Er tidlig barnehagestart skadelig?

6 Mar

Jakten på den gode debatt fortsetter.

Som nybakt småbarnsfar syntes jeg det var hardt å forlate ettåringen i barnehagen. Etter først å ha tvilholdt i jakke og genser var ungen
fra seg av fortvilelse da pappa forsvant ut døra. I ukene som kom viste barnet tydelige tegn på at det ikke ønsket å settes i bilen tidlig om morgenen. Fortvilelsen ved å bli overlatt til fremmede vedvarte ca 3 uker.

Dette ble avløst av resignasjon og vink med et tomt blikk, nesten verre en hylskriking. Selv satt jeg mang en gang med en vond følelse i corollaen på vei til jobb. Hvilke konsekvenser kan slike traumer ha for barnet var et spørsmål jeg etterhvert stilte kona, familie og barnehagepersonell. I barnehagen ble jeg forklart at dette var helt normalt, de fleste barn var fortvilet over å bli forlatt av foreldrene sine som ettåringer den første måneden. Dette ville imidlertid gå over og brikkene ville falle på plass.

Dette har forsåvidt skjedd i stor grad, barnet stortrives i barnehagen og pappa må til tider opptre bestemt for å få barnet hjem. Dette har imidlertid ikke helt fjernet min skepsis med hvordan vi forholder oss til de minste i dagens samfunn. Kanskje har har ønsket om full sysselsetting økt produksjon og velstand gått på bekostning av den kommende generasjon. Da jeg leste vedlagte artikkel i aftenposten må jeg ærlig innrømme at jeg tenkte mitt. Som lærer og tidligere vikar i barneskolen har jeg sett mine tilfeller av barn med enorme oppmerksomhetsbehov.

Barna finner de utroligste måter og søke oppmerksomhet på. Kanskje får mange barn for lite konsentrert oppmerksomhet fra voksne på tross av at dette er et sentralt behov hos barnet. Mange barn og unge lider av stress og depresjoner, selv ser jeg daglig eksempler på elever med diverse utmattelseslidelser. Hva har gått galt på veien ? Kan et institusjonlisert liv være en medvirkende faktor ? Selv er jeg nødt til å ta stilling til hva jeg skal gjøre med barn nr to, kanskje er det best å vente til gutten er to år selv om det muligens koster noen kroner ekstra.

Jarle

Artikkelen i Aftenposten:

Barnehagene tilfredsstiller ikke behovene til de minste barna, mener professor Lars Smith ved Psykologisk institutt, UiO.

RANDI KVÅLE IVERSEN ANITA LIEN
Flere barn får omsorg av profesjonelle i løpet av sine to første leveår. Avdelingene i barnehagene er også blitt større og andelen fagutdannede mindre. I tillegg er troen på barn som aktive og selvstendige aktører styrket, skriver forskningsmagasinet Apollon i en artikkel som kommer i neste uke.
Professor Lars Smith, Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, er en av landets fremste eksperter på barns utvikling. Han mener det er grunn til å spørre hva dette kan ha å si for barnas muligheter til å utvikle en trygg tilknytning.

–I en barnehagesituasjon med mange barn og lite organisert aktivitet, kan det være vanskelig for ansatte å få øye på dynamikken i ettåringens behov. Når flere må dele på de voksnes oppmerksomhet, blir det nødvendigvis mindre én til én-kontakt, sier han til Apollon.
Professoren vil ikke si at barnehager ikke er bra for de minste barna.
Ettåringer kan knytte seg til ansatte som tar barnets perspektiv, deler glede, gir trøst, er følsom på barnets signaler.

–Om mor eller far er hjemme og ønsker det, er jeg ikke i tvil om at det er best for de minste barna.
Han understreker at det kan være forhold i hjemmet som gjør at det er best for barnet å gå i barnehage. Fra barn er to år eller eldre er det er mer uproblematisk at de er i barnehagen, sier Smith. Da har de blant annet utviklet forståelse for at foreldrene har andre gjøremål.

Tilknytning avgjørende.
Å knytte varige, følelsesmessige bånd til sine nærmeste omsorgspersoner er avgjørende for barnets utvikling, ifølge professoren. Skal tilknytningen bli trygg, er sammenhengende og kjærlig oppmerksomhet fra én eller noen få primære omsorgspersoner over en lengre periode, avgjørende.
Tilknytningen utvikles fra barnet er om lag et halvt år gammelt. Separasjonsangsten kommer sterkest til uttrykk hos barn mellom 12 og 18 måneder, i den alderen de fleste barn begynner i barnehagen.
Utrygge barn kan få psykososiale vansker som ungdom og voksen, ifølge Smith, som støtter seg på internasjonal forskning.

–ADHD, spiseforstyrrelser, ulike depressive tilstander og personlighetsforstyrrelser har ofte sin rot i utrygg og desorganisert tilknytning.

Barn trenger barn.
Bente Johnsen, fagkonsulent i Marienlyst barnehage i Oslo, er ikke enig med Lars Smith i at de fleste barn har det best hjemme.

–Små barn har godt av å være i barnehage. De voksne er emosjonelt til stede for barna og jeg opplever også at de knyttes fort opp mot dem.
Johnsen mener også at barn trenger andre barn.

–Barn er som oss voksne, de finner likesinnede, noe som er stimulerende for dem.
Foreldrene til ettåringer i Marienlyst barnehage har delte meninger om Smiths uttalelser. Jori Gloppe (25) er mor til Maren Brandser Gloppe (13 mnd.)

–Jeg blir provosert. Maren synes det er kjedelig å bare være med oss, sier hun. Samboer Per Brandser mener mye avhenger av hvordan barnet har det hjemme. Trygghet og tilknytning kommer hjemmefra, sier han.
Eirik Ekrann (27) er pappa til Trym (23 mnd.) Han har hatt sønnen i barnehagen siden han var ni måneder og aldri bekymret seg.

–Trym er en sosial fyr og har hatt det fint her siden dag én, sier Ekrann.

Kristin Haabrekke (33) er psykolog og mor til Johan Brynestad (23 mnd.). Hun støtter professoren.

–Han har rett. Selv om barn er forskjellige, er det mange som blir stresset av adskillelse, sier hun.

–Vil resten av livet jakte på en trygghet de aldri fikk: Psykologspesialist Joachim Haarklou advarer foreldre mot å sende ettåringene i barnehagen, og går enda lenger enn Lars Smith.
Han tviler ikke på at de aller minste får senskader og blir stresset av for tidlig barnehagestart.

–Alle barn bør ikke gå i barnehage, slett ikke de minste. De bør være hjemme hos mor eller far. De to første årene av et barns liv er det bare en ting som gjelder, nemlig å bygge opp en solid base for trygghet. Det tar lang tid, og denne tryggheten kan bare skapes gjennom kontinuerlig kontakt med mor eller eventuelt en annen omsorgsperson, sier Haarklou.

Han er overrasket over at foreldre tar sjansen på å sende barnet sitt i barnehagen når det knapt har hatt et lys på bursdagskaken. –I Norge har det vært liten debatt og forståelse for synspunkter og kunnskap om at de minste barna ikke bør gå i barnehage.

–Hva skjer med barn som begynner for tidlig i barnehagen?

–At de resten av livet vil søke eller jakte på en trygghet de aldri fikk. De går gjennom en slags søkefase, først i skolen og så i voksenalder, gjerne i parforhold.

Advertisements

11 kommentar to “Er tidlig barnehagestart skadelig?”

  1. Titta 07.03.09 kl. 16:32 #

    Jeg håper dere virkelig åpner en sparekonto for å klare å gi barn nummer to ett ekstra år hjemme!

    Du er modig som tør å tenke tanken at det kanskje ikke var til det beste for din førstefødte å være i barnehage så tidlig.

    Unger har jo et utrolig repareringspotensiale (fysisk og følelsesmessig godt grokjøtt), og når ditt barn har en far som faktisk savnet gråten, når den ble erstattet med resignasjon og et tomt blikk, så er sikkert alle eventuelle ‘sår og rifter’ nå reparert, og ikke fortrengt.

    For du ville ikke ha latt deg lure av flinkhet og oppspilte, liksomglade, barneøyne.

  2. gustav 08.03.09 kl. 07:59 #

    Denne saken er en særdeles relevant problemstilling. Og egentlig er det rart at den ikke har fått mer oppmerksomhet tidligere. Jeg er i likhet med Jarle og Titta veldig skeptisk til å sende barn i barnehagen fra ett års alder. Det er en spennende problemstilling å se på muligheten for korrelasjon mellom tidlig barnehagestart og økte atferdsproblem i barneskolen…

    Når en tenker på at så små barn først og fremst har behov for masse nærhet og oppmerksomhet, er jeg veldig usikker på om de får dette i tilstrekkelig grad i en barnehage. Her må de dele på/ konkurrere om noen få voksnes oppmerksomhet. Da er det ikke utenkelig at de utvikler strategier (ofte i form av dårlig atferd) for hvordan få oppmerksomhet.

  3. Sandsmark 16.03.09 kl. 14:13 #

    En annen ting: Vi snakket tidligere om å flytte starttidspunktet på møtene fra sju til seks. Er dette på gang til torsdag? Eller er alt som før?

  4. gustav 17.03.09 kl. 06:47 #

    Jeg sier sju. Alle livets forpliktelser legger hindringer i veien for at jeg skal kunne møte kl seks…

  5. Kristin 17.03.09 kl. 21:28 #

    Dette er jo en meget interressant diskusjon. Som nok har fått alt for liten plass de siste årene. Det er jo klart at det er mange grunner til at utviklingen har blitt som den har blitt. Barnehage kan være bra for ungene etterhvert, det er tross alt ikke så mange unger i gata å leke med som det var før. Er det barnets behov som er satt i sentrum når de begynner i barnehagen allerede 1 år gamle? Jeg vil ikke uttale meg for bastant i denne saken, fordi jeg verken har drevet forskning på området eller har egne barn.

    Det er likevel viktig at vi tørr stille spørsmål ved dette og blir beviste på hva vi tenker. At vi ikke bare tankeløst følger strømmen. Tenkte å gi noen linker til et område hvor jeg ser temaet tas opp.

    Barnehage – bra for BNP, men hva med barna? – http://www.barnehage.no/no/Nyheter/2008/August/Barnehage–bra-for-BNP-men-hva-med-barna/

    – Ettåringer er for unge for å gå i barnehage
    http://www.barnehage.no/no/Nyheter/2008/November/–Ettaringer-er-for-unge-for-barnehage/

    Barn kan jo begynne i barnehagen før de er 1 år også.
    Er det noen av dere som vet om mer norsk forskning innen dette feltet? Tenker jo at det er viktig at denne forskningen finner sted.
    Vi må bruke vår kritiske sans å tenke nøe gjennom dette viktige spørsmålet.

  6. bjørningvar 18.03.09 kl. 22:43 #

    Hei Kristin. Godt å se deg her inne!

    Jeg er veldig enig med deg Kristin og dere andre i at dette er en debatt det er viktig å ta. Derfor reagerer jeg på kunnskapsminister Bård Vegard Solhjell (SV) sine uttalelser i denne debatten. For det første hevder Solhjell at kritikerne av tidlig barnehagestart (bl.a. Lars Smith) skaper frykt og dårlig samvittighet hos foreldre. Dette får meg til å spørre, er ikke grunnen til at vi utdanner for eksempel professorer i psykologi, at vi ønsker oss kvalifisert personale til å vurdere, og kartlegge viktige problemstillinger i samfunnet?

    Et annet poeng i denne debatten er at stadig flere barn havner i en barnehage uten kvalifisert pedagogisk personale. Kun 30 % av de ansatte i barnehagene er førskolelærere. Solhjell ser heller ikke dette som et problem. Det er forståelig at regjeringen, med Solhjell i spissen, ser det som lite passende med kritikk av denne saken etter at det har satset alt på et kort; full barnehagedekning. Men måten disse spørsmålene blir avfeid på er mildt sagt ikke en kunnskapsminister verdig.

    Denne saken føyer seg forøvrig inn i rekken av saker (blasfemi, hijab, radikal islalm) som den rød-grønne regjeringen ikke har klart å håndtere den siste tiden. De viser seg stadig lite villige til å ta en debatt i frykt for å hisse på seg noen av sine velgere.

    Når det er sagt så er jeg ikke i tvil om at det beste tilbudet for et barn mellom 0-2 år er å være hjemme hos mor og/eller far. Det lar seg dessverre vanskelig gjøre for de fleste familier. Derfor burde det fra regjeringens side legges bedre til rette for alternative løsninger. Nå har vi en ordning som gjør det økonomisk ugunstig å benytte alternativer til fulltidsbarnehage.

    P.S. Et skrekkens eksempel på hvordan vi voksne kan konstruere og organisere barnas hverdag slik at den tilpasses oss, vi som har det så travelt, se: http://www.dagsavisen.no/innenriks/article397588.ece

  7. bjørningvar 18.03.09 kl. 23:41 #

    Hei. I anledning møte i morgen kommer en liten anmeldelse av «Jeg forbanner tidens elv»

    Jeg har tidligere lest ”Ut å stjæle hester” og møtte derfor ”Jeg forbanner tidens elv” med stor forventning. Og ja, Per Petterson er absolutt til å kjenne igjen. Her ligger melankoli og veldig mye usagt mellom linjene. Det er lavælte og avmålte personer som blir beskrevet, de tenker mye, men sier lite. Som i ”Ut å stjæle hester” evner Petterson å få frem hvordan, spesielt, menn kan ha mye kjærlighet til sine nærmeste, uten å kommunisere den. De brenner i stedet inne med tankene. Troverdigheten i skildringene er også stor, det føles som om han virkelig har opplevd det når han beskriver det han verdsetter ved å forlate de intellektuelles rekker og starte på fabrikken. Ikke minst reisene til og fra jobb, kan en T-bane pendler i Oslo kjenne seg igjen i 
    Selv om jeg på mange måter liker boken, synes jeg selve handlingen blir noe tam, her var ”Ut å stjæle hester” var mer spenningsfylt. Slutten blir også litt for brå og åpen.

    Ellers er også dette en bok jeg hadde trengt et apostrofenmøte for å komme nærmere. Gleder meg til referatet. Karakter: 7

  8. Jarle 26.03.09 kl. 15:41 #

    Fikk tilsendt en særdeles god kommentar angående barnehagenes fortreffelighet. Tar meg den frihet og legger den ut i sin helhet her på forumet.

    OPPVEKST: Etter å ha jobbet i barnehager gjennom 40 år, har jeg sett hvordan barns kår er blitt fattigere og fattigere. Hvor er mor og far?
    Hans Flaaten
    Styrer i Arken barnehage og leder for Allianse for en god barndom
    Debatten om barnehage for de minste har på ny blitt aktualisert. Flere og flere forskere kommer til orde og advarer mot for tidlig institusjonalisering av det lille barnet. Simen Tveitereid beskriver i sin bok «Hva skal vi med barn» hvordan vi som samfunn forholder oss til de små barna. I mitt arbeide gjennom 40 år med barn i barnehager, har jeg sett hvordan barns kår er blitt fattigere og fattigere. Deres fundament for livet blir sterkt svekket i fravær av mor og far.

    Nå står psykiatere og psykologer fram og framhever viktigheten av at barn knytter varige, følelsesmessige bånd til sine nærmeste omsorgspersoner. «Dette er helt avgjørende for barnets utvikling», uttaler professor Lars Smith ved psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. «Skal tilknytningen bli trygg, er sammenhengende og kjærlig oppmerksomhet fra en eller noen få primære omsorgspersoner over en lengre periode avgjørende.»

    Tilknytningen utvikles fra barnet er et halvt år gammelt. Separasjonsangsten kommer sterkest til uttrykk hos barn mellom 12 og 16 måneder, i den alderen de fleste begynner i barnehagen. Psykologispesialist Joachim Haarklou advarer foreldre mot å sende ettåringene sine i barnehagen, All min erfaring i barnehagen bekrefter at dette medfører riktighet. Selv treåringen kan lide mye i en oppjaget og støyfull barnehagehverdag.

    Min erfaring er at barnehagen på ingen måte kan erstatte en tilstedeværende forelder i hjemmet. Barnehagen er og skal være et supplement til hjemmet. Det lille barnets beste må være det som teller. For sterkt ressurssvake familier kan barnehage være er et godt alternativ for de aller minste.

    En større amerikansk undersøkelse (NYCHHD-undersøkelsen, 1997) konkluderer med at det er skadelig for et barn under tre år å oppholde seg i barnehagen mer enn ti timer i uka. Det gjør barnet stresset, de blir mer aggressive og ukonsentrerte og mindre sensitivitet

    Det er en menneskerett for et barn å kunne vokse opp i en trygg og rolig tilværelse hvor barnets egne behov er prioritert. Vi må som voksne ha rom og anledning til å gi våre barn den oppfølging, nærhet, ro og individuelle omsorg det trenger. Jeg tar meg i å undres over hva slags samfunn vi har som målrettet legger forholdene til rette for at små barn skal fjernes fra familien og hjemmet for å bli oppbevart i profesjonelle oppdragelsesinstitusjoner. Er dette virkelig definert som et gode? Hvem er dette ment å gagne?

    Vår skole lider av ukonsentrerte og skoletrette elever allerede i småskolen. Er det mulig at de er oversosialiserte? Forestillingen om at barn blir mer sosiale jo tidligere de får være i kontakt med mange andre barn, er en myte. Dette gjelder særlig de minste barna. Barn trenger ro, trygghet, nærhet og ikke minst tid. Det kan se ut som om ingen lenger har tid til barna. De er forsvarsløse i en tidskarusell fra tidlig morgen til sein kveld. Det er for eksempel ikke lengre tid for et barn til å være syk. Ofte er barnet utslitt før det har nådd skolealder. Det er ikke tilfeldig at den finske barneforskeren Matti Bergstrøm har kalt boka sin «Barnet – den siste slave».

    Etter mine 40 år i barnehagesamfunnet, vil jeg avkrefte at barnehagen er en idyll for barna. Barnehagen er i utgangspunktet til for foreldrene. Barnet har ikke noe valg. Derfor må det jo også mer eller mindre innfinne seg med situasjonen. Alle førskolelærere vet at mange barn lider i fraværet av mor og far. Det er verre for de små enn for de store. Det er tross alt et begrenset antall voksne i en barnehagegruppe, og man kan ikke være til stede for det enkelte barnet i løpet av en dag, slik man kan som hjemmeværende.

    De minste trenger mye nærhet og er de mest skadelidende. De går glipp av en-til-en kontakt, som er av avgjørende betydning de første leveårene. Dette har de mulighet til å få hjemme, men i liten grad i barnehagen. De yngste barna blir svært slitne av å forholde seg til mange barn og voksne. De blir utmattet av et høyt støynivå, og har liten eller ingen mulighet til å trekke seg tilbake å få ro. Personalet derimot tar sin velfortjente pause i en hektisk hverdag og har heller ikke like lange dager i barnehagen som mange barn.

    Mens dyr og burhøns har fått utvidet sitt oppholdsrom betraktelig, har kravet til oppholdsareal for barn i barnehager blitt halvert. Barnehager blir bygget for å huse flest mulig barn til en lavest mulig kostnad.

    I en nyere undersøkelse om barns nivå av tilfredshet i rikere land, kan man lese følgende: Vurdert etter tilfredshet rangerer barn i Norge seg selv som tredje dårligst. Bare barn i Polen og Portugal kommer dårligere ut, ifølge rapporten. Samtidig blir Norge vurdert som det beste landet i OECD materielt sett. Det er ingen direkte sammenheng mellom landets rikdom og barnas velvære. Tsjekkiske barn rangeres for eksempel høyt på trivsel og lavt på velstand. Rapporten viser at barn i Storbritannia og USA, i likhet med Norge, kommer oppsiktsvekkende dårlig ut. (UNICEF, Child poverty in perspective: An overview of child well-being in rich countries, Innocenti Report Card 7, 2007)

    Kan det ha en sammenheng med at norske barn er forvist til barnehager, og har mindre og mindre tid sammen med sine foreldre? Man kan undre seg hvordan der er blitt en sosialistisk kampsak at foreldre skal være minst mulig sammen med sine barn?

    Hvorfor synes et parti som SV at det viktigste er å holde forbrukersamfunnet i gang? Burde ikke en rødgrønn regjering, som skal være på de svakes side, ta de virkelig svakeste parti, nemlig barna?

    Arbeidet med egne barn kan synes å ha fått en lav status. Hvis en kvinne ønsker å få mest mulig tid sammen med barna sine de første tre leveårene, er hun egoistisk, gammeldags og en dårlig forelder. Hvis jeg som mann derimot tar ansvar for våre barn når de er små, er jeg nytenkende, likestilt og en god forelder. Hvis en kvinne arbeider i barnehage og passer på andres barn, da er hun frigjort og samfunnsnyttig. Passer hun på våre felles barn, er hun bakstreversk og undertrykt.

    Det kan dessverre se ut som om barnet har blitt en salderingspost i vårt hektiske Velstands-Norge. Kanskje vil kommende generasjoner, når de skal skrive historien om vår postmoderne tid, med undring se tilbake, og stille seg spørsmålet om hvorledes det var mulig at en hel generasjon foreldre og politikere forlot barnet, til fordel for en kortsiktig materiell levestandard og egoistiske interesser.

  9. gustav 26.03.09 kl. 19:24 #

    et meget bra, og særdeles tankevekkende innlegg.

  10. Ingvild 30.03.09 kl. 08:17 #

    Hva som er best for barnet er helt individuelt. Jeg mener nå at barn har godt av å være sammen med andre barn. Om en har mulighet er det selvfølgelig flott om mor eller far kan være lenger hjemme med barnet. Når det er sagt så tror jeg det er bedre at barnet er i barnehagen der det får være i aktivitet enn å være med mor eller far på cafebesøk hver dag. Av og til kan det nesten virke som at permisjonen er til for moren og faren og ikke barnet. Så hva som er best for barnet kan være så mangt. Det kommer helt an på situasjonen en er i.

  11. Anonym 10.12.11 kl. 19:35 #

    Interesant lesing, og stadig høyaktuelt. Synes det er trist at denne forskningen og disse meningen omtrent ikke når ut til foreldre som lurer på hva de skal gjøre. Holdninger og forskning som fremmer tidlig barnehagestart blir jo stadig nevnt. Synes ofte foreldre argumenterer med «forskning sier det ikke er skadelig med tidlig barnehage», og jeg får da lyst å spørre om det er god nok forskning? Tester av leker, bilstoler, støvler og klær leses med skarpt blikk. Da er det ikke nok at testen sier «ikke skadelig…..» Da er det «best i test» som gjelder.

    Marit

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: