Mennesket og maktene

28 Jul

Olav Duun stiller seg i rekken av store norske forfattere som blir vurdert av Apostrofen.

Olav Duun stiller seg i rekken av store norske forfattere som blir vurdert av Apostrofen.

Ny norsk storhet til pers i Apostrofen.

Aktuell bok: «Mennesket og maktene» av Olav Duun.

Tid og sted: Kjølberg-residensen på Vikeså, søndag 19. juli.

Til stede: Gustav Kjølberg, Jarle Mong, Rolf Manuel Nese Skadsem og Øyvind Sandsmark.

Neste møte: Hos Sandsmark, torsdag 13. august.

Neste bok: «Antikrists mirakler» av Selma Lagerlöf.

Karakterer på «Mennesket og maktene»:

Jarle – 8
Rolf – 7
Gustav – 7
Øyvind – 5
Snitt: 6,75

Apostrofen begynner å bli en parademarsj i klassiske verker. Sist i rekken er Olav Duuns «Mennesket og maktene» fra 1938.

Romanen skal være en av Olav Duuns fremste og skal visstnok oppsummere hans forfatterskap. Apostrofen er kjent for sin kritiske innfallsvinkel på literatur, men «Mennesket og maktene» holdt til mer enn godkjent.

Flere av Apostrofens medlemmer hyllet Duun for sin fortellerform. Først går han inn i et miljø og ser det fra et allvitende fugleperspektiv. Så går han inn på hver enkelt karakterer, og vi får sett diverse hendelser fra ulike vinkler. Til slutt samler han alle karakterene i en forrykende finale. Ordet mesterlig skal ha blitt nevnt om hvordan Duun behersker denne litterære teknikken.

Det var ikke bare det fortellertekniske som falt i smak hos Apostrofen. Først og fremst var det en knakende god fortelling.

Jarle fortalte at romanen også må sees i sammenheng med tiden den ble skrevet i. Nazismen og fascismen var i anmarsj. Stormen i boka kan tolkes som en allegori på dette. Mennesket har to valg: Kjempe for sin eksistens, eller motstandsløst gi etter for ideologiene. Det siste vil i så fall være fatalt.

I boka velger bedehusfolket blindt å tro på at Gud vil frelse dem fra undergangen. De velger lovsang i stedet for kamp. Folka til Helmer velger imidlertid det motsatte og kjemper mot det stigende havnet. De overlever derfor stormen.

Muligens skisserer Duun et tredje valg. Forfatteren gjør et nummer ut av læreren som flykter fra Øyværet før stormen tar til. Han har åpenbart forutsett hva som er i vente, og velger å redde sitt eget skinn uten å advare noen. Han hopper om bord i lensmannbåten og ber om å bli tatt med bort. Samme hvor.

Hvem læreren skal symbolisere klarte ikke Apostrofen helt å sette fingeren på, men det var likevel ingen tvil om at Duun har en mening med denne scenen.

Øyvind var den eneste som ikke falt for «Mennesket og maktene». Han forklarte en del av det med sterkt tidspress, og at han leste en utgave med originalspråket. Dette medførte at det til stadighet dukket opp ord han rett og slett hadde problemer med å forstå. Selv om han så poengene til flere av de andre, mente han at leseopplevelsen ikke var mer enn midt på treet.

Møtet vil også bli husket for mer enn «Mennesket og maktene». Da ny bok skulle velges, ble avstemmingen historisk gjevn. Alle de tre kandidatene, Eli Wiesel – «Lykkens by», Nina Karin Moen – «Tvillingsjeler» og Selma Lagerlöf – «Antikrists mirakler», endte på sju poeng. Kydland måtte kontakes, og han sendte sin avstemming via sms. Hans trepoenger gikk til Selma Lagerlöf. «Antikrists mirakler» blir dermed Apostrofens neste bok.

På møtet ble det også diskutert hvorvidt Apostofen skulle ta opp et nytt medlem. Asgeir Ueland hadde på forhånd vært i kontakt med en av lesekrinsens medlemmer. Apostrofen besluttet at saken måtte igjennom en formell behandling. Et brev ble derfor forfattet og sendt til vedkommende kandidat. Svaret som kom i retur, var så overbevisende at det ikke var tvil om at Ueland er personen Apostrofen har vært på jakt etter.

Asgeir Ueland blir dermed nytt Apostrofen-medlem fra og med neste møte den 13. august.

Advertisements

2 kommentar to “Mennesket og maktene”

  1. Titta 28.07.09 kl. 12:45 #

    «Han har åpenbart forutsett hva som er i vente, og velger å redde sitt eget skinn uten å advare noen. Han hopper om bord i lensmannbåten og ber om å bli tatt med bort. Samme hvor.

    Hvem læreren skal symbolisere klarte ikke Apostrofen helt å sette fingeren på»

    Kanskje Josef? :

    «I forgrunnen står også snekkeren Josef, en mann som pines av skyldfølelse fordi han sørget for å redde sin egen familie unna Herodes’ trusler, men unnlot å advare andre med nyfødte guttebarn» ( http://www.bokkilden.no/SamboWeb/produkt.do?produktId=102749 )

  2. bjørningvar 07.08.09 kl. 19:01 #

    Hei, her kommer en liten bokmelding fra apostrofens utsending i hovedstaden.

    Først, velkommen til Asgeir. Gleder meg til neste møte jeg kan overvære.

    Romanen startet tungt og tregt, og jeg kan ikke nekte for at det ble noen langtekkelig leseøkter. Ettersom sidene går blir vi bedre kjent med personene og ikke minst båndene mellom dem. I siste kapittelet, ”Da Gud rømte landet”, tar Duun ut potesialet han har bygget opp og gir oss en storslagen avslutning. Høydepunktet i romanen: Da Inger, som ingen vil ha, blir den som skal ta seg av ”barna” til Helmer. Det er også gripende å se hvordan Ludvig Sjøtrollet skifter holdning når ”stormen” står på, etter at Helmer har vært tålmodigheten selv mot han.

    Det Duun ønsker å formidle i denne romanen er hvordan menneskene kan vinne over maktene (natur/religion) dersom de våger å stå sammen, selv om de har litt forskjellig livsanskuelser. Videre ønsker han å ta et oppgjør mot dem som ser passivt på at en stor katastrofe er i ferd med å true, og han retter da et spesielt spark til dem som legger alt i hendene på Gud.

    Den mest interessante personen i boken er Helmer. Den tidligere predikanten mister siste rest av tro når uværsnatten kommer:

    ”Han slepte undringa innpå seg, for ho hadde vore der i heile natt: Kor har du gjort av religionen din da mann? Trua og bønna, kristengleda og heilde den verda – nå da du skulde ha bruk for det? Ja, her er det ikkje svara han. Eg sitt her så snau som du ser meg. Sjøen tok det visst i natt her. Ja og vent nå: Det verste er at eg saknar det ikkje heller (tobakken sakna eg då i si tid) (s. 187).”

    Helmer tror etter dette på livet; fellesskapet og mangfoldet. Mennesket har plikt til å holde ut, til å leve, til å berge livet og til å gjøre livet best mulig. Han framstår etterhvert som en slags brobygger mellom sosialismen og kristendommen når han gjør et forsøk på å få bedehusfolket opp på haugen.

    Skildring av den norske unådige og uslepne naturen står hele tiden som et mektig bakteppe.

    Karakter: 8

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: