Archive | mai, 2008

Apostrofen deler ut hederspris

27 May

Lesekrinsen Apostrofen går nye veier. Ved forrige møte (08.05.2008, nr.13 i rekken) ble det vedtatt å opprette «Apostrofens hederspris».

Prisen skal gå til en person eller forening i lokalmiljøet som har markert seg på en svært positiv måte. Utmerkelsen er på 10.000 kroner, og pengene skal samles inn på lesekrinsens møter i løpet av året.

Utdelingen vil skje en gang i året, og det er bare Apostrofens medlemmer som har anledning til å nominere kandidater. Hvem som får prisen skal vedtas i plenum under et av lesekrinsens møter. Drøfting av kandidater vil imidlertid skje kontinuerlig på Apostrofens nettsider. En egen link skal opprettes til dette formålet.

Håpet er at «Apostrofens hederspris» på sikt skal bli en betydelig og prestisjetung utmerkelse.

Ved forrige møte ble det også vedtatt et nytt rituale, som skal inn i vedtektene. Medlemene i Apostrofen forplikter seg til å gjøre noe godt for samfunnet eller medmennesker mellom hvert møte. Det står hvert enkelt medlem fritt til å bestemme hva han skal gjøre. På neste samling må han imidlertid redegjøre hvor hva han har gjort og hvorfor han gjorde akkurat dette.

Ellers var det de store temaene som ble debattert ved forrige Apostrofen-samling. Det startet med en lang utredning om djevelutdrivelse. Fortsatte med et innlegg om krigen og 17. mai-feiringen i 1940, og endte opp i diskusjoner om abort, alkohol og media.

Til stede på møte var: Jarle Mong, Øyvind Sandmark, Gustav Kjølberg og Rolf Skadsem.
Sted: Rolfs barndomshjem på Kåsen.

Referent: Øyvind

Merkverdig oppslag om homofili i Stavanger Aftenblad

21 May

Hvor mye ensidig, forutintatt og usaklig journalistikk skal man tåle fra en av Norges største regionsaviser?

Dette er jo først og fremst en trist sak for alle parter, men jeg lar foreløpig den ligge da jeg mildt sagt er overrasket over hvordan en såpass seriøs avis som SA dekker denne saken. Hvor er det blitt av de kritiske spørsmålene til et intervjuobjekt? Et intervjuobjekt som stigmatiserer sin far og sin mor, sin familie, sine tidligere venner?

Følgende blir sagt av far til Arnfinn Nordbø i den akutelle artikkelen (les den her).

«Vår kjærlighet til sønnen vår står fast, men det gjør også vårt syn på Guds ord. Kall oss gjerne fundamentalister, men Bibelen er klar på dette punktet.»

«Vi elsker ham og ønsker ham velkommen hjem, men det ville vært et svik mot ham og Guds ord om vi skulle si at det livet han lever, er OK. Vi kjenner ikke sønnen vår igjen. Han var den mest konservative av oss alle.”

Den store overskriften på første side av Aftenbladet i dag var: Bedre død enn homofil nettsidens overskrift er: Har Satan tatt bolig i Arnfinn?

Det siteres noen anonyme meldinger Norbø fikk av tidligere venner, som bevis for disse ensidige overskriftene, mens de to som uttaler seg på den kristne familiens vegne og fra Misjonssambandet uttaler seg på en ryddig og saklig måte, men de får bare beskjeden spalteplass.

At denne tendensiøs journalistikken har tatt over Dagbladet og VG var jeg klar over, men Aftenbladet ?

Israel 60 år – en kortversjon av historien

15 May

Konflikten i midtøsten følges tett av hele verden. Det eldgamle fiendskapet mellom jøder og arabere lever i beste velgående i en liten del av midtøsten. Alle samfunnsengasjerte har en mening om denne konflikten. I år feirer Israels sin 60 års dag, i den anledning kunne det vært interessant med en ny midtøstendebatt i apostrofen.

Jarle, som ikke overraskende, er mannen bak denne postingen har forsøkt å finne objektiv informasjon vedrørende konflikten. Dette har imidlertid vist seg å være umulig. Han endte opp med Wikipedias versjon av Israels historie. Det er en kortversjon som kun beskriver de grove linjene. Det finnes bedre versjoner men disse må kjøpes siden de er i bokform. Her kommer altså Israels historie så langt. Hvordan bør historien fortsette ? Har jødene krav på et landområde ? Finnes det grobunn for en tostatsløsning ? Har araberne rett på mer enn Vestbredden og Gaza ? Vil staten Israel feire 100 års jubileum om 40 år ?

Israels land, også Oldtidens Israel, Det lovede land eller Det gamle Israel, kjent på hebraisk som Eretz Yisrael, har vært hellig for det jødiske folket fra de bibelske patriarkers tid: Abraham, Isak og Jakob. Bibelen har plassert denne perioden tidlig i det andre årtusen f.Kr. Ifølge Toraen ble landet Israel lovt til jødene som deres hjemland og jødedommens helligste steder er lokalisert her. Rundt det ellevte århundre f.Kr. ble den første av en rekke jødiske kongeriker og stater etablert for å styre regionen. Disse jødiske kongerikene regjerte periodevis det påfølgende millenniet. I tiden mellom de jødiske kongerikene og de islamske erobringene på 700-tallet kom Israel under assyrisk, babylonisk, persisk, gresk, romersk, sasanideisk og østromersk herredømme. Den jødiske tilstedeværelsen i regionen ble mindre etter det mislykkede Bar Kokhba-opprøret mot Romerriket i år 132 og den etterfølgende bortvisningen av jøder. Likevel ble det bevart en jødisk bosetning i Palestina, selv om brorparten av jødebefolkningen flyttet fra Judea til Galilea. Misjná og deler av Talmud, som er blant jødedommens viktigste religiøse tekster, ble utarbeidet i denne perioden. Israels land ble skilt fra Østromerriket rundt år 636 f.Kr. under de første muslimske erobringene. Kontrollen over regionen gikk frem og tilbake mellom umayyaderne, abbasiderne og korsfarerne de neste seks århundrene, før det falt i hendene på mamelukkene i 1260. I 1516 ble landet Israel en del av Det osmanske riket som regjerte i regionen frem til det tyvende århundre.

Sionisme og det britiske mandatet
Jøder som bodde i diasporaen hadde et sterk lengsel etter å returnere til Sion og Israels lovede land. Håpet og lengselen kom tydelig frem i Bibelen og er et sentralt tema i den jødiske bønneboken. Fra begynnelsen av det tolvte århundre begynte en liten, men stabil strøm av jøder å forlate Europa for å bosette seg i det hellige landet. Innvandringen økte etter at jødene ble utvist fra Spania i 1492. I løpet av det 16. århundre slo store samfunn rot i de fire hellige byene, og i andre halvdel av det 18. århundre bosatte hele hasidiske samfunn fra Øst-Europa seg i det hellige landet.

Den første, store bølgen av moderne immigrasjon, kjent som første aliyah (hebraisk: עלייה), begynte i 1881, da jødene flyktet fra pogromer i Øst-Europa. Sionistbevegelsen eksisterte i teorien, men Theodor Herzl har i ettertid blitt kreditert som grunnlegger av den politiske sionismen,[36] en bevegelse som forsøkte å etablere en jødisk stat i Israels land ved å løfte jødespørsmålet til et internasjonalt nivå.[37] I 1896 publiserte Herzl Der Judenstaat (Den jødiske staten), og fremsatte sin visjon om en kommende stat. Det påfølgende året ledet han den første sionistkongressen.

Den andre aliyah (1904–1914) begynte etter Kishinev-pogromen. Omtrent 40 000 jøder bosatte seg i Palestina. Både den første og den andre bølgen av innvandrere var hovedsakelig ortodokse jøder, mens de under den andre Aliyah også inkluderte sosialistpionerene som etablerte Kibbutz-bevegelsen. I 1917, under første verdenskrig utstedte Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour det som ble kjent som Balfourerklæringen, som «… ser med velvilje på etableringen i Palestina av et nasjonalhjem for det jødiske folket, …» Den jødiske legionen, en gruppe bataljoner som i hovedsak var dannet av frivillige sionister, assisterte under den britiske erobringen av det som senere ble Israel. Arabisk motstand mot planen førte til Palestinaopprøret i 1920 og til dannelsen av den jødiske forsvarsorganisasjonen, kjent som Haganah, hvorfra Irgun og Stern-gjengen sprang ut. I 1922 innvilget Folkeforbundet Storbritannia Palestinamandatet. Dette ble begrunnet med ønsket om å «plassere landet i en slik politisk, administrativt og økonomisk tilstand at det vil sikre etableringen av det jødiske nasjonalhjem».

Den jødiske innvandringen fortsatte med den tredje (1919–1923) og fjerde aliyah (1924–1929), som tilsammen førte 100 000 jøder til Palestina. I kjølvannet av Jaffa-opptøyene, i mandatets tidlige dager, forbød britene jødisk innvandring, og territoriet som ble igjen til en jødisk stat ble plassert i Transjordan. Nazismens oppblomstring på 1930-tallet førte til den femte aliyah, med en tilstrømning på en kvart million jøder. Tilstrømningen resulterte i det arabiske opprøret i 1936–1939, og førte til at britene forsøkte å begrense immigrasjonen med Hvitboka av 1939. Siden land over hele verden avviste jødiske flyktninger som flyktet fra holocaust, ble en hemmelig bevegelse, nå kjent som Aliyah Bet, organisert for å bringe jøder til Palestina. Ved slutten av andre verdenskrig stod jødene for 33 % av Palestinas befolkning, elleve prosent høyere enn i 1922.

Selvstendighet og de første årene
I 1947 trakk det britiske styret seg tilbake fra Palestinamandatet og slo fast at at de var ute av stand til å fatte en beslutning som ville være akseptabel for både araberne og jødene. Det nylig etablerte FN vedtok FNs delingsplan (FNs sikkerhetsråds resolusjon 181) den 29. november 1947, og delte landområdet i to stater, én arabisk og én jødisk. Jerusalem ble utpekt som en internasjonal by – en corpus separatum – administrert av FN for å unngå konflikter om byens status. Det jødiske samfunnet godtok planen, men den arabiske ligaen og Den høyere arabiske komité avslo.

Til tross for dette ble staten Israel erklært selvstendig den 14. mai, 1948, én dag før slutten på det britiske mandatet over Palestina. Ikke lenge etter gikk fem av medlemmene av Den arabiske liga – Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak – til angrep på Israel, og startet den såkalte Israels uavhengighetskrig. Etter nesten ett år med kamper ble det erklært våpenhvile og etablert midlertidige grenser, kjent som grønne linje. Jordan inkluderte det som senere ble kjent som Vestbredden og Øst-Jerusalem i sitt domene, og Egypt tok kontroll over Gazastripen. Israel ble anerkjent som medlem av de Forente nasjoner den 11. mai, 1949. Under fiendtlighetene flyktet 711 000 arabere fra Israel, ifølge FN. Skjebnen til de palestinske flyktningene er et av de viktigste stridsspørsmålene i Palestina-Israel-konflikten.

I statens tidlige år dominerte sosialsionismen israelsk politikk, som i denne perioden var ledet av statsminister David Ben-Gurion. Disse årene var preget av masseimmigrasjon av holocaust-overlevende og utvandrende jøder fra arabiske land. Den ble forsterket av vold mot jøder og konfiskering av jødisk eiendom, støttet av Den arabiske liga. Omtrent 850 000 jøder flyktet fra sine hjem i arabiske land fra 1948 til tidlig på 70-tallet, hvorav 600 000 fant sitt hjem i Israel. Israels befolkning økte fra 800 000 til to millioner mellom 1948 og 1958. De fleste ankom som flyktninger uten eiendeler. De ble huset i midlertidige leirer kjent som ma’abaroter. I 1952 levde over 200 000 immigranter i disse teltbyene. Behovet for å bedre forholdene fikk Ben-Gurion til å signere en avtale om krigsskadeerstatning med Vest-Tyskland som utløste masseprotester fra jøder som ikke likte tanken på at Israel «gjorde forretninger» med Tyskland.

På 1950-tallet ble Israel ofte angrepet av den arabiske fedayeen, først og fremst fra den Egypt-okkuperte Gazastripen.[61] I 1956 sluttet Israel seg til en hemmelig allianse med Storbritannia og Frankrike med mål om å gjenvinne Suezkanalen, som egypterne hadde nasjonalisert (se Suezkrisen). Til tross for at de erobret Sinaihalvøya ble Israel tvunget til retrett på grunn av press fra Amerikas forente stater og Sovjetunionen som gjenytelse for garantier om israelske skipsfartsrettigheter i Rødehavet og kanalen.

I begynnelsen av det påfølgende tiåret pågrep Israel Adolf Eichmann, en av de som implementerte Den endelige løsning og senere holdt seg skjult i Argentina, og stilte ham for retten.[63] Rettssaken gjorde et større inntrykk på den offentlig bevisstheten om holocaust og frem til dags dato er Eichmann den eneste som har blitt dømt til døden ved en israelsk domstol.

Konflikter og fredstraktater

I 1967 samlet Egypt, Jordan og Syria sine tropper ved de israelske grensene, utviste FNs fredsstyrker og blokkerte Israels adgang til Rødehavet. Israel anså disse handlingene som en casus belli for et forkjøpsangrep og innledet seksdagerskrigen, en krig hvor de tok kontroll over Vestbredden, Gazastripen, Sinaihalvøya og Golanhøyden. Grensene fra 1949 ble de administrative grensene mellom Israel og de okkuperte områdene. Jerusalems grenser ble utvidet, og Øst-Jerusalem ble innlemmet i Israel. Med Jerusalemloven, som gikk igjennom i 1980, bekreftet Israel denne oppfatningen og startet en ny, internasjonal kontrovers om Jerusalems status.

Tidlig på 1970-tallet startet palestinske grupper en bølge av angrep rettet mot israelske mål rundt om i verden, inkludert en massakre av israelske atleter under Sommer-OL 1972. Israel svarte med Operasjon Guds vrede, hvor de som var ansvarlig for München-massakren ble sporet opp og drept. Den 6. oktober 1973, på jom kippúr, den helligste dagen i den jødiske kalenderen, gikk den egyptiske og syriske hæren til et overraskende angrep mot Israel. Krigen endte den 26. oktober da Israel hadde drevet de angripende styrkene tilbake, men de led store tap. En intern granskning fritok regjeringen fra ansvaret for krigen, men allmennhetens sinne tvang statsminister Golda Meir til å gå av.
Knesset-valget i 1977 markerte et stort vendepunkt i Israels politiske historie da Menachem Begins parti, Likud, tok kontrollen fra Arbeiderpartiet. Senere samme år besøkte Egypts president, Anwar Sadat, Israel etter invitasjon fra Menachem Begin. Sadat talte i Knesset. Anwar Sadat var den første arabiske lederen som anerkjente Israel. I de to etterfølgende årene signerte Sadat og Menachem Begin Camp David-avtalen og fredstraktaten mellom Israel og Egypt. Israel trakk seg tilbake fra Sinaihalvøya og besluttet å gå til forhandlinger om selvstyre for palestinere på den andre siden av den grønne linjen, en plan som hittil ikke er iverksatt.

I 1982 grep Israel inn i den libanesiske borgerkrigen for å tilintetgjøre baser Palestinas frigjøringsorganisasjon hadde brukt for å skyte ut prosjektiler mot Nord-Israel. Situasjonen uvilket utviklet seg til den første Libanon-krigen. Israel trakk seg tilbake fra store deler av Libanon i 1986, men opprettholdt en grenselandbuffersone frem til 2000. Den første intifada, et palestinsk opprør mot israelske regler,[73] brøt ut i 1987 med voldshandlinger i de okkuperte områdene. I løpet av de neste seks årene ble mer enn tusen mennesker drept i voldshandlinger, mye av dette var intern palestinsk vold. Under Gulfkrigen støttet PLO og mange palestinere Saddam Hussein og irakiske prosjektilangrep mot Israel.
I 1992 ble Yitzhak Rabin statsminister etter et valg hvor hans parti frontet kompromiss med Israels naboer. Det samme året signerte Shimon Peres og Mahmoud Abbas, på vegne av Israel og PLO, Oslo-avtalen, som ga den palestinske selvstyremyndigheten rettighetene til å styre deler av Vestbredden og Gazastripen selv, til gjengjeld for anerkjennelse av Israels rett til å eksistere og få en slutt på terrorismen. I 1994 ble fredsavtalen mellom Israel og Jordan signert, og dermed ble Jordan det andre arabiske landet som normaliserte forholdet til Israel. Allmennhetens støtte til forliket avtok da Israel ble rammet av en angrepsbølge fra palestinerne. En ekstremt, høyreorientert jøde gjennomførte et vellykket attentat og drepte Yitzhak Rabin i november 1995 i det han forlot en fredsdemonstrasjon til støtte for Oslo-prosessen. Dette sjokkerte hele nasjonen. På slutten av 1990-tallet trakk Israel seg tilbake fra Hebron,[81] under Benjamin Netanyahus styre, og signerte Wye-avtalen som ga større kontroll til den palestinske selvstyremyndigheten.
Ehud Barak, som ble valgt til statsminister i 1999, begynte et nytt årtusen med å trekke tilbake styrker fra Sør-Libanon og han avholdt forhandlinger med formannen i selvstyremyndigheten, Yasir Arafat og USAs daværende president Bill Clinton under Camp David-forhandlingene i 2000. Under forhandlingene fremla Barak en plan for etablering av en palestinsk stat, men Yasir Arafat avslo. Etter at forhandlingene brøt sammen, begynte palestinerne den andre intifada.

Under en særskilt avstemning i 2001 ble Ariel Sharon ny statsminister. I løpet av sin funksjonstid gjennomførte Sharon en ensidig tilbaketrekning fra Gazastripen og gikk også i spissen for byggingen av Israels barriere på Vestbredden. I januar 2006, etter at Ariel Sharon fikk et kraftig slag som etterlot ham i koma, ble makten ført videre til Ehud Olmert. Israelske soldater ble kidnappet av Hamas og Hizbollah og avskallingen av bosetninger ved Israels nordligste grenser førte til en fem uker lang krig, kjent i Israel som andre Libanon-krig. Konflikten endte med at FN meklet frem en våpenhvile. Israels statsoverhode, Dan Halutz, fratrådte etter krigen.

Den 27. november, 2007, ble den israelske statsministeren Ehud Olmert og den palestinske presidenten Mahmoud Abbas enige om å forhandle uten betingelser, og på alle måter arbeide for å oppnå enighet innen slutten av 2008.

Thomas Teglgaard – Utdrivelse

9 May
Eksorsisme skapte debatt. Sterk, spennende, og skremmende. Slik ble romanen «Utdrivelse» av Thomas Teglgaard beskrevet av Apostrofens medlemmer. Én mente likevel den var direkte svak.

utdrivelseDet var delte oppfatninger om Apostrofens siste roman, «Utdrivelse». Det var Jarle som ved forrige møte hadde foreslått boken, og da Apostrofen igjen var samlet var det han som gikk lengst i å hylle den.

Han mente at boken er spennende hele veien, og at handlingen går unna i et forrykende tempo. Det var en meget god bok, som han holder meget høyt. Jarle uttrykte også at han lot seg skremme av romanens tema, noe som gjorde leseopplevelsen enda bedre. Det er også temaet som er hele essensen i boken, mente han. Jarle var klar på at det ikke er et litterært mesterverk, men temaet som blir tatt opp er både interessant og viktig. Det er det som gjør romanen så leseverdig, mente Jarle. Han ga boken en klar nier.

Gustav var enig med Jarle. «Utdrivelse» var en skremmende bok som han knapt unne legge fra seg. Han ga romanen åtter.

Øyvind var imidlertid fundamentalt uenig. Han hadde hatt store forhåpninger til boken, men måtte innrømmet at han hadde blitt skuffet. «Utdrivelse» gikk kjapt å lese, men det skyldtes snarere at den var enkel og lettlest. Spenningen hadde uteblitt for Øyvind sin del. Han mente det kunne ha sammenheng med romanens mange og åpenbare litterære svakheter. Forfatteren har skriveglede, men mangler talent. Øyvind pekte på en rekke dårlige metaforer, overforklaringer og ulogiske tankerekker. «Show, don´t tell» er en gylden regel innenfor skrivekunst. Her har Teglegaard helt klart en del å lære, mente Øyvind. I utdrivelse overlates lite til fantasien. Ingenting står mellom linjene, og alt blir forklart ned til minste detalj.

Øyvind mente likevel at temaet Teglegaard tar opp er interessant, og at forfatteren fortjener ros for at «han setter problemer under debatt». Sånn sett er boken relevant, men den var dessverre ikke god nok til at han kunne få noen glede av den.

Han vurderte å gi romanen en toer, men på grunn av en god og opplysende debatt etterpå gikk han opp til tre. En beskjed de øvrige Apostrofen-medlemmene mottok med vantro. Rolf så poenget til Øyvind. Han var enig i at Teglegaard har litterære mangler. Samtidig med at han leste «Utdrivelse» hadde han pløyet igjennom «Beatles» av Lars Saabye Christensen for sjette gang. Og den er 15 divisjoner over «Utdrivelse» når det kommer til forellerkunst, illustrerte Rolf.

Han mente likevel at «Utdrivelse» var en god bok. Den var spennende, og tematikken var interessant. Han delte med det synet til Gustav og Jarle, men var ikke like begeistret. Han ga derfor karakteren sju.

Jarle mente at grunnen til at Øyvind hadde en annen oppfatning til boken enn han, kunne være at Øyvind i utgangspunktet var skeptisk til besettelse. Selv var Jarle klar på at han tror på eksorsisme og at mennesker kan bli besatt. Derfor ble det en meget spennende leseopplevelse for han. Øyvind var enig i at det kunne ha en sammenheng, men var likevel klar på at han i utgangspunktet syntes temaet er interessant. Han pekte også på at han synes filmen «Eksorsisten» er god, og den tar for seg samme tema.

Etter alle hadde sagt sin mening om romanen, ble det en lengre debatt om besettelse og eksorsisme. Jarle var den som hadde mest bakgrunnskunnskap om temaet. Han kunne blant annet fortelle at Jesus var eksorsist. En gang hadde han drevet ånder ut at en person og over i en flokk med griser. Griseflokken løp løpsk og forsvant ned et stup.

Jarle fortalte at besettelse nesten er et ikke-tema i den norske kirken, og at mange kristne i landet sannsynligvis vil være skeptiske til det. I ulike frikirker vil det imidlertid være større aksept for fenomenet. Han pekte også på at Norge i denne anledning er en minoritet. I Afrika, derimot, har ånder og svart magi vært en del av folks bevissthet i tusenvis av år – og er det fortsatt.

Apostrofens medlemmer hadde kanskje ulike oppfatninger av boken, men alle var imidlertid enige om at samtalen og debatten etterpå var interessant.

Poengene:
Jarle 9, Gustav 8, Rolf 7, Øyvind 3
Snitt 6,75

Øyvind