Den sekulære ekstremismen

25 Feb

Det moderne norske samfunn er i økende grad preget av sekulær ensretting. For at pluralismen skal ivaretas, må degraderingen av troende mennesker opphøre.

Mohammad Usama Rana, Legestudent, Universitetet i Oslo

Mohammad Usman Rana (22) er legestudent ved Universitetet i Oslo. Samfunnsdebattant og foredragsholder. Tidligere leder av Muslimsk studentsamfunn og Pakistansk studentsamfunn.

Religion i norsk offentlighet.
Guds posisjon i det offentlige rom er blant de mer klassiske og høyrøstede diskusjonsemner i TV-debatter, avisspalter og på diverse nettsteder i dagens Norge. Spesielt har religionenes stilling fått økt aktualisering i ordskiftet i takt med islams inntog i landet. Muslimer som blir møtt med krav om å nedtone sin religiøsitet i offentligheten og modernisere og overse troens grunnsetninger, er en gjenganger i de norske medier.

Tidsriktig og politisk korrekt.
På sin side får de kristne som vil holde fast ved Bibelens prinsipper, passet sitt nøye påskrevet når spørsmål om ekteskapet dukker opp – i motsetning til tidsriktige og politisk korrekte teologer, som bifaller samfunnets trender og blir titulert som «statskirkens progressive krefter».
Utfordringen for det nye Norge blir å finne en trosidentitet – skal Norge være en moderat sekulær nasjon som ivaretar religionsfriheten, eller skal samfunnet være ekstrem-sekulært, der staten og den politiske korrekthet dominerer og definerer hva den norske borger skal få tro på?

Amerikansk eller fransk.
Den amerikanske tilnærmingen til dette sentrale identitetsspørsmålet skiller seg tydelig fra utviklingen i Norge. Den sekulære modellen i USA representerer mangfold, men den garanterer individuell religiøs frihet, troen på Gud gis plass i den offentlige sfære, og president Bush kan åpent fremføre sitt kristne syn på samlivsform uten å bli maltraktert av medier og politiske motstandere. Professor Marcia Pally ved New York University peker nettopp på det faktum at mennesker får leve ut sin personlige overbevisning i det offentlige USA som en forklaring på en fersk studie som viser at amerikanske muslimer er langt bedre integrert enn sine europeiske trosfeller.

Utrydder religion.
Motstykket er den sekulære modellen i Frankrike og den radikale versjonen av den franske modell i Tyrkia. Offentlig religionsutøvelse i disse landene forsøkes utryddet, slik at sekularismen og ateismen oppnår en særstilling i samfunnet.Ett eksempel fra Frankrike er lovforbud mot religiøse plagg, som sikhenes turban, på ulike offentlige steder. I Tyrkia har attpåtil hæren en rekke ganger intervenert etter at folket har valgt ledere den sekulære eliten har mislikt.Frankrikes og Tyrkias sekulære paradigme er uttrykk for en type ekstrem og fanatisk ensretting som i alminnelighet undergraver det intellektuelle mangfoldet og i særdeleshet underkjenner individers rett til praksis av sin tro.

Frankrike og Tyrkia.
Utviklingen her til lands med hensyn til graden av aksept for religionsutøvelse har flertallige paralleller til Frankrike og Tyrkia.Den økende sekulære ensrettingen i Norge kjennetegnes av at kjepphestene toleranse, ytringsfrihet og relativisme velvillig ris i spørsmål knyttet til moral og familie, mens de settes på stallen i møte med mennesker som tidvis baserer personlige og politiske valg på sin gudstro. I ordskiftet i det moderne Norge er det en akselererende tendens til at religiøse mennesker som ønsker å føre et liv med Gud i sentrum, blir marginalisert og karakterisert som «hjernevaskede og trangsynte fundamentalister».Markante kristne personligheter som forfekter en prinsippfast og lite moteriktig teologi, har fått erfare de nevnte antidemokratiske hersketeknikker gjennom flere år. Et nyere eksempel på dette er behandlingen Oslo-biskop Ole Christian Kvarme fikk da han med sitt teologiske fundament argumenterte for at homofile prester ikke kan få praktisere i hans bispedømme. Biskopen ble møtt med det moderne samfunns gapestokk – nagling og korsfestelse i mediene, blant annet regissert av hans mer eller mindre agnostiske eller ateistiske arbeidsgivere i staten. Det er ikke akkurat virkelighetsfjernt å betrakte statskirken som et instrument for politikere og lobbyister med varierende og diskutabel grad av forankring i kristen tro. De ønsker en demokratisering av kristen teologi slik at den blir et speilbilde av samfunnets nyeste verdimessige strømninger istedenfor å gjenspeile Bibelens lære.

Omdefinerer teologien.
Fremveksten av lignende krefter – bestående av mediepersoner, politikere og eksmuslimer – som sikter å omdefinere islamsk teologi, er også betydelig. Den ultimate målsetting er å slipe bort islams profil som en komplett livsstil for muslimer og redusere religionen til et semi-sekulært, relativistisk og kulturelt budskap.
Representanter for det sistnevnte gjør seg fortjent til betegnelsen «moderate muslimer» ved å drikke øl med peanøtter til sharia-TV på Al-Jazeera, mens personer som benytter seg av religionsfriheten og tilstreber å la seg farge av troen på Gud, blir av disse kreftene forsøkt avfeid.

Kulturell og sekulær muslim.
Sara Azmeh Rasmussen har vært den mest aktive bidragsyter i det nasjonale prosjekt som skal «frigjøre», «moderere» og «sekularisere» muslimene. Likevel bærer hennes opptreden med hyppige identitetsbytter fra «muslim», «kulturell og sekulær muslim» til «tidligere kristen» og «styremedlem i Human-Etisk Forbund» preg av å forvirre mer enn å invitere til en realistisk meningsutveksling.
At hun skal ha noen relevans hva videreutvikling av islamsk teologi angår, er derfor ikke annet enn en illusjon. Rasmussen og hennes likesinnede, som Aftenpostens tendensiøse journalist Halvor Tjønn og sosialantropologen Unni Wikan, bør ha i mente at det naturlig nok behøves adekvat akademisk pondus innenfor islamsk vitenskap og troverdig bekjennelse til islamsk lære for å bidra til tolkning av teologien.

Sosialt konservativ?
Dessuten er en generell utfordring i norsk islamdebatt – slik forsker Thomas Hegghammer ved Forsvarets forskningsinstitutt understreker – at sosial og moralsk konservatisme blant muslimer sidestilles med politisk radikalisme og motstand mot demokrati. Det var betegnende at liberale kommentatorer og andre intellektuelle i Norge signaliserte skepsis da partiet med islamske undertoner oppnådde en brakseier i valget i Tyrkia i 2007.

Antipatier mot livssyn.
I det hele tatt er det i den norske offentlighet generelt sterke antipatier mot livssyn som fremholder at det eksisterer en sannhet som bestemmer rett og galt, hvilket er i strid med den rådende relativismens konsepter som avslår en slik sannhets tilværelse. Den eneste referanserammen i det moderne Norge ser ut til å være menneskerettighetene når spørsmål om rett og galt oppstår. Men menneskerettighetsekspert og professor Mary Ann Glendon ved Harvard Law School fastslår at denne referanserammen er høyst problematisk, ettersom menneskerettighetene ikke defineres objektivt. Menneskerettighetene ble utarbeidet etter annen verdenskrig med den hensikt at det skulle være noen apolitiske og naturlige lover som var hevet over demokratiet, slik at overgrep og irrasjonalitet kunne unngås.

Politisering av rettigheter.
Likevel bevitner man i det nye Europa at menneskerettighetene nettopp er offer for politisering, subjektive tolkninger og navigeres etter den politiske korrekthet. Det er vår plikt å arbeide for at Norge forblir et mangefasettert og velfungerende demokrati, og da er pluralismens verdi uvurderlig. Det må ikke glemmes at også religionsfriheten, politiske meninger basert på religiøse overbevisninger og politisk ukorrekte oppfatninger er en del av pluralismen.

Hentet fra Aftenposten.no, av Jarle Mong

Advertisements

6 kommentar to “Den sekulære ekstremismen”

  1. Trond Atle 26.02.08 kl. 18:06 #

    Vet ikke om denne linken passer her, du får evt. flytte den BIK.
    Her kommer det vel fram hva Hamas egentlig står for…

    http://www.vg.no/nyheter/utenriks/midtosten/artikkel.php?artid=518353

  2. gustav 29.02.08 kl. 22:47 #

    En veldig spennende artikkel! Må si jeg er enig i det aller meste av det Muhammad skriver. Vi lever i en tid der det meste synes å være lov (som vår kjære venn fjodor sa: uten Gud, da er alt lov). Dette er et av resultatene av det Muhammad beskriver som «politikere og lobbyister ønsker en demokratisering av kristen teologi slik at den blir et speilbilde av samfunnets nyeste verdimessige strømninger istedenfor å gjenspeile Bibelens lære». En av mine favorittforfattere, Pillip Yancey, skriver mye om forholdet mellom stat og kirke i «nådens gåte». Han refererer blant annet til Martin Luther King Jr: «Kirken… er ikke statens herre eller tjener, snarere statens samvittighet. Den må være statens rådgiver og kritiker, aldri dens tjener». Er det dette vår norske kirke er i ferd med å bli? Videre skriver Yancey: «staten vil alltid utvanne det absolutte i Jesu bud og gjøre dem mer praktisk anvendelige, til et slags samfunnsganglig bidrag til en utvendig moralitet – nøyaktig det motsatte av evangeliet om Guds radikale nåde. Den krever hjertets omvendelse og så dette: «vær da fullkommne slik deres himelske Far er fullkommen».(Matt 5, 48) Les Bergprekenen og forestill deg en regjering som satte slike lover ut i livet» Slik ser vi at Bibelens budskap står i fare for å bli utvannet ved at stat og kirke går hånd i hånd. Jeg tror folk flest etter hvert vil miste fortåelsen av storheten av nåden. Det er enormt viktig for kirken å bevare bevisstheten om hvor enormt sterkt Jesus mislikte synden, samtidig som han elsker synderen! Begge deler vil jeg si er avgjørende for en tydelig og ikke minst inkluderende kirke. Men det er jo ikke tvil om det er krevende for en kirke underlagt staten å forkynne Jesu klare budskap (les Bergprekenen) samtidig som man inkluderer synderen 100%. Jeg er ikke i tvil om at nåden og kjærligheten er den eneste rette veien for å vinne nye sjeler for Jesus.

    Ser vi bakover i tid har nok kirke og stat i samarbeid vært sterkere bærere av loviskheten Jesus advarte så sterkt imot. Dette er et faremoment når kirken får mulighet til å blande seg i det politiske liv. Yancey skriver: «Hvordan har det seg at kristne, som er kalt til å spre duften av nåde, i stedet spyr ut unådens helseskadelige gasser? I USA i vår tid er det ett svar på dette som fort melder seg. Kirken har latt seg fange inn av så mange politiske spørsmål at den selv har begynt å spille etter maktens spileregler, som jo er bygget på det motsatte av nåde. Ikke i noen sammenheng står kirken i støre fare for å gå på akkord med sitt egentlige kall, enn i det offentlige rom.»
    Hvordan kan kirken fastholde moralske verdier i et sekulært samfunn og samtidig formidle nåden og kjærligheten?
    Igjen får Yancey ordet: «Kirken er blitt mer og mer politisert, og mens samfunet frynses opp, synes jeg å merke fra flere hold at kristne miljøer synes å legge stadig mindre vekt på barmhjertighet og mer på moral. Stigmatisering av homofile, fordømmelse av ugifte mødre, motstand mot immigranter, strengere straff for lovbrytere – fra enkelte kristne får jeg følelsen av at hvis vi bare vedtar strenge nok lover i Washington, så kan vi snu om på landet. En fremstående åndelig leder hevder at den eneste muligheten vi har til en virkelig åndelig fornyelse er å gjennomføre reformer i lovverket. Kan det faktisk være motsatt?» Yancey er en amerikansk forfatter, men jeg mener at veldig mye av det han skriver kan relateres til norske forhold.
    Til slutt en siste referanse fra Yancey: «som Jesus påpekte overfor fariseerne, at en omsorg for moralske verdier alene ikke er nok. Moral uten nåde fører til svært lite.» For kirken blir det da sentralt å følge Nietzsches tanker om kristenlivet: «vær på vakt, så du i kampen mot dragen ikke selv blir denne dragen!»
    Jeg stiller meg bak Yancey og hevder at kirken hånd i hånd med staten får en svært vanskelig (for å ikke si umulig) oppgave med å gjenspeile evangeliets fantastiske lære.

  3. Jarle Mong 01.03.08 kl. 11:05 #

    Er helt enig med Gustav når det gjelder koblingen av kirke og stat. Historien viser oss at ved linke disse enhetene med hverandre forsvinner kraften,ånden selve spydspissen i evangeliet, nemlig budskapet om synden, nåden og kjærligheten. Alle vekkelser springer ut fra en undergrunnsbevegelse på kollisjonskurs med det verdslige styret. (Haugianerne i Norge, Wesley og metodistene i England, Lutheranerne i det tysk romersk katolske riket, kineserne under kommunismen, russerne under sovjet regimet, de første kristne i det store romerriket listen er svært lang)Gjennom å være en undergrunnsbevegelse har kristendommen seiret over de mektigste riker med kjærligheten som sitt fremste våpen. ( vi har dessverre også eksempler på det motsatte. Med sverd og piler og kuler og krutt herjet europeiske korsfarere,slavehandlere og oppdagere)Når kirken danner allianse med de verdslige styresmakter stanser ekspansjonen av Jesus bevegelsen. Europa er idag et levende eksempel på denne katastrofen. Her har kirke og stat stått knyttet siden reformasjonen, resultatet er sekularisering og avkristning.

    Når det gjelder artikkelen synes jeg det er interessant at sterke krefter synes å jobbe mot troen på noe større. Biskop Kvarme blir brukt som eksempel i artikkelen på mennesker som blir slaktet i den offentlige debatt for meninger som var gjengse for bar 10- 20 år siden. Under slike omstendigheter gir bibelens ord om at de hellige er som får blant ulver, som gjær i deigen, som lys i mørket og som salt i maten ny mening. Jesus bevegelsen kan om utviklingen fortsetter igjen bli den undergrunnsbevegelsen som den skal være. En bevegelse som søker å elske fremfor å hate, å tjene fremfor å bli tjent, å forsake istedet for å realisere og å gi istedet for å ta. Den kristne bevegelsen skal bryte med verdens krefter ikke leve med dem i et symbiotisk forhold.

    Har tenkt en del på det vi diskuterte sist møte nemlig human etisk forbund. Da jeg var på ungdomsmøte igår tror jeg jeg fikk svaret om hvordan jeg bør forholde med til denne organisasjonen og dens medlemmer. En av ungdomslederne fortalte at han hadde fått det for seg at kollekten til møte skulle gå til humansismens ungdom på Bryne. De kristne ungdommene skulle gi sine penger og bønner til humanistisk ungdom. En kan si mye om ungdom men de har en viktig egenskap: evnen til å tenke i nye baner. Jeg tror det er første gang i lekfolkets historie i Norge at kollekten går til human etisk forbund, min endelige konklusjon blir at dette var på høy tid.

  4. Bjørn Ingvar 04.03.08 kl. 20:33 #

    En veldig relevant artikkel for våre mange livssynsdebatter i Apostrofen. Konklusjonen i disse debattene er som regel at det er sterke antipatier mot livssyn i Norge. Den sekulære ensrettingen dominerer. Men er ikke dette en helt naturlig utvikling all den tid våre skolebøker kun presenterer Darwins evolusjonlære som grunnen til vår tilstedeværelse? Vi vil av den grunn ha større tiltro til vår egne konstruerte lover, som menneskerettighetene, enn de vi fikk for noen tusen år siden.

    At disse ungdommene du nevner skulle gi sine penger og bønner til humanismens ungdom synes jeg er veldig spennende og utfordrende å høre. Jeg tror som deg Jarle at dette er veien å gå. Jeg tror Jesus ville gjort det samme. Joh.17.25-26 «Rettferdige Far, verden kjenner deg ikke. Men jeg kjenner deg, og disse vet nå at du har sendt meg. Jeg har gjort ditt navn kjent for dem og skal fortsatt gjøre det, for at den kjærlighet du har hatt til meg, kan være i dem, og jeg selv kan være i dem.»

  5. Jarle 07.03.08 kl. 10:00 #

    Kommentar til Trond Atles filmklipp.

    Våknet idag opp til nyheten om at 8 jødiske studenter ble skutt på skolens bibliotek. FN er usikre på om dette kan klassifiseres som et terrorangrep. TV2 viste bilder av fyrverkeri og jubelscener på Gazastipen. Det uslest, feigeste og ynkeligste bli bejublet og applaudert. Nå må politikerne snart innse at dette ikke dreier seg om okkupasjon av områder, kamp om ressurser osv. Dette dreier seg om Jihad og et innbitt hat mot et folk som er en torn i arabernes øye.

  6. Helene 22.04.09 kl. 08:08 #

    Grunnen til at religiøse argumenter i offentlig debatt, spesielt i politikk er det at det på et vis er umulig å diskutere. Hvis alle argumenter med bakgrunn i gudstro skal inkluderes, kan man vel egentlig ikke diskutere lenger? Poenget med en diskusjon må være at man kommer fram til et svar, en løsning. I poltikk, en løsning som er god for de aller fleste. Men hvordan skal man komme fram til et svar hvis man har helt forskjellige virkelighetsoppfatninger? Gjennom diskusjon og utveksling av ideer har vi kommet fram til mange løsninger og forandringer som gjør folks hverdag bedre. Ja, man kan ha en personlig tro som er forskjellige. Men poenget med menneskerettighetene som vi verdsetter i den moderne verden, er å sikre alles universelle rettigheter, uansett religion. Faktisk vil menneskerettighetene sikre deres rettigheter til å tro det dere gjør.

    Til den siste kommentaren om Palestina. For det første; hvordan kan man unngå å se hvor grusomt Israel ha oppført seg? Det er dette jeg mener med å bruke religion i politikk. De bruker sin gudstro som et skjold for å forsvare stormannsgalskap. De har okkupert land som tilhører palestinere, som er blitt drevet på flukt og tvangsflyttet. Som følge lever mange i elendige forhold. Hvordan kan du forsvare dette? Du sier kristendommen og religionen bygger på nåde og kjærlighet. Det ligger ikke mye kjærlighet i Israels oppførsel.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: