SV – Fornyelsens katalysator

2 Apr

Denne uka leste jeg om SVs landsmøte. Noen av vedtakene på landsmøtet var etter min mening spesielt gledelige. Nedenfor følger noen utvalgte saker fra landsmøte som for min del gav bud om forsiktig optimisme.sv1

Landsmøtet i SV er generelt sterkt skeptisk til privatskoler, og særlig religiøse privatskoler. Men det vil selvfølgelig fortsatt være behov for skolene, sier Solhjell til Aftenposten.no. Landsmøtet vedtok dessuten at trossamfunn som diskriminerer homofile ved ansettelse, skal miste retten til statsstøtte. Arbeidsmiljølovens § 13-3 gir i dag anledning til å fravike diskrimineringsreglene når man ansetter folk «i stillinger knyttet til religiøse trossamfunn, der det i utlysingen av stillingen er stilt særlige krav ut fra stillingens karakter eller formålet for virksomheten».

At venstresiden er skeptisk til religiøsitet og da spesielt kristendom er isolert ingen overraskelse og følgelig ingen gladnyhet. Det som etter min mening kan være særdeles positivt er konsekvensene av en slik politikk SV forespeiler. Hvis SV får gjennomslag for linjen sin vil dette i ytterste konsekvens medføre at kristne privatskoler og mange kristne organisasjoner mister statsstøtten sin. Det er i all hovedsak dette faktum jeg mener er gledelig. Dette er gledelig på følgende grunnlag.

konstantinDet arrangerte ekteskapet mellom stat og kirke som ble opprettet første gang av keiser Konstantin i 325 er etter mitt syn et usynt ekteskap. Jeg mener at vi i dag ser fruktene av dette ekteskapet i Europa i dag. Vi ser et kontinent som er gjennomsekularisert og avkristnet i stor grad. En viktig faktor i denne sammenheng er ekteskapet mellom stat og kirke, en skillsmisse er med andre ord helt nødvendig.

Fra å være en undergrunnsbevegelse som rystet det bestående nedenfra, ble kristendommen de herskendes redskap. Nedenfra og opp ble erstatt med ovenfra og ned. Dette paradigmeskiftet tror jeg på mange måter ble skjebnesvangert. Vi fikk i mange tilfeller en kompromisskristendom mellom kirke og stat.

Denne kompromisskristendommen har etter mitt syn vært svært synlig i Norge de siste 50 år. Vi har sett en gradvis utvanning av det rene evangeliet. Det radikale budskapet som Mesteren fra Nasaret forkynte har blitt tilpasset og omformet. Resultatet av dette har blitt en identitetsløs kirke blottet for radikalitet og gjennomslagskraft.

Når kirken, de kristne skolene og de kristne organisasjonene gjør seg uavhengige av staten, vil sannheten sannsynligvis få bedre rammevilkår. Guds ord får råde på tross av tidens strømmer og makter og myndigheters direktiver. Kristendom pakket inn i sosialdemokratiets innpakningspapir kan endelig opphøre.

At kirken, organisasjoner og skoler har gått av å stå på egne bein er jeg ikke i tvil om. Menigheten beskrives i bibelen som et tre og et legeme. De kristne er lemmer og grener på treet og legemet. Det er altså de kristne som utgjør menigheten. Følgelig er det også de kristne som holder menigheten i live. En menighet/kirke/skole/organisasjon som ikke kan holdes i live av grenene og lemmene har etter min mening ikke livets rett. Kunstig overlevelse gjennom et sugerør inn i statens pengebinge er jeg ingen tilhenger av. Dette sugerøret må knekkes og tilintetgjøres.

Uten statstøtten er treet og legemet avhengig av grenene og lemmene. Hvis offerviljen og ånden er tilstede vil treet/legemet overleve hvis grenene er visne og lemmene ødelagte vil treet og legemet dø. Når en tar bilparken utenfor bedehuset i nærmere øyesyn så er det ikke pengene det står på. Det det kommer til å stå på er overgivelse, forsakelse og lydighet.

Mange kristne kan bli utfordret på sin tro, mange blir nødt til å ta et standpunkt i forhold til det å gå på den smale vei. All historie viser at det er under forfølgelse og trengsler den kristen bevegelse har størst slagkraft, Hauge vekkelsen i Norge er i så måte et lysende eksempel.

Kanskje er SVs politikk starten på en fornyelse av den kristen bevegelse. Kanskje er det startskuddet på forvandlingen. Jeg håper det. Jeg drømmer om at vi en dag ikke bare er ordets hørere men også dets gjørere. At overflatisk billig nåde erstattes med etterfølgelse og disippelskap. At sosialdemokratiets folkekirke erstattes med Guds kirke. At det å følge Jesus medfører omvendelse, at det krever prioriteringer og kulminerer i et annerledes liv, et liv i lyset, et liv for en høyere mening, noe større enn oss selv. Først da blir de kristne salt på jorden, da kan igjen grunnvollene rystet nedenfra og opp. Som kommunistene jernneve som sprenger seg gjennom asfalten vil budskapet om nåde og kjærlighet sprenge pluralismens uendelige tomhet og likegyldighet.

På dette grunnlag er referatet som omhandler SVs landsmøte hyggelig lesning. SV tvinger oss til å gjøre det nødvendige som vi ikke har hatt kraft og vilje nok til å gjøre selv. SV dytter oss ut i vannet og vi blir nødt til å lære å svømme. Derfor takk SV, takk Solhjell og takk Halvorsen takk for at dere holder oss i bevegelse når vi selv helst står stille.

Jarle

Advertisements

17 kommentar to “SV – Fornyelsens katalysator”

  1. Sandsmark 03.04.09 kl. 09:08 #

    Det er bra at privatskoler som diskriminerer mister statsstøtten. All honnør til SV som tar tak i dette. Det burde vært gjort for lenge siden.

    Ellers er jeg imot privatisering av skoleverket, men er usikker på om totalforbud av privatskoler er rett vei å gå.

    En ting er jeg uansett sikker på: Jeg vil ikke ha et samfunn hvor kristne, muslimer og hinduer går på hver sin privatskole, mens den offentlige skolen bare består av oss hedninger.

  2. Jarle 03.04.09 kl. 11:49 #

    Ansettelsesforbudet mot homofile i kristne organisasjoner og privatskoler har først den siste tiden blitt sett på som diskriminering. Det har derfor vært vanskelig å gjøre noe med dette for lenge siden, ettersom det da var utenkelig.

    Totalforbud mot privatskoler er jeg sterkt imot, jeg er imidlertid enig med Øyvind i at statsstøtten bør kuttes det er også dette debatten handler om. Jeg er for dette på helt annet grunnlag noe innlegget ovenfor forhåpentligvis gir utrykk for. Er enig med Øyvind i at det er sunt med forskjellige livssyn på en skole. For kristne bør skolen være en potensiell misjonsmark. Her har en alle muligheter til å være salt i verden.

    Når det gjelder diskriminering så vil benytte anledningen til å sitere Jon Kvalbein, begrepet trenger en klargjøring.
    Ordet ”diskriminering” forbindes nesten alltid med noe negativt. Vi tenker umiddelbart på en uakseptabel forskjellsbehandling. Men sannheten er at det finnes mange former for forskjellsbehandling som er godt begrunnet. Ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. I skolen blir elever forskjellsbehandlet ved tilpasset opplæring. Nettopp for at den enkelte elev skal få maksimalt læringsutbytte, kan de få ulik opplæring, ulike arbeidsoppgaver – kanskje egne undervisningstimer. Ingen vil finne på å kalle dette diskriminering. For forskjellsbehandlingen har et formål som vi aksepterer. I hverdagen har vi mange typer forskjellsbehandling. Egne parkeringsplasser er avsatt til funksjonshemmede, de blir forskjellsbehandlet for ikke å bli diskriminert. Hvem som helst kan ikke opprette et lege- eller advokatkontor – for kundene skal være sikret at yrkesutøvere har den utdanning som kreves. Ingen vil si at de blir diskriminert fordi de ikke kan bli ansatt i alle slags stillinger. Det kan finnes situasjoner der det er legitimt å forskjellsbehandle etter etnisk bakgrunn. Å kreve at presidenten i sametinget selv skal være same, vil neppe være urimelig. (Jon Kvalbein)

  3. Sandsmark 03.04.09 kl. 12:06 #

    Jeg er enig med Jon Kvalbein i det han skriver, men jeg kan likevel ikke se at dette forsvarer å ikke ansette en lærer på grunn av legning.

  4. Jarle 03.04.09 kl. 13:33 #

    Forbudet går ikke mot homofile, men mot homofile som utlever sin legning. Det er de praktiserende homofile som blir diskriminert. Kvalbeins ord viser at diskriminering i noen tilfeller er hensiktsmessig.

  5. Ingvild 03.04.09 kl. 15:21 #

    Å virkelig mene at homofile ikke skal få oppleve kjærlighet syns jeg er ganske utrolig. Det virker som det å være kristen går ut på å fordømme alle andre mennesker istedenfor å konsentrere seg om hvordan å leve sitt eget.

  6. Jarle 03.04.09 kl. 17:15 #

    Denne debatten utvikler seg mot å bli en homofili debatt. Kort fortalt dømmer ikke de kristne homofile til fortapelse. Noen kristne organisjoner nekter praktiserende homofile som ansatte ettersom de definerer homofilt samliv som synd. Det er bare Gud som kan dømme mennesker. Grunnlaget for å hevde av homofili er synd er fremlagt gjentatte ganger i dette forum. Denne debatten har som tidligere nevnt før og jeg føler ikke det er nødvendig å gjenta grunnlaget for et slikt syn. Er helt enig at kristne bør konsentrere seg om å leve sitt eget liv.

  7. Jarle 03.04.09 kl. 17:18 #

    Beklager nest siste setning i forrige innlegg. Går litt fort i svingene til tider.

  8. Ingvild 03.04.09 kl. 17:57 #

    Beklager at jeg ikke har lest alle innleggene.

  9. Sakkeus 03.04.09 kl. 18:04 #

    Å skilja mellom praktiserande og ikkje-praktiserande homofile er ganske «out there», som det heiter.

  10. gustav 03.04.09 kl. 18:47 #

    Til Ingvild: Å tillegge kristne at de vil nekte homofile kjærlighet er utrolig forutinntatt. Det må vel være lov å mene at noe er synd? Jeg synes også det er et særdeles snevert syn å hevde at kristne er ute etter å dømme alle andre. Hvis jeg blir slått ned av en utlending, tenker jeg ikke automatisk at ALLE utlendinger er voldelige!

    Jeg må vel si at her står du selv i fare for å dømme….

  11. Sakkeus 03.04.09 kl. 19:48 #

    Nei, Ingvild meiner nok ikkje at alle kristne bare skal dømme andre. Det er nok først og fremst Jarle, moralens vokter, ho tykkjer (med rette) er ute og leiker dommar. I sin visdom har han forkynt ein dom over samfunnets moralske forfall, med utilgiveleg snusk både på TV-skjermen og elles i heimen. Som ein gamaltestamentleg profet har han klatra opp på sin høge hest og gaula ut nådelause forbanningar over Paradise Hotel, homofil praksis [sic!], whascherah, kondomar, utroskap, sodomi, hasj, ABBA, sprit og alt anna me vanlege dødelege ikkje kan motstå. Men eg har heldigvis møtt ein kristen og to i mi tid, og kan med glede melda at mange av dei ennå har bakkekontakt.

  12. Ingvild 03.04.09 kl. 19:54 #

    Jeg generaliserte kanskje litt voldsomt her. Jeg vet det finnes kristne som er åpne for at også homofile kan leve et lykkelig liv istedenfor å leve et liv i ensomhet.

    Jeg dømmer nok selv også- det har du rett i. Men det er fordi jeg syns folk må få gjøre det som er rett for de uten at andre skal blande seg inn.

  13. Jarle 06.04.09 kl. 16:37 #

    Du sier at folk må få gjøre det som er rett for de uten at andre skal blande seg inn. Da sier du deg altså uenig i at noen skal blande seg inn i kristne organisasjoner som diskriminerer homofile. SV vil i motsetning til deg blande seg inn. De blander seg inn fordi de mener at et slikt syn er urimelig. De vil derfor frata disse organisasjonene statstøtten. Var det feil at Norge boikottet Sør Afrika i sin tid ? Kan ikke folk gjøre det som er rett for dem uten at andre nødvendigvis skal blande seg inn ?

    Å ikke få leve ut sin seksuelle legning er ikke ensbetydende med et liv i ensomhet. Det finnes mange personer som av ulike grunner lever alene. Alle av disse lever imidlertid ikke et liv i ensomhet. Tusenvis av unge mennesker velger å gi avkall på en seksuell partner, men trenger av den grunn i være ensomme, de kan faktisk ha et rikt og lykkelig liv, Mor Theresa er i så måte et strålende eksempel.

  14. Sakkeus 06.04.09 kl. 17:56 #

    Eksempelet med Mor Theresa var vel litt bob-bob.

  15. Sakkeus 06.04.09 kl. 18:07 #

    Når det gjeld SV er det vel openbart at ein ikkje skal tolerera intoleranse. At ein er mot innblanding, tyder ikkje at diskriminering, tvang eller mobbing vert akseptert – i alle fall ikkje med statlege kroner og øre. Meiner vi at folk skal få gjera som dei vil, inneber ikkje det at folk har lov å plaga andre, eller å meina offentleg at homofili er ein sjukdom (sjølv og eg i mørke stunder er litt einig i det). På same måte ville det vore uhøyrt å støtta skular som nekta jødar plass i styret.

  16. Håkon 10.04.09 kl. 22:37 #

    Kommer med en liten kommentar som nok faller litt utenfor den foregående debatten og som sikkert har minimal interesse for både Sakkeus, Ingvild og Sandsmark. For selv om jeg også er forholdsvis provosert, er det nok av ganske andre grunner enn det som gjelder for de andre nevnte debattantene.

    Forut for min provokoasjon, er imidlertid samstemtheten og fascinasjonen. For først er det å si: Jeg slutter meg hjelhertet til ditt ønske om et levende kristen-Norge som ikke bare er Ordets hørere, men også dets gjørere! Samtidig slutter jeg heller aldri å fascineres av din evne til å stille spørsmålstegn, rokke ved det etablerte og derigjenom også å provosere. Og i dette tilfelle har du altså klart å provosere meg også.

    Min provokoasjon retter seg mot den den kirkehistoriske og bibelteologiske begrunnelsen for den sak du forfekter – din glede over at SV ønsker å frata kristne privatskoler og organisasjoner statstøtte. Men før jeg kommer med mine innvendinger mot din begrunnelse for denne glede, må jeg først å komme med en innrømmelse: Kristne organisasjoner er åpenbart forholdsvis bortskjemte i Norge. Kan i farten vanskelig se det land i verden som operer med slike rammer for kristne organisasjoner som Norge. Og i så måte er det noe påfallende når kristne «ruller ned gardinene» umiddelbart når SV kommer med sitt forslag. Derfor; som kristen og ansatt ved en privat høyskole eid av en kristen organisasjon (NLM), ser jeg ingen grunn til å legge med ned å dø selv om SV på sikt skulle få gjennomslag for sitt forslag. Men; jeg ser heller ikke grunn til den «forsiktige optimisme» som du taler om – hvertfall ikke på det grunnlag som du holder frem!

    For å si det som det er, så mener jeg du blander kortene litt og bygger forutsetninger i din argumentasjon som – så vidt jeg kan se – vanskelig kan forsvares.

    For det første: Konstantin har fått skylden for mye. Noe sikkert med rette, men han kan vanskelig beskyldes for avskristningen av Norge og Europa forøvrig de siste 50 årene. Satt litt på spissen, mener jeg han snarere skal ha en viss del av æren for kristningen av Europa i Oldkirken og Middelalderen. For i motsetning til kompromisskristendom, ble det etablert en økonomisk og politiske ramme for de viktige kirkekonsilene i Oldkirken (særlig Nikea 325, Konstantinopel 381, Efesus 431 og Kalkedon 451) som stod sentralt i tilretteleggingen og for anvendelse av de store felles trosbekjennelsene og avvisningen av de mange ulike vranglærer som hadde gjordt seg gjeldende allerede fra første og andre århundre e.Kr.
    Dette forhold mener jeg lærer oss to ting: (i) «Ekteskapet» (som du kaller det) mellom stat og kirke hadde her åpenbart positivefrukter – en KOMPROMISSLØS kristendom; (ii) Mangler, feil og problemer i kristenheten var utbredt også under de store forfølgelsene i tiden før kristendommen ble anerkjent fra politiske hold.

    Men det er ikke ditt dystre bilde av Konstantin som etter min oppfatning blir feil. Feilen ligger i din bruk av sekulariserings-begrepet og måten du hopper bukk over hele opplysningstiden. Så vidt jeg kan se, bruker du «sekularisering» som et negativt ladet ord og som et synonyn til «avkristning». Hvis dette er tilfelle, mener jeg du skyter deg selv kraftig i foten. For sekulariseringsprosessen i Europa begynte på ingen måte med Konstantin. Med Konstantin var det snarere det motsatte som skjedde. For «sekularisering» betyr ikke avkristning, men brukes om den samfunssmessige segmentering og maktfordeling som for alvor slo gjennom i og med opplysningstiden på 1700-tallet, men som var blitt forberedet i og gjennom renessansen. Det er her roten til pluralismen ligger. For i opplysningstiden frigjorde forsøkte samfunnet å frigjøre seg fra overgripende kirkelige dogmatiske bånd mht både politikk, kultur, etikk, utdannelse, ja enda til i teologien. Den institusjonelle kirkens bånd til disse segmentene i samfunnt ble kuttet av. Alle ville være sin egen herre. Menneskets fornuft og følelse skulle være den suverene dommer (For en grundig innføring i begrepet «sekularisering», jf. «Pluralisme og Identitet» redigert av J. O. Henriksen, O. Krogseth og P. K. Botvar.) … Derfor; når du ønsker å kutte båndene mellom staten og kristen-Norge – da står du i en god sekulær tradisjon. Når dette begrepet i dagligspråket er blitt brukt som synonym med «avkristning», er det fordi man har sett avkristning som et resultat av sekulariseringen. Det eksakte faktiske forholdet mellom en skulariseringsprosess og en avkristningsprosess er i og for seg vanskelig å bevise – og kan åpenbart problematiseres (det er vel på et vis det du egentlig gjør i ditt innlegg…), men hvis vi tar Frankrike (og for så vidt også Danmark) som eksempel, er det er nærliggende å se en sammenheng. For Frankrike betegnes som det mest avkristnede landet i Europa. Dette er samtidig det landet i Europa som har gått lengst i sekulariseringsprosessen (og som historisk var selve foregangslandet med den franske revolusjonen). Den franske staten er strengt ikke-religiøs, og all religionsutøvelse ses på som en privatsak. Skolene er strengt ikke-religiøse, og staten gir ingen penger til drift av de religiøse samfunnene.

    Kort sagt: Jeg mener dette pratet om Konstantin som den store stygge ulven er en håpløs myte. Mye kan sies om forholdet mellom stat og kirke opp gjennom tiden. Men skal vi forstå situasjonen i Europa idag, er det først og sist til opplysningstiden vi må gå. Det var her modernismen oppstod, og det var som et oppgjør med modernismen vi i dag har fått postmodernismen.

    (Men for å gi det et lite stikk: Jeg synes det er et påfallende paradoks at en som i sitt hjerte ønsker å kristne det norske folk, i sak «lovpriser» en ytterligere sekularisering av samfunnet, samtidig som vedkommende selv bruker sekulariseringsbegrepet som synonym til avkristning!!!)

    Så til det mer bibelteologiske…
    Bibelen taler på sett og vis om forfølgelse som en «normaltilstand» for en kristen – Jesu etterfølger (jf. bl.a. Joh 15:20). Så kan vi selvsagt diskutere begrepet «forfølgelse», men det er ikke poenget mitt her. Poenget mitt er at det er en tilstand en levende kristen – på ulike måter – til alle tider vil oppleve, uavhengig av samfunnstrukturer. Når det er sagt, er det samtidig å si at Bibelen aldri taler om at en kristen formanes til å håpe på og søke etter forfølgelse. Men når den kommer skal han ikke vike unna. Da har han imidlertid fått en rett til å rope og klage til Gud – hvorfor? – hvor lenge? Til og med Jesus ropte «Hvorfor» da han hang på korset. Han siterte klagesalmen, Sal 22. Martyrene i Åp 6 roper «hvor lenge». I Herrens engel roper «hvorfor» på Juda-folkets vegne i Sak 1. De roper aldri «hvorfor ikke mer»; «hva skal vi gjøre for at det kan bli tøffere for oss» – de lovpriser aldri og ønsker den aldri velkommen (at Jesus priser den forfulgte salig (Mat 5:10) er noe helt annet). At Gud kan bruke den, det er noe helt annet. Hvis ikke var den jo meningsløs. Og var den meningsløs var det heller ikke noen grunn til å klage til Gud.
    Og så er vi mennesker selvsagt blitt «verdensmestere» i å finne meningen i det meningsløse, og følgelig definert forfølgelse og martyrenes blod som kirkens såkorn. Ut av dette har vi til stadighet sett eksempler på kristenledere som nærmest lovpriser forfølgelsen og ser på den som en opptur den kristne kirke. Ja, enkelte ser den nærmest som et nødvendig middel og således oppsøker den. Dette mener jeg rett og slett er en uhyggelig tanke og en grunnløs bibelsk tanke. Ja, Sal 126:5 «De som sår med gråt, skal høste med fryderop». Men dette er ikke talt som en formaning til å søke forfølgelse, men som et trøstensord til «Sions fanger». Kort sagt: Jeg ser ikke forfølgelse som et nødvendig middel for åndelig vekst eller et ønskelig nyttig middel. Jeg ser det som en realitet den levende kristne kirke ikke kan rømme fra, og som ikke skal makte å ta knekke på å utslette den kristne kirke (se en interessant artikkel (www.opendoors.no/sider/tekst.asp?SIDE=2071). En realitet som Gud taler trøst inn i og som Gud kan vende til noe godt, både for det enkelte lem, og for hele legeme.

    Det er for såvidt atskillig mer å skrive her, men klokka begynner å bli mange. Vi treffes vel kanskje i morgen, så kan vi diskutere videre da. Men før jeg avslutter, bare et siste spørsmål…

    Hvordan ser du på en kristens samfunnspolitiske ansvar? Av prinsippene i argumentasjon din kan det jo virke som at en kristen enten bør holde seg langt unna politikken, eller så bidra (politisk) i størst mulig grad bidra til å gjøre det vanskelig å leve som en kristen i landet? Nå setter jeg det på spissen, men jeg mener din argumentasjon tillater det. For det er ingen avgrensninger som utelukker slike slutninger jeg her trekker. Kunne være interessant om du som tar et samfunnsansvar gjennom ditt oppgjør med populær-kulturen (Paradise Hotel) å høre hvordan du ser dette oppgjøret i forhold til hva jeg mener er din tendens til «glorifisering» av forfølgelse!!!

    mvh
    Håkon

  17. Jarle 02.06.09 kl. 11:43 #

    Først vil jeg beklage det særdeles sene svaret. Syke unger, hussalg, husskjøp, flytting, en mengde papirarbeid og tentamen og eksamenstid på jobb får ta sin del av skylda.

    Du kommer i ditt innlegg med massiv kritikk av mitt innelgg SV- fornyelsens katalysator. Jeg vil forsøke i dette innlegget å imøtekomme denne kritikken. Slik jeg ser det dreier kritikken seg om tre punkter. Dette er bruken av ordet sekularisering, det er Konstantins/statskirkens rolle i avkristningen av Europa og min glorifisering av forfølgelse. Jeg vil i mitt innlegg komme inn på denne kritikken i nevnte rekkefølge. Innlegget vil i likhet med forrige innlegg være av interesse for svært få av apostrofens besøkende. Innlegget kunne sikkert vært skrevet mye kortere, men jeg fant ikke ut hvordan.

    Sekularisering

    Det er særdeles uvanlig å definere ordet sekularisering så smalt som i forrige innlegg. Charles Taylor skriver i sin bok A secular age at sekularisering kan bety flere ting, og i debatten blandes ofte betydningene sammen, med manglende klarhet som resultat. Taylor skjelner mellom tre betydninger.
    At religiøse instanser mister sin innflytelse i politikk og samfunnsliv.
    At religiøs praksis er i tilbakegang.
    At religiøs tro ikke lenger er den vanligste og mest plausible holdningen til tilværelsen, men har konkurranse fra en rekke varianter av ikke-religiøse livssyn.

    Krogseth og Botvar har sikkert gode argumenter for å definere sekularisering som du gjør i ditt innlegg. Det er imidlertid ingen tvil om at det store flertall bruker en videre definisjon. Dermed får vi et enormt antall skuddsår i fot og andre stikksår. De aller fleste oppslagsverk jeg har sjekket og professoren Charles Taylor er i samme båt som meg. Det samme kan sies om Peter Halldorf, Magnus Malm, Thomas Merton og mange mange flere som snakker om at kirken har blitt sekularisert. Det er klart at de ikke her skriver om at kirken mister makt i samfunnet. Det de snakker om er at kirken er blitt verdsliggjort. Kirken orienterer seg ikke lenger ut fra Jesus men fra verden. På samme måte som religionen har fått mindre innflytelse i samfunnet har Jesus fått mindre innflytelse i kirken. Av denne grunn bruker de ordet sekularisering.

    For lesere som mener at sekularisering kun kan bety 1 ting eksempelvis samfunnslivet frigjørelse fra religiøse autoriteter og normer (begrepet ble først brukt i fredsforhandlingene i Westfallen i 1646, der verdslige myndigheter overtok kirkelig eiendom) blir det jo bare tull å snakke om sekularisering i kirken. Max Weber sier at sekularisering betyr at samfunnet simpelthen blir mer verdslig. Med en slik forståelse av begrepet blir det lettere å se en mening når noen snakker om en sekulariseringsprosess i kirken.
    I mitt innlegg skrev jeg at vårt samfunn er gjennomsekularisert. Med dette mente jeg ikke at religiøse instanser har mistet mye innflytelse i politikk og samfunnsliv, men at kristendommen er i tilbakegang, avkristning om du vil. At denne utviklingen kan beskrives med ordet sekularisering vil mange være enig i. At det kan oppstå problem med å bruke et begrep som har flere betydninger kan som Taylor er inne på føre til uklarheter. Kanskje er det slik at feilbruken av begrepet er blitt så vanlig at det har blitt praksis, jeg aner ikke. Det beste hadde uansett vært å aldri ha brukt ordet sekularisering. Da hadde en kanskje sluppet all denne problematikken.

    Hvis en definerer sekularisering slik som i forrige innlegg er det klart at det å frata kristne organisasjoner statsstøtten er en fortsettelse av denne sekulariseringen. Jeg tror ikke at all sekularisering definert som i forrige innlegg er uheldig. Det er ikke bare jeg som står i god sekulær tradisjon på enkelte områder. Slik jeg forstår det må jo også Hans Nilesen Hauge stå i samme tradisjon da han ville fjerne konventikkelplakaten. Noen bånd mellom stat og kirke er uheldige konventikkelplakaten er et eksempel på dette. Det er ikke slik at sekularisering ment som at religiøse instanser mister sin innflytelse i politikk og samfunnsliv alltid er riktig eller galt.

    Konstantin/Statskirke alliansen

    Hvordan kan Konstantin ha noe med sekularisering å gjøre. Forrige innlegg slår fast at dette pratet om Konstantin som den store stygge ulven er en håpløs myte.
    Konstantin skal på ingen måte alene ha skylden for at Europa i dag er ”avkristnet”. Jeg tror imidlertid at den alliansen Konstantin opprettet mellom stat og kirke har vært en faktor i avkristningsprosessen. Det er klart at kirkemøtene var viktige for å samle den kristne bevegelse rundt en lære. Prisen for dette har imidlertid vært høy. Peter Halldorf skriver i sin bok 21 kirkefedre: ” Keiserlig beskyttelse for de kristne skulle vise seg å bli en minst like vanskelig prøvelse som forfølgelsene hadde vært. Den økte velviljen førte til et massenes inntog i kirkene. Å bære navnet kristen var ikke lenger et spørsmål om liv og død. Samtidig som evangeliet nå kunne forkynnes åpent og fritt, ble det oppurtunt, forent med anseelse og privelegier å gå i kirken. De makthavende så seg ikke bare som kirkens beskyttere, når spørsmål om troen skulle avgjøres, lot keiserne høre fra seg. Politiske hensyn tvang gang på gang biskopene til teologisk ettergivenhet. Når troens smale vei blir bredere, er det alltid noe som går tapt. Mens forfølgelsene hadde skapt en kristendom med et innhold som forbløffet de mest hardhudede motstandere, skjer det nå en langsom utvanning. Mot slutten av 300 – tallet befinner kristenheten seg i en alvorlig identitetskrise, mørbanket av lærestrider omtåket av den tallmessige fremgangen og belastet av den vannhellige alliansen med statsmakten”.

    Magnus Malm skriver i boken veivisere: ”Allerede i det nye testamente møter vi den seiglivede ugrasfloraen av maktsyke, intriger og karrieretenkning, ærekjærhet og forsvar av revir som i to tusen år har forsøkt å lokke kirkens lederskap bort fra sitt kall. De første århundrene ble disse tendensene holdt i sjakk av den romerske kulturen som ofte tvang kirken ned i katakombene og uansett aldri tillot noen særlig vidløftige maktpyramider blant de kristne. Men da kristendommen ble tillat under keiser Konstantin tidlig på 300 – tallet, og kort etter ble statsreligion, da sprang lokket av lederambisjonene. De som før hadde forfulgt, begynte å forfølge andre. Jakten på kirkelig embeter ble lovlig og lønnsom for de rike og velutdannede, og effekten av dette lederskapet lot ikke vente på seg. Den blodige martyrkirken bleknet til et glinsende marmorpalass.

    Det var i protest mot dette kvinner og menn på 300-tallet og 400-tallet brøt opp fra byene og søkte seg ut i ørkenen. Å være tvunget til å se hvordan verdslige ambisjoner åt seg inn og korrumperte kirkens lederskap og flekket til menigheten, fant de uforenelig med kallet til å elske Gud”.

    Alliansen mellom kirke og stat gjør at Gud på enkelte områder må vike for verden. Det er i denne sekulariseringsprosessen Konstantin spiller en rolle. Denne sekulariseringsprosessen i kirken tror jeg har spilt en viktig rolle i avkristningen av Europa. På grunnlag av dette skriver jeg at det usunne ekteskapet mellom stat og kirke har bidratt til at Europa er avkristnet og gjennomsekularisert.

    I forrige innlegg sies det at ekteskapet mellom kirke og stat hadde positive frukter – en kompromissløs kristendom. Den kompromissløse kristendommen som ble uthamret på 300 – tallet ble som tidligere nevnt fort utfordret og utvannet av alliansen. Det er ikke slik at det aldri har kommet noe godt fra statskirke alliansen. Jeg tror imidlertid at alliansen opp gjennom historien i stor grad har forsøkt og kvele den kompromissløse kristendom du snakker om. Heldigvis har det alltid vært mennesker som ikke har akseptert utvanningen av den kompromissløse kristendommen. Fra ørkenfedrene på 300 – tallet frem til idag har kristne protestbevegelser og krefter innefor kirken sørget for at den kompromissløse kristendom har blitt utbredt og bevart.

    Selv hvis en velger å definere sekularisering slik du har gjort kan alliansen opprettet av Konstantin ha spilt en rolle. Hvorfor får vi et så brutalt oppgjør i opplysningstiden ? Mange vil her si at en av faktorene nettopp er den utstrakte misbruk av de bånd Konstantin knyttet. Konstantin gjorde det motsatte av hva du kaller sekularisering han overførte myndighet til religiøse instanser (dette er du inne på i innlegget ditt). Den autoriteten kirken etter hvert fikk ble misbrukt og vi fikk opplysningstidens nådeløse oppgjør. Opplysningstiden kommer som en reaksjon på den kristendom som er formidlet av statskirken. Magnus Malm skriver i sin bok Lammets tegn: ”Det er ikke rart at Opplysningstiden kom med sitt sanseløse oppgjør med kirkelig maktfullkommenhet og intellektuell sensur. Egentlig vendte man seg ikke mot Gud. Selv en kritiker som Voltaire beskrev seg selv som et troende menneske. Men kirken var blitt så massivt innstøpt i maktens betongmurer at for eksempel den franske revolusjon ble prinsipielt ateistisk. Den tiden ble en nesten like ødeleggende massakre for den katolske kirke i Frankrike som reformasjonen ble det på våre kanter på 1500 – tallet. Leksa gjentar seg tydelig og besk: Før eller senere må kirken betale prisen for å ha solgt sin sjel til makten og rikdommen. På opplysningstiden vokste også innsikten blant politikere om at man må holde kirke og stat fra hverandre. Som James Madison en av mennene bak den amerikanske grunnloven skrev: Religionen blomstrer i renere form i fravær av myndighetene enn med dem.”

    Det er riktig at opplysningstiden er viktig for å forstå situasjonen i Europa i dag, det er også viktig å forstå at denne tiden ikke oppstod i et vakuum.

    Augustin sier at det råder en grunnleggende konflikt mellom Guds rike og det jordiske. Det første riket bygger på kjærligheten til Gud og det siste på kjærligheten til ens eget jeg. En allianse mellom disse to riker tror jeg ofte vil føre til en del uheldige kompromiss.

    Til sist under dette punktet vil jeg poengtere at jeg ikke tror at det er kirkens maktmisbruk og pengebegjær som alene har avkristnet Europa. Konsekvensene av alliansen mellom kirke og stat er flere og alvorlige. Alliansen bidro eksempelvis tidlig til å skape stor avstand mellom lederskap og ”resten”, urmenigheten klare standpunkt i forhold til voldsbruk ble gradvis endret. Alliansen har bidratt til å gjøre mange menigheter til en samling av konsumenter. Disippelskap har blitt erstattet med medlemskap. Konsekvensene av statskirkealliansen er mange, å gå inn på alle verken kan jeg eller vil jeg. Videre vil jeg også poengtere for sikkerhets skyld at denne alliansen er en av mange faktorer til avkristningen.

    Forfølgelse

    Jeg er enig i at en ikke skal søke forfølgelse for forfølgensens skyld. Jeg tror heller ikke at forfølgelse er et nødvendig middel for åndelig vekst. Det er ikke forfølgelsens som skaper den åndelige veksten, kirkehistorien viser oss imidlertid at forfølgelse ofte kommer som en konsekvens av at mennesker overgir livet sitt og blir Jesu etterfølgere. ” Men før alt dette skjer, skal de legge hånd på dere og forfølge dere….. Dere skal bli angitt av foreldre og søsken, av slektninger og venner og noen av dere skal bli drept. Og dere skal hates av alle for mitt navn skyld, men dere skal ikke miste et hår på hodet. Holder dere ut, skal dere nå frem til livet”. Luk. 21 12 – 19

    Når menigheten består av Kristi etterfølgere vil den ha størst slagkraft. Det er disipler som bygger Guds rike, det er ovenfor disipler djevelen blir nødt til å vise frem sitt sanne ansikt. Jeg burde helt klart ha poengtert at det er når menigheten består av etterfølgere at den har mest slagkraft og at trengselen og forfølgelsen ofte blir en konsekvens av disippelskapet. Søren Kirkegaard sier: Ønsket om å beundre Jesus fremfor å følge ham er ikke noe onde mennesker har funnet på. Nei det er heller en oppfinnelse av de som er uten ryggrad og ønsker å holde seg på trygg avstand fra Jesus. Dette sitatet tror jeg kan passe fint inn i vår tid og vårt samfunn. Forfølgelsen tror jeg som du er en realitet den levende kristne kirke må leve med. De sovende/døde/lunkne avdelinger som er så neddopet av penger, underholdning og egne ambisjoner vil slippe å ta stilling til denne realiteten. Djevelen jobber i det stille som en ulv i fåreklær som Mark Galli skriver i teksten du refererte til. Han holder oss opptatt med alt mulig slik at vi ikke oppsøker Jesus og broderskapet. Når den kristen menighet våkner fra søvnen vil vi muligens stå ovenfor djevelens sanne ansikt.

    Magnus Malm skriver : ”Jeg tror ikke risikoen for forfølgelse er særlig stor så lenge vi holder oss til en privat kristendom. En slik tro er jo så ufarlig at ingen makt har interesse av å rydde den av veien. Men etter hvert som vi begynner å frigjøre oss fra privatiseringen av sannheten, synden og håpet vil det bli stadig lettere å få øye på oss som en kontrast til samfunnets makthavere og rådende strømninger”. (Malm, Lammets tegn)

    Bør en forsøke å bidra politisk til at det blir vanskelig å leve som en kristen i dette landet ? Først vil jeg bare si at jeg tror at det for øyeblikket er særdeles vanskelig å leve som en kristen i dette landet, det er mye som tyder på det. Jesus har vel aldri hatt større konkurranse. Jeg tror faktisk det blir enklere å leve som kristen i et forpliktende fellesskap der menigheten er uavhengig av statens retningslinjer.

    Vi som er kristne bør engasjere oss i politiske saker. Vi må gjøre en innsats for fred, rettferdighet og miljø. Ikke fordi vi tror vi kan redde verden, men fordi det er en troverdig måte å vitne om en annen verdensordning. Privatisert sannhet fører til privatisert disippelskap (Malm, I lammets tegn)

    Når det gjelder mitt oppgjør med Paradise Hotell så vet jeg ikke hvor lurt det var. Leste i etterkant et sitat fra Per Arne Dahl som stakk: Vi er fattige på kvinner og menn som i rettferdighetens navn ikke bare vekker avsky fra det ondes lyst, men også kan inspirere fram lysten til det gode. Mitt innlegg bar preg av mye avsky og lite inspirasjon.

    Jeg hadde mange grunner for å skrive stykket noen gode og sikkert også mange dårlige, men stykket ble ikke skrevet i håp om å bli forfulgt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: