Arkiv | februar, 2009

Jakten på den perfekte roman er avsluttet

26 Feb

En far og en sønn er på vandring igjennom det ødelagte landskapet. På flukt fra ondskapen og vinteren, på jakt etter det gode.

En far og en sønn er på vandring igjennom det ødelagte landskapet. På flukt fra ondskapen og vinteren, på jakt etter det gode.

Romanlesing blir aldri det samme igjen. «Veien» har satt standarden for alltid.

Aktuell bok: «Veien» av Cormac McCarthy.

Tid: Torsdag 19. februar.

Sted: Hos Gustav i Sandnes.

Til stede: Jarle Mong, Rolf Manuel Nese Skadsem, Gustav Kjølberg og Øyvind Sandsmark.

Neste bok: «Jeg forbanner tidens elv» av Per Petterson.

Neste møte: Hos Jarle, torsdag 19. mars.

For at en roman skal være perfekt, skal må fem ulike kriterier være på plass. Romanen er også nødt til å få toppscore på hvert av punktene.

1. Boka må den være underholdende. Underholdningen kan forfatteren skape igjennom for eksempel humor, spenning, tristesse eller drama. Svært mange bestselgere innen litteraturen nøyer seg med å tilfredstille dette kriteriet, spesielt innenfor krim og kjærlighetsdrama.

2. Boka må ha godt språk. Forfatteren skal ha en penn som tydelig skiller han fra andre. Språket må også være bevisst tilpasset handlingen og budskapet i romanen.

3. Boka på ta opp et større tema. Den perfekte roman må handle om noe mer enn det eksakte hendelsesforløpet som utspiller seg fra side 1 til side 472.

4. Boka må må være rik på symbolbruk, metaforer og allegorier. Dette er et svært viktig punkt. Romaner som mangler dette, bør avvises og forkastes. Hvor stor litteraturen er, avhenger svært mye av hvor mye og hvor godt forfatteren benytter seg av disse virkemidlene.

5. Boka må vekke følelser oss leseren. Det kan være sinne, munterhet, frykt, redsel, glede. Romanens kvalitet kan vurderes ut fra hvor sterke disse følelsene er, og hvor lenge de varer etter boka er lest.

Etter å ha lest «Veien» av Cormac McCarthy er det ingen tvil: Boka er perfekt. Den er mer enn perfekt. Den er fullkommen, unik, et mesterverk. Det er den beste boka jeg noen sinne har lest. Glem «Vredens druer», glem «Haiene», glem «Mors og fars historie», «Det gylne evangelium», «Sult» og andre romaner som Apostrofen tidligere har hyllet og opphøyet i den store litteraturhimmelen.

«Veien» er full av ambivalens. Den er skremmende, den er grotesk, den viser menneskenaturen på sitt verste, mennesket som ikke lenger har noe å tape, mennesket som er desperat etter å tilfredsstille sitt primærbehov, dreper og spiser andre mennesker for å overleve. Det er nifst . Det er realistisk.

Samtidig er «Veien» god og full av kjærlighet. Forholdet mellom faren og sønnen. Det er fortsatt håp for menneskeheten. Gutten er en oase av renhet i ondskapens ørken. Er han Frelseren i en verden som har tapt kampen mot det onde?

Jeg kan ikke få nok av denne boka. Jeg tenker på den hver dag. Går inn på nettet for å se om det er noe nytt om filmen. Det er det ikke. Den kommer en gang i 2009.

De bibelske og religiøse referansene. Noen er åpenbare, andre er skjult. Enkelte drukner i den intense spenningen og driven.

Ely. Hvem var det for en kar? Hvilken kategori tilhører han? Er Han han ond? Er han god? Er han ingenting? Vent litt, her er en åpenbar bibelsk referanse som gikk oss hus forbi i første gjennomlesing. Litt debatt hjelper. Herren er Gud. Profeten Elias, én av to som aldri har dødd. Noe begynner å demre. «Det finnes ingen gud, og vi er hans profeter», sier han.

Subtile visdomsord faller som hagl, men de smelter før vi får fatt på dem. Vi er for opptatt med å komme videre på veien mot bokas slutt.

I ettertid ser vi det klarere: Djevelen har vunnet kampen mot det gode. Ifølge Ely vil han til slutt være alene på jorda, og da kan han ha de så godt, for det er ingen andre der.

Slik er det hele veien. En gjennomgang av romanen tar timesveis. Nye gullskatter blir oppdaget og spadd opp. Hva er det med navnet på båten? Kan noe gi svar på det? Rolf har lovet å finne det ut. Vi venter i spenning. Hva med de spanske myntene? Vi forstår at penger ikke lenger har noen verdi, men hvorfor er de spanske?

Den siste avsnittet i boka. Full forvirring. Her er det noe stort, men sammen knekker vi koden. Det er livets mysterium oppsummert på noen få linjer. Kampen mellom det gode og onde har alltid eksistert. Lenge før mennesket. Og de store spørsmålene har alltid vært stilt, og de vil alltid forbli ubesvart.

Flere må gjøre knefall for Cormac McCarthy. For en mann, for en forfatter! Selvkritikken kommer. «Nei, dette var ikke en åtter likevel. Jeg burde helt klart gitt høyere.»

Hyllesten varer så lenge at det nesten ikke blir tid til innlegg. Vi må tvinge oss til å gjøre oss ferdig med boka. Det er så mye å si, så mye vi må ha svar på.

«Veien» skulle ha vært tidenes Apostrofen-roman, men blir det ikke. Den ble et offer for lesekrinsen nye avstemmingsregler. «Vredens druer» ble i sin tid snakket opp til 9,5 i snitt. Det fikk «Veien» aldri mulighet til. Karakterene ble gitt før debatten. «Utdrivelse» av Thomas Teglgaard er ifølge enkelte større enn «Veien». En hån.

Bare Sandsmark har æren i behold.

Karakterene:

Sandsmark – 10

Gustav – 9

Rolf – 8 (Tok selvkritikk)

Jarle – 8 (Tok selvkritikk)

Kydland – 9 (Han var ikke til stede, men avla en god og fyldig bokmelding).

Snitt: 8,8

D

Advertisements

Delt om fyllesvin

8 Feb

bukowski-thumbUnderholdende for mange, ikke fullt så morsom for noen. Charles Bukowski fikk både ris og ros for «Nedenom og hjem».

Aktuell bok: «Nedenom og hjem» (Ham on Rye) av Charles Bukowski.

Til stede: Sandsmark, Jarle og Rolf.

Sted: En leilighet på Nærbø.

Tid: Torsdag 15. januar.

Neste bok: «Veien» av Cormac McCarthy.

Neste møte: Gustav, 19. februar

Det var et mannsvakt Apostrofen som skulle evaluere Charles Bukowskis «Nedenom og hjem». Bare tre mann var representert, men det gjorde lite. Det ble bare mer taletid til hver enkelt.

En ny tradisjon ble innført. Fra nå av skal karakteren gis før boka blir evaluert. Dette for å unngå at bøkene skal bli snakket opp eller ned, noe vi har opplevd en rekke ganger tidligere. Karakteren skal skrives ned på en lapp i starten av møtet.

For å krydre det hele skal også hver enkelt på samme lapp tippe hvilken karakter de øvrige medlemmene har gitt.

Karaktergivingen i starten av møtet viste at det var ulike oppfatninger om «Nedenom og hjem». Rolf var kritisk, mens både Øyvind og Jarle tok fram superlativene.

Her er karakterene:

Øyvind – 8

Jarle – 7 (++++)

Rolf – 4

Følgende karakterer ble gitt via telefon:

Bjørn Ingvar – 7

Gustav – 7

Totalsnitt: 6,6

Øyvind, som tidligere er kjent som den mest kritiske i Apostrofen, var denne gang den som gikk lengst i rosen. Han mente boka var særdeles underholdene. Sannsynligvis den mest underholdende boka han noen gang har lest. De komiske epeisodene kommer i et forrykende tempo, samtidig som språket er alldeles glitrende. Det er rått, direkte og skjært inn til beinet. Romanen inneholder ikke et eneste overflødig ord. Romanen gir også et meget godt bilde på hvordan det var å vokse opp i Los Angeles under depresjonen. Først og fremst er boka underholdene, men den gir også et annerledes bilde på den amerikanske drømmen.

Øyvind sammenlignet «Nedenom og hjem» med «Amatøren» av Lars Saabye Christensen som han tidligere har holdt som en av sine favorittbøker. «Nedenom og Hjem» kan på mange måter sammenlignes med denne, men er både bedre og mer kompleks. «Amatøren» tar for seg en liten epoke av et studentliv, mens «Nedeom og hjem» skildrer en hel oppvekst. Begge romanene er imidlertid fulle av humor og tragikomiske øyeblikk, og språket er veldig likt.

Jarle fortsatte på Øyvind sin hyllest. Han tok avstand fra språket og seksualmoralen i boka, men understreket at det var nødvendig for å få fram budskapet. Han sa seg enig i kritikken som Bukowski kommer med, mot de amerikanske idealene og fasadesamfunnet. Han påpekte at boka på flere måter er mørk og dyster, men samtidig meget velskrevet og underholdende.

Jarle fortalte at han ble revet med i fortellingen fra første stund, og han mente at åpninsscenen er med å gjøre at den selvbiografiske historien virker troverdig. Han hadde også sans for skildringen av Henry Chinaskis tyranniske far. Man får fra første stund inntrykk av hvilken person dette er, påpekte Jarle.

Romanen viser også hvordan manglende kjærlighet i oppveksten kan gjøre menneseker ute av stand til å gi kjærlighet selv. Tilfellet med Henry Chinaski er et godt eksempel på det, mente Jarle. Hovedpersonen er bare forelsket én gang igjennom boka. Det er langt fra tilfeldig at det er i en sykepleier – den eneste som gjør noe godt mot Henry Chinaski.

Både Jarle og Øyvind hadde stor sans for scenen hvor Henry Chinaski og to kamerater tar ut i en robåt i fylla, og den ene kameraten skyter hull i båten slik at de må svømme til land. En svært dramatisk hendelse som bare får tildelt é eneste setning i boka. Et genialt grep av forfatteren. Med å avspise episoden med så få ord, forteller han svært mye om hvor lite A4 livet til Henry Chinaski er.

Rolf hadde en helt annen oppfatning enn Jarle og Øyvind. Han så poengene til de to andre, men klarte likevel ikke å synes dette var spesielt morsomt. Det ble for dystert, mente han. Ingen kan gå igjennom et liv uten et eneste lyspunkt, slik som Henry Chinaski. Han møter utelukkende motgang, sa Rolf.

Øyvind påpekte at Chinaski tross alt flyktet inn i skrivingen, og at han hadde et fristed i litteraturen. Det var Rolf enig i. Han kunne likevel ikke se at det var nok. Alt det andre var jo så mørkt så mørkt.

Dermed måtte Charles Bukowski avfinne seg med en 4-er fra Rolf.

PS! Ifølge etterordet i «Nedenom og hjem» var Charles Bukowski selv et like stort svin som sitt alter ego i boka. Det vises blant annet til en gang Bukowski skulle være gjest i et litteraturprogram på amerikansk tv. Han drakk under sending og skjelte ut programlederen. Det endte med at han gikk i protest, men rakk å true en sikkerhetsvakt med kniv før skandalen var fullendt.

Og hva var navnet på literaturprogrammet?

Apostrophers.