Arkiv | juni, 2009

Jærens store sønn ble hyllet av sine egne

24 Jun

Apostrofen når stadig nye høyder. Nå er Jærens største dikter kommet hjem til Jærens mest kritiske bokklubb.

GarborgAktuell bok: «Bondestudentar» av Arne Garborg
Tid: Mandag 22. juni 2009.
Sted: Jarle.
Til stede: Jarle, Gustav, Øyvind og Rolf.
Neste bok: «Menneske og maktene» av Olav Duun.
Neste møte: Fredag 24. juli hos Gustav.

Karakterer på «Bondestudentar»:
Kydland – 10
Jarle – 9
Rolf – 9
Øyvind – 8
Gustav – 7

Snitt: 8,6

Artikkelforfatteren har ennå ikke fått summet seg etter å ha drøftet den fantastiske «Bomdestdentar» av Arne Garborg. Her er litt inspirasjon før resten av referatet foreligger:

Det stig av Hav eit Alveland
med Tind og Mo;
det kviler klaart mot Himilrand
i kveldblaa Ro.
Eg saag det tidt som sveipt i Eim
bak Havdis graa;
det er ein Huld, ein heilag Heim,
me ei kann naa.
Ho søv, den fine Tinderad
i Draume-Bann;
men so ei Stund ved Soleglad
ho kjem i Brand.
Naar Dagen sig som Eld og Blod
i Blaae-Myr,
det logar upp med Glim og Glod
og Æventyr.
Det brenn i Brè og skjelv og skin
med Gullan-Bragd,
og Lufti glø’r i Glans av Vin,
Sylv og Smaragd.
Men av han døyr, den bleike Brand,
som slokna Glod,
og klaart som fyrr ligg Alveland
i kveldblaa Ro.
Eg lengta tidt paa trøytte Veg
der ut til Fred;
men Lande fyrst kann syne seg,
naar Sol gjeng ned.

(Mot Soleglad, Arne Garborg)

(

Beretningen om et varslet mord

19 Jun

Nobelprisvinner Gabriel Garcia Marquez nådde bare delvis opp hos en kravstor Apostrofen-forsamling.
varslet mord
Aktuell bok: «Beretningen om et varslet mord» av Gabriel Garcia Marquez.

Sted: Hos Rolf Manuel på Kåsen.

Tid: Søndag 24. mai.

Til stede: Rolf Manuel Nese Skadsem, Jarle Mong, Gustav Kjølberg, Øyvind Sandsmark og Bjørn Ingvar Kydland.

Neste bok: «Bondestudentar» av Arne Garborg.

Neste møte: Mandag 22. juni på Garborgheimen eller Knudaheio.

Karakterer på «Beretningen om et varslet mord»:
Rolf 5, Gustav 5, Jarle 6, Kydland 7, Sandsmark 8.
Snitt: 6,2.

«Beretningen om et varslet mord» var den siste boka Gabriel Garcia Marquez ga ut før han fikk tildelt nobelprisen i litteratur. Det var med andre ord nok en litterær tungvekter som skulle vurderes av Apostrofen. Men Garcia Marquez klarte ikke å nå opp til se store klassikerne i lesekrinsens historie.

Kydland og Sandsmark var meget fornøyde med det de hadde lest. Duoen hadde stor sans for forfatterens fortellerteknikk. Måten han sirkler hendelsene inn til det hele topper seg mot slutten. Drapet er avslørt allerede i romenens tittel, men til tross for dette klarer foratteren å øke spenningen hele til siste slutt. Garcia Marquez starter med å forteller generelt om drapet. Etter hvert gir han stadig flere detaljer, og ikke før siste side får leseren vite nøyaktig hvordan drapet ble begått. Meget bra, hyllet de to Apostrofen-medlemmene fra Hå.

Sandsmark var imidlertid mer gavmild med rosen enn Kydland, og slo til med en 8-er. Kydland nøyet seg med 7-eren.

De tre øvrige Apostrofen-medlemmene fant ikke lesefoten på samme måte. Det var en helt grei bok, ingen tvil om det. Brukbar underholdning, men det manglet likevel noe. Verken Manuel Nese, Gustav eller Jarle mente at romanen gav dem noe videre. Sistnevnte kommenterte at dette trolig var en bok som han med tida kom til å glemme at han i det hele tatt hadde lest. Ingen god attest til en av Sør-Amerikas største forfattere.

Noe av problemet, mente trioen, var at bokas tematikk er fjern fra vår hverdag. Hvordan var æresdrapproblematikken i Sør-Amerika på begynnelsen av 80-tallet? Var dette en realistisk skildring? Det var ikke godt å vite, og dermed ble det også vanskelig å sette seg inn i romanens problemstilling.

Summa summarum var ikke dette noen ideell Apostrofen-bok. «Beretningen om et varslet mord» ble den minst diskuterte romanen i Apostrofen noen sinne. Selv om den fikk gode karkaterer, kan man si at boka feilet sin oppgave i lesekrinsen.

Abortlovens løgnaktige fundament

9 Jun

«Leste en særdeles interessant kronikk av Jon Kvalbein om fri abort og hvordan den kunne bli lovfestet i USA. Har skrevet en liten kommentar. Tror den passer bra ettersom dette er et tema for mange av apostrofens trofaste lesere.»  Jarle Mong.

Kronikk i Dagen 25. september, 2007.

Kvinnen må få bestemme over sin egen kropp. Trygg og lovfestet abort er alle kvinners rettighet. Vedhjelp av slagord som dette maktet en gruppe målrettede aktivister i USA å endre svangerskapsavbrytelse fra å være noe kriminelt til å bli en konstitusjonell rettighet. Loven om fri abort ble stadfestet av Høyesterett i 1973. David Kupelian har i sin bok ”The Marketing of Evil” (2005) gitt oss et innblikk i hvordan dette kunne skje i et land med sterke kristne tradisjoner.

En av hovedarkitektene bak strategien til abortforkjemperne var legen Bernard Nathanson. Sammen med Lawrence Lader og Betty Friedan startet han kamporganisasjonen NARAL (National Abortion and Reproductive Rights Action League) i 1968. Der ble han formann i styret og i det medisinske utvalget.

Abortforkjempernes strategi

Nathanson har selv gjort rede for strategien. Målet var først å vinne nyhetsmediene og folkeopinonen, for deretter å få innført fri abort som en lovfestet rettighet i hele USA. De utformetslagord som appellerte dypt til amerikanske kjerneverdier som toleranse, privatliv og individuelle rettigheter. Slik skaffet de seg et kraftig retorisk arsenal. I en opinionskrig vinner den som bestemmer folks ordbruk og styrer deres oppmerksomhet. Abortforkjemperne snakket bare om kvinnen, aldri om det ufødte barnet. Fokus ble rettet mot spørsmålet: Hvem skal foreta valget? Slik ble abortkampen gjort til en kamp for kvinnens valgfrihet.

Abortforkjempere spredte dessuten falske opplysninger i media. De visste at et flertall av amerikanerne var imot fri abort, men fikk likevel spredt gjennom media at 60 % av amerikanerne var positive. De fikk spredt at det ble foretatt 1 million illegale aborter hvert år i USA, mens det virkelige tallet var ca 100 000. De fikk medier til å formidle at 10 000 kvinner døde årlig etter illegale aborter, mens det reelle tallet var 200-250. De spredte den myte at innføring av fri abort bare ville gjøre de illegale abortene lovlige. Men faktum er at antall årlige aborter er økt med 1 500 prosent etter at abortloven ble innført. Det er tankevekkende at amerikanske medier som roser seg av sin kritiske journalistiske virksomhet, ukritisk kunne viderebringe så mye feilopplysninger.

 Aborttilhengernes markedskampanje ble kombinert med intens lobbyvirksomhet overfor politikerne. Suksessen var overveldende. Staten New York innførte fri abort allerede i 1969. Nathanson startet umiddelbart en stor abortklinikk i Manhattan – med 10 operasjonssaler, 35 leger og 85 sykepleiere. Her ble foretatt 120 abortinngrep daglig, 7 dager i uka, fra kl. 8 om morgenen til midnatt. I løpet av de to årene jeg var direktør, foretok vi 60 000 aborter. Og med mine egne hender utførte jeg 5 000 abortinngrep, kunne Nathanson fortelle.

I møte med virkeligheten

Men Nathanson skulle komme til å endre syn. Etter to år som leder av abortklinikken i New York ble han ansatt ved Columbia University Medical School. I 1973 ble nye teknologier og apparater tilgjengelige. Ved hjelp av ultralyd kunne man se fosteret og dets bevegelser i livmoren. Man kunne registrere hjerteslagene, ta blodprøver, stille diagnoser og behandle barnet medisinsk. Virkeligheten rammet Nathanson i samvittigheten. Det ufødte barnet er en person, en pasient. En leges oppgave er å berge liv, ikke å ta liv. Vendepunktet var ikke en religiøs omvendelse, men et møte med realiteten. Da han ytret tvil om abort i en lederartikkel i et medisinsk tidsskrift, ble han sparket ut fra abortbevegelsen.  

I 1984 brukte Nathanson ultralyd til å filme hva som foregikk i livmoren til en kvinne under et abortinngrep på et 12 uker gammelt foster. Filmen ”The Silent Scream” (Det tause skriket) var avslørende og sjokkerende. Den ble også vist i Norge. Alle kunne se hvordan fosteret kjempet for å unngå abortinstrumentene, som rev kroppen i stykker og knuste hodet før alle delene ble sugd ut som avfall. Filmen provoserte abortbevegelsen som utsatte ham for en kraftig bakvaskelseskampanje. I USA foretas en stor mengde senaborter. I 1987 produserte Nathanson filmen ”Eclipse of Reason”, en rystende film som viser hvordan et ufødt barn på 19 1/2 uke blir drept i mors mage.

Nathanson møte med virkeligheten hadde gjort ham til en fremtredende motstander av loven om fri abort! I dag er han redaktør av en av verdens største uavhengige nyhetssteder på nettet (WorldNetDaily.com) og månedstidsskriftet Whistleblower. Også andre abortleger har endret syn. Anthony Levantino hadde utført abortinngrep i åtte år. Han har selv fortalt om sine erfaringer: Min kone og jeg ønsket intenst å adoptere et barn. Samtidig kastet  jeg 9-10 ufødte barn i avfallsboksen hver uke. Jeg ønsket at noen ville ha overlatt meg barnet sitt. Senere fikk vi adoptere ei lita jente, som fikk navnet Heather. Livet var lykkelig inntil 23. juni 1984. Da ble jenta vår drept i en bilulykke foran huset vårt. Da kom en tanke jeg ikke ble kvitt. Mitt barn ble drept. Men som abortlege tar jeg livet av andres barn. Jeg begynte å føle meg som en betalt morder. Det var jo det jeg var. Jeg måtte slutte.

Abortindustriens tragedie

Abortklinikkene øker sine inntekter jo flere aborter som foretas. Leger og sykepleiere får høy lønn. De abortsøkende blir mottatt av profesjonelle rådgivere som er opplært til å selge abort. Kvinnene blir ikke informert om alternativer. De får aldri se ultralydbilder av fosteret, fordi dette ville ha ført til stort tap av kunder. Drap av ufødte barn er blitt industri i USA. Etter at loven om fri abort ble stadfestet av Høyesterett i 1973, er det foretatt over 40 millioner abortinngrep i landet. Nathanson, som selv har jødisk bakgrunn, betrakter i dag drapene av de ufødte barna som en nasjonal tragedie som er større enn nazistenes Holocaust. Den overgår alt vi kjenner fra tidligere historie, psykologi, politikk og etikk. Tragedien sprenger all fornuft, moral og mening, hevder han.

Når løgn blir lov

Noen personlige betraktninger til slutt (Jarle):

Slaveriet kunne eksistere fordi slavene ikke ble betraktet som mennesker. Jødene kunne gasses i hjel, fordi de var en skadelig genetisk forurensning. På liknende måte er fosteret blitt dehumanisert. Før kunne man si at en gravid kvinne var ”blitt med barn”. Da abortloven ble innført, ble barnet redusert til en celleklump. Men alle som ser et foster, ser at det er et menneske. Alle som vil vite sannheten, forstår at fosteret normalt vil bli et menneske som du og jeg. Spontan abort betraktes som en ulykke.

Et barn som avlives før fødselen, er det drept med vilje. En person som er utpekt til å ta liv, kalles til vanlig en bøddel. De som gjør jobben nå, kalles helsearbeidere. 

Folk flest oppfatter det slik at alt som er lovlig, samtidig er moralsk forsvarlig. Men fri abort er umoralsk. Også i Norge er abortloven innført med grunnlag i en rekke løgner. ”Selvbestemt abort” er en løgnaktig betegnelse, – for aldri har noe ufødt barn bestemt seg selv til å ta livet av seg selv. Det ufødte barnet er aldri noen del av kvinnens kropp, – for hver celle i barnet er arvemessig forskjellig fra morens. Fri abort er ingen menneskerett, – for ingen menneskerett gir et menneske tillatelse til å ta livet av et annet.

Abortloven er diskriminerende og skarpt i strid med idealet om likestilling. Abortloven tillater å dele ufødte barn i to grupper – ønskede og uønskede, der de uønskede avlives på statens bekostning. Norsk helsevesen gjør i dag en aktiv innsats for å hindre at barn med Downs syndrom blir født. Protestene er få. Stadig flere arvelige disposisjoner kan avdekkes. Sorteringen kan skje på stadig bedre genetisk grunnlag. Det blir stadig flere grunner til å bli ”uønsket”.

Valgfrihet kan aldri legitimere drap. ”Fri” abort er et løgnaktig uttrykk fordi inngrepet fratar barnet alle friheter. Fri abort strider mot den mest fundamentale menneskerett, retten til å leve. Fri abort er Løgnens opprør mot Guds skapervilje. Denne kronikken retter skarp kritikk mot abort som også har vært et tema på dette forumet. Kronikken retter noe at sitt søkelys mot barns rettigheter og kan dermed ses i sammenheng med debatten om det kjønnsnøytrale ekteskap. Er det slik at barnets rettigheter må vike for de voksnes behov i vårt samfunn ?

Jeg tror tiden er moden for en ny abortdebatt. I kronikken nevnes to leger som etter dyrekjøpte erfaringer har skiftet syn i abortsaken. Flere og flere leger med erfaring står frem med sine erfaringer og sitt nye syn. Det er ikke lenger bare de ”såkalte” kristenfundamentalister som sier et klart nei. Dette har helt klart gitt debatten en ny dimensjon.  

I Norge finner vi lignende eksempler. Marianne Mjaaland lege og forfatter har vært en klar stemme i saken. I Morgenbladet har Mjaaland og sosiologen Willy Pedersen utvekslet meninger dette har igjen ført til at flere kvinner har stått frem med sine historier. Kanskje er dette starten på en ny debatt. Det er etter min mening merkelig at saken har ligget ”dø” i så mange år. Jeg tror en stor andel av befolkningen er negativt innstilt til abort. Dette er langt ifra en tapt sak. Måtte abortløgnen bli avslørt. 

Jarle.

Nina Karin Monsen og fundamentalisme

4 Jun

0504071553306_Nina-Karin-Monsen

Nina Karin Monsen fikk for en tid tilbake Fritt Ord prisen. Monsen har i den siste tiden vært en kritisk røst og en sterk motstander av det kjønnsnøytrale ekteskap. Prisutdelingen utløste et rabalder uten sidestykke i Fritt Ord prisens historie. En av prisens tidligere vinnere Kim Friele leverte tilbake prispengene i protest mot tildelingen. Hun uttalte også at Monsen ikke nådde henne til knærne. Videre har det blitt mobilisert demonstrasjoner og protestert høylydt på gaten og i det offentlige rom. Francis Seiersted som har vært sentral i tildelingen har måttet stå skolerett i landets aviser og begrunnet sitt valg. Monsen selv har mottatt drapstrusler og blitt stemplet som gal og antiintellektuell ikke overraskende har hun fått merkelappen fundamentalist.

Mediestormen rundt Monsen fulgte jeg med en viss interesse. Hvorfor blir denne damen kalt kristenfundamentalist uten selv å være en kristen? Hvorfor slår de fleste journalister fast at denne damen er ekstremist og fanatiker ? Den kjente forfatteren Anne Holt går så langt at hun beskylder Monsen for å sta bak en godt organisert antiintellektuell hatkampanje. Hva er så grunnlaget for disse utsagnene ?

Jeg har den siste måneden brukt store deler av mine lunsjpauser til å lese de fleste av Monsens kronikker i forbindelse med det kjønnsnøytrale ekteskap. Slik jeg ser det mener Monsen dette:

  • At alle barn har rett til en mor og far.
  • At de voksnes behov settes foran barnas i denne saken.
  • At det er merkelig at 800 000 ektepars rett til å samtykke i at deres ekteskap blir endret til kjønnsnøytralt neglisjeres.
  • At det er rart at denne saken ble en hastesak.
  • At det er moralsk forkastelig å konstruere barn.

Jeg har forståelse for at man kan være uenig med Monsen, men å kalle Monsen en fundamentalist på bakgrunn av disse meningene er etter min mening absurd. Hvis en virkelig mener at disse meningene kvalifiserer til et fundamentalist stempel, ja da har vi tusenvis av fundamentalister i dette landet.

Fundamentalist utrykket er et av vår tids mest ladede utrykk. I land etter land mobiliserer konservative religiøse grupper sine tropper til korstog mot vestlig modernisme med alt det den står for av forbrukerjag, tradisjonsoppløsning og meningspluralisme. Muslimske terrorbander, hinduistiske fanatikere, japanske buddhistsekter og lignende grupper går stadig hardere til verks i kampen mot ytringsfrihet og andre for oss selvsagte rettigheter. Det finnes vel knapt noen i dette landet som ikke vil bekjempe fundamentalismen inkludert Nina Karin Monsen i den betydning av begrepet. Etter min mening anvendes fundamentalist begrepet på en intellektuell grumsete måte. Når Nina Karin Monsen går under samme betegnelse som en muslimsk selvmordsbomber virker ikke ordet klargjørende lenger, snarere tvert imot. (Malm, Lammets tegn s. 151)

Hvorfor denne utstrakte bruken av fundamentalist ordet ? Til alle tider har de sterke kreftene i samfunnet stemplet sine meningsmotstandere i den hensikt å nekte dem integritet i den offentlige debatt. Kirkens motstandere ble i middelalderen stemplet som kjettere, de som argumenterte mot en mer moderat fremgangmåte under den franske revolusjon ble kalt fiender av revolusjonen, i USA på 60 – tallet ble mennesker som argumenterte for en mer rettferdig fordelig av samfunnets goder stemplet som kommunister. Eksemplene på den usle fremgangsmåten er mange. I vårt samfunn brukes etter min mening denne metoden i stor utstrekning. De som bryter med det politisk korrekte stemples som fundamentalister, Monsen er i så måte et godt eksempel. Denne metoden er effektiv. Svært få kjenner til Monsens synspunkter og argumenter, hvorfor ta stilling til en fundamentalist ? Gjennom bevisst stempling kan en effektivt redusere sine meningsmotsdanderes integritet til et minimum. Dette er etter min mening en primitiv og ynkelig fremgangsmåte.

Er det slik at de ”styrende krefter” ikke er så tolerante som de ønsker å fremstå ? Jeg tror toleransen er gjeldende innefor visse rammer. Hvis noen beveger seg utenfor disse rammene blir toleransen erstattet med intoleranse fundamentalist stempelet blir konsekvensen. En filosof, forfatter og statsstipendiat blir forvandlet til en hjerteløs hatefull homofob på kort tid.

Nina Karin Monsen er ingen fundamentalist hun representerer synspunkter som store deler av den norske befolkning er enig i. At Monsen blir avspist som fundamentalist er ikke bare en fornærmelse mot henne men også mot tusenvis av andre nordmenn. Nina Karin Monsen er en stemme for de stemmeløse, hun er laksen som svømmer mot strømmen. Monsen er etter min mening en verdig vinner av fritt ord prisen. Vi trenger i dag flere kvinner og menn som tør å si sin mening selv om det kan gjøre vondt.

Jarle.