Arkiv | april, 2008

Møtereferat 12

30 Apr

Sted: Hjemme hos Jarle
Tid: Torsdag 10. april.
Til stede: Jarle, Gustav, Rolf og Øyvind.
Aktuell bok: Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede av Jan Wiese.
Neste bok: Utdrivelse av Thomas Teglgaard.

Nye vedtekter i Apostrofen.
Jarle stilte spørsmål om det skulle åpnes for kvinnelige medlemmer i lesekrinsen. Dette ble blankt avvist av gruppens medlemmer, og en ny vedtekt ble straks formulert. Den lyder som følger: «Apostrofen er STENGT for kvinnelige medlemmer». Like etter fremmet Jarle et forslag som ble langt bedre mottatt av gruppen. Han foreslo at det åpnes opp for gjestedeltakere. Det syntes gruppen var en strålende idé. De fire medlemmene kom fram til at utenforstående personer som har en viss fagkompetanse innen et egnet felt, kan bli invitert med på et møte for å holde foredrag. Gruppen var imidlertid klar på at gjesten ikke har anledning til å delta ved middagen i forkant av møtet. Han er også nødt til å gå så snart foredraget og påfølgende spørsmålsrunde er unnagjort. En rekke navn ble foreslått som aktuelle kandidater. Jonas Edland, Tore Renberg, Bryne-forfatter Nils Henrik Smith og ulike krigsveteraner ble nevnt.

Dette til tross; ingen gjester er blitt invitert til neste møte, som blir hos Rolf på selveste frigjøringsdagen. Gruppen kom fram til at det ved denne  anledningen hadde passet perfekt å ha en krigsveteran som gjest. Det ser imidlertid ut til at det drøyer litt før den første gjesten kommer.

Øyvind

Advertisements

Jan Wiese – Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede

30 Apr

nakenEtter to store nedturer på bokfronten, var det knyttet stor spenning til Apostrofens neste bok – «Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede» av den pensjonerte forlagssjefen Jan Wiese.

Og Apostrofens medlemmer kunne med glede konstatere at romanen hadde vært en opptur. Øyvind uttrykte at det var en av de beste bøkene han hadde lest på lang tid og kunne absolutt anbefale den videre til andre. Også Rolf og Gustav viste begeistring for Wieses eneste roman. Gustav hadde riktignok slitt med innledningen, men hadde etter hvert blitt omvendt. Jarle var den eneste som ytret misnøye. Han så ikke det helt store i boken, uten at han helt klarte å peke på hva.

Det ble diskuterte hva som gjorde «Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede» til godt lese stoff. Øyvind hadde latt seg sjarmere av forfatterens språk og fortellerform. Han lot seg fascinere av hvordan Wiese knytter tre ulike fortellerstemmer sammen. Det ble stilt spørsmål om hva forfatteren ønsker å formidle igjennom boken. Hva var budskapet? Rolf mente at det nødvendigvis ikke lå noe stort budskap bak. Meningen var enkelt og greit å underholde og ikke mer enn det, og det lykkes forfatteren med.
Apostrofens medlemmer satt igjen med et par ubesvarte spørsmål etter å ha lest romanen. Hvem er for eksempel den gamle mannen som dukker opp ved fontenen mot slutten? Og hvorfor dukker han opp? Og hvordan gikk det med fortelleren da han vendte tilbake til hjembyen etter ti år på flykt? Gruppen hadde få svar. Gustav sa han måtte lese de første sidene om igjen etter han var ferdig med boken, for å få en større forståelse. Øyvind var klar på at dette var en bok han helt klart måtte lese igjen.

Karakterboken: Øyvind var mest begeistret og ga romanen åtte poeng. Han var en stund i tvil om han skulle gå opp til nieren, men lot være. Både Gustav og Rolf ga sju poeng. Boken var god og underholdene, men mer enn sju var det ikke, mente duoen. Jarle overrasket med å gi en sekser. Dette til tross for at han hadde vært en smule skeptisk til boken tidligere under møtet. Jarles stemmegivning førte til en debatt om hvordan skillet mellom karakterene burde være. Konklusjonen er noe uklar, men det er i hvert fall på det rene at tieren skal henge fryktelig høyt og er forbeholdt det ypperste av det ypperste.

Jarle – 6
Øyvind – 8
Gustav – 7
Rolf – 7
Karakter: 7

Øyvind

Når det kjem til stykket

21 Apr

På min tur innom tunnelbanen kom jeg i dag over et dikt så fint at jeg måtte legge det på minnet ved hjelp av min mobiltelefon. «Dikt på veien» er et veldig hyggelig innslag i det ellers så reklamedominerte offentlige rom. Diktet jeg falt for var signert Olav H. Hauge.

Når det kjem til stykket

År ut og år inn har du site bøygd yver bøker
du har samla deg meir kunnskap
enn du treng i ni liv.
Når det kjem til stykket, er det
so lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.

Mer ekteskapsdebatt

11 Apr

Hei. I anledning kveldens møte som jeg desverre ikke kan overvære kommer mitt innlegg som seg hør og bør på Apostrofen.

I går kveld var vi på «Ja til ekteskapet» sin paneldebatt om felles ekteskapslov. Den store forskjellen fra sist, Protestfestivalen, var Inge Lønning. Høyres professor i teologi er en retoriker av rang, en fryd å høre på. Han hadde blant annet med seg en lege fra Ullevål i panelet. Motstanderene (som sier ja til felles ekteskapslov) var tynnere besatt med blant annet en student fra UiO og Rolf Terje Klungland fra AP.

Utgangspunktet for debatten er følgende 5 lovendringer som regjeringen foreslår: 

a) Ekteskapsloven.
Kjønnsnøytralisering av ekteskapet.

b) Bioteknologiloven.
Assistert befruktning for lesbiske.

c) Adopsjonsloven.
Homofil adopsjon.

d) Barneloven.
Kvinnen som erstatter far, blir automatisk juridisk ”medmor”.

e) Partnerskapsloven blir avskaffet.

Etter å ha overvært to debatter om dette temaet er det påfallende hvordan motstanderene av felles ekteskapslov argumenterer og forsøker å tegne de store linjene. Hva vil følgende av en slik endring vil bli? Ikke om 5 år, men om 50 år. Som tidligere nevnt (les protestfestivalen) synes jeg de har mange gode argumenter. Deres motstandere møter ofte disse argumentene med sine følelser av ikke å føle seg som et likeverdig menneske, de hevder å bli diskriminert. Argumentene starter ofte med jeg føler meg …… . Alle disse følelsene gjør at debatten mister sin dybde og stadig må begynne på ny. Dette skjer til tross for at deres motstandere gjentatte ganger hevder at de ikke har homofobe holdninger.

Et av argumentene Inge trakk opp av hatten: «I alle norske bedriftsstyrer er det i dag pålagt at det skal være minst 40% kvinner, mot før 0%. Dette fordi mann og kvinne påviselig er forskjellige og yter ulik innflytelse. Hvorfor glemmer vi dette argument når vi snakker om en langt viktigere jobb, å oppdra barn? Eksempelt kan forlenges med å se på skoler og barnehager som ønsker seg flere menn. Hvorfor?

Det var også interessant å se at paneldebatten nærmest var fri for religiøse argumenter. Det biologiske og tanken på barna sto i sentrum.

Tilbake til sakens kjerne: blir homofile diskriminert? Jeg lar Jon Kvalbein svare på dette spørsmålet (etter et tips fra Jarle). Se «Blir homofile diskriminert?».

Bjørn Ingvar.

Blir homofile diskriminert ?

11 Apr

Homofile blir diskriminert, hører vi ofte. De kan ikke inngå ekteskap. Norsk lov gir dem ikke rett til å adoptere barn. Dette er diskriminering – på linje med rasediskriminering, hevder noen. Er det sant? 

 

Av: Jon Kvalbein, Oslo

 

1. Forskjellsbehandling = diskriminering?
Språk er makt. Det er derfor viktig å analysere de ordene som brukes i denne og andre debatter. Hvis man ikke gjør det, kan noen av debattdeltakerne lett manipulere innholdet i diskusjonen.

Ordet ”diskriminering” forbindes nesten alltid med noe negativt. Vi tenker umiddelbart på en uakseptabel forskjellsbehandling. Men sannheten er at det finnes mange former for forskjellsbehandling som er godt begrunnet. Ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. I skolen blir elever forskjellsbehandlet ved tilpasset opplæring. Nettopp for at den enkelte elev skal få maksimalt læringsutbytte, kan de få ulik opplæring, ulike arbeidsoppgaver – kanskje egne undervisningstimer. Ingen vil finne på å kalle dette diskriminering. For forskjellsbehandlingen har et formål som vi aksepterer. I hverdagen har vi mange typer forskjellsbehandling. Egne parkeringsplasser er avsatt til funksjonshemmede, de blir forskjellsbehandlet for ikke å bli diskriminert. Hvem som helst kan ikke opprette et lege- eller advokatkontor – for kundene skal være sikret at yrkesutøvere har den utdanning som kreves. Ingen vil si at de blir diskriminert fordi de ikke kan bli ansatt i alle slags stillinger. Det kan finnes situasjoner der det er legitimt å forskjellsbehandle etter etnisk bakgrunn. Å kreve at presidenten i sametinget selv skal være same, vil neppe være urimelig.

Vi må skjelne mellom diskriminering og forskjellsbehandling. Det siste kan være legitimt og rett når det har en god og saklig begrunnelse.

2. Bør homofile få adoptere?
Er det diskriminerende at homofile ikke får adoptere barn? Neppe. Det er mye som taler for at en slik forskjellsbehandling er saklig og godt begrunnet, blant annet fordi det finnes fundamentale forskjeller mellom samkjønnede par og kvinne-mann-par.

I alle saker som har med barn å gjøre, bør man etterleve føre-vàr-prinsippet: Når negative konsekvenser ikke kan utelukkes, bør ingen forandring foretas. Tvilen må komme barna til gode. Adopterte barn har rett på det som er det naturlige og det beste for alle barn – en mor og en far. Vil ikke noe annet være diskriminering av barna og brudd på rettighetene til adopterte barn?

Hvis adopterte barn – uten selv å ha bedt om det – blir plassert i en familierelasjon som i biologisk forstand ikke er naturlig, kan vi vel i sannhet snakke om diskriminering. All adopsjonstenkning hittil har lagt vekt på at barn som blir rykket opp fra sin slekt og sitt miljø, skal få så like oppvekstvilkår som mulig til det naturen har lagt til rette for – en mor og en far. Bør det ikke fortsatt være slik?

3. ”Barnets beste?”
«Barnets beste» er et uttrykk som går igjen i alle lover som gjelder barn og barns oppvekstvilkår: Barneloven, Adopsjonsloven og Konvensjonen om barns rettigheter. Det innebærer ikke en mistillit til homofiles omsorgsevne, men det er en grunnleggende oppfatning at det er til barnets beste å vokse opp i et hjem med en mor og en far som gir det trygghet og omsorg. Skilsmisse og samlivsbrudd gjør at flere tusen barn vokser opp hos en enslig forsørger. Men i slike situasjoner blir det gjort ekstra bestrebelser for at barna skal ha god kontakt med både mor og far.

I norske samtykkeadopsjoner – der en enslig mor bortadopterer sitt barn like etter fødselen – viser erfaringene at det alltid er et uttrykkelig ønske fra mor at barnet skal vokse opp i et vanlig hjem med mor, far og søsken. (Dette bekreftes av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.)

Det er ingen menneskerett å få barn, verken for heterofile eller homofile. Men når vi som samfunn skal legge premissene for barnets beste, da må vi ta utgangspunkt i at alle barn kommer fra en mor og en far. Det optimale er å få vokse opp i et hjem med en mor og en far. Det gjelder ikke minst adoptivbarn som har hatt en vanskelig start i livet. Barn som adopteres til Norge kommer fra en ustabil livssituasjon og til en fremmed kultur.

Mor og far er viktige som rollemodeller i ulike faser i oppveksten. Barn trenger både maskuline og feminine forbilder for utvikling av selvbilde og identitet, forståelse og opplevelse av likestilling og forholdet til det annet kjønn.

Barnekonvensjonens artikkel 2 handler om ikke-diskriminering og vern mot forskjellsbehandling. Å gi homofile rett til adopsjon vil innebære å forskjellsbehandle barn, nemlig å frata en gruppe barn muligheten til å få både en mor og en far, når de må unnvære sine biologiske foreldre og der er en kø av ektepar som ønsker å påta seg den oppgaven.

Et viktig poeng er det også at opprinnelseslandene, der de aller fleste adopterte barna kommer fra, har sagt et klart nei til homofile adoptivforeldre. (Innholdet i dette avsnittet om ”Barnets beste?” er hentet fra en artikkel av Helene Freilem Klingberg i Liberal nr. 1, 2005: ”Barns beste eller homofile rettigheter?”)

 

4. Kolossal bevisbyrde
På tross av det homofile talspersoner ofte påstår, er det på ingen måte bevist at homofil adopsjon er til barnas beste. Adopsjonsforskningen er mangelfull og dårlig. Den gir ikke noe grunnlag for å trekke allmenne konklusjoner. Når homofile talspersoner likevel gjør det, skjer det på et uforsvarlig og mangelfullt grunnlag. Alle som er i tvil om forskningssituasjonen, bør kontakte en seriøs kjønnsforsker for å få bekreftet hvor utilstrekkelig den er. (Mer informasjon om temaet finnes på dette nettstedet i artikkelen «Homofil adopsjon – hvorfor ikke?» under headingen Homofil adopsjon – Artikler.)

I årtusener har samfunnet og kulturen hatt som grunnleggende forutsetning at det er best for barn å vokse opp med både mor og far. Hundrevis av studier og prosjekter innen familie- og barnepsykologien de siste tiårene viser at barn utvikler seg best med både en mor og en far. De som ønsker å underslå denne innsikten om hva som er til barns beste, har en kolossal bevisbyrde.

Så lenge denne bevisbyrden ikke er ryddet unna, bør ikke samfunnet innføre nye lover. Å kalle dette for diskriminering, betyr at man allerede på forhånd har bestemt seg for at homofil adopsjon ikke strir mot barnas beste. Men hvis det er til barns beste å ha foreldre av begge kjønn, så kan man ikke kalle det diskriminering at samkjønnede ikke får adoptere. Samfunnet bedømmer det bare slik at barnets beste veier tyngre enn de homofiles ønske om å være likestilt med mann-kvinne-relasjonen. Siden det er en saklig og velbegrunnet ordning som fungerer til barnas beste, er det uholdbart å kalle det for ”diskriminerende”. Å sette mor-far-barn-relasjonen i en særstilling er godt fundert i erfaring, forskning og biologi og er ikke blitt tilbakevist med god forskning eller overbevisende argumenter.

5. Ekteskap, diskriminering og menneskerettigheter
Er det uttrykk for usaklig forskjellsbehandling og diskriminering at homofile ikke kan inngå ekteskap? Neppe. Verken juridisk, sosialt eller moralsk er det diskriminerende å definere ekteskapet som et forhold mellom mann og kvinne. Slik har alle kulturer og sivilisasjoner tenkt i tusener av år. Også i generasjonene som kommer, er det mange gode grunner til at ekteskapet bør vernes som et forpliktende samlivsforhold mellom én mann og én kvinne.

Når det snakkes om ekteskap i menneskerettighetene, tales det entydig om forhold mellom mann og kvinne. Det er denne type ekteskap som beskyttes av menneskerettighetene. I Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, art. 23, er det formulert slik:

”1. Familien er den naturlige og grunnleggende samfunnsenhet og har krav på beskyttelse av samfunnet og staten.
2. Retten for menn og kvinner i gifteferdig alder til å inngå ekteskap og stifte familie skal anerkjennes.
3. Intet ekteskap må inngås uten de fremtidige ektefellers frie og uforbeholdne samtykke.
4. Konvensjonspartene skal ta passende forholdsregler for å sikre ektefellenes likestilling med hensyn til rettigheter og plikter ved inngåelse av ekteskap, under ekteskapet og ved dets oppløsning. I tilfelle av oppløsning av ekteskapet, skal barna sikres nødvendig beskyttelse.”

Her er ekteskapet omtalt under den forutsetning at det dreier seg om en rettslig gyldig ordning for samliv mellom mann og kvinne. Giftemål, ekteskap og familie knyttes sammen som begreper. Det er retten for menn og kvinner i gifteferdig alder til å inngå ekteskap og stifte familie som stadfestes, fordi familien er den naturlige og grunnleggende samfunnsenhet som har krav på beskyttelse av samfunnet og staten. Andre samlivsformer enn ekteskapet mellom mann og kvinne i ekteskapet er ikke omtalt. Det er derfor ikke brudd på menneskerettighetene å reservere ekteskapet til relasjonen mellom mann og kvinne.

I artikkel 26 om ikke-diskriminering i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter er seksuell legning ikke særskilt nevnt. Homofile pressgrupper har gjort forsøk på å få inn homoseksuelle som en gruppe med særlig behov for beskyttelse, men slike forsøk har møtt sterk motstand og har ikke ført frem. Dersom vestlige land skulle øve press for å erstatte ekteskapsbegrepet i menneskerettighetene slik at ”kjønnsnøytrale ekteskap” blir inkludert, vil dette kunne medføre et tilbakeslag for arbeidet med å skape respekt for menneskerettighetene – både i muslimske og andre land.

6. Hva kjennetegner ekteskapet?
Den russisk-amerikanske sosiologiprofessoren Pitirim A. Sorokin studerte ekteskapet i ulike kulturer. Han fant at en sterk ekteskapsinstitusjon fungerte som et sosialt indisium på individenes fysiske, mentale, åndelige og borgerlige modenhet. Ekteskapet omformer gutten til ektemann og far, og jenta til hustru og mor. Posisjoner, privilegier og ansvarsområder blir endret når man gifter seg. Ekteskapet innebærer den mest fortrolige og fullstendige forening av kropp, lengsler og ånd i et udelelig ”vi”. Den gjensidige troskapen skal vare til døden skiller. Familien med grunnlag i ekteskapet mellom mann og kvinne er den mest avgjørende faktor for et samfunn som vil overleve og blomstre. ”Som familien er, slik vil samfunnet være.”

Et ekteskap er ikke en privat overenskomst. Det er en offentlig forpliktende avtale med juridiske rettigheter og forpliktelser. Ethvert samfunn må ha normer for hva det forventer av sine borgere og for hva det ikke tillater. Å åpne for ekteskap mellom personer av samme kjønn betyr at samfunnet erklærer denne samlivsformen som rettslig likeverdig med et ekteskap mellom mann og kvinne. Men finnes det egentlig gode samfunnsmessige grunner for å oppløse ekteskapsordningen og ekteskapsbegrepet som en offentlig godkjent samlivsform mellom én mann og én kvinne?

Vil en lov om ”ekteskap” mellom to av samme kjønn kunne ta på alvor den grunnleggende kjønnspolariteten – det faktum at de to kjønn utfyller hverandre? Ordene mannlig og kvinnelig står i fare for å miste sin dypeste mening. Menneskesynet kan på sikt bli endret. Men på tross av all språklig manipulering: Barn vil aldri bli en naturlig frukt av et slikt samliv. Er det på denne bakgrunn ”diskriminerende” å reservere betegnelsen ”ekteskap” for samlivet mellom mann og kvinne?

7. Er kjønnsnøytral ekteskapslov verdt prisen?
Det bør ikke være samfunnets oppgave å oppmuntre til samlivsformer som bryter med den enheten mellom mann, kvinne og barn som er intensjonen bak ekteskapet. Det er ekteskapet mellom mann og kvinne som gir den beste ramme for reproduksjon og oppdragelse av den kommende generasjon. Å gi homofile partnerskap samme status og betegnelse vil ha langsiktige konsekvenser som ingen i dag kjenner rekkevidden av.

Man kommer ikke utenom det faktum at få homofile har inngått registrert partnerskap. De fleste homofile ønsker ikke å binde seg for livet til én partner. 12 år etter at Partnerskapsloven ble innført, finnes det fortsatt bare ca 1200 registrerte partnerskap i Norge. Med andre ord: Mellom 90 og 95 prosent av de homofile her i landet velger å ikke formalisere samlivet sitt. Det vil si at under 1 promille av den voksne befolkningen lever i partnerskap.

Det er lite trolig at homofile vil stå i kø for å gifte seg. I alle tilfelle vil det bare være snakk om noen få promille av befolkningen. Det som derimot er svært sannsynlig, er at en kjønnsnøytral ekteskapslov vil få mange og negative konsekvenser for hele samfunnets forståelse av samliv, familie og barns oppvekst. Over tid kan hele ekteskapsinstitusjonen og betingelsene for barns oppvekst bli radikalt forandret. Er ikke det en dyr pris å betale?

Møtereferat 11

1 Apr

Sted: Gustavs kåk bak Maxi
Tidspunkt: Torsdag 13. Mars 2008 kl. 19.00
Til stede: Jarle, Gustav, Rolf og Øyvind.
Aktuell bok: Bjørn Larsson – Drømmer ved havet
Neste bok: Jan Wiese – Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede
Neste møte: Fredag 11. April hos Jarle.

Et nytt møte i Apostrofen er avholdt, og nok en gang var det en suksess.

Gustav startet ballet. Hans bidrag var følgende sitat fra et amerikansk tidsskrift:»We have created a culture that has told us the only thing right is to get by and the only thing wrong is to get caught. A culture that says, If it feels good, do it. If you don´t want to do it, don´t. If you can´t handle it, drink it or drug it.» Sitatet trenger neppe videre utdyping.

Øyvinds bidrag var denne gangen musikk. Platen «My Tennessee Moutain Home» var en ny og interessant innfallsvinkel for debatt. Kort fortalt handler alle sangene på platen om Partons oppvekst under fattige kår i fjellandsbygda i Tennessee. Hun forteller åpnet og ærlig om oppveksten og opplevelsene, og konklusjonen er klar: Selv om hun nå er søkkrik og verdensberømt, var alt mye bedre før. Da hun var sammen med sine 11 brødre og søstre, hadde det hun trengte og gikk plystrende hjem fra kirken hver søndag. «The good old days when times were bad,» er budskapet.

Rolf hadde med et utklipp fra Klassekampen. Den omhandlet USAs motarbeidelse av sosialistiske stater i Sør-Amerika, og deres støtte til Colombia i dagens konflikt. Rolf som har bodd i Bolivia, så med stor bekymring på dette, og det førte til en lang om fruktbar debatt om USAs utenrikspolitikk. Selvsagt kom temaet raskt innom Irak og George Bush.

Fra den ene ytterkanten i norsk avisflora til den andre: Jarle sitt bidrag for dagen var en artikkel fra den kristne dagsavisen Vårt Land. Saken omhandlet dagens situasjon for misjonsselskapene. De er avhengige av statsstøtte for å klare seg. Derfor er de nødt til å samarbeide med Norad og andre organisasjoner. Dette betyr mer arbeid for kvinnekamp og demokrati, og mindre arbeid med å frelse sjeler. Jarle savnet tiden da misjonsselskapene kun ble drevet av inntektene fra egne medlemmer. Da sto også misjonsselskapene friere til å prioritere arbeidsoppgaver, og sjelefrelsing hadde et mye klarere fokus.

Av en eller annen grunn førte dette innlegget umiddelbart til en diskusjon om kjønnsnøytrale ekteskap. Rett eller galt? Jarle, Rolf og Gustav så med stor bekymring på dette og advarte på det sterkeste mot at homofile kan få gifte seg. Ekteskapet er en hellig pakt mellom mennesket og Gud, var deres konklusjon. Øyvind var den eneste på møtet som støttet de homofile. Han var av stikk motsatt oppfatning enn de tre andre og mente at kjønnsnøytrale ekteskap snarere var et framskritt enn noe å uroe seg for. Han mente at ekteskapet er en kjærlighetskontrakt mellom to personer, uavhengig av kjønn, rase og religion.

Etter flere timer med debatt, var det endelig tid for å velge bok til neste møte. Etter et meget jevn avstemmig mellom «Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede» og en et romantisk TV Norge-drama, måtte Bjørn Ingvar konfereres via telefon for å få en avgjørelse. Dette var et historisk øyeblikk for Apostrofen. Bjørn Ingvars stemme gikk til «Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede», og dermed blir dette romanen til neste gang.

Øyvind

«Drømmer ved Havet» av Bjørn Larsson

1 Apr

Et nytt møte i Apostrofen er avholdt, og nok en gang var det en suksess. Den aktuelle boken var «Drømmer ved Havet» av den heller ukjente svenske forfatteren Bjørn Larsson.

drømmar ved havetDommen fra Apostrofens medlemmer var enstemmig: Det er en grunn til at ingen hadde hørt om forfatteren før. «Drømmer ved havet» fikk totalslakt, og går inn i historien som en av Apostrofens største flopper. Til og med en større fiasko enn «Den merkelige hendelsen med hunden den natten», som tidigere hadde falt igjennom i bokklubbsammenheng. Det var på forhånd et dårlig tegn at «Drømmer ved havet» var utsolgt fra forlaget, og at den var så godt som mulig å få kjøpt. Dette var det også en grei forklaring på.

Apostrofen sa seg enig i at Larsson tar opp store og eksistensielle tema, men at forfatterens litterære kvaliteter dessverre ikke står i stil med det skyhøye ambisjonsnivået. Gustav påpekte at Larsson framstår som en dårlig utgave av Paulo Cohelo, et syn han fikk bred støtte for.

Både Jarle og Øyvind syntes at romanen hadde enkelte interessante observasjoner. For eksempel at folk lenger ikke er ute i gatene om kveldene, fordi de bare sitter inne og ser på tv. Øyvind hadde også sans for kapitlet der Peter Sympson var på en irsk pub, og de betraktningene han gjorde seg der.

Et par interessante samtidsobservasjoner til tross; dette var ikke nok til å løfte helhetsinntrykket til boken. For leserne framsto også karakterene som lite troverdige. Enkelte var rene klisjeer. Rosa Moreno, for eksempel, var som snytt ut av nesen på en amerikansk romantisk filmkomedie. Rolf og Øyvind var også skeptiske til den tilsynelatende tilfeldige bruken av miljøskildringer som innledet omtrent hvert kapittel.

Det ble også satt spørsmålstegn ved hovedpersonen Marcel. Hva var det egentlig med denne mannen som fikk alle de fire personene til å dra etter han? Apostrofen fant dette heller tvilsomt og lite sannsynlig. Og hvor var egentlig ansvarsfølelsen til Marcel da han fikk vite at han skulle bli far? Var det viktigere å være fri og dra med vinden, enn å ta ansvar for sine handlinger? Apostrofen stilte mange spørsmål, men svarene fra Bjørn Larsson var få.

Apostrofens oppsummering: Dette var et forsøk på å hevde seg i eliteserien, men spillet holdt bare 2. divisjonsnivå.

Det var likevel ikke alle medlemmene av Apostrofen som mislikte «Drømmer ved havet». Torvald, som dessverre ikke hadde anledning til å møte, hadde lest boken før, og han leste den med glede igjen. Hans betraktninger var derfor dypt savnet ved møtet. Jarle mente at dersom Torvald hadde vært til stede kunne han kanskje satt boken i et nytt lys. Kanskje var det noe vi andre hadde gått glipp av og oversett. Dette tvilte Rolf sterkt på. I denne romanen var det rett og slett ikke mer å hente.

Et par dager etter møtet fikk undertegnede besøk av Torvald. Han sa seg sterkt uenig med den lite flatterende dommen til Apostrofen. Han var totalt uenig i Gustav sin påstand om at Bjørn Larsson var en dårlig utgave av Paulo Cohelo. Snarere var det tvert imot. Han mente «Drømmer ved havet» gikk «Alkymisten» en høy gang. I motsetning til «Alkymisten» var «Drømmer ved havet» mer jordnær og handlet om vanlige folk og deres drømmer. Det var mange personer han kunne kjenne igjen i boken. I «Alkymisten» var ting imidlertid mer svevende og abstrakte. «Drømmer ved havet» hadde mange fine fortellinger, mente Torvald, som spesielt hadde sans for Madamme le Grand og Rosa Moreno.

Karakter (1-10): Jarle – 3, Øyvind – 3, Gustav – 2, Rolf – 2 – Snitt: 2,5

Mer om boken finner du her.

Øyvind