Archive | januar, 2009

Farvel til Hemingway

8 Jan

farvel-til-vapneneEn av Amerikas største forfattere ble veiet og funnet for lett av Apostrofen.

Aktuell bok: Farvel til våpnene av Ernest Hemingway

Tid: 22. desember 2008

Sted: Morenefaret, Bryne

Til stede: Øyvind Sandsmark, Jarle Mong, Gustav Kjølberg, Bjørn Ingvar Kydland, Rolf Manuel Nese Skadsem og Torvald Ulland Reiestad (uforberedt og gikk før tiden)

Neste bok: Nedenom og hjem av Charles Bukowski.

John Steinbeck var allerede testet og hyllet. Nå var turen kommet til en annen storhet innen amerikansk literatur, Ernest Hemingway. Farvel til våpnene skulle under lupen. Det endte med skuffelse.

Apostrofen var for en gangs skyld fulltallig, og samtlige (av dem som hadde lest boken) hadde samme oppfatning: Dette ble jeg ikke grepet av.

Boka var ok. Vi fikk et innblikk i hva det vil si å være med i krig, og hvordan soldatene blir avstumpet og følelseskalde. Men for en gjennomsnittlig leser i 2008 var ikke dette nok. Alle var enige i at boka sannsynligvis var banebrytende da den kom ut i 1929, men i dag er tematikken mer vanlig. Vi har sett det før, og Farvel til våpnene ble derfor ikke noe mer enn grei tidtrøyte.

Jarle stilte spørsmålet om romanen kanskje henger for høyt for Apostrofen. Var det rett og slett for mye symbolbruk som Apostrofen-leserne ikke forsto? Han viste blant annet til flere analyser av Farvel til våpnene på internett, og at han fikk en rekke aha-opplevelser etter å ha lest disse.

Spørsmålet ble tatt til etterretning, men problemstillingen ble til slutt avvist. Klart det var en del metaforer og frampek som vi ikke tenkte over der og da, men dette endret likevel ikke helhetsinntrykket av boka. Hvor vanskelig er det egentlig å skrive at en fugl flyr inn på sykehusværelse og ut igjen? Det skal riktignok være et frampek på den mislykkede kjærligheten mellom de to hovedpersonene, men det er likevel ikke noen avansert symbokbruk, lød dommen fra Apostrofen.

Jarle benyttet også anledningen til å komme med et stikk i siden til språkkritikerne Kydland og Sandsmark. Gang etter gang hadde de etterlyst bedre språk fra ulike forfattere, og påpekt «show it, don´t tell it». – Nå får de akkurat det de hadde etterlyst, men likevel er de ikke fornøyde, refset Jarle, som påpekte at Hemingway i aller høyeste grad er en forfatter som benytter seg av «show it, don`t tell it»-metoden.

Sandsmark var imidlertid uenig i kritikken. Han mente at Hemingways språk løfter hele romanen. Dersom det ikke hadde vært for forfatterens bevisste språkbruk, hadde bokens budskap forsvunnet, og den ville vært en stor flopp.

Farvel til våpnene går inn i Apostrofen-historien som en skuffelse. Her er karaktergivningen:

Kydland: 4

Jarle: 5

Sandsmark: 5

Rolf: 5

Gustav: 5

Snitt: 4,8

Konflikten i Midtøsten

5 Jan

Israels bakkestyrker invaderer i skrivende stund Gaza. Mye er sagt og skrevet om denne krigen, mye av det som skrives og sies forundrer meg. Det som imidlertid forundrer meg mest er venstresidens respons på Israels angrep. De vil kaste Israels ambassadør ut av landet, de mobiliserer til demonstrasjoner og sammenligner Israel med Hitlers naziregime. De er rystet over at over 400 er drept i konflikten mellom Israel og Hamas, blant disse er mellom 100 – 200 sivile. Dette er trist, krig er noe av det tristeste verden har å by på, der er jeg enig med venstresiden.

Men krig er ikke bare trist når den forekommer i midtøsten med Israel i hovedrollen. Krig er etter min mening like trist når den utkjempes med machetekniver i Rwanda, når islamister dreper uskyldige i tusentalls i Darfur, når miltisen dreper tusenvis i Kongo. Jeg spør : har disse hendelsene gått venstresida forbi ? Hvor i allverden er ramaskrikene over de sivile i afrika ? Hvor er demonstrasjonstogene for kristne i Sudan ? Hvor har venstresiden vært ? For meg virker det som om de dukker opp så fort Israel går til krig. Hva kan grunnen være til at det er slik ? Er det slik at venstresiden setter arabere høyere enn andre folkeslag ?

Jarle