Arkiv | februar, 2008

Den sekulære ekstremismen

25 Feb

Det moderne norske samfunn er i økende grad preget av sekulær ensretting. For at pluralismen skal ivaretas, må degraderingen av troende mennesker opphøre.

Mohammad Usama Rana, Legestudent, Universitetet i Oslo

Mohammad Usman Rana (22) er legestudent ved Universitetet i Oslo. Samfunnsdebattant og foredragsholder. Tidligere leder av Muslimsk studentsamfunn og Pakistansk studentsamfunn.

Religion i norsk offentlighet.
Guds posisjon i det offentlige rom er blant de mer klassiske og høyrøstede diskusjonsemner i TV-debatter, avisspalter og på diverse nettsteder i dagens Norge. Spesielt har religionenes stilling fått økt aktualisering i ordskiftet i takt med islams inntog i landet. Muslimer som blir møtt med krav om å nedtone sin religiøsitet i offentligheten og modernisere og overse troens grunnsetninger, er en gjenganger i de norske medier.

Tidsriktig og politisk korrekt.
På sin side får de kristne som vil holde fast ved Bibelens prinsipper, passet sitt nøye påskrevet når spørsmål om ekteskapet dukker opp – i motsetning til tidsriktige og politisk korrekte teologer, som bifaller samfunnets trender og blir titulert som «statskirkens progressive krefter».
Utfordringen for det nye Norge blir å finne en trosidentitet – skal Norge være en moderat sekulær nasjon som ivaretar religionsfriheten, eller skal samfunnet være ekstrem-sekulært, der staten og den politiske korrekthet dominerer og definerer hva den norske borger skal få tro på?

Amerikansk eller fransk.
Den amerikanske tilnærmingen til dette sentrale identitetsspørsmålet skiller seg tydelig fra utviklingen i Norge. Den sekulære modellen i USA representerer mangfold, men den garanterer individuell religiøs frihet, troen på Gud gis plass i den offentlige sfære, og president Bush kan åpent fremføre sitt kristne syn på samlivsform uten å bli maltraktert av medier og politiske motstandere. Professor Marcia Pally ved New York University peker nettopp på det faktum at mennesker får leve ut sin personlige overbevisning i det offentlige USA som en forklaring på en fersk studie som viser at amerikanske muslimer er langt bedre integrert enn sine europeiske trosfeller.

Utrydder religion.
Motstykket er den sekulære modellen i Frankrike og den radikale versjonen av den franske modell i Tyrkia. Offentlig religionsutøvelse i disse landene forsøkes utryddet, slik at sekularismen og ateismen oppnår en særstilling i samfunnet.Ett eksempel fra Frankrike er lovforbud mot religiøse plagg, som sikhenes turban, på ulike offentlige steder. I Tyrkia har attpåtil hæren en rekke ganger intervenert etter at folket har valgt ledere den sekulære eliten har mislikt.Frankrikes og Tyrkias sekulære paradigme er uttrykk for en type ekstrem og fanatisk ensretting som i alminnelighet undergraver det intellektuelle mangfoldet og i særdeleshet underkjenner individers rett til praksis av sin tro.

Frankrike og Tyrkia.
Utviklingen her til lands med hensyn til graden av aksept for religionsutøvelse har flertallige paralleller til Frankrike og Tyrkia.Den økende sekulære ensrettingen i Norge kjennetegnes av at kjepphestene toleranse, ytringsfrihet og relativisme velvillig ris i spørsmål knyttet til moral og familie, mens de settes på stallen i møte med mennesker som tidvis baserer personlige og politiske valg på sin gudstro. I ordskiftet i det moderne Norge er det en akselererende tendens til at religiøse mennesker som ønsker å føre et liv med Gud i sentrum, blir marginalisert og karakterisert som «hjernevaskede og trangsynte fundamentalister».Markante kristne personligheter som forfekter en prinsippfast og lite moteriktig teologi, har fått erfare de nevnte antidemokratiske hersketeknikker gjennom flere år. Et nyere eksempel på dette er behandlingen Oslo-biskop Ole Christian Kvarme fikk da han med sitt teologiske fundament argumenterte for at homofile prester ikke kan få praktisere i hans bispedømme. Biskopen ble møtt med det moderne samfunns gapestokk – nagling og korsfestelse i mediene, blant annet regissert av hans mer eller mindre agnostiske eller ateistiske arbeidsgivere i staten. Det er ikke akkurat virkelighetsfjernt å betrakte statskirken som et instrument for politikere og lobbyister med varierende og diskutabel grad av forankring i kristen tro. De ønsker en demokratisering av kristen teologi slik at den blir et speilbilde av samfunnets nyeste verdimessige strømninger istedenfor å gjenspeile Bibelens lære.

Omdefinerer teologien.
Fremveksten av lignende krefter – bestående av mediepersoner, politikere og eksmuslimer – som sikter å omdefinere islamsk teologi, er også betydelig. Den ultimate målsetting er å slipe bort islams profil som en komplett livsstil for muslimer og redusere religionen til et semi-sekulært, relativistisk og kulturelt budskap.
Representanter for det sistnevnte gjør seg fortjent til betegnelsen «moderate muslimer» ved å drikke øl med peanøtter til sharia-TV på Al-Jazeera, mens personer som benytter seg av religionsfriheten og tilstreber å la seg farge av troen på Gud, blir av disse kreftene forsøkt avfeid.

Kulturell og sekulær muslim.
Sara Azmeh Rasmussen har vært den mest aktive bidragsyter i det nasjonale prosjekt som skal «frigjøre», «moderere» og «sekularisere» muslimene. Likevel bærer hennes opptreden med hyppige identitetsbytter fra «muslim», «kulturell og sekulær muslim» til «tidligere kristen» og «styremedlem i Human-Etisk Forbund» preg av å forvirre mer enn å invitere til en realistisk meningsutveksling.
At hun skal ha noen relevans hva videreutvikling av islamsk teologi angår, er derfor ikke annet enn en illusjon. Rasmussen og hennes likesinnede, som Aftenpostens tendensiøse journalist Halvor Tjønn og sosialantropologen Unni Wikan, bør ha i mente at det naturlig nok behøves adekvat akademisk pondus innenfor islamsk vitenskap og troverdig bekjennelse til islamsk lære for å bidra til tolkning av teologien.

Sosialt konservativ?
Dessuten er en generell utfordring i norsk islamdebatt – slik forsker Thomas Hegghammer ved Forsvarets forskningsinstitutt understreker – at sosial og moralsk konservatisme blant muslimer sidestilles med politisk radikalisme og motstand mot demokrati. Det var betegnende at liberale kommentatorer og andre intellektuelle i Norge signaliserte skepsis da partiet med islamske undertoner oppnådde en brakseier i valget i Tyrkia i 2007.

Antipatier mot livssyn.
I det hele tatt er det i den norske offentlighet generelt sterke antipatier mot livssyn som fremholder at det eksisterer en sannhet som bestemmer rett og galt, hvilket er i strid med den rådende relativismens konsepter som avslår en slik sannhets tilværelse. Den eneste referanserammen i det moderne Norge ser ut til å være menneskerettighetene når spørsmål om rett og galt oppstår. Men menneskerettighetsekspert og professor Mary Ann Glendon ved Harvard Law School fastslår at denne referanserammen er høyst problematisk, ettersom menneskerettighetene ikke defineres objektivt. Menneskerettighetene ble utarbeidet etter annen verdenskrig med den hensikt at det skulle være noen apolitiske og naturlige lover som var hevet over demokratiet, slik at overgrep og irrasjonalitet kunne unngås.

Politisering av rettigheter.
Likevel bevitner man i det nye Europa at menneskerettighetene nettopp er offer for politisering, subjektive tolkninger og navigeres etter den politiske korrekthet. Det er vår plikt å arbeide for at Norge forblir et mangefasettert og velfungerende demokrati, og da er pluralismens verdi uvurderlig. Det må ikke glemmes at også religionsfriheten, politiske meninger basert på religiøse overbevisninger og politisk ukorrekte oppfatninger er en del av pluralismen.

Hentet fra Aftenposten.no, av Jarle Mong

Advertisements

Apostrofen pusser opp

25 Feb

Hei.

Ettersom møtene er såpass innholdsrike blir referatene deretter, lange og gode. Jeg fant det derfor best å justere litt på design og oppbygging av siden for å få bedre plass til all teksten.

Ellers har jeg også laget et arkiv øverst til høyre som innholder alt stoff som blir postet på denn bloggen. Dette blir kategorisert etter innhold og årstall.

Neste steg er få alle medlemmer registrert slik at de av dere som er interessert kan logge dere på siden og blogge selv, og ikke bare kommentere mine skriverier.

Jeg har problemer med å finne boken «Drømmer ved havet» av Bjørn Larsson på internettet. Regner med det vil gjøre det vanskelig når jeg kommer i butikken også, selv her i tigerstaden 😉 Noen som har skaffet seg boken?

Bjørn Ingvar

Møtereferat – Februar 2008

24 Feb
Sted: Morenefaret 16 A
Tid: Torsdag 21. Februar
Til stede: Rolf, Jarle, Gustav og Øyvind.
Aktuell bok: «Fattige folk» av Fjodor Dostojevskij

Apostrofen er endelig tilbake med referat fra klubbens bokmøter. Datatrøbbel har forhindret at referatet fra de forrige to møtene er uteblitt.

Dostojevskij skal være en av verdenslitteraturens aller største forfattere, og forventningene var derfor høye før hans debutroman fra 1846 skulle under lupen av Apostrofens medlemmer. Det skulle imidlertid vise seg at forventningene hadde vært for store.

Etter at boken var blitt lest, uttrykte alle gruppens medlemmer skuffelse over romanen. Ingen kunne se hva som skulle være storheten i dette verket. Både Jarle og Rolf uttrykte at boken var direkte kjedelig, og at de var nødt til å lese andre bøker samtidig for å få en avveksling fra «Fattige folk». Øyvind påpekte at boken ikke ga ham noe som helst, men at den heldigvis var lettlest, slik at det gikk raskt å komme igjennom.

Det ble reist spørsmål om «Fattige folk» kanskje hadde representert noe nytt i samtiden, både i tema og form, og at den derfor var blitt så populær. Men etter over 150 år siden utgivelsen er den ikke lenger like aktuell, og den vil ikke gi den moderne leseren den samme opplevelsen. Gruppen antok at det sannsynligvis var slik, men ingen satt med fasiten. Det ble dermed vedtatt en ny regel i Apostrofen:

Når gruppen skal lese en bok fra en annen tid, vil et av medlemmene få ansvar for å fremskaffe bakgrunnsstoff om verket til neste møtet. Dermed vil gruppen få bedre kunnskap om bokens posisjon og betydning i sin samtid.

«Fattige folk» hadde vært en skuffelse å lese, og den ga heller ikke grunnlag for videre debatt. Boken ble raskt lagt til side, og det ble gitt mer tid til de personlige innleggene. Rolf var første mann ut. Han hadde flere saker på hjertet. En handlet om røykeloven. En annen om Nelson Mandela. I innlegget om røykeloven mente Rolf blant annet at Dagfinn Høybroten, lovens far og frontfigur, hadde fått altfor lite kred for jobben. Det var også Jarle enig i. Han mente at det blant folk nesten er glemt at det var Høybråten som sto bak røykeloven. Øyvind og Gustav var selvsagt enige i at røykeloven er en fin ting, men var derimot av den oppfatningen at Høybråten hadde fått mye kred for innsatsen, og at det fortsatt er viden kjent hvem som var lovens fanebærer.

Rolfs innlegg om Nelson Mandela skulle vise seg å føre til kveldens lengste diskusjon. Den startet med Mandelas karakterstyrke og prinsippfasthet, var så innom en rekke tema, blant annet lønnen til politifolk, før det hele endte opp i en debatt om moralen blant dagens skoleelever.

Så gikk turen videre til Øyvind. På grunn av mye negativt fokus i bokklubben, hadde han derfor valgt å fokusere på det positive. Han bidrag var en sak fra Stavanger Aftenblad som tok for seg 15 ting man hadde grunn til å glede seg over. Tittelen på artikkelen het «de 15 gode nyheter». Innslaget var ment som en påminnelse om hvor godt vi egentlig har det, og at det er mye som går framover i verden. Jarle sa seg enig i at det var mange gode nyheter her, men var ikke enig i at alt var positivt. Han påpekte at økt kjøpekraft ikke nødvendigvis var et gode. Han var også kritisk til punktet som omhandlet flere kurer mot kreft. Han mente at det i dagens medisinindustri brukes altfor mye ressurser rettet mot vestlige sykdommer. Hvorfor gjøres det ikke mer for å utrydde for eksempel malaria? spurte han, og påpekte at sykdommen lett kunne blitt utryddet dersom noen bare ville gjøre det. Norge alene kunne gjort det hvis de gikk inn for det.

Videre var det Jarles tur til å ha innlegg. Han fortsatte kampanjen fra de forrige to møtene hvor han retter et kritisk søkelys mot humanetisk forbund. Han la fram tall som viste at livssynsgruppen har 70.000 registrerte medlemmer i Norge. Det er det største i verden. Til sammenligning har Danmark 3000 og Sverige 500. Spørsmålet var hvordan dette kunne henge sammen. Han påpekte også et paradoks i det faktum at en gruppe som fokuserer på åpenhet og toleranse, bruker så mye tid på kritisere de kristne. Jarle stilte så spørsmålet hvorfor mennesker i det hele tatt vil slutte seg til humanetisk forbund. Livssynet står for de samme verdiene som kristendommen. Forskjellen er bare at kristendommen representer et håp om evig liv og noe godt utenfor oss selv, mens humanetikerne ikke har noe. Ved døden er det slutt. Jarle syntes det derfor er vanskelig å forstå at de ikke heller velger kristendommen. Øyvind og Rolf mente at det nok ikke var så enkelt. De kunne i motsetning til Jarle forstå at folk melder seg inn i humanetisk forbund. Rolf var også av den oppfatningen at det viktigste er at folk er bevisste og tar et standpunkt.

Til slutt var det Gustav sin tur til å holde innlegg. Han hadde sett Holmgang kvelden før, hvor menneskeskapte klimaendringer var tema. Gustav hadde alltid trodd på teoriene om at klimautslippene bidrar til klimaendringer. Etter å ha sett programmet, var han neimen ikke sikker lenger. Per Sandberg og tre forskere hadde gått imot hysteriet rundt dagens miljødebatt og bagatellisert problemene. Ingen av de øvrige medlemmene av Apostrofen hadde sett programmet, og kunne derfor kun uttale seg på generelt grunnlag. Øyvind mente TV 2 hadde gjort en for dårlig jobb da de satte i sammen debattpanelet. Flere forskere fra som representerer det motsatte synet, burde vært tatt med. Rolf viste til generell vitenskapsteori. I alle teorier vil 90 prosent støtte hovedsynet, mens det alltid er rundt 10 prosent som vil stå for et annet syn. Slik vil det sannsynligvis også være i klimadebatten. Gruppen sa seg imidlertid enige om at de ikke kunne komme fram til en fasit. Hvem som har rett får tiden vise. Jarle lo i hvert fall godt av at det kunne hende at Per Sandberg er den som har rett.

Til slutt var det tid for å velge ny bok. Alternativene var «Drømmer ved havet» av Bjørn Larsson, «Fant» av Gabriel Scott og «En god araber» av Yoram Kaniuk. Gruppen var veldig godt fornøyd med alternativene og utvelgelsesprosessen ble derfor vanskelig. Etter avstemming ved Jærblad-metoden, stakk «Drømmer ved havet» av med seieren.

Bjørn Larsson er altså forfatteren som skal leses til neste møte. Det skjer hos Gustav torsdag 13. mars.

Øyvind

Fjodor Dostojevskij – Fattige Folk

22 Feb

fjodor

Aktuell Bok: Fattige Folk av Fjodor Dostojevskij
Sted: Morenefaret 16 A
Tid: Torsdag 21. Februar, 2008
Til stede: Rolf, Jarle, Gustav og Øyvind.
Aktuell bok: «Fattige folk» av Fjodor Dostojevskij

Karakterer:
Rolf: 6
Gustav: 6
Jarle: 5
Bjørn Ingvar: 6
Øyvind: 5
Snitt:  5,6

Apostrofen er endelig tilbake med referat fra klubbens bokmøter. Datatrøbbel har forhindret at referatet fra de forrige to møtene er uteblitt.

Dostojevskij skal være en av verdenslitteraturens aller største forfattere, og forventningene var derfor høye før hans debutroman fra 1846 skulle under lupen av Aostrofens medlemmer. Det skulle imidlertid vise seg at forventningene hadde vært for store.

Etter at boken var blitt lest, uttrykte alle gruppens medlemmer skuffelse over romanen. Ingen kunne se hva som skulle være storheten i dette verket. Både Jarle og Rolf uttrykte at boken var direkte kjedelig, og at de var nødt til å lese andre bøker samtidig for å få en avveksling fra «Fattige folk». Øyvind påpekte at boken ikke ga ham noe som helst, men at den heldigvis var lettlest, slik at det gikk raskt å komme igjennom.

Det ble reist spørsmål om «Fattige folk» kanskje hadde representert noe nytt i samtiden, både i tema og form, og at den derfor var blitt så populær. Men etter over 150 år siden utgivelsen er den ikke lenger like aktuell, og den vil ikke gi den moderne leseren den samme opplevelsen.  Gruppen antok at det sannsynligvis var slik, men ingen satt med fasiten. Det ble dermed vedtatt en ny regel i Apostrofen:

Når gruppen skal lese en bok fra en annen tid, vil et av medlemmene få ansvar for å fremskaffe bakgrunnsstoff om verket til neste møtet. Dermed vil gruppen få bedre kunnskap om bokens posisjon og betydning i sin samtid.

«Fattige folk» hadde vært en skuffelse å lese, og den ga heller ikke grunnlag for videre debatt. Boken ble raskt lagt til side, og det ble gitt mer tid til de personlige innleggene. Rolf var første mann ut. Han hadde flere saker på hjertet. En handlet om røykeloven. En annen om Nelson Mandela. I innlegget om røykeloven mente Rolf blant annet at Dagfinn Høybroten, lovens far og frontfigur, hadde fått altfor lite kred for jobben. Det var også Jarle enig i.  Han mente at det blant folk nesten er glemt at det var Høybråten som sto bak røykeloven.Øyvind og Gustav var selvsagt enige i at røykeloven er en fin ting, men var derimot av den oppfatningen at Høybråten hadde fått mye kred for innsatsen, og at det fortsatt er viden kjent hvem som var lovens fanebærer.

Rolfs innlegg om Nelson Mandela skulle vise seg å føre til kveldens lengste diskusjon. Den startet med Mandelas karakterstyrke og prinsippfasthet, var så innom en rekke tema, blant annet lønnen til politifolk, før det hele endte opp i en debatt om moralen blant dagens skoleelever.

Så gikk turen videre til Øyvind. På grunn av mye negativt fokus i bokklubben, hadde han derfor valgt å fokusere på det positive. Han bidrag var en sak fra Stavanger Aftenblad som tok for seg 15 ting man hadde grunn til å glede seg over. Tittelen på artikkelen het «de 15 gode nyheter». Innslaget var ment som en påminnelse om hvor godt vi egentlig har det, og at det er mye som går framover i verden. Jarle sa seg enig i at det var mange gode nyheter her, men var ikke enig i at alt var positivt. Han påpekte at økt kjøpekraft ikke nødvendigvis var et gode. Han var også kritisk til punktet som omhandlet flere kurer mot kreft. Han mente at det i dagens medisinindustri brukes altfor mye ressurser rettet mot vestlige sykdommer. Hvorfor gjøres det ikke mer for å utrydde for eksempel malaria? spurte han, og påpekte at sykdommen lett kunne blitt utryddet dersom noen bare ville gjøre det. Norge alene kunne gjort det hvis de gikk inn for det.

Videre var det Jarles tur til å ha innlegg. Han fortsatte kampanjen fra de forrige to møtene hvor han retter et kritisk søkelys mot humanetisk forbund. Han la fram tall som viste at livssynsgruppen har 70.000 registrerte medlemmer i Norge. Det er det største i verden. Til sammenligning har Danmark 3000 og Sverige 500. Spørsmålet var hvordan dette kunne henge sammen. Han påpekte også et paradoks i det faktum at en gruppe som fokuserer på åpenhet og toleranse, bruker så mye tid på kritisere de krsitne. Jarle stilte så spørsmålet hvorfor mennesker i det hele tatt vil slutte seg til humanetisk forbund. Livssynet står for de samme verdiene som kristendommen. Forskjellen er bare at kristendommen representer et håp om evig liv og noe godt utenfor oss selv, mens humanetikerne ikke har noe. Ved døden er det slutt. Jarle syntes det derfor er vanskelig å forstå at de ikke heller velger kristendommen.  Øyvind og Rolf mente at det nok ikke var så enkelt. De kunne i motsetning til Jarle forstå at folk melder seg inn i humanetisk forbund. Rolf var også av den oppfatningen at det viktigste er at folk er bevisste og tar et standpunkt.

Til slutt var det Gustav sin tur til å holde innlegg. Han hadde sett Holmgang kvelden før, hvor menneskeskapte klimaendringer var tema. Gustav hadde alltid trodd på teoriene om at klimautslippene bidrar til klimaendringer. Etter å ha sett programmet, var han neimen ikke sikker lenger. Per Sandberg og tre forskere hadde gått imot hysteriet rundt dagens miljødebatt og bagatellisert problemene. Ingen av de øvrige medlemmene av Apostrofen hadde sett programmet, og kunne derfor kun uttale seg på generelt grunnlag. Øyvind mente TV 2 hadde gjort en for dårlig jobb da de satte i sammen debattpanelet. Flere forskere fra som representerer det motsatte synet, burde vært tatt med. Rolf viste til generell vitenskapsteori. I alle teorier vil 90 prosent støtte hovedsynet, mens det alltid er rundt 10 prosent som vil stå for et annet syn. Slik vil det sannsynligvis også være i klimadebatten. Gruppen sa seg imidlertid enige om at de ikke kunne komme fram til en fasit. Hvem som har rett får tiden vise. Jarle lo i hvert fall godt av at det kunne hende at Per Sandberg er den som har rett.

Til slutt var det tid for å velge ny bok. Alternativene var «Drømmer ved havet» av Bjørn Larsson, «Fant» av Gabriel Scott og «En god araber» av Yoram Kaniuk. Gruppen var veldig godt fornøyd med alternativene og utvelgelsesprosessen ble derfor vanskelig. Etter avstemming ved Jærblad-metoden, stakk «Drømmer ved havet» av med seieren.

Bjørn Larsson er altså forfatteren som skal leses til neste møte. Det skjer hos Gustav torsdag 13. mars.

Øyvind

Bjørn Ingvar meldte følgende: Hei. Hvordan var møtet i går? I anledning møtedagen avsluttet jeg «Fattig Folk». Ikke akkurat lystig lesning, men likevel synes jeg boken er bra og gir meg lyst til å lese mer av Fjordor. I min referanseliste kan romanen minnne litt om «Sult» av Hamsun.

Her litt av det jeg sitter igjen med:

Vi ser rett inn i det russiske, grå dagliglivets mørke sider på 1800 tallet og møter menneskeskjebner som strever med å få dekket sine primærbehov.

Hvordan takle maktesløshet, ydmykelser og fornedrelse? Lar en seg forlede til overdreven mistenksomhet og bitterhet, står en i fare for å miste respekten både for seg selv og andre. Forsvinner selvrespekten, har man tapt det viktigste av alle slag.

Til tross for at det er to ganske forskremte sjeler forsøker de med desperat optimisme å bagatellisere sin nød og elendighet overfor hverandre. De skjuler ikke sannheten, men forsøker hensynsfullt å beskytte hverandre mot bekymringer. Vi ser dette særlig hos Makar, som har påtatt seg den store beskytterrollen overfor unge Varvara.

Tema: Hvorfor er noen rike og lykkelige, mens andre er fattige og ulykkelige, og er et fattig menneske mindre verdt enn et rikt?

Bjørn Ingvar.