Arkiv | mars, 2009

Ondskapens hotell

29 Mar

Det å være lærer på videregående skole er en spennende og utfordrende jobb. Jeg er så heldig å få møte norsk ungdom hver eneste dag. Jeg får kjenne på norsk ungdoms pulsslag. Disse ungdommene utfordrer meg stadig og tvinger meg til å stoppe opp og tenke. Dette skjedde igjen mandag denne uka. Følgende samtale satte tankene i sving.

Jarle: Hei Ole (fiktivt navn) du ser trøtt ut (første time fotball i Jærhallen).
Ole: Jeg er dødstrett
Jarle: Har du sovet dårlig ?
Ole : Nei
Jarle: For lite ?
Ole: Har dårlig døgnrytme
Jarle: Når legger du deg ?
Ole : tolv tia
Jarle: Dette er for seint, så mye som du trener.
Ole : Det har du muligens rett i, sover en del på ettermiddagen.
Jarle: Denne uka bør du komme deg i seng klokka ti siden du står så tidlig opp, du bør ha ni timer søvn.
Ole: Kan ikke
Jarle: Hvorfor ikke ?
Ole: Jeg legger meg ikke før Paradise hotell er ferdig.
Jarle: Ser du på Paradise hotell ?
Ole : Hele klassen gjør det.

Samtalen sluttet ikke der, men den formanende belærende tonen som jeg la for dagen skal jeg spare dere for (eleven burde sannsynligvis også vært spart for dette, formaninger og belæring fører sjelden til adferdsendring). Det er realitetene i denne samtalen som er interessante og etter mitt syn bekymringsfulle.

Paradise Hotell er en serie som går på TV 3. Slik beskrives programmet på TV3s nettsider: Under Mexicos sol handler det om å finne en holdbar allianse og en trofast partner for de single jentene og guttene. Samtidig må man skape gode relasjoner til de andre deltakerne i dette utfordrende spillet, som kan lede til både forelskelse og fiendskap. 11 deltakere sjekker inn til å begynne med, flere sjekker inn underveis, i takt med at andre sjekker ut – og til slutt avgjøres hvem som vinner premiesummen på 300.000 kroner.

For å bli værende på Paradise Hotel gjelder det å finne en partner til ukas parseremoni. Den som står igjen alene, må forlate paradiset og gjøre plass til en ny gjest. Spillet er enkelt, men helt uforutsigbart. Under den hete solen trenger man ikke å sjarmere alle, men til enhver tid må man skape tette bånd til en partner for å unngå å bli sendt hjem. Vakre omgivelser og spillets natur gjør at disse båndene kan gå dypere enn bare overflaten. For romantikk og taktikk går hånd i hånd på Paradise Hotel.

Rammebetingelsene for intriger, utroskap, løgn, svik, maktkamper, grådighet og tilfeldig sex er perfekte. TV3 har konstruert et konsept som garanterer umoral. Dette konseptet blir sendt daglig i beste sendetid.

342 000 nordmenn så premeieren av dette programmet. Dette tallet er etter min mening urovekkende høyt. Jeg vil i det følgende reflektere litt over tallet. I Norge bor der rett i overkant av 4.8 millioner innbyggere i overkant av 340 000 befinner seg i alderen mellom 15 og 25 år. Dette tror jeg er den primære målgruppen for denne serien. Jeg tror det er få eldre som ser serien, de utgjør ca 900 000 av befolkningen mens barn under tolv år utgjør ca 800 000 forhåpentligvis er det få av disse som allerede nå ser Paradise Hotell. Vi står dermed igjen med nordmenn i alderen 25 – 60 år. Disse utgjør litt over halvparten av befolkningen. En del av disse menneskene er nok potensielle Paradise Hotell seere. Hvis jeg skal tippe tror jeg denne gruppen utgjør halvparten av seergruppen ca 170 000. Resten tror jeg er ungdommer i alderen 15 – 25 år. En må imidlertid ta i betraktning at gjennomsnittlig seertall på vanlige dager er ca. 250 000. Jeg sitter da allikevel igjen med sjokkerende tall –  vi kan risikere at over 30 % av norsk ungdom ser Paradise Hotell regelmessig. Hvis disse tallene er i nærheten av å være riktige så bør alarmen gå i de tusen hjem.

Ondskap ødelegger det gode, det gode i verden er kjærligheten. Ondskapen ødelegger kjærligheten. Kjærligheten er tålmodig, velvillig, uselvisk, underordnende, ærlig, sannferdig og trofast. Ondskapen bryter ned kjærligheten den er selvisk, svikefull, løgnaktig, utålmodig, misunnelig og herskesyk. Det er ondskapen som regjerer på Paradise hotell. Navnet er dermed ironisk. I paradis hersker kjærligheten, mens i TV3 programmet ondskapen. Det store paradokset og tankekorset er at mange mennesker i dag er villedet til å tro at penger, sex, makt og nytelse er paradis.

For meg som lærer er det vanskelig å konkurrere med Paradise hotell. Intet annet i verdenshistorien har hatt større tiltrekningskraft på mennesket enn penger, makt og sex. At mange ungdommer lar skolebøkene bli i ranselen og heller skrur på Paradise Hotell er for meg ikke overraskende i den forstand. Etter mitt syn blir de stilt ovenfor vanskelige og unødige valg. De står ansikt til ansikt med en frihet som for mange blir umulig å håndtere. TV3 har laget et program som eksponerer menneskets 3 grunnsynder i sin reneste form, det er et kommersielt sjakktrekk.

Dette fordi mange mennesker og kanskje spesielt ungdom lever i kaos. De vet ikke hvem de er, de vet ikke hva de tror på, de vet ikke hva de vil og hvorfor de er her. De er hva vi kaller identitetsløse. De mangler røtter, pilarer og mening i sin tilværelse. De mangler fundament og plattform i livene sine. De er lette som fjær og flyr dit vinden bringer dem. De vokser opp pluralismens fullstendige kaos. De befinner seg i tomhetens tyranni. Mange mangler retning og drivkraft i livene sine. Mange konkluderer med følgende : det finnes ikke noe større enn meg selv, det finnes ingen høyere mening, la oss oppleve og nyte så mye som mulig mens vi er her.

Det at ungdom velger å bruke tida si på Paradise hotell og andre nedbrytende tv serier, filmer og internettsider tror jeg i det lange løp kan få fatale konsekvenser. Disse inntrykkene er ødeleggende de bryter ned det gode, kjærligheten. Jeg tror ikke det er slik at ungdommen lærer av umoralen, jeg tror tvert imot at jo mer umoral du slipper inn i livet ditt jo mer vil du ha. Det er de samme mekanismene og dynamikken som med materialismen. Vi har alle gamle Adam i oss, gamle Adam elsker synd. Hvis ikke kjødets lyster møter motbør i noen grad får vi et samfunn med egoisme, griskhet og personlig nytelse som grunnpilarer. Et samfunn bestående av mennesker som styres av begjær.

Jeg tror de er nyttig å stille følgende spørsmål i denne sammenheng: Hvordan kan vi gi ungdommen et alternativ som er bedre en Paradise Hotell ? Hvilke verdier ønsker vi å formidle til vårt lands fremtid ? Hvordan kan vi synliggjøre for ungdom at livet faktisk har en høyere mening ? Kan vi akseptere at tv kanaler fritt får infisere vårt land med ondskap ? Har staten (vi) forsømt en av våre viktigste oppgaver ?

Ønsker vi at vår sønn skal gå i en klasse der alle ser Paradise Hotell ?

http://www.dagbladet.no/2009/03/11/kjendis/tv/seertall/tv_og_medier/tv3/5241729

Jarle

Jeg forbanner tidens elv

28 Mar

forbannerGod bok, men dårlig debatt. Det er Apostrofens konklusjon etter å ha lest «Jeg forbanner tidens elv» av Per Petterson.

Til stede: Øyvind, Jarle, Gustav og Rolf.

Tid: Torsdag 19. mars hos Jarle. Aktuell bok: «Jeg forbanner tidens elv» av Per Petterson.

Neste bok: «Skuret» av William Paul Young.

Karakterer:

Øyvind – 7

Jarle – 7

Gustav – 6

Rolf – 7

Kydland (Ikke til stede, men leverte som vanlig en god rapport) – 7

Snitt: 6,8

Apostofen har sjelden vært så enige i vurderingen av en bok som i dette tilfellet. Alle var klare på at «Jeg forbanner tidens elv» var grei lesning.

Per Petterson har et godt språk, den er enkel å lese, vi blir fenget av fortellingen, mye blir sagt mellom linjene og vi tror på historien og karakterene. Det var egentlig svært lite å srette den kritiske fingeren på.

Derfor var dette en utvilsom 6-7-er bok. Men alle var likevel klare på at noe manglet. Vi ventet på en forløsning som aldri kom. I stedet for et uventet dask med fiskehalen, ble slutten heller et tamt likegyldig gjesp.

«Jeg forbanner tidens elv» var heller ikke typisk Apostrofen-materiale. Her var det lite å ta fatt i. En god historie, javel. Men var var de store temaene? Dette var ikke noe å fylle en hel kveld med oppbyggende meningsutvekslng med.

Petterson ønsker å si noe om medmennekelige relasjoner og kjærlighet som aldri blir uttrykt. Han peker på de uopprettelige konsekvensene rundt det som aldri blir sagt eller gjort. En dag vil det være for sent. Dette var imidlertid ikke nok til å få en fruktbar Apostrofen-debatt ut av. Diskusjonen rundt romanen svant ganske raskt hen. Det var ikke noe å si. Tidenes korteste bokdebatt var et faktum.

Apostrofen kunne likevel så fast at når det kom til underholdningsverdien, gjorde «Jeg forbanner tidens elv» et godkjent hopp etter forrige klassiker, «Veien».

Er tidlig barnehagestart skadelig?

6 Mar

Jakten på den gode debatt fortsetter.

Som nybakt småbarnsfar syntes jeg det var hardt å forlate ettåringen i barnehagen. Etter først å ha tvilholdt i jakke og genser var ungen
fra seg av fortvilelse da pappa forsvant ut døra. I ukene som kom viste barnet tydelige tegn på at det ikke ønsket å settes i bilen tidlig om morgenen. Fortvilelsen ved å bli overlatt til fremmede vedvarte ca 3 uker.

Dette ble avløst av resignasjon og vink med et tomt blikk, nesten verre en hylskriking. Selv satt jeg mang en gang med en vond følelse i corollaen på vei til jobb. Hvilke konsekvenser kan slike traumer ha for barnet var et spørsmål jeg etterhvert stilte kona, familie og barnehagepersonell. I barnehagen ble jeg forklart at dette var helt normalt, de fleste barn var fortvilet over å bli forlatt av foreldrene sine som ettåringer den første måneden. Dette ville imidlertid gå over og brikkene ville falle på plass.

Dette har forsåvidt skjedd i stor grad, barnet stortrives i barnehagen og pappa må til tider opptre bestemt for å få barnet hjem. Dette har imidlertid ikke helt fjernet min skepsis med hvordan vi forholder oss til de minste i dagens samfunn. Kanskje har har ønsket om full sysselsetting økt produksjon og velstand gått på bekostning av den kommende generasjon. Da jeg leste vedlagte artikkel i aftenposten må jeg ærlig innrømme at jeg tenkte mitt. Som lærer og tidligere vikar i barneskolen har jeg sett mine tilfeller av barn med enorme oppmerksomhetsbehov.

Barna finner de utroligste måter og søke oppmerksomhet på. Kanskje får mange barn for lite konsentrert oppmerksomhet fra voksne på tross av at dette er et sentralt behov hos barnet. Mange barn og unge lider av stress og depresjoner, selv ser jeg daglig eksempler på elever med diverse utmattelseslidelser. Hva har gått galt på veien ? Kan et institusjonlisert liv være en medvirkende faktor ? Selv er jeg nødt til å ta stilling til hva jeg skal gjøre med barn nr to, kanskje er det best å vente til gutten er to år selv om det muligens koster noen kroner ekstra.

Jarle

Artikkelen i Aftenposten:

Barnehagene tilfredsstiller ikke behovene til de minste barna, mener professor Lars Smith ved Psykologisk institutt, UiO.

RANDI KVÅLE IVERSEN ANITA LIEN
Flere barn får omsorg av profesjonelle i løpet av sine to første leveår. Avdelingene i barnehagene er også blitt større og andelen fagutdannede mindre. I tillegg er troen på barn som aktive og selvstendige aktører styrket, skriver forskningsmagasinet Apollon i en artikkel som kommer i neste uke.
Professor Lars Smith, Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, er en av landets fremste eksperter på barns utvikling. Han mener det er grunn til å spørre hva dette kan ha å si for barnas muligheter til å utvikle en trygg tilknytning.

–I en barnehagesituasjon med mange barn og lite organisert aktivitet, kan det være vanskelig for ansatte å få øye på dynamikken i ettåringens behov. Når flere må dele på de voksnes oppmerksomhet, blir det nødvendigvis mindre én til én-kontakt, sier han til Apollon.
Professoren vil ikke si at barnehager ikke er bra for de minste barna.
Ettåringer kan knytte seg til ansatte som tar barnets perspektiv, deler glede, gir trøst, er følsom på barnets signaler.

–Om mor eller far er hjemme og ønsker det, er jeg ikke i tvil om at det er best for de minste barna.
Han understreker at det kan være forhold i hjemmet som gjør at det er best for barnet å gå i barnehage. Fra barn er to år eller eldre er det er mer uproblematisk at de er i barnehagen, sier Smith. Da har de blant annet utviklet forståelse for at foreldrene har andre gjøremål.

Tilknytning avgjørende.
Å knytte varige, følelsesmessige bånd til sine nærmeste omsorgspersoner er avgjørende for barnets utvikling, ifølge professoren. Skal tilknytningen bli trygg, er sammenhengende og kjærlig oppmerksomhet fra én eller noen få primære omsorgspersoner over en lengre periode, avgjørende.
Tilknytningen utvikles fra barnet er om lag et halvt år gammelt. Separasjonsangsten kommer sterkest til uttrykk hos barn mellom 12 og 18 måneder, i den alderen de fleste barn begynner i barnehagen.
Utrygge barn kan få psykososiale vansker som ungdom og voksen, ifølge Smith, som støtter seg på internasjonal forskning.

–ADHD, spiseforstyrrelser, ulike depressive tilstander og personlighetsforstyrrelser har ofte sin rot i utrygg og desorganisert tilknytning.

Barn trenger barn.
Bente Johnsen, fagkonsulent i Marienlyst barnehage i Oslo, er ikke enig med Lars Smith i at de fleste barn har det best hjemme.

–Små barn har godt av å være i barnehage. De voksne er emosjonelt til stede for barna og jeg opplever også at de knyttes fort opp mot dem.
Johnsen mener også at barn trenger andre barn.

–Barn er som oss voksne, de finner likesinnede, noe som er stimulerende for dem.
Foreldrene til ettåringer i Marienlyst barnehage har delte meninger om Smiths uttalelser. Jori Gloppe (25) er mor til Maren Brandser Gloppe (13 mnd.)

–Jeg blir provosert. Maren synes det er kjedelig å bare være med oss, sier hun. Samboer Per Brandser mener mye avhenger av hvordan barnet har det hjemme. Trygghet og tilknytning kommer hjemmefra, sier han.
Eirik Ekrann (27) er pappa til Trym (23 mnd.) Han har hatt sønnen i barnehagen siden han var ni måneder og aldri bekymret seg.

–Trym er en sosial fyr og har hatt det fint her siden dag én, sier Ekrann.

Kristin Haabrekke (33) er psykolog og mor til Johan Brynestad (23 mnd.). Hun støtter professoren.

–Han har rett. Selv om barn er forskjellige, er det mange som blir stresset av adskillelse, sier hun.

–Vil resten av livet jakte på en trygghet de aldri fikk: Psykologspesialist Joachim Haarklou advarer foreldre mot å sende ettåringene i barnehagen, og går enda lenger enn Lars Smith.
Han tviler ikke på at de aller minste får senskader og blir stresset av for tidlig barnehagestart.

–Alle barn bør ikke gå i barnehage, slett ikke de minste. De bør være hjemme hos mor eller far. De to første årene av et barns liv er det bare en ting som gjelder, nemlig å bygge opp en solid base for trygghet. Det tar lang tid, og denne tryggheten kan bare skapes gjennom kontinuerlig kontakt med mor eller eventuelt en annen omsorgsperson, sier Haarklou.

Han er overrasket over at foreldre tar sjansen på å sende barnet sitt i barnehagen når det knapt har hatt et lys på bursdagskaken. –I Norge har det vært liten debatt og forståelse for synspunkter og kunnskap om at de minste barna ikke bør gå i barnehage.

–Hva skjer med barn som begynner for tidlig i barnehagen?

–At de resten av livet vil søke eller jakte på en trygghet de aldri fikk. De går gjennom en slags søkefase, først i skolen og så i voksenalder, gjerne i parforhold.