Arkiv | april, 2010

Dritgørr tur på veien

29 Apr

Gjesp! Slik kan Apostrofen oppsummere den en gang kontroversielle beatklassikeren «On the Road».

Aktuell bok: «On the Road» – «På kjøret» av Jack Kerouac.
Når: Onsdag 28. april 2010
Sted: Kås1
Til stede: Apostrofens fire ryttere, S. Mark, R.M.N.S, Gus og Mong.
Neste møte: Lørdag 29. mai hos Gus i Bjerkreim.
Neste bok: «Skråninga» av Carl Frode Tiller.
Nedstemte bøker: «Garman & Worse av Alexander Kielland og «Fred» av Arne Garborg.

Karakterer på «On the Road»:
R.M.N.S: 6
Mong: 5
S. Mark: 4
Gus: 4
Snitt: 4,75

Det ble en flopp, boka som angivelig skulle være en moderne klassiker om beatgenerasjonen. «On the Road» gikk på tomgang i 316 sider. Skjønt Rolf understreket at han likte denne romanen bedre enn «Nedenom og hjem», Charles Bukowskis oppvekstklassiker som tidligere er blitt saumfart av Apostrofen, og som det ble naturlig å trekke en parallell til.

Rolf om det. De øvrige medlemmene av lesekrinsen var sikre i sin sak: Dette var ikke særlig spennende. Ikke noe plot, ingen konflikt, ingen bad guy, ingen good guy, ingen lykkelig kjærlighet, ikke et snev av mysterium, no nothing. Bare en bil, en endeløs landevei, en rekke skitne byer, en enorm amerikansk himmel, en spinnhakkande galning og en gjeng fyllefanter. De har ingen ambisjoner. De har ingen interesser. Men de liker godt whisky.

Litt av veien til Sal og Dean

Dette var kanskje et sjokk for den amerikanske forstedsleseren på midten av 50-tallet. Dette var kanskje den første romanen i sitt slag. Kerouac var kanskje ekstraordinært genial da han skrev dette på en telegrafrull i løpet av tre uker. Det var kanskje en kassasuksess. Den har kanskje inspirert mange senere forfattere. Men ingenting av dette hjelper oss. Det var kanskje tøft og sjokkerende med Bill Haley i 1955, men i dag er det fullstendig meningsløst å lytte på Rock around the clock. Det blir på samme måte med «On the Road». Det blir kjedelig, og det svinger ikke. Boka hadde utvilsomt sin misjon i sin samtid. Nå kan den kanskje bli likt av uerfarne kids. For de hardbarka litterære kjennerne i Apostrofen blir det drimot en annen skål.

Vi må ha noe mer. Gi oss heller The Road enn On the Road.

Så, kjære leser, her er litt harde fakta om Apostrofens siste leseprosjekt:

«On the Road» er en roman av Jack Kerouac, utgitt i 1957. Romanen er en av de aller fremste beatromanene. Persongalleriet baserer seg angivelig på virkelige personer som Allen Ginsberg, Neal Cassady, Gary Snyder og Kerouac selv.

Boken er sterkt preget av av den litterære teknikken «bevissthetsstrøm» og ble i følge Kerouac skrevet i løpet av tre ukers intenst arbeid på én eneste, lang rull telegrafpapir – så han ikke skulle måtte bryte tankerekken ved slutten av hvert ark – samtidig hadde han faktisk arbeidet med boken i flere år før han skrev den ut.

Basert på Jack Kerouacs egne reiser med Neal Cassady forteller «På kjøret» historien om et vennskap mellom Sal og Dean. De er på tur gjennom USA på jakt etter erfaring og mening; slike som går på tvers av det offisielle Amerikas verdier. Her finnes det ingen hyllest av kjernefamilen, høy moral eller flittig arbeidsinnsats. Istedet fortelles det om virkelighetens USA og drømmenes Amerika.

Etter mange forsøk kom boken ut i USA i 1957. Romanen ble starten på en sjelden litterær rystelse, med store konsekvenser for både synet på litteratur og på samfunnet for øvrig. I dag står den tilbake som den sentrale romanen om amerikansk frihet og håp.

Dog ikke særlig interesant.

Lurer du på hvor kjedelig «On the Road» var? Sjekk ut denne filmatiseringen. Så treffende, så treffende!



Har du meninger om Jack Kerouac, På kjøret eller Apostrofen? Blås ut på debattforumet!

Advertisements

Høytlesning fra Jack Kerouac

22 Apr

Litt oppvarming før neste møte. Jack Kerouac leser høyt fra «On the Road» til tonene fra et jazzpiano.

S. Mark

Full krig om kjærlighetsdrama

8 Apr

En intetsigende middelmådighet eller tipp-topp underholdning? Apostrofens medlemmer var ikke enige om kassasuksessen Vindens skygge (2001).

Aktuell bok: «Vindens skygge» av Carlos Ruiz Zafón
Tid: 26. februar 2010 hos Øyvind
Til stede: Bjørn Ingvar Kydland, Torvald Ulland Reiestad, Øyvind Sandsmark, Gustav Kjølberg, Jarle Mong, og Rolf Manuel Nese Skadsem
Neste møte: Fredag 30. april hos Rolf
Neste bok: «På kjøret» av Jack Kerouac
Nedstemte bøker: «Tøffe karer danser ikke» av Norman Mailer
«Brennevinsdagboka» av Hunter S. Thomson

Karakterer på Vindens skygge:
Jarle – 8
Gustav – 8
Torvald – 8
Rolf – 8
Bjørn Ingvar – 5
Øyvind – 5
Snitt: 7

Apostrofen var uvanlig delt i vurderingen av Carlos Ruiz Zafóns bestselger Vindens skygge. Det er allment kjent at komersiell suksess ikke er synonymt med kunstnerisk kvalitet.

Gjelder dette også Vindens skygge? Uten tvil, var vurderingen til Kydland og Sandsmark. Dette var en ren underholdningsbok som ikke bød på noen overraskelser utover et hvitt A4-ark. Joda, Zafón er en dyktig håndverker og har flere treffende formuleringer, men totalen blir for langdryg og kjedelig. Det hjelper heller ikke på at mysteriet blir løst for tidlig. Når alle kortene er lagt på bordet, er det fortsatt hundre sider igjen. Så hva er motivasjonen for å lese videre? Ikke annen enn å kunne gje en sannferdig oppsummering på neste Apostrofen-møte.

Frampekene og hintene som forfatteren legger ut, er også så åpnebare at leseren ligger plagsomt langt foran hovedpersonen i svar på spørsmål. Det trekker også ned at enkelte løse tråder aldri blir nøstet opp i. Hva mente Thomas da han ba Daniel ligge unna Bea fordi «du kjenner henne ikke»? Her ligger det åpenbart ett eller annet, men får vi svar?

Nei.

Det er sevsagt elementer ved Vindens skygge som gjør det forståelig at den har toppet flere bestselgerlister. Den har de ingrediensene som er nødvendige for å høste litterær suksess, kjærlighet, mystikk og en ond fiende. Sandsmark og Kydland var likevel tydelige på at dette ikke er nok i Apostrofen-sammenheng. Etter en periode med flere store verker, som har løftet sjelen opp på et høyere nivå, ble Vindens skygge en nedtur. Boka virket imidlertid lovende i begynnelsen. Kom seg flott over hoppkanten, men begynte å svikte i svevet. Kom seg såvidt over kulen før den så landet uten nedslag og endte i fall.

Dermed ble det middels stilkarakterer fra Sandsmark og Kydland: 5.

Den kritiske duoen mente også at boka tenderte mot krim, en sjanger om det tidligere er blir harselert med i bokklubben, men de andre medlemmene avviste denne påstanden.

Flertallet i Apostrofen så likvel ikke argumentene som her er omtalt. Nei, dette var derimot en svært velskrevet og underholdende bok, ifølge firkløverbanden Gustav, Jarle, Torvald og Rolf. Sistnevnte hadde på i lengre tid hyllet romanen ved flere Apostrofen-møter. Nå var han avslørt av mindretallet, men han hadde likevel bred støtte.

Jarle påpekte at når han ser filmen The Rock, så ønsker han ikke å bli løftet opp på et nytt nivå eller lære noe nytt. Eller fordype seg i enn tyngre materie. Nei, han vil la seg underholde. Av og til er det tingen. Og akkurat det var tilfellet med Vindens skygge. Han fikk underholdning fra begynnelse til slutt. I tillegg mente han at forfatteren tok opp uhyre mange interessante tema. Den spanske borgerkrigen, for eksempel. Her lærte han enormt. En klink åtter, med andre ord.

Gustav støttet Jarle og mente at dette var en bok han så fram til å fortsette å lese i. Var han ute på noe, så gledet han seg alltid til å komme hjem og lese videre i Vindens skygge. Han lurte på om Kydland og Sandsmark ikke ble engasjerte av romanen. Han syntes også at forfatterens språk var fortreffelig.

Torvald, Gustav, Jarle og Rolf hyllet også humoren i boka. Spesielt hadde de sans for Fermin, hvis gulkorn alltid satt løst. Sandsmark mente på sin side at det ble for mye av det gode med denne Fermin, og at det til tider ble lite troverdig. Han var spesielt kritisk til Fermins vitserier etter å ha blitt slått halvt i hel av Fumero, men her fikk Sandsmark liten støtte. Dette viste bare tydelig hvilken person Fermin var, mente flertallet.

Her følger et sammendrag samt noen harde faka om Vindens skygge:

Vindens skygge (originalt La sombra del viento) er en roman fra 2001, skrevet av den spanske forfatteren Carlos Ruiz Zafón. Boken ble en internasjonal bestselger, oversatt til 30 språk og lansert i over 40 land. Boken ble lansert på norsk for første gang i 2005.

Før dette hadde den allerede oppnådd stor suksess i Europa, hvor den toppet bestselgerlistene i Spania for flere uker, og fikk hyllest fra den tyske eks-visekanselleren og eks-utenriksminister Joschka Fischer.
Likevel, i sin egen hjemby Barcelona som ofte er avbildet i boka, tok mange katalanske nasjonalister sterkt anstøt av at Zafón hadde skrevet den på kastilliansk istedenfor katalansk.

Romanens handling er satt til Barcelona i Spania etter den spanske borgerkrigen, og handler om den unge bokhandlersønnen Daniel. En dag like etter krigen tar Daniels far ham med til De glemte bøkers kirkegård, et digert bibliotek der gamle, glemte bøker blir tatt vare på av noen få utvalgte initiativtakere. Ifølge tradisjonen skal alle som blir presentert for dette stedet adoptere en bok som de må ta vare på resten av livet. Daniel velger en bok kalt Vindens skygge, skrevet av Julian Carax. Den natten tar han med seg boken hjem og leser den, fullstendig oppslukt.

Daniel forsøker så å finne andre bøker av samme forfatter, men finner ingen. Alt han kommer over er historien om en merkelig mann som kaller seg Lain Coubert, oppkalt etter en av figurene i Vindens skygge som etterhvert viste seg å være djevelen. Coubert har oppsøkt bøker skrevet av Julian Carax i flere tiår, og brent dem etterhvert som han kom over dem. Når den mystiske figuren finner Daniel, forsøker han å få ham til å selge boken. Daniel, som blir vettskremt, tar med seg boken tilbake til bøkenes kirkegård. Men Daniel har allerede havnet midt oppe i en historie som begynte for mange år siden, og som vil true hans eget liv.

Karakterer i Vindens skygge:

Daniel Sempere – Hovedpersonen i historien. Sønn av en bokhandler. Etter å ha besøkt De glemte bøkers kirkegård og plukket ut boken Vindens Skygge av Julian Carax lærer Daniel å sette pris på den. En mystisk karakter er nemlig på leting etter alle Julian Carax’ bøker, og når han finner dem brenner han dem. Etter å ha lest Carax’ bok ønsker Daniel å lære mer om ham. Men dette handler om mer enn han noen gang kunne drømme om.

Tomas Aguilar – Daniel Semperes bestevenn. Tøff, sterk og veldig beskyttende overfor sin søster Bea; en smart oppfinner.

Fermin Romero de Torres – Daniels assistent, venn og mentor. Etter et hardt liv og flere år på gata begynner han som assistent for Daniel og faren hans, som gir ham en leilighet og en jobb i bokhandelen.

Beatriz Aguilar – Tomas’ søster og Daniels kjærlighetsobjekt. En veldig pen, ung dame som fortsatt går på skolen. Da Daniel i skoledagene lagde en vits om henne, ble han banket opp av Tomas, og etterpå ble de to guttene bestevenner. Beas far og bror er begge veldig beskyttende overfor henne, og hun har vært forlovet i flere år med en militæroffiser, en pålitelig medarbeider under Franciscos regime.

Clara Barcelo – niesen til den velstående Mr. Barcelo. Hun er blind og veldig vakker. I mange år kommer Daniel til onkelens hus for å sitte og lese for henne. Han utvikler en skoleguttforelskelse i henne, selv om hun er ti år eldre enn ham.

Julián Carax – Forfatteren av Vindens Skygge. Daniel prøver desperat å finne sannheten om denne mystiske mannen: grunnen til reisene hans, sannheten om hans barndom, og en forklaring på hvorfor alle bøkene hans blir ødelagt.

Francisco Javier Fumero – En merkelig skolevenn av Julián Carax som vokser opp til å bli en hensynsløs politiinspektør.

Miquel Moliner – En skolevenn av Julián Carax, elskverdig og lojal, veldig velstående.
Far Fernando Ramos – En skolevenn av Julián Carax som senere ble prest på deres gamle skole. Han hjelper Daniel i jakten hans på sannheten om Julián.

Jorge Aldaya – En skolevenn av Julián Carax, ganske humørsyk til tider, veldig velstående.
Penélope Aldaya – Kjærlighetsobjekt for både Julián Carax og Javier Fumero; Jorges søster. Hun er veldig vakker, søt og velstående.

Jacinta Coronado – Den hengivne eks-hushjelpen til Penélope Aldaya; bor nå på et gamlehjem. Også hun hjelper Daniel i jakten.

Nuria Monfort – En smart, vakker kvinne som arbeidet hos forlaget hvor Juliáns bøker ble publisert. Hun var også Juliáns venn mens han levde i Paris. Daniel besøker henne for å finne mer informasjon om Julián, men forstår senere at det meste hun sa var løgner. Nuria er også datteren til Mr. Monfort, som har nøklene til De Glemte Bøkers Kirkegård, hvor Daniel fant Vindens Skygge.

Hva mener du om Vindens skygge? Si din mening på Apostrofens kommentarfelt!