bokvalg. Jeg er veldig fornøyd med referatene som forfattes, men har forståelse at det er en jobb som gjøres i en ellers hektisk hverdag og derfor kan ta litt tid.

bjørningvar

Nok en boksuksess, men det var delte meninger om hvor god “Vanære” egentlig var.

Aktuell bok: “Vanære” av J.M Coetzee.
Tid og sted: Kåsen 17. september 2009.
Til stede: Rolf Manuel Nese Skadsem, Torvald Ulland Reiestad, Jarle Mong, Gustav Kjølberg, Asgeir Ueland og Øyvind Sandsmark.
Neste møte: Hos Asgeir onsdag 14. oktober.
Neste bok: “Den store Gatsby” av F. Scott Fitzgerald.

Karakterer på Vanære:
Øyvind – 9
Asgeir – 8
Jarle – 7
Rolf – 7
Gustav – 6
Torvaldo – 6
Snitt: 7,17

Lesekrinsen Apostrofen fortsetter å pløye kvalitetlitteraturens mark. Denne gang var det nobelprisvinneren J.M Coetzee som ble vurdert og analysert. “Vanære” var god bok, ble den totale dommen til lesekrinsen. Men ikke alle mente at romanen var oppe blant de største Apostrofen klassikerne.

Den oppfatningen var imidlertid Øyvind av. Etter hans oppfatning var “Vanære” likestilt megasuksessen “Vredens druer”. Han understreket at det var snakk om to vidt forskjellige bøker, som vanskelig kan bli satt opp mot hverandre, men selve leseopplevelsen var sammenlignbar. Forrykende godt språk, gripende fortelling, briljante samfunnsobservasjoner og en svært fascinerende hovedperson, brukte Øyvind som argument for 9-eren – samme karakter han i sin tid ga til John Steinbeck og “Vredens druer”.

Apostrofens nykommer Asgeir delte Øyvinds oppfatning av boka. Han gjorde det klart at dette var en roman som han ble grepet av. Det ble “bare” en 8-er fra Asgeir, men dette må sees i lys av slakten han ga til “Antikrists mirakler” ved forrige møte. Den gang ble det en 2-er fra debutanten. En 8-er fra den svært kravstore Ueland tilsvarer trolig en 10-er fra den gjengse Apostrofen-leser.

Kydland var ikke til stede på møtet, men leverte en fyldig bokrapport fra sitt tilholdsted i hovedstaden. Ut i fra rapporten er det klart at han stort sett deler synspunktene til Asgeir og Øyvind.

Apostrofens fire øvrige medlemmer lot seg underholde, men ble ikke grepet av Coetzee. Lesekrinsens bortkomne son, Torvald – eller Torvaldo som han tidligere gikk under i fotballmiljøet på Varhaug –, hadde endelig vendt tilbake. Han ønsket detfor å gå litt rolig ut på karakterfronten, og nøyet seg derfor med en 6-er.

Ellers var den generelle oppfatningen at “Vanære” var en svært lettlest bok. Den gikk kjapt unna, og det var ingen som brukte mer enn en uke på den. Så får man heller diskutere om dette var et kvalitetsstempel eller ikke.

Et interessant detalj med “Vanære” er at forfatteren aldri nevner hvilken rase de ulike karakterene tilhører. Gjennom fortellingen blir det likevel fort klart. Et spørsmål som likevel ble grundig debattert på møte, var hvilken hudfarge Melanie Isaacs har – studenten som hovedpersonen innleder et forhold til. Øyvind var av den oppfatning at hun måtte være farget. I så fall ville alle de fire rasene i Sør-Afrika være representerte på sine særtrekk i romanen. De andre medlemmene mente imidlertid at hun måtte være hvit. Et av argumentene var at Isaacs er et typisk jødisk navn. Det ble også henvist til at hun ved ett tilfelle bled rød i ansiktet.

Hva som er fasiten vet bare Coetzee, men skaperne av filmatiseringen av romanen deler i hvert fall Øyvinds oppfatning. I filmen framstår Melanie Isaacs som farget.

Det ble for øvrig besluttet på møtet at filmen skal sees av lesekrinsen. Den viser seg imidlertid å være vanskelig tilgjengelig. Enn så lenge må vi nøye oss med traileren, som kan sees på denne siden.

"Antikrists mirakler" av Selma Lagerlöf får ikke klassikerstatus av Apostrofen.

En av Sveriges største forfattere nådde ikke til topps i Apostrofen. Selma Lagerlöf fikk til og med totalslakt av lesekrinsens nye medlem.

Aktuell bok: “Antikrists mirakler” av Selma Lagerlöf.
Til stede: Øyvind Sandsmark, Jarle Mong, Gustav Kjølberg, Rolf Manuel Nese Skadsem og Asgeir Ueland.
Tid og sted: Torsdag 13. august 2009 i Morenefaret, Bryne.
Neste bok: “Vanære” av J.M Coetzee.
Neste møte: Hos Rolf torsdag 17. september klokka 19.00.

Karakterer på “Antikrists mirakler”:
Jarle – 7
Gustav – 7
Rolf – 6
Øyvind – 6
Asgeir – 2
Snitt: 5,6

“Antikrists Mirakler” av Selma Lagerlöf kunne vært en helt gjennomsnittlig Apostrofen-bok. Slik ble det imidlertid ikke. Lesekrinsens debutant, Asgeir, markerte seg fra første stund med uforbeholden slakt av romanen fra 1894. Han sjokkerte med å gi en av Sveriges største forfattere, nobelprisvinneren Selma Lagerlöf, en 2-er. En karakter som er svært sjelden i Apostrofen-sammenheng. Rolf og Gustav ga i sin tid samme karakter til kalkunboka “Drømmer ved havet”. Øyvind ga også en 2-er til kristenromanen “Skuret”.

Nå var det altså “Antikrists mirakler” som fikk gjennomgå. Hadde det ikke vært for Uelands krasse kritikk, ville romanen passert i Apostrofen-historien som en helt grei bok. Lesekrinsen øvrige medlemmer ga karkateren 6 eller sju.

Ueland brukte argumentene dårlig språk, overfladige karakterer og direkte klissete kjærlighetsbeskrivelser for å forsvare den lunkne karakteren. I tillegg mente han at selve historien ikke traff ham på noen måte. Ueland understreket at det ville vært spennende å få lese boka på originalspråket, da oversettelsen var direkte svak. Han mente også at lesekrinsen sannsynligvis hadde fått et større utbytte av å lese en annen Lagerlöf-roman, for eksempel Jerusalem. Som en digresjon kan det nevnes at Ueland har sett filmatiseringen av av sistnevnte roman på kino i Jerusalem. En svært skuffende opplevelse, da innspillingen var gjort i Marokko, noe som kan sammenlignes med at Garborgs Fred skulle bli spilt inn på Valdres.

Sandsmark var den som var mest uenig i Uelands slakt. Han sa seg enig i at han ikke ble helt revet med av handlingen, men at den fungerte som grei underholdning. Når det gjelder språket, hadde han et helt annet syn enn Ueland. Sandsmark hadde sans for Lagerlöfs infantile og muntlige fortellerstil. Han lurte på om dette språket var typisk for Lagerlöfs forfatterskap, eller om det var spesielt for denne boka. Dette var det imidlertid ingen som kunne svare på, da Lagerlöf var et nytt bekjentskap for samtlige.

Han så også at romanens karakterfigurer ble framstilt som svært overflatiske, til tider karikerte. I motsetning til Ueland mente han at dette måtte være et bevisst grep av forfatteren, og at det hadde en funksjon i fortellingen.

“Antikrists mirakler” skulle vise seg å bli en av de mest omdiskuterte bøkene på lang tid. Etter hvert som diskusjonen skred fram, dukket det stadig opp nye elementer. Det var flere ubesvarte spørsmål. Hva mente Lagerlöf egentlig om sosialismen? Igjennom hele boka tydet det meste på at budskapet var at sosialismen og kristendommen kan forenes. Slutten var derimot noe forvirrende. Var det en kritikk mot sosialismen, eller var det bare den katolske kirken som ble tildelt noen lyskespark? Det var iallefall hevet over all tvil at forfatteren hadde et og annet å utsette på katolisismen.

Det ble også stilt en del spørsmål ved hendelser i boka. Hvorfor ble Gaetamo sosialist i England? Var det helt naturlig på den tida? Hva er grunnen til at faren til den kvinnelige hovedpersonen holder skjult at han hjelper en landsby i nød? I stedet har han en dekkhistorie om at han og hans trofaste hest er på jakt etter fortidsminner. Dette spørsmålet forble ubesvart.

Ellers ble det påpekt fra Apostrofens medlemmer at det var flere gode historier i boka som de likte svært godt. Det beste av dem alle var nok preludiumet. Munkenes store – og kanskje irrasjonelle – frykt for antikrists kan man trekke flere relevante paralleller til i dag.

Det ble konkludert med at “Antikrists mirakler” uansett ikke er noen brannfakkel i dagens samfunn. Spørsmålet var om innholdet var mer kontroversielt da boka kom ut på slutten av 1800-tallet. Det var det all grunn til å tro, selv om Apostrofen ikke hadde noen forutsetninger for å si hvor stor slagkraft den hadde.

Jarle mente at boka “i aller høyeste grad” har relevans i dag. Han pekte på at folk ikke lenger bryr seg om Gud, og kun er opptatt av seg selv og sine behov. Et tema som også blir problematisert i romanen. Jarle var også klar på at dette var en bok som han måtte lese på ny.

Merk av datoen. 16. oktober er det klart for kinopremiere på filmatiseringen av Apostrofen-suksessen “Veien”. Det blir et ekstraordinært møte i forbindelse med premieren. Obligatorisk oppmøte for alle tilgjengelige medlemmer.

Forhåpentligvis skjer filmframføringen tidlig på kvelden, og det vil dermed være duket for debatt og analyse på en lokal restaurant umiddelbart etterpå.

Eventuelle frafall må meldes på diskusjonsforumet under. Det forventes for øvrig at nye medlemmer av Apostrofen har lest boka før filmpremieren.

Dette mente Apostrofen om Cormac McCarthys roman “Veien”.

Olav Duun stiller seg i rekken av store norske forfattere som blir vurdert av Apostrofen.

Neste bok: “Antikrists mirakler” av Selma Lagerlöf.

Karakterer på “Mennesket og maktene”:

Jarle – 8
Rolf – 7
Gustav – 7
Øyvind – 5
Snitt: 6,75

Apostrofen begynner å bli en parademarsj i klassiske verker. Sist i rekken er Olav Duuns “Mennesket og maktene” fra 1938.

Romanen skal være en av Olav Duuns fremste og skal visstnok oppsummere hans forfatterskap. Apostrofen er kjent for sin kritiske innfallsvinkel på literatur, men “Mennesket og maktene” holdt til mer enn godkjent.

Flere av Apostrofens medlemmer hyllet Duun for sin fortellerform. Først går han inn i et miljø og ser det fra et allvitende fugleperspektiv. Så går han inn på hver enkelt karakterer, og vi får sett diverse hendelser fra ulike vinkler. Til slutt samler han alle karakterene i en forrykende finale. Ordet mesterlig skal ha blitt nevnt om hvordan Duun behersker denne litterære teknikken.

Det var ikke bare det fortellertekniske som falt i smak hos Apostrofen. Først og fremst var det en knakende god fortelling.

Jarle fortalte at romanen også må sees i sammenheng med tiden den ble skrevet i. Nazismen og fascismen var i anmarsj. Stormen i boka kan tolkes som en allegori på dette. Mennesket har to valg: Kjempe for sin eksistens, eller motstandsløst gi etter for ideologiene. Det siste vil i så fall være fatalt.

I boka velger bedehusfolket blindt å tro på at Gud vil frelse dem fra undergangen. De velger lovsang i stedet for kamp. Folka til Helmer velger imidlertid det motsatte og kjemper mot det stigende havnet. De overlever derfor stormen.

Muligens skisserer Duun et tredje valg. Forfatteren gjør et nummer ut av læreren som flykter fra Øyværet før stormen tar til. Han har åpenbart forutsett hva som er i vente, og velger å redde sitt eget skinn uten å advare noen. Han hopper om bord i lensmannbåten og ber om å bli tatt med bort. Samme hvor.

Hvem læreren skal symbolisere klarte ikke Apostrofen helt å sette fingeren på, men det var likevel ingen tvil om at Duun har en mening med denne scenen.

Øyvind var den eneste som ikke falt for “Mennesket og maktene”. Han forklarte en del av det med sterkt tidspress, og at han leste en utgave med originalspråket. Dette medførte at det til stadighet dukket opp ord han rett og slett hadde problemer med å forstå. Selv om han så poengene til flere av de andre, mente han at leseopplevelsen ikke var mer enn midt på treet.

Møtet vil også bli husket for mer enn “Mennesket og maktene”. Da ny bok skulle velges, ble avstemmingen historisk gjevn. Alle de tre kandidatene, Eli Wiesel – “Lykkens by”, Nina Karin Moen – “Tvillingsjeler” og Selma Lagerlöf – “Antikrists mirakler”, endte på sju poeng. Kydland måtte kontakes, og han sendte sin avstemming via sms. Hans trepoenger gikk til Selma Lagerlöf. “Antikrists mirakler” blir dermed Apostrofens neste bok.

På møtet ble det også diskutert hvorvidt Apostofen skulle ta opp et nytt medlem. Asgeir Ueland hadde på forhånd vært i kontakt med en av lesekrinsens medlemmer. Apostrofen besluttet at saken måtte igjennom en formell behandling. Et brev ble derfor forfattet og sendt til vedkommende kandidat. Svaret som kom i retur, var så overbevisende at det ikke var tvil om at Ueland er personen Apostrofen har vært på jakt etter.

Asgeir Ueland blir dermed nytt Apostrofen-medlem fra og med neste møte den 13. august.

Apostrofen når stadig nye høyder. Nå er Jærens største dikter kommet hjem til Jærens mest kritiske bokklubb.

Aktuell bok: “Bondestudentar” av Arne Garborg
Tid: Mandag 22. juni 2009.
Sted: Jarle.
Til stede: Jarle, Gustav, Øyvind og Rolf.
Neste bok: “Menneske og maktene” av Olav Duun.
Neste møte: Fredag 24. juli hos Gustav.

Karakterer på “Bondestudentar”:
Kydland – 10
Jarle – 9
Rolf – 9
Øyvind – 8
Gustav – 7

Snitt: 8,6

Artikkelforfatteren har ennå ikke fått summet seg etter å ha drøftet den fantastiske “Bomdestdentar” av Arne Garborg. Her er litt inspirasjon før resten av referatet foreligger:

Det stig av Hav eit Alveland
med Tind og Mo;
det kviler klaart mot Himilrand
i kveldblaa Ro.
Eg saag det tidt som sveipt i Eim
bak Havdis graa;
det er ein Huld, ein heilag Heim,
me ei kann naa.
Ho søv, den fine Tinderad
i Draume-Bann;
men so ei Stund ved Soleglad
ho kjem i Brand.
Naar Dagen sig som Eld og Blod
i Blaae-Myr,
det logar upp med Glim og Glod
og Æventyr.
Det brenn i Brè og skjelv og skin
med Gullan-Bragd,
og Lufti glø’r i Glans av Vin,
Sylv og Smaragd.
Men av han døyr, den bleike Brand,
som slokna Glod,
og klaart som fyrr ligg Alveland
i kveldblaa Ro.
Eg lengta tidt paa trøytte Veg
der ut til Fred;
men Lande fyrst kann syne seg,
naar Sol gjeng ned.

(Mot Soleglad, Arne Garborg)

(

Nobelprisvinner Gabriel Garcia Marquez nådde bare delvis opp hos en kravstor Apostrofen-forsamling.

Aktuell bok: “Beretningen om et varslet mord” av Gabriel Garcia Marquez.

Neste møte: Mandag 22. juni på Garborgheimen eller Knudaheio.

Karakterer på “Beretningen om et varslet mord”:
Rolf 5, Gustav 5, Jarle 6, Kydland 7, Sandsmark 8.
Snitt: 6,2.

“Beretningen om et varslet mord” var den siste boka Gabriel Garcia Marquez ga ut før han fikk tildelt nobelprisen i litteratur. Det var med andre ord nok en litterær tungvekter som skulle vurderes av Apostrofen. Men Garcia Marquez klarte ikke å nå opp til se store klassikerne i lesekrinsens historie.

Kydland og Sandsmark var meget fornøyde med det de hadde lest. Duoen hadde stor sans for forfatterens fortellerteknikk. Måten han sirkler hendelsene inn til det hele topper seg mot slutten. Drapet er avslørt allerede i romenens tittel, men til tross for dette klarer foratteren å øke spenningen hele til siste slutt. Garcia Marquez starter med å forteller generelt om drapet. Etter hvert gir han stadig flere detaljer, og ikke før siste side får leseren vite nøyaktig hvordan drapet ble begått. Meget bra, hyllet de to Apostrofen-medlemmene fra Hå.

Sandsmark var imidlertid mer gavmild med rosen enn Kydland, og slo til med en 8-er. Kydland nøyet seg med 7-eren.

De tre øvrige Apostrofen-medlemmene fant ikke lesefoten på samme måte. Det var en helt grei bok, ingen tvil om det. Brukbar underholdning, men det manglet likevel noe. Verken Manuel Nese, Gustav eller Jarle mente at romanen gav dem noe videre. Sistnevnte kommenterte at dette trolig var en bok som han med tida kom til å glemme at han i det hele tatt hadde lest. Ingen god attest til en av Sør-Amerikas største forfattere.

Noe av problemet, mente trioen, var at bokas tematikk er fjern fra vår hverdag. Hvordan var æresdrapproblematikken i Sør-Amerika på begynnelsen av 80-tallet? Var dette en realistisk skildring? Det var ikke godt å vite, og dermed ble det også vanskelig å sette seg inn i romanens problemstilling.

Summa summarum var ikke dette noen ideell Apostrofen-bok. “Beretningen om et varslet mord” ble den minst diskuterte romanen i Apostrofen noen sinne. Selv om den fikk gode karkaterer, kan man si at boka feilet sin oppgave i lesekrinsen.

“Leste en særdeles interessant kronikk av Jon Kvalbein om fri abort og hvordan den kunne bli lovfestet i USA. Har skrevet en liten kommentar. Tror den passer bra ettersom dette er et tema for mange av apostrofens trofaste lesere.”  Jarle Mong.

Kronikk i Dagen 25. september, 2007.

Kvinnen må få bestemme over sin egen kropp. Trygg og lovfestet abort er alle kvinners rettighet. Vedhjelp av slagord som dette maktet en gruppe målrettede aktivister i USA å endre svangerskapsavbrytelse fra å være noe kriminelt til å bli en konstitusjonell rettighet. Loven om fri abort ble stadfestet av Høyesterett i 1973. David Kupelian har i sin bok ”The Marketing of Evil” (2005) gitt oss et innblikk i hvordan dette kunne skje i et land med sterke kristne tradisjoner.

En av hovedarkitektene bak strategien til abortforkjemperne var legen Bernard Nathanson. Sammen med Lawrence Lader og Betty Friedan startet han kamporganisasjonen NARAL (National Abortion and Reproductive Rights Action League) i 1968. Der ble han formann i styret og i det medisinske utvalget.

Abortforkjempernes strategi

Nathanson har selv gjort rede for strategien. Målet var først å vinne nyhetsmediene og folkeopinonen, for deretter å få innført fri abort som en lovfestet rettighet i hele USA. De utformetslagord som appellerte dypt til amerikanske kjerneverdier som toleranse, privatliv og individuelle rettigheter. Slik skaffet de seg et kraftig retorisk arsenal. I en opinionskrig vinner den som bestemmer folks ordbruk og styrer deres oppmerksomhet. Abortforkjemperne snakket bare om kvinnen, aldri om det ufødte barnet. Fokus ble rettet mot spørsmålet: Hvem skal foreta valget? Slik ble abortkampen gjort til en kamp for kvinnens valgfrihet.

Abortforkjempere spredte dessuten falske opplysninger i media. De visste at et flertall av amerikanerne var imot fri abort, men fikk likevel spredt gjennom media at 60 % av amerikanerne var positive. De fikk spredt at det ble foretatt 1 million illegale aborter hvert år i USA, mens det virkelige tallet var ca 100 000. De fikk medier til å formidle at 10 000 kvinner døde årlig etter illegale aborter, mens det reelle tallet var 200-250. De spredte den myte at innføring av fri abort bare ville gjøre de illegale abortene lovlige. Men faktum er at antall årlige aborter er økt med 1 500 prosent etter at abortloven ble innført. Det er tankevekkende at amerikanske medier som roser seg av sin kritiske journalistiske virksomhet, ukritisk kunne viderebringe så mye feilopplysninger.

 Aborttilhengernes markedskampanje ble kombinert med intens lobbyvirksomhet overfor politikerne. Suksessen var overveldende. Staten New York innførte fri abort allerede i 1969. Nathanson startet umiddelbart en stor abortklinikk i Manhattan – med 10 operasjonssaler, 35 leger og 85 sykepleiere. Her ble foretatt 120 abortinngrep daglig, 7 dager i uka, fra kl. 8 om morgenen til midnatt. I løpet av de to årene jeg var direktør, foretok vi 60 000 aborter. Og med mine egne hender utførte jeg 5 000 abortinngrep, kunne Nathanson fortelle.

I møte med virkeligheten

Men Nathanson skulle komme til å endre syn. Etter to år som leder av abortklinikken i New York ble han ansatt ved Columbia University Medical School. I 1973 ble nye teknologier og apparater tilgjengelige. Ved hjelp av ultralyd kunne man se fosteret og dets bevegelser i livmoren. Man kunne registrere hjerteslagene, ta blodprøver, stille diagnoser og behandle barnet medisinsk. Virkeligheten rammet Nathanson i samvittigheten. Det ufødte barnet er en person, en pasient. En leges oppgave er å berge liv, ikke å ta liv. Vendepunktet var ikke en religiøs omvendelse, men et møte med realiteten. Da han ytret tvil om abort i en lederartikkel i et medisinsk tidsskrift, ble han sparket ut fra abortbevegelsen.  

I 1984 brukte Nathanson ultralyd til å filme hva som foregikk i livmoren til en kvinne under et abortinngrep på et 12 uker gammelt foster. Filmen ”The Silent Scream” (Det tause skriket) var avslørende og sjokkerende. Den ble også vist i Norge. Alle kunne se hvordan fosteret kjempet for å unngå abortinstrumentene, som rev kroppen i stykker og knuste hodet før alle delene ble sugd ut som avfall. Filmen provoserte abortbevegelsen som utsatte ham for en kraftig bakvaskelseskampanje. I USA foretas en stor mengde senaborter. I 1987 produserte Nathanson filmen ”Eclipse of Reason”, en rystende film som viser hvordan et ufødt barn på 19 1/2 uke blir drept i mors mage.

Nathanson møte med virkeligheten hadde gjort ham til en fremtredende motstander av loven om fri abort! I dag er han redaktør av en av verdens største uavhengige nyhetssteder på nettet (WorldNetDaily.com) og månedstidsskriftet Whistleblower. Også andre abortleger har endret syn. Anthony Levantino hadde utført abortinngrep i åtte år. Han har selv fortalt om sine erfaringer: Min kone og jeg ønsket intenst å adoptere et barn. Samtidig kastet  jeg 9-10 ufødte barn i avfallsboksen hver uke. Jeg ønsket at noen ville ha overlatt meg barnet sitt. Senere fikk vi adoptere ei lita jente, som fikk navnet Heather. Livet var lykkelig inntil 23. juni 1984. Da ble jenta vår drept i en bilulykke foran huset vårt. Da kom en tanke jeg ikke ble kvitt. Mitt barn ble drept. Men som abortlege tar jeg livet av andres barn. Jeg begynte å føle meg som en betalt morder. Det var jo det jeg var. Jeg måtte slutte.

Abortindustriens tragedie

Abortklinikkene øker sine inntekter jo flere aborter som foretas. Leger og sykepleiere får høy lønn. De abortsøkende blir mottatt av profesjonelle rådgivere som er opplært til å selge abort. Kvinnene blir ikke informert om alternativer. De får aldri se ultralydbilder av fosteret, fordi dette ville ha ført til stort tap av kunder. Drap av ufødte barn er blitt industri i USA. Etter at loven om fri abort ble stadfestet av Høyesterett i 1973, er det foretatt over 40 millioner abortinngrep i landet. Nathanson, som selv har jødisk bakgrunn, betrakter i dag drapene av de ufødte barna som en nasjonal tragedie som er større enn nazistenes Holocaust. Den overgår alt vi kjenner fra tidligere historie, psykologi, politikk og etikk. Tragedien sprenger all fornuft, moral og mening, hevder han.

Når løgn blir lov

Noen personlige betraktninger til slutt (Jarle):

Slaveriet kunne eksistere fordi slavene ikke ble betraktet som mennesker. Jødene kunne gasses i hjel, fordi de var en skadelig genetisk forurensning. På liknende måte er fosteret blitt dehumanisert. Før kunne man si at en gravid kvinne var ”blitt med barn”. Da abortloven ble innført, ble barnet redusert til en celleklump. Men alle som ser et foster, ser at det er et menneske. Alle som vil vite sannheten, forstår at fosteret normalt vil bli et menneske som du og jeg. Spontan abort betraktes som en ulykke.

Et barn som avlives før fødselen, er det drept med vilje. En person som er utpekt til å ta liv, kalles til vanlig en bøddel. De som gjør jobben nå, kalles helsearbeidere. 

Folk flest oppfatter det slik at alt som er lovlig, samtidig er moralsk forsvarlig. Men fri abort er umoralsk. Også i Norge er abortloven innført med grunnlag i en rekke løgner. ”Selvbestemt abort” er en løgnaktig betegnelse, – for aldri har noe ufødt barn bestemt seg selv til å ta livet av seg selv. Det ufødte barnet er aldri noen del av kvinnens kropp, – for hver celle i barnet er arvemessig forskjellig fra morens. Fri abort er ingen menneskerett, – for ingen menneskerett gir et menneske tillatelse til å ta livet av et annet.

Abortloven er diskriminerende og skarpt i strid med idealet om likestilling. Abortloven tillater å dele ufødte barn i to grupper – ønskede og uønskede, der de uønskede avlives på statens bekostning. Norsk helsevesen gjør i dag en aktiv innsats for å hindre at barn med Downs syndrom blir født. Protestene er få. Stadig flere arvelige disposisjoner kan avdekkes. Sorteringen kan skje på stadig bedre genetisk grunnlag. Det blir stadig flere grunner til å bli ”uønsket”.

Valgfrihet kan aldri legitimere drap. ”Fri” abort er et løgnaktig uttrykk fordi inngrepet fratar barnet alle friheter. Fri abort strider mot den mest fundamentale menneskerett, retten til å leve. Fri abort er Løgnens opprør mot Guds skapervilje. Denne kronikken retter skarp kritikk mot abort som også har vært et tema på dette forumet. Kronikken retter noe at sitt søkelys mot barns rettigheter og kan dermed ses i sammenheng med debatten om det kjønnsnøytrale ekteskap. Er det slik at barnets rettigheter må vike for de voksnes behov i vårt samfunn ?

Jeg tror tiden er moden for en ny abortdebatt. I kronikken nevnes to leger som etter dyrekjøpte erfaringer har skiftet syn i abortsaken. Flere og flere leger med erfaring står frem med sine erfaringer og sitt nye syn. Det er ikke lenger bare de ”såkalte” kristenfundamentalister som sier et klart nei. Dette har helt klart gitt debatten en ny dimensjon.  

I Norge finner vi lignende eksempler. Marianne Mjaaland lege og forfatter har vært en klar stemme i saken. I Morgenbladet har Mjaaland og sosiologen Willy Pedersen utvekslet meninger dette har igjen ført til at flere kvinner har stått frem med sine historier. Kanskje er dette starten på en ny debatt. Det er etter min mening merkelig at saken har ligget ”dø” i så mange år. Jeg tror en stor andel av befolkningen er negativt innstilt til abort. Dette er langt ifra en tapt sak. Måtte abortløgnen bli avslørt. 

Jarle.

Nina Karin Monsen fikk for en tid tilbake Fritt Ord prisen. Monsen har i den siste tiden vært en kritisk røst og en sterk motstander av det kjønnsnøytrale ekteskap. Prisutdelingen utløste et rabalder uten sidestykke i Fritt Ord prisens historie. En av prisens tidligere vinnere Kim Friele leverte tilbake prispengene i protest mot tildelingen. Hun uttalte også at Monsen ikke nådde henne til knærne. Videre har det blitt mobilisert demonstrasjoner og protestert høylydt på gaten og i det offentlige rom. Francis Seiersted som har vært sentral i tildelingen har måttet stå skolerett i landets aviser og begrunnet sitt valg. Monsen selv har mottatt drapstrusler og blitt stemplet som gal og antiintellektuell ikke overraskende har hun fått merkelappen fundamentalist.

Mediestormen rundt Monsen fulgte jeg med en viss interesse. Hvorfor blir denne damen kalt kristenfundamentalist uten selv å være en kristen? Hvorfor slår de fleste journalister fast at denne damen er ekstremist og fanatiker ? Den kjente forfatteren Anne Holt går så langt at hun beskylder Monsen for å sta bak en godt organisert antiintellektuell hatkampanje. Hva er så grunnlaget for disse utsagnene ?

Jeg har den siste måneden brukt store deler av mine lunsjpauser til å lese de fleste av Monsens kronikker i forbindelse med det kjønnsnøytrale ekteskap. Slik jeg ser det mener Monsen dette:

• At alle barn har rett til en mor og far.
• At de voksnes behov settes foran barnas i denne saken.
• At det er merkelig at 800 000 ektepars rett til å samtykke i at deres ekteskap blir endret til kjønnsnøytralt neglisjeres.
• At det er rart at denne saken ble en hastesak.
• At det er moralsk forkastelig å konstruere barn.

Jeg har forståelse for at man kan være uenig med Monsen, men å kalle Monsen en fundamentalist på bakgrunn av disse meningene er etter min mening absurd. Hvis en virkelig mener at disse meningene kvalifiserer til et fundamentalist stempel, ja da har vi tusenvis av fundamentalister i dette landet.

Fundamentalist utrykket er et av vår tids mest ladede utrykk. I land etter land mobiliserer konservative religiøse grupper sine tropper til korstog mot vestlig modernisme med alt det den står for av forbrukerjag, tradisjonsoppløsning og meningspluralisme. Muslimske terrorbander, hinduistiske fanatikere, japanske buddhistsekter og lignende grupper går stadig hardere til verks i kampen mot ytringsfrihet og andre for oss selvsagte rettigheter. Det finnes vel knapt noen i dette landet som ikke vil bekjempe fundamentalismen inkludert Nina Karin Monsen i den betydning av begrepet. Etter min mening anvendes fundamentalist begrepet på en intellektuell grumsete måte. Når Nina Karin Monsen går under samme betegnelse som en muslimsk selvmordsbomber virker ikke ordet klargjørende lenger, snarere tvert imot. (Malm, Lammets tegn s. 151)

Hvorfor denne utstrakte bruken av fundamentalist ordet ? Til alle tider har de sterke kreftene i samfunnet stemplet sine meningsmotstandere i den hensikt å nekte dem integritet i den offentlige debatt. Kirkens motstandere ble i middelalderen stemplet som kjettere, de som argumenterte mot en mer moderat fremgangmåte under den franske revolusjon ble kalt fiender av revolusjonen, i USA på 60 – tallet ble mennesker som argumenterte for en mer rettferdig fordelig av samfunnets goder stemplet som kommunister. Eksemplene på den usle fremgangsmåten er mange. I vårt samfunn brukes etter min mening denne metoden i stor utstrekning. De som bryter med det politisk korrekte stemples som fundamentalister, Monsen er i så måte et godt eksempel. Denne metoden er effektiv. Svært få kjenner til Monsens synspunkter og argumenter, hvorfor ta stilling til en fundamentalist ? Gjennom bevisst stempling kan en effektivt redusere sine meningsmotsdanderes integritet til et minimum. Dette er etter min mening en primitiv og ynkelig fremgangsmåte.

Er det slik at de ”styrende krefter” ikke er så tolerante som de ønsker å fremstå ? Jeg tror toleransen er gjeldende innefor visse rammer. Hvis noen beveger seg utenfor disse rammene blir toleransen erstattet med intoleranse fundamentalist stempelet blir konsekvensen. En filosof, forfatter og statsstipendiat blir forvandlet til en hjerteløs hatefull homofob på kort tid.

Nina Karin Monsen er ingen fundamentalist hun representerer synspunkter som store deler av den norske befolkning er enig i. At Monsen blir avspist som fundamentalist er ikke bare en fornærmelse mot henne men også mot tusenvis av andre nordmenn. Nina Karin Monsen er en stemme for de stemmeløse, hun er laksen som svømmer mot strømmen. Monsen er etter min mening en verdig vinner av fritt ord prisen. Vi trenger i dag flere kvinner og menn som tør å si sin mening selv om det kan gjøre vondt.

Jarle.