Arkiv | april, 2009

Skuret

21 Apr

Langt fra noe litterært mesterverk, men Skuret klarte likevel å begeistre flertallet i Apostrofen.

Langt fra noe litterært mesterverk, men Skuret klarte likevel å begeistre flertallet i Apostrofen.

Hyllet, lovpriset og slaktet. Kristenboka «Skuret» ble enten elsket eller hatet av Apostrofens medlemmer.

Aktuell bok: Skuret av William Paul Young

Tid: Torsdag 16. april

Sted: Øyvind

Til stede: Øyvind, Jarle, Gustav, Rolf

Neste bok: «Beretningen om et varslet mord» av Gabriel Garcia Marquez

Neste møte: Rolf, fredag 22. mai klokka 20.00 (NB! Merk tiden)

Karakterer på Skuret:

Jarle – 10

Gustav – 9

Rolf – 9

Kydland – 9 (Ikke til stede)

Øyvind – 2

Snitt: 7,8

Skuret viste seg å bli en av de største suksessene i Apostrofens historie. Medlemmene ga boka nærmest unison hyllest. Det eneste unntaket var Øyvind, som ga romanen tidenes slakt.

Øyvind påpekte at «Skuret» var et litterært lavmål. Språket er enkelt og platt, og klisjeene faller tett som hagl. Han irriterte seg også over enkelte selvmotsigelser, som ikke virket særlig gjennomtenkte av de tre forfatterne (To venner av Young har skrevet om det opprinnelige manuset, og resultatet har blitt Skuret).

De store litterære svakhetene gjorde at Øyvind ikke fikk noe utbytte av boka. Til tider var den bare irriterende å lese. Han påpekte likevel at romanen tok seg opp da hovedpersonen kom til skuret. Fra da av viser forfatteren (forfatterne?) at han har noe på hjertet. Men for Øyvinds del var for sent. Han ble heller ikke særlig engasjert av budskapet til Young.

Øyvind mente også at dette var en bok som bare kristne ville ha utbytte av. For mennesker uten tro, ville den være mer ellen mindre meningsløs. Det finnes mye god litteratur som får agnostikere og ateister til å tenke og filosofere over en høyere mening med livet. «Skuret «er ikke en slik bok, mente han.

Øyvind var imidlertid helt alene om å slakte boka. Man skulle tro han hadde lest en helt annen bok enn resten av Apostrofen.

Gustav sa at han ikke la merke til eventuelle litterære svakheter. Boka hadde en så god drive og var spennende hele veien, og han ble grepet av handlingen. Han hadde ingen problemer med å engasjere seg i og føle med hovedpersonen og hans sorg.

Jarle var den som hadde solgt inn «Skuret» for Apostrofen. Han lanserte den på forrige møte som «den nye Veien». For sin del skulle det bli en underdrivelse. Jarle slo til med en 10-er og mente at dette var en bok som kunne forandre livet hans. «Skuret» fikk han til å tenke på måter han ikke hadde tenkt før.

Han måtte til tider stoppe opp og tenke: Hva er det jeg har lest nå? Budskapet var så massivt, og det kom nye tanker hele tida. Han var klar på at han måtte lese boka en gang til for å kunne få meg seg og reflektere over alt.

Lovprisingen til tross; han så poenget til Øyvind. Jarle var enig i at språket er begrenset. «Middels krimsjargong», var ordene han brukte. Han så også at boka ikke tok av før hovedpersonen kom til skuret. Dette gjorde likevel ingenting. Når hovedpersonen først møter treenigheten, kommer boka opp til så store høyder at 10-eren er udiskutabel.

Rolf uttalte at han var i stor tvil om hvilken karakter han skulle gi «Skuret». Personlig hadde han stort utbytte av boka. Spørsmålet var om dette var rett forum for en slik roman. Dette var trolig en bok som ville passet perfekt som forberedelse til en bibelgruppe eller huskirke. Til en bokklubb var den derimot ikke ideell. Rolf var klar på at en leser som ikke har noe gudsbilde, sannsynligvis vil få svært lite igjen av å lese boka.

Øyvind støttet Rolf fullt ut i analysen. Jarle sa seg også enig i at boka nok ikke er så aktuell for lesere uten tro.

Rolf så også de litterære svakhetene, men ga boka 9-er på grunn av sin personlige leseopplevelse.

Bokas teologiske budskap ble også diskutert. Øyvind hadde med seg en analyse av en dansk professor i teologi. Denne var svært kritisk til «Skuret» og nektet å kalle den en kristen bok. Han mente det snarere var snakk om new age. Teologen mente at Young flere steder ikke har dekning i Bibelen, og han lanserte elleve problematiske punkter hvor han hevder «Skuret» sier det motsatte av Bibelen.

Punktene ble tatt opp av Apostrofen, og Jarle mente at mye av dette kunne diskuteres. Han var imidlertid klar på at det godt kan tenkes at «Skuret» har mange feil, som teologer vil kritisere. Dette rokker likvel ikke ved at det er en god bok. Poenget er at den skal kunne leses av folk flest. Young er heller ikke teolog, han ønsker bare å spre sitt syn på Gud, sa Jarle.

Den kritiske analysen kan du lese her.

PS! Apostrofen uttrykte skuffelse over at «Skuret» prøver å skape et inntrykk over at det er en sann historie. Det fikk likevel ikke betydning for karaktergivningen.

SV – Fornyelsens katalysator

2 Apr

Denne uka leste jeg om SVs landsmøte. Noen av vedtakene på landsmøtet var etter min mening spesielt gledelige. Nedenfor følger noen utvalgte saker fra landsmøte som for min del gav bud om forsiktig optimisme.sv1

Landsmøtet i SV er generelt sterkt skeptisk til privatskoler, og særlig religiøse privatskoler. Men det vil selvfølgelig fortsatt være behov for skolene, sier Solhjell til Aftenposten.no. Landsmøtet vedtok dessuten at trossamfunn som diskriminerer homofile ved ansettelse, skal miste retten til statsstøtte. Arbeidsmiljølovens § 13-3 gir i dag anledning til å fravike diskrimineringsreglene når man ansetter folk «i stillinger knyttet til religiøse trossamfunn, der det i utlysingen av stillingen er stilt særlige krav ut fra stillingens karakter eller formålet for virksomheten».

At venstresiden er skeptisk til religiøsitet og da spesielt kristendom er isolert ingen overraskelse og følgelig ingen gladnyhet. Det som etter min mening kan være særdeles positivt er konsekvensene av en slik politikk SV forespeiler. Hvis SV får gjennomslag for linjen sin vil dette i ytterste konsekvens medføre at kristne privatskoler og mange kristne organisasjoner mister statsstøtten sin. Det er i all hovedsak dette faktum jeg mener er gledelig. Dette er gledelig på følgende grunnlag.

konstantinDet arrangerte ekteskapet mellom stat og kirke som ble opprettet første gang av keiser Konstantin i 325 er etter mitt syn et usynt ekteskap. Jeg mener at vi i dag ser fruktene av dette ekteskapet i Europa i dag. Vi ser et kontinent som er gjennomsekularisert og avkristnet i stor grad. En viktig faktor i denne sammenheng er ekteskapet mellom stat og kirke, en skillsmisse er med andre ord helt nødvendig.

Fra å være en undergrunnsbevegelse som rystet det bestående nedenfra, ble kristendommen de herskendes redskap. Nedenfra og opp ble erstatt med ovenfra og ned. Dette paradigmeskiftet tror jeg på mange måter ble skjebnesvangert. Vi fikk i mange tilfeller en kompromisskristendom mellom kirke og stat.

Denne kompromisskristendommen har etter mitt syn vært svært synlig i Norge de siste 50 år. Vi har sett en gradvis utvanning av det rene evangeliet. Det radikale budskapet som Mesteren fra Nasaret forkynte har blitt tilpasset og omformet. Resultatet av dette har blitt en identitetsløs kirke blottet for radikalitet og gjennomslagskraft.

Når kirken, de kristne skolene og de kristne organisasjonene gjør seg uavhengige av staten, vil sannheten sannsynligvis få bedre rammevilkår. Guds ord får råde på tross av tidens strømmer og makter og myndigheters direktiver. Kristendom pakket inn i sosialdemokratiets innpakningspapir kan endelig opphøre.

At kirken, organisasjoner og skoler har gått av å stå på egne bein er jeg ikke i tvil om. Menigheten beskrives i bibelen som et tre og et legeme. De kristne er lemmer og grener på treet og legemet. Det er altså de kristne som utgjør menigheten. Følgelig er det også de kristne som holder menigheten i live. En menighet/kirke/skole/organisasjon som ikke kan holdes i live av grenene og lemmene har etter min mening ikke livets rett. Kunstig overlevelse gjennom et sugerør inn i statens pengebinge er jeg ingen tilhenger av. Dette sugerøret må knekkes og tilintetgjøres.

Uten statstøtten er treet og legemet avhengig av grenene og lemmene. Hvis offerviljen og ånden er tilstede vil treet/legemet overleve hvis grenene er visne og lemmene ødelagte vil treet og legemet dø. Når en tar bilparken utenfor bedehuset i nærmere øyesyn så er det ikke pengene det står på. Det det kommer til å stå på er overgivelse, forsakelse og lydighet.

Mange kristne kan bli utfordret på sin tro, mange blir nødt til å ta et standpunkt i forhold til det å gå på den smale vei. All historie viser at det er under forfølgelse og trengsler den kristen bevegelse har størst slagkraft, Hauge vekkelsen i Norge er i så måte et lysende eksempel.

Kanskje er SVs politikk starten på en fornyelse av den kristen bevegelse. Kanskje er det startskuddet på forvandlingen. Jeg håper det. Jeg drømmer om at vi en dag ikke bare er ordets hørere men også dets gjørere. At overflatisk billig nåde erstattes med etterfølgelse og disippelskap. At sosialdemokratiets folkekirke erstattes med Guds kirke. At det å følge Jesus medfører omvendelse, at det krever prioriteringer og kulminerer i et annerledes liv, et liv i lyset, et liv for en høyere mening, noe større enn oss selv. Først da blir de kristne salt på jorden, da kan igjen grunnvollene rystet nedenfra og opp. Som kommunistene jernneve som sprenger seg gjennom asfalten vil budskapet om nåde og kjærlighet sprenge pluralismens uendelige tomhet og likegyldighet.

På dette grunnlag er referatet som omhandler SVs landsmøte hyggelig lesning. SV tvinger oss til å gjøre det nødvendige som vi ikke har hatt kraft og vilje nok til å gjøre selv. SV dytter oss ut i vannet og vi blir nødt til å lære å svømme. Derfor takk SV, takk Solhjell og takk Halvorsen takk for at dere holder oss i bevegelse når vi selv helst står stille.

Jarle