Israel 60 år – en kortversjon av historien

15 May

Konflikten i midtøsten følges tett av hele verden. Det eldgamle fiendskapet mellom jøder og arabere lever i beste velgående i en liten del av midtøsten. Alle samfunnsengasjerte har en mening om denne konflikten. I år feirer Israels sin 60 års dag, i den anledning kunne det vært interessant med en ny midtøstendebatt i apostrofen.

Jarle, som ikke overraskende, er mannen bak denne postingen har forsøkt å finne objektiv informasjon vedrørende konflikten. Dette har imidlertid vist seg å være umulig. Han endte opp med Wikipedias versjon av Israels historie. Det er en kortversjon som kun beskriver de grove linjene. Det finnes bedre versjoner men disse må kjøpes siden de er i bokform. Her kommer altså Israels historie så langt. Hvordan bør historien fortsette ? Har jødene krav på et landområde ? Finnes det grobunn for en tostatsløsning ? Har araberne rett på mer enn Vestbredden og Gaza ? Vil staten Israel feire 100 års jubileum om 40 år ?

Israels land, også Oldtidens Israel, Det lovede land eller Det gamle Israel, kjent på hebraisk som Eretz Yisrael, har vært hellig for det jødiske folket fra de bibelske patriarkers tid: Abraham, Isak og Jakob. Bibelen har plassert denne perioden tidlig i det andre årtusen f.Kr. Ifølge Toraen ble landet Israel lovt til jødene som deres hjemland og jødedommens helligste steder er lokalisert her. Rundt det ellevte århundre f.Kr. ble den første av en rekke jødiske kongeriker og stater etablert for å styre regionen. Disse jødiske kongerikene regjerte periodevis det påfølgende millenniet. I tiden mellom de jødiske kongerikene og de islamske erobringene på 700-tallet kom Israel under assyrisk, babylonisk, persisk, gresk, romersk, sasanideisk og østromersk herredømme. Den jødiske tilstedeværelsen i regionen ble mindre etter det mislykkede Bar Kokhba-opprøret mot Romerriket i år 132 og den etterfølgende bortvisningen av jøder. Likevel ble det bevart en jødisk bosetning i Palestina, selv om brorparten av jødebefolkningen flyttet fra Judea til Galilea. Misjná og deler av Talmud, som er blant jødedommens viktigste religiøse tekster, ble utarbeidet i denne perioden. Israels land ble skilt fra Østromerriket rundt år 636 f.Kr. under de første muslimske erobringene. Kontrollen over regionen gikk frem og tilbake mellom umayyaderne, abbasiderne og korsfarerne de neste seks århundrene, før det falt i hendene på mamelukkene i 1260. I 1516 ble landet Israel en del av Det osmanske riket som regjerte i regionen frem til det tyvende århundre.

Sionisme og det britiske mandatet
Jøder som bodde i diasporaen hadde et sterk lengsel etter å returnere til Sion og Israels lovede land. Håpet og lengselen kom tydelig frem i Bibelen og er et sentralt tema i den jødiske bønneboken. Fra begynnelsen av det tolvte århundre begynte en liten, men stabil strøm av jøder å forlate Europa for å bosette seg i det hellige landet. Innvandringen økte etter at jødene ble utvist fra Spania i 1492. I løpet av det 16. århundre slo store samfunn rot i de fire hellige byene, og i andre halvdel av det 18. århundre bosatte hele hasidiske samfunn fra Øst-Europa seg i det hellige landet.

Den første, store bølgen av moderne immigrasjon, kjent som første aliyah (hebraisk: עלייה), begynte i 1881, da jødene flyktet fra pogromer i Øst-Europa. Sionistbevegelsen eksisterte i teorien, men Theodor Herzl har i ettertid blitt kreditert som grunnlegger av den politiske sionismen,[36] en bevegelse som forsøkte å etablere en jødisk stat i Israels land ved å løfte jødespørsmålet til et internasjonalt nivå.[37] I 1896 publiserte Herzl Der Judenstaat (Den jødiske staten), og fremsatte sin visjon om en kommende stat. Det påfølgende året ledet han den første sionistkongressen.

Den andre aliyah (1904–1914) begynte etter Kishinev-pogromen. Omtrent 40 000 jøder bosatte seg i Palestina. Både den første og den andre bølgen av innvandrere var hovedsakelig ortodokse jøder, mens de under den andre Aliyah også inkluderte sosialistpionerene som etablerte Kibbutz-bevegelsen. I 1917, under første verdenskrig utstedte Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour det som ble kjent som Balfourerklæringen, som «… ser med velvilje på etableringen i Palestina av et nasjonalhjem for det jødiske folket, …» Den jødiske legionen, en gruppe bataljoner som i hovedsak var dannet av frivillige sionister, assisterte under den britiske erobringen av det som senere ble Israel. Arabisk motstand mot planen førte til Palestinaopprøret i 1920 og til dannelsen av den jødiske forsvarsorganisasjonen, kjent som Haganah, hvorfra Irgun og Stern-gjengen sprang ut. I 1922 innvilget Folkeforbundet Storbritannia Palestinamandatet. Dette ble begrunnet med ønsket om å «plassere landet i en slik politisk, administrativt og økonomisk tilstand at det vil sikre etableringen av det jødiske nasjonalhjem».

Den jødiske innvandringen fortsatte med den tredje (1919–1923) og fjerde aliyah (1924–1929), som tilsammen førte 100 000 jøder til Palestina. I kjølvannet av Jaffa-opptøyene, i mandatets tidlige dager, forbød britene jødisk innvandring, og territoriet som ble igjen til en jødisk stat ble plassert i Transjordan. Nazismens oppblomstring på 1930-tallet førte til den femte aliyah, med en tilstrømning på en kvart million jøder. Tilstrømningen resulterte i det arabiske opprøret i 1936–1939, og førte til at britene forsøkte å begrense immigrasjonen med Hvitboka av 1939. Siden land over hele verden avviste jødiske flyktninger som flyktet fra holocaust, ble en hemmelig bevegelse, nå kjent som Aliyah Bet, organisert for å bringe jøder til Palestina. Ved slutten av andre verdenskrig stod jødene for 33 % av Palestinas befolkning, elleve prosent høyere enn i 1922.

Selvstendighet og de første årene
I 1947 trakk det britiske styret seg tilbake fra Palestinamandatet og slo fast at at de var ute av stand til å fatte en beslutning som ville være akseptabel for både araberne og jødene. Det nylig etablerte FN vedtok FNs delingsplan (FNs sikkerhetsråds resolusjon 181) den 29. november 1947, og delte landområdet i to stater, én arabisk og én jødisk. Jerusalem ble utpekt som en internasjonal by – en corpus separatum – administrert av FN for å unngå konflikter om byens status. Det jødiske samfunnet godtok planen, men den arabiske ligaen og Den høyere arabiske komité avslo.

Til tross for dette ble staten Israel erklært selvstendig den 14. mai, 1948, én dag før slutten på det britiske mandatet over Palestina. Ikke lenge etter gikk fem av medlemmene av Den arabiske liga – Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak – til angrep på Israel, og startet den såkalte Israels uavhengighetskrig. Etter nesten ett år med kamper ble det erklært våpenhvile og etablert midlertidige grenser, kjent som grønne linje. Jordan inkluderte det som senere ble kjent som Vestbredden og Øst-Jerusalem i sitt domene, og Egypt tok kontroll over Gazastripen. Israel ble anerkjent som medlem av de Forente nasjoner den 11. mai, 1949. Under fiendtlighetene flyktet 711 000 arabere fra Israel, ifølge FN. Skjebnen til de palestinske flyktningene er et av de viktigste stridsspørsmålene i Palestina-Israel-konflikten.

I statens tidlige år dominerte sosialsionismen israelsk politikk, som i denne perioden var ledet av statsminister David Ben-Gurion. Disse årene var preget av masseimmigrasjon av holocaust-overlevende og utvandrende jøder fra arabiske land. Den ble forsterket av vold mot jøder og konfiskering av jødisk eiendom, støttet av Den arabiske liga. Omtrent 850 000 jøder flyktet fra sine hjem i arabiske land fra 1948 til tidlig på 70-tallet, hvorav 600 000 fant sitt hjem i Israel. Israels befolkning økte fra 800 000 til to millioner mellom 1948 og 1958. De fleste ankom som flyktninger uten eiendeler. De ble huset i midlertidige leirer kjent som ma’abaroter. I 1952 levde over 200 000 immigranter i disse teltbyene. Behovet for å bedre forholdene fikk Ben-Gurion til å signere en avtale om krigsskadeerstatning med Vest-Tyskland som utløste masseprotester fra jøder som ikke likte tanken på at Israel «gjorde forretninger» med Tyskland.

På 1950-tallet ble Israel ofte angrepet av den arabiske fedayeen, først og fremst fra den Egypt-okkuperte Gazastripen.[61] I 1956 sluttet Israel seg til en hemmelig allianse med Storbritannia og Frankrike med mål om å gjenvinne Suezkanalen, som egypterne hadde nasjonalisert (se Suezkrisen). Til tross for at de erobret Sinaihalvøya ble Israel tvunget til retrett på grunn av press fra Amerikas forente stater og Sovjetunionen som gjenytelse for garantier om israelske skipsfartsrettigheter i Rødehavet og kanalen.

I begynnelsen av det påfølgende tiåret pågrep Israel Adolf Eichmann, en av de som implementerte Den endelige løsning og senere holdt seg skjult i Argentina, og stilte ham for retten.[63] Rettssaken gjorde et større inntrykk på den offentlig bevisstheten om holocaust og frem til dags dato er Eichmann den eneste som har blitt dømt til døden ved en israelsk domstol.

Konflikter og fredstraktater

I 1967 samlet Egypt, Jordan og Syria sine tropper ved de israelske grensene, utviste FNs fredsstyrker og blokkerte Israels adgang til Rødehavet. Israel anså disse handlingene som en casus belli for et forkjøpsangrep og innledet seksdagerskrigen, en krig hvor de tok kontroll over Vestbredden, Gazastripen, Sinaihalvøya og Golanhøyden. Grensene fra 1949 ble de administrative grensene mellom Israel og de okkuperte områdene. Jerusalems grenser ble utvidet, og Øst-Jerusalem ble innlemmet i Israel. Med Jerusalemloven, som gikk igjennom i 1980, bekreftet Israel denne oppfatningen og startet en ny, internasjonal kontrovers om Jerusalems status.

Tidlig på 1970-tallet startet palestinske grupper en bølge av angrep rettet mot israelske mål rundt om i verden, inkludert en massakre av israelske atleter under Sommer-OL 1972. Israel svarte med Operasjon Guds vrede, hvor de som var ansvarlig for München-massakren ble sporet opp og drept. Den 6. oktober 1973, på jom kippúr, den helligste dagen i den jødiske kalenderen, gikk den egyptiske og syriske hæren til et overraskende angrep mot Israel. Krigen endte den 26. oktober da Israel hadde drevet de angripende styrkene tilbake, men de led store tap. En intern granskning fritok regjeringen fra ansvaret for krigen, men allmennhetens sinne tvang statsminister Golda Meir til å gå av.
Knesset-valget i 1977 markerte et stort vendepunkt i Israels politiske historie da Menachem Begins parti, Likud, tok kontrollen fra Arbeiderpartiet. Senere samme år besøkte Egypts president, Anwar Sadat, Israel etter invitasjon fra Menachem Begin. Sadat talte i Knesset. Anwar Sadat var den første arabiske lederen som anerkjente Israel. I de to etterfølgende årene signerte Sadat og Menachem Begin Camp David-avtalen og fredstraktaten mellom Israel og Egypt. Israel trakk seg tilbake fra Sinaihalvøya og besluttet å gå til forhandlinger om selvstyre for palestinere på den andre siden av den grønne linjen, en plan som hittil ikke er iverksatt.

I 1982 grep Israel inn i den libanesiske borgerkrigen for å tilintetgjøre baser Palestinas frigjøringsorganisasjon hadde brukt for å skyte ut prosjektiler mot Nord-Israel. Situasjonen uvilket utviklet seg til den første Libanon-krigen. Israel trakk seg tilbake fra store deler av Libanon i 1986, men opprettholdt en grenselandbuffersone frem til 2000. Den første intifada, et palestinsk opprør mot israelske regler,[73] brøt ut i 1987 med voldshandlinger i de okkuperte områdene. I løpet av de neste seks årene ble mer enn tusen mennesker drept i voldshandlinger, mye av dette var intern palestinsk vold. Under Gulfkrigen støttet PLO og mange palestinere Saddam Hussein og irakiske prosjektilangrep mot Israel.
I 1992 ble Yitzhak Rabin statsminister etter et valg hvor hans parti frontet kompromiss med Israels naboer. Det samme året signerte Shimon Peres og Mahmoud Abbas, på vegne av Israel og PLO, Oslo-avtalen, som ga den palestinske selvstyremyndigheten rettighetene til å styre deler av Vestbredden og Gazastripen selv, til gjengjeld for anerkjennelse av Israels rett til å eksistere og få en slutt på terrorismen. I 1994 ble fredsavtalen mellom Israel og Jordan signert, og dermed ble Jordan det andre arabiske landet som normaliserte forholdet til Israel. Allmennhetens støtte til forliket avtok da Israel ble rammet av en angrepsbølge fra palestinerne. En ekstremt, høyreorientert jøde gjennomførte et vellykket attentat og drepte Yitzhak Rabin i november 1995 i det han forlot en fredsdemonstrasjon til støtte for Oslo-prosessen. Dette sjokkerte hele nasjonen. På slutten av 1990-tallet trakk Israel seg tilbake fra Hebron,[81] under Benjamin Netanyahus styre, og signerte Wye-avtalen som ga større kontroll til den palestinske selvstyremyndigheten.
Ehud Barak, som ble valgt til statsminister i 1999, begynte et nytt årtusen med å trekke tilbake styrker fra Sør-Libanon og han avholdt forhandlinger med formannen i selvstyremyndigheten, Yasir Arafat og USAs daværende president Bill Clinton under Camp David-forhandlingene i 2000. Under forhandlingene fremla Barak en plan for etablering av en palestinsk stat, men Yasir Arafat avslo. Etter at forhandlingene brøt sammen, begynte palestinerne den andre intifada.

Under en særskilt avstemning i 2001 ble Ariel Sharon ny statsminister. I løpet av sin funksjonstid gjennomførte Sharon en ensidig tilbaketrekning fra Gazastripen og gikk også i spissen for byggingen av Israels barriere på Vestbredden. I januar 2006, etter at Ariel Sharon fikk et kraftig slag som etterlot ham i koma, ble makten ført videre til Ehud Olmert. Israelske soldater ble kidnappet av Hamas og Hizbollah og avskallingen av bosetninger ved Israels nordligste grenser førte til en fem uker lang krig, kjent i Israel som andre Libanon-krig. Konflikten endte med at FN meklet frem en våpenhvile. Israels statsoverhode, Dan Halutz, fratrådte etter krigen.

Den 27. november, 2007, ble den israelske statsministeren Ehud Olmert og den palestinske presidenten Mahmoud Abbas enige om å forhandle uten betingelser, og på alle måter arbeide for å oppnå enighet innen slutten av 2008.

Advertisements

2 kommentar to “Israel 60 år – en kortversjon av historien”

  1. Moses 07.07.08 kl. 21:39 #

    Har jødene krav på et landområde ?

    Svaret på spørsmålet er nei. Ingen har krav på landormåder. Spørsmålet er fordummende fordi det impliserer at vage kulturelle kategorier (eks. «jøde») legitimerer krav på bestemte geografiske områder. Skal alle stammer, klaner, minoriteter, majoriteter klukk klukk klukk få hver sin stat? Nei, det skal de ikke. Tanken om en nasjonalstat grunnlagt på en bestemt religion eller etnisitet er i beste fall gammeldags og i verste fall dødelig.

  2. Jarle 10.07.08 kl. 13:23 #

    Er enig i at i en perfekt verden finnes ikke nasjonalstater og den private eiendomsrett. Det er jo nettopp denne idealtilstanden John Lennon synger om i Imagine. Dette er imidlertid milevis fra realiteten. Vi lever i en verden infisert av synd. Vår klode er befolket av mennesker som hver dag trosser Guds vilje. Som en direkte konsekvens av dette lever vi en verden preget av krig, hat, misunnelse, krangling, svik, løgn osv. Når vi forholder oss til realiteten blir tanken om nasjonalstater ikke fullt så absurd Nasjonalstatene har vokst frem som en konsekvens av menneskets syndige natur.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: