Archive by Author

Er dette en drømmeregjering?

14 Jan

Opp gjennom årene har jeg satt sammen mang et drømmelag i fotball og best av lister. Jeg synes det er gøy å spekulere over slike ting. Et tankeeksepriment jeg har hatt i det siste er dette: Hva om jeg kunne satt sammen en regjering som fikk styre uhindret i 10 år fremover i Norge. Hvordan ville denne regjeringen sett ut ?

Statsminister: Kjell Magne Bondevik
Bondevik er en av norgeshistoriens største statsmenn og politikere. Han har en samlende lederstil og er en god kommunikator. Han er ydmyk og handelkraftig, har masse erfaring og respekt, den rette til å lede denne regjeringen.

Utenriksminister: Tomm Kristensen
NRKs Afrika korrespondent gjennom mange år. Vet hva som rører seg i den store verden, nyter stor respekt blant høytstående ledere i Afrika. Kan gjøre Norge til en viktig fredsaktør. Er klar på at de mektigste landene må handel hvis vi skal få en mer rettferdig fordeling. Språkmektig.

Finansminister: Dagfinn Høybråten
Angriper materialisme og grådighet i sin nye bok. Vil gå inn for å øke bistanden betraktelig, ønsker å hjelpe de som ikke har så mye. Tør å ta upopulære avgjørelser, står imot når det stormer.

Landbruks og matminister: Ingebrigt Steen Jensen
En av få bæringer som verdsetter norske bønder. Vil kjempe med nebb og klør for det norske jordbruket. Hyller norske bønder og norske matvarer i sine bøker Min sønn er en mus og Ona fyr.

Samferdselsminister: Anne Enger Lahnstein
Lahnstein er en av få kvinner i denne regjeringen. Lahnstein brenner for utkant Norge og som Sper vil hun sørge for at ikke alle samferdselsmilliardene vil investeres i Osloområdet. Bestemt og rakrygget, det vil hun trenge i dette teamet.

Barne, inkludering og likestillingsminister: Nina Karin Monsen
Nina Karin Monsen sloss for barnets rettigheter det trengs i disse tider. Hennes fortid i feministbevegelsen kan også komme til nytte i likestillingsspørsmålet.

Forsvarsminister: Knut Vollebekk
En av Bondeviks sterke menn både i Bondevik 1 og 2. Han får den vanskelige oppgaven med å rydde opp i forsvaret. Erfaringen som utenriksminister blir nyttig, vet hvor viktig NATO er.

Kulturminister: Karsten Isachsen
Isachsen er livsnyter og kulturelsker. Han vil gjøre sitt ytterste for å bevare og videreutvikle norsk kultur. Isaksen vil jobbe for å opprettholde kulturmangfoldet. Særlig liker Isachsen dikt og ridning.

Fornyings, administrasjon og kirkeminister: Per Lønning
Inges bror vil stake ut retningen for Den Norske Kirke som virkelig trenger og fornyes. Som tidligere biskop vet han hva som røres seg i den norske prestestanden. Selv om Per er gammel er han fremtidsrettet og visjonær. Lønning er løsningsorientert han vil stadig være på utkikk etter nye og mer optimale løsninger.

Arbeidsminister: Egil Svartdahl
Svartdahl må redusere det norske sykefraværet. Svartdahl kjenner viktigheten av livskvalitet og at dette henger sammen med tryggeht, mening og ansvar. Samtidig står ikke Svartdahl for den kravmentaliteten som i dag råder i arbeidslivet, her blir Svartdahl nødt til å ta grep.

Olje og energiminister: Hilde Frafjord Johnsen
Ny sterk kvinne. Fikk enormt mye skryt da hun sist var statsråd, får fornyet tillit. Miljøbevisst og ansvarlig. Vil ikke velge olje og penger fremfor en bærekraftig utvikling.

Miljøverndepartementet: Erik Solheim
Ligger altfor langt til venstre, men vi trenger litt motkraft i dette teamet. Selv om jeg er uenig med Solheim i mye har jeg stor respekt for denne politikeren, når det gjelder han engasjement for en bærekraftig utvikling er jeg ikke i tvil.

Nærings og handelsminister: Jan Egeland
Egeland vil jobbe for rettferdig handel. Han er en ypperlig forhandler og kommunikator og vil være en glimrende talsmann for Norge i WTO.

Justisminister: Ernst Baasland
Har vært i kontakt med både norsk politi og rettsvesen den siste tide. Prosessen Baasland har vært i gjennom den siste tiden har gitt ham uvurderlig kompetanse som han vil kunne bruke i rollen som justisminister. Professoren kan et og annet om etikk, moral, straff og forsoning.

Helse og omsorgsminister: Per Arne Dahl
Presten har mange års erfaring som sjelesørger på Modum. Har vært i kontakt med mange ensomme og lidende mennesker. Vil gjøre sitt ytterste for de trengende. Vil sloss for de varme verdiene.

Fiskeriminister: Bjørn Rune Gjeldsten
I et team med ansvarlige, moderate og fornuftige mennesker trengs en offensiv utfordrer. Vil være en fin motkraft til Svardahl, Høybråten og Dahl. Vil kjempe for effektivisering av norsk fiske og satse stort. Solheim får må advare om farene ved overfiske.

Kunnskapsminister: Inge Lønning
Den beste politikeren fra Høyre er ikke lenger på tinget, men er selvskreven i denne regjeringen. Den tidligere universitetsrektoren er med sin enorme erfaring og fornuft er skreddersydd for denne rollen.

Kommunalminister: Edvard Hoem
Alle team trenger en kunstner. Edvard er vår mann. Han skriver på nynorsk mer trenger jeg ikke å si.

Jarle Mong

Advertisements

Spørsmål til bokklubben Apostrofen

1 Oct

Hei. Dette brevet ankom min postboks i går. Det lyder som følger:

«Hei! Eg er ein ivrig lesar av dykkar heimesider, men må sei eg til tider seier meg skuffa. Ifølge dykkar vedtekter står det: «Apostorofen sin webside (kydland.wordpress.com) skal til en hver tid være oppdatert med viktige datoer, omtale av bøkene, kommentarer etc.. «

... en bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør...

... en bussjåfør, en bussjåfør, det er en mann med godt humør...

Her har eg funnet graverande feil og mangler som gjer at det kan stillast spørsmål med seriøsiteten på heimesida dykkar om ikkje anna. Tar dykk slike snarvegar også når dykk samlat til bokbad?? Er det plutseleg ikkje så nøye med slipskodexen? Kan brått føredraghalder få lov å vera med under middagen?

Så vidt meg bekjent er ikkje trond atle medlem i apostrofen lengre og kvar er medlemsprofilane til rolf maunel og asgeir?

Det står i vedtektene at apostrofen er stengd for kvinnelige medlemmer. Korleis vil dykk stilla dykk om den kjente idrettsprofilen Edel Therese Høiseth ville kome å halde føredrag? Eller t.d Gunn Nyborg? Ville det vore akseptabelt med tanke på at det er kvinner?

Mvh. Jakob Aardal.»

Jeg ga han følgende svar:

«Hei Jakbb. Me sett umåteleg stor pris på ivrige og trufaste lesarar av Apostrofen på verdsveven, at dei i tillegg kjem med tilbakemeldingar kva gjeld innhald på sia er ein spore til å gjera eit endå betre arbeid med å fronta Apostrofen på veven. Mange takk for tilbakemeldinga.

Som einaste person med administrative rettar på Apostrofen si vevside kan eg ikkje anna en å leggja meg langflat når det gjeld kritikken av mangel på oppdaterte medlemsprofilar. Eg ser, som deg, at dette slurvet kan føra til at Apostrofen lett kan sjåast på som ei lite seriøs litteraturgruppe, til dømes når det kjem til møteverksemda. Derfor vil eg ta tak i ankepunkta dine snarast.

Angåande møteverksemda kan eg berre utala meg på tynt grunnlag, då eg for tida sjeldan er til stades på møta. Men dei rapportane eg har fått tyder på at vedtektene vert fylgt til punkt og prikke. Som vedtektene seier så vil kvinnelege medlemmer aldri vera aktuelt i Apostrofen. Ein gjesteopptreden etter middagen er det derimot ingen problem med, og det kjem nok også snart – rykta seier at Anne Migliosi er på veg.

Med beste helsing
bjørningvar»

Som dere ser er det flere spørsmål jeg ikke kan besvare, som for eksempel savnet av oppdatert informasjon og aktelse for vedtektene. Men jeg er enig med innsenderen at vi har mye å gå på når det kommer til å publisere møtereferat og ikke minst møtedatoer og bokvalg. Jeg er veldig fornøyd med referatene som forfattes, men har forståelse at det er en jobb som gjøres i en ellers hektisk hverdag og derfor kan ta litt tid.

bjørningvar

Abortlovens løgnaktige fundament

9 Jun

«Leste en særdeles interessant kronikk av Jon Kvalbein om fri abort og hvordan den kunne bli lovfestet i USA. Har skrevet en liten kommentar. Tror den passer bra ettersom dette er et tema for mange av apostrofens trofaste lesere.»  Jarle Mong.

Kronikk i Dagen 25. september, 2007.

Kvinnen må få bestemme over sin egen kropp. Trygg og lovfestet abort er alle kvinners rettighet. Vedhjelp av slagord som dette maktet en gruppe målrettede aktivister i USA å endre svangerskapsavbrytelse fra å være noe kriminelt til å bli en konstitusjonell rettighet. Loven om fri abort ble stadfestet av Høyesterett i 1973. David Kupelian har i sin bok ”The Marketing of Evil” (2005) gitt oss et innblikk i hvordan dette kunne skje i et land med sterke kristne tradisjoner.

En av hovedarkitektene bak strategien til abortforkjemperne var legen Bernard Nathanson. Sammen med Lawrence Lader og Betty Friedan startet han kamporganisasjonen NARAL (National Abortion and Reproductive Rights Action League) i 1968. Der ble han formann i styret og i det medisinske utvalget.

Abortforkjempernes strategi

Nathanson har selv gjort rede for strategien. Målet var først å vinne nyhetsmediene og folkeopinonen, for deretter å få innført fri abort som en lovfestet rettighet i hele USA. De utformetslagord som appellerte dypt til amerikanske kjerneverdier som toleranse, privatliv og individuelle rettigheter. Slik skaffet de seg et kraftig retorisk arsenal. I en opinionskrig vinner den som bestemmer folks ordbruk og styrer deres oppmerksomhet. Abortforkjemperne snakket bare om kvinnen, aldri om det ufødte barnet. Fokus ble rettet mot spørsmålet: Hvem skal foreta valget? Slik ble abortkampen gjort til en kamp for kvinnens valgfrihet.

Abortforkjempere spredte dessuten falske opplysninger i media. De visste at et flertall av amerikanerne var imot fri abort, men fikk likevel spredt gjennom media at 60 % av amerikanerne var positive. De fikk spredt at det ble foretatt 1 million illegale aborter hvert år i USA, mens det virkelige tallet var ca 100 000. De fikk medier til å formidle at 10 000 kvinner døde årlig etter illegale aborter, mens det reelle tallet var 200-250. De spredte den myte at innføring av fri abort bare ville gjøre de illegale abortene lovlige. Men faktum er at antall årlige aborter er økt med 1 500 prosent etter at abortloven ble innført. Det er tankevekkende at amerikanske medier som roser seg av sin kritiske journalistiske virksomhet, ukritisk kunne viderebringe så mye feilopplysninger.

 Aborttilhengernes markedskampanje ble kombinert med intens lobbyvirksomhet overfor politikerne. Suksessen var overveldende. Staten New York innførte fri abort allerede i 1969. Nathanson startet umiddelbart en stor abortklinikk i Manhattan – med 10 operasjonssaler, 35 leger og 85 sykepleiere. Her ble foretatt 120 abortinngrep daglig, 7 dager i uka, fra kl. 8 om morgenen til midnatt. I løpet av de to årene jeg var direktør, foretok vi 60 000 aborter. Og med mine egne hender utførte jeg 5 000 abortinngrep, kunne Nathanson fortelle.

I møte med virkeligheten

Men Nathanson skulle komme til å endre syn. Etter to år som leder av abortklinikken i New York ble han ansatt ved Columbia University Medical School. I 1973 ble nye teknologier og apparater tilgjengelige. Ved hjelp av ultralyd kunne man se fosteret og dets bevegelser i livmoren. Man kunne registrere hjerteslagene, ta blodprøver, stille diagnoser og behandle barnet medisinsk. Virkeligheten rammet Nathanson i samvittigheten. Det ufødte barnet er en person, en pasient. En leges oppgave er å berge liv, ikke å ta liv. Vendepunktet var ikke en religiøs omvendelse, men et møte med realiteten. Da han ytret tvil om abort i en lederartikkel i et medisinsk tidsskrift, ble han sparket ut fra abortbevegelsen.  

I 1984 brukte Nathanson ultralyd til å filme hva som foregikk i livmoren til en kvinne under et abortinngrep på et 12 uker gammelt foster. Filmen ”The Silent Scream” (Det tause skriket) var avslørende og sjokkerende. Den ble også vist i Norge. Alle kunne se hvordan fosteret kjempet for å unngå abortinstrumentene, som rev kroppen i stykker og knuste hodet før alle delene ble sugd ut som avfall. Filmen provoserte abortbevegelsen som utsatte ham for en kraftig bakvaskelseskampanje. I USA foretas en stor mengde senaborter. I 1987 produserte Nathanson filmen ”Eclipse of Reason”, en rystende film som viser hvordan et ufødt barn på 19 1/2 uke blir drept i mors mage.

Nathanson møte med virkeligheten hadde gjort ham til en fremtredende motstander av loven om fri abort! I dag er han redaktør av en av verdens største uavhengige nyhetssteder på nettet (WorldNetDaily.com) og månedstidsskriftet Whistleblower. Også andre abortleger har endret syn. Anthony Levantino hadde utført abortinngrep i åtte år. Han har selv fortalt om sine erfaringer: Min kone og jeg ønsket intenst å adoptere et barn. Samtidig kastet  jeg 9-10 ufødte barn i avfallsboksen hver uke. Jeg ønsket at noen ville ha overlatt meg barnet sitt. Senere fikk vi adoptere ei lita jente, som fikk navnet Heather. Livet var lykkelig inntil 23. juni 1984. Da ble jenta vår drept i en bilulykke foran huset vårt. Da kom en tanke jeg ikke ble kvitt. Mitt barn ble drept. Men som abortlege tar jeg livet av andres barn. Jeg begynte å føle meg som en betalt morder. Det var jo det jeg var. Jeg måtte slutte.

Abortindustriens tragedie

Abortklinikkene øker sine inntekter jo flere aborter som foretas. Leger og sykepleiere får høy lønn. De abortsøkende blir mottatt av profesjonelle rådgivere som er opplært til å selge abort. Kvinnene blir ikke informert om alternativer. De får aldri se ultralydbilder av fosteret, fordi dette ville ha ført til stort tap av kunder. Drap av ufødte barn er blitt industri i USA. Etter at loven om fri abort ble stadfestet av Høyesterett i 1973, er det foretatt over 40 millioner abortinngrep i landet. Nathanson, som selv har jødisk bakgrunn, betrakter i dag drapene av de ufødte barna som en nasjonal tragedie som er større enn nazistenes Holocaust. Den overgår alt vi kjenner fra tidligere historie, psykologi, politikk og etikk. Tragedien sprenger all fornuft, moral og mening, hevder han.

Når løgn blir lov

Noen personlige betraktninger til slutt (Jarle):

Slaveriet kunne eksistere fordi slavene ikke ble betraktet som mennesker. Jødene kunne gasses i hjel, fordi de var en skadelig genetisk forurensning. På liknende måte er fosteret blitt dehumanisert. Før kunne man si at en gravid kvinne var ”blitt med barn”. Da abortloven ble innført, ble barnet redusert til en celleklump. Men alle som ser et foster, ser at det er et menneske. Alle som vil vite sannheten, forstår at fosteret normalt vil bli et menneske som du og jeg. Spontan abort betraktes som en ulykke.

Et barn som avlives før fødselen, er det drept med vilje. En person som er utpekt til å ta liv, kalles til vanlig en bøddel. De som gjør jobben nå, kalles helsearbeidere. 

Folk flest oppfatter det slik at alt som er lovlig, samtidig er moralsk forsvarlig. Men fri abort er umoralsk. Også i Norge er abortloven innført med grunnlag i en rekke løgner. ”Selvbestemt abort” er en løgnaktig betegnelse, – for aldri har noe ufødt barn bestemt seg selv til å ta livet av seg selv. Det ufødte barnet er aldri noen del av kvinnens kropp, – for hver celle i barnet er arvemessig forskjellig fra morens. Fri abort er ingen menneskerett, – for ingen menneskerett gir et menneske tillatelse til å ta livet av et annet.

Abortloven er diskriminerende og skarpt i strid med idealet om likestilling. Abortloven tillater å dele ufødte barn i to grupper – ønskede og uønskede, der de uønskede avlives på statens bekostning. Norsk helsevesen gjør i dag en aktiv innsats for å hindre at barn med Downs syndrom blir født. Protestene er få. Stadig flere arvelige disposisjoner kan avdekkes. Sorteringen kan skje på stadig bedre genetisk grunnlag. Det blir stadig flere grunner til å bli ”uønsket”.

Valgfrihet kan aldri legitimere drap. ”Fri” abort er et løgnaktig uttrykk fordi inngrepet fratar barnet alle friheter. Fri abort strider mot den mest fundamentale menneskerett, retten til å leve. Fri abort er Løgnens opprør mot Guds skapervilje. Denne kronikken retter skarp kritikk mot abort som også har vært et tema på dette forumet. Kronikken retter noe at sitt søkelys mot barns rettigheter og kan dermed ses i sammenheng med debatten om det kjønnsnøytrale ekteskap. Er det slik at barnets rettigheter må vike for de voksnes behov i vårt samfunn ?

Jeg tror tiden er moden for en ny abortdebatt. I kronikken nevnes to leger som etter dyrekjøpte erfaringer har skiftet syn i abortsaken. Flere og flere leger med erfaring står frem med sine erfaringer og sitt nye syn. Det er ikke lenger bare de ”såkalte” kristenfundamentalister som sier et klart nei. Dette har helt klart gitt debatten en ny dimensjon.  

I Norge finner vi lignende eksempler. Marianne Mjaaland lege og forfatter har vært en klar stemme i saken. I Morgenbladet har Mjaaland og sosiologen Willy Pedersen utvekslet meninger dette har igjen ført til at flere kvinner har stått frem med sine historier. Kanskje er dette starten på en ny debatt. Det er etter min mening merkelig at saken har ligget ”dø” i så mange år. Jeg tror en stor andel av befolkningen er negativt innstilt til abort. Dette er langt ifra en tapt sak. Måtte abortløgnen bli avslørt. 

Jarle.

Nina Karin Monsen og fundamentalisme

4 Jun

0504071553306_Nina-Karin-Monsen

Nina Karin Monsen fikk for en tid tilbake Fritt Ord prisen. Monsen har i den siste tiden vært en kritisk røst og en sterk motstander av det kjønnsnøytrale ekteskap. Prisutdelingen utløste et rabalder uten sidestykke i Fritt Ord prisens historie. En av prisens tidligere vinnere Kim Friele leverte tilbake prispengene i protest mot tildelingen. Hun uttalte også at Monsen ikke nådde henne til knærne. Videre har det blitt mobilisert demonstrasjoner og protestert høylydt på gaten og i det offentlige rom. Francis Seiersted som har vært sentral i tildelingen har måttet stå skolerett i landets aviser og begrunnet sitt valg. Monsen selv har mottatt drapstrusler og blitt stemplet som gal og antiintellektuell ikke overraskende har hun fått merkelappen fundamentalist.

Mediestormen rundt Monsen fulgte jeg med en viss interesse. Hvorfor blir denne damen kalt kristenfundamentalist uten selv å være en kristen? Hvorfor slår de fleste journalister fast at denne damen er ekstremist og fanatiker ? Den kjente forfatteren Anne Holt går så langt at hun beskylder Monsen for å sta bak en godt organisert antiintellektuell hatkampanje. Hva er så grunnlaget for disse utsagnene ?

Jeg har den siste måneden brukt store deler av mine lunsjpauser til å lese de fleste av Monsens kronikker i forbindelse med det kjønnsnøytrale ekteskap. Slik jeg ser det mener Monsen dette:

  • At alle barn har rett til en mor og far.
  • At de voksnes behov settes foran barnas i denne saken.
  • At det er merkelig at 800 000 ektepars rett til å samtykke i at deres ekteskap blir endret til kjønnsnøytralt neglisjeres.
  • At det er rart at denne saken ble en hastesak.
  • At det er moralsk forkastelig å konstruere barn.

Jeg har forståelse for at man kan være uenig med Monsen, men å kalle Monsen en fundamentalist på bakgrunn av disse meningene er etter min mening absurd. Hvis en virkelig mener at disse meningene kvalifiserer til et fundamentalist stempel, ja da har vi tusenvis av fundamentalister i dette landet.

Fundamentalist utrykket er et av vår tids mest ladede utrykk. I land etter land mobiliserer konservative religiøse grupper sine tropper til korstog mot vestlig modernisme med alt det den står for av forbrukerjag, tradisjonsoppløsning og meningspluralisme. Muslimske terrorbander, hinduistiske fanatikere, japanske buddhistsekter og lignende grupper går stadig hardere til verks i kampen mot ytringsfrihet og andre for oss selvsagte rettigheter. Det finnes vel knapt noen i dette landet som ikke vil bekjempe fundamentalismen inkludert Nina Karin Monsen i den betydning av begrepet. Etter min mening anvendes fundamentalist begrepet på en intellektuell grumsete måte. Når Nina Karin Monsen går under samme betegnelse som en muslimsk selvmordsbomber virker ikke ordet klargjørende lenger, snarere tvert imot. (Malm, Lammets tegn s. 151)

Hvorfor denne utstrakte bruken av fundamentalist ordet ? Til alle tider har de sterke kreftene i samfunnet stemplet sine meningsmotstandere i den hensikt å nekte dem integritet i den offentlige debatt. Kirkens motstandere ble i middelalderen stemplet som kjettere, de som argumenterte mot en mer moderat fremgangmåte under den franske revolusjon ble kalt fiender av revolusjonen, i USA på 60 – tallet ble mennesker som argumenterte for en mer rettferdig fordelig av samfunnets goder stemplet som kommunister. Eksemplene på den usle fremgangsmåten er mange. I vårt samfunn brukes etter min mening denne metoden i stor utstrekning. De som bryter med det politisk korrekte stemples som fundamentalister, Monsen er i så måte et godt eksempel. Denne metoden er effektiv. Svært få kjenner til Monsens synspunkter og argumenter, hvorfor ta stilling til en fundamentalist ? Gjennom bevisst stempling kan en effektivt redusere sine meningsmotsdanderes integritet til et minimum. Dette er etter min mening en primitiv og ynkelig fremgangsmåte.

Er det slik at de ”styrende krefter” ikke er så tolerante som de ønsker å fremstå ? Jeg tror toleransen er gjeldende innefor visse rammer. Hvis noen beveger seg utenfor disse rammene blir toleransen erstattet med intoleranse fundamentalist stempelet blir konsekvensen. En filosof, forfatter og statsstipendiat blir forvandlet til en hjerteløs hatefull homofob på kort tid.

Nina Karin Monsen er ingen fundamentalist hun representerer synspunkter som store deler av den norske befolkning er enig i. At Monsen blir avspist som fundamentalist er ikke bare en fornærmelse mot henne men også mot tusenvis av andre nordmenn. Nina Karin Monsen er en stemme for de stemmeløse, hun er laksen som svømmer mot strømmen. Monsen er etter min mening en verdig vinner av fritt ord prisen. Vi trenger i dag flere kvinner og menn som tør å si sin mening selv om det kan gjøre vondt.

Jarle.

Dag Solstad om fotball

11 May

Etter å ha lest flere av Solstads glitrende romaner de siste månedene kom jeg over dette herlige klippet på Youtube.  Et utdrag av et intervju som ble gjort i forbindelse med VM i fotball i Italia, 1990.

Solstad inrømmer glatt at det er mye han ikke forstår med denne idretten, men det står ikke på interessen og engasjementet. Det gjør han til en befriende og annerledes fotballstemme en den vi til daglig møter i media. Solstad er som alltid  frittalende og uredd i sine betraktninger av spillet vi er så mange som elsker. Se Dag Solstad i fri utfoldelse.

«Den bitre sannhet er at fotball er en 0–0-idrett. Alle avvik skyldes uhell.»
Dag Sostad Til A-Magasinet nr. 45 10. november 2006.

bjørningvar

SV – Fornyelsens katalysator

2 Apr

Denne uka leste jeg om SVs landsmøte. Noen av vedtakene på landsmøtet var etter min mening spesielt gledelige. Nedenfor følger noen utvalgte saker fra landsmøte som for min del gav bud om forsiktig optimisme.sv1

Landsmøtet i SV er generelt sterkt skeptisk til privatskoler, og særlig religiøse privatskoler. Men det vil selvfølgelig fortsatt være behov for skolene, sier Solhjell til Aftenposten.no. Landsmøtet vedtok dessuten at trossamfunn som diskriminerer homofile ved ansettelse, skal miste retten til statsstøtte. Arbeidsmiljølovens § 13-3 gir i dag anledning til å fravike diskrimineringsreglene når man ansetter folk «i stillinger knyttet til religiøse trossamfunn, der det i utlysingen av stillingen er stilt særlige krav ut fra stillingens karakter eller formålet for virksomheten».

At venstresiden er skeptisk til religiøsitet og da spesielt kristendom er isolert ingen overraskelse og følgelig ingen gladnyhet. Det som etter min mening kan være særdeles positivt er konsekvensene av en slik politikk SV forespeiler. Hvis SV får gjennomslag for linjen sin vil dette i ytterste konsekvens medføre at kristne privatskoler og mange kristne organisasjoner mister statsstøtten sin. Det er i all hovedsak dette faktum jeg mener er gledelig. Dette er gledelig på følgende grunnlag.

konstantinDet arrangerte ekteskapet mellom stat og kirke som ble opprettet første gang av keiser Konstantin i 325 er etter mitt syn et usynt ekteskap. Jeg mener at vi i dag ser fruktene av dette ekteskapet i Europa i dag. Vi ser et kontinent som er gjennomsekularisert og avkristnet i stor grad. En viktig faktor i denne sammenheng er ekteskapet mellom stat og kirke, en skillsmisse er med andre ord helt nødvendig.

Fra å være en undergrunnsbevegelse som rystet det bestående nedenfra, ble kristendommen de herskendes redskap. Nedenfra og opp ble erstatt med ovenfra og ned. Dette paradigmeskiftet tror jeg på mange måter ble skjebnesvangert. Vi fikk i mange tilfeller en kompromisskristendom mellom kirke og stat.

Denne kompromisskristendommen har etter mitt syn vært svært synlig i Norge de siste 50 år. Vi har sett en gradvis utvanning av det rene evangeliet. Det radikale budskapet som Mesteren fra Nasaret forkynte har blitt tilpasset og omformet. Resultatet av dette har blitt en identitetsløs kirke blottet for radikalitet og gjennomslagskraft.

Når kirken, de kristne skolene og de kristne organisasjonene gjør seg uavhengige av staten, vil sannheten sannsynligvis få bedre rammevilkår. Guds ord får råde på tross av tidens strømmer og makter og myndigheters direktiver. Kristendom pakket inn i sosialdemokratiets innpakningspapir kan endelig opphøre.

At kirken, organisasjoner og skoler har gått av å stå på egne bein er jeg ikke i tvil om. Menigheten beskrives i bibelen som et tre og et legeme. De kristne er lemmer og grener på treet og legemet. Det er altså de kristne som utgjør menigheten. Følgelig er det også de kristne som holder menigheten i live. En menighet/kirke/skole/organisasjon som ikke kan holdes i live av grenene og lemmene har etter min mening ikke livets rett. Kunstig overlevelse gjennom et sugerør inn i statens pengebinge er jeg ingen tilhenger av. Dette sugerøret må knekkes og tilintetgjøres.

Uten statstøtten er treet og legemet avhengig av grenene og lemmene. Hvis offerviljen og ånden er tilstede vil treet/legemet overleve hvis grenene er visne og lemmene ødelagte vil treet og legemet dø. Når en tar bilparken utenfor bedehuset i nærmere øyesyn så er det ikke pengene det står på. Det det kommer til å stå på er overgivelse, forsakelse og lydighet.

Mange kristne kan bli utfordret på sin tro, mange blir nødt til å ta et standpunkt i forhold til det å gå på den smale vei. All historie viser at det er under forfølgelse og trengsler den kristen bevegelse har størst slagkraft, Hauge vekkelsen i Norge er i så måte et lysende eksempel.

Kanskje er SVs politikk starten på en fornyelse av den kristen bevegelse. Kanskje er det startskuddet på forvandlingen. Jeg håper det. Jeg drømmer om at vi en dag ikke bare er ordets hørere men også dets gjørere. At overflatisk billig nåde erstattes med etterfølgelse og disippelskap. At sosialdemokratiets folkekirke erstattes med Guds kirke. At det å følge Jesus medfører omvendelse, at det krever prioriteringer og kulminerer i et annerledes liv, et liv i lyset, et liv for en høyere mening, noe større enn oss selv. Først da blir de kristne salt på jorden, da kan igjen grunnvollene rystet nedenfra og opp. Som kommunistene jernneve som sprenger seg gjennom asfalten vil budskapet om nåde og kjærlighet sprenge pluralismens uendelige tomhet og likegyldighet.

På dette grunnlag er referatet som omhandler SVs landsmøte hyggelig lesning. SV tvinger oss til å gjøre det nødvendige som vi ikke har hatt kraft og vilje nok til å gjøre selv. SV dytter oss ut i vannet og vi blir nødt til å lære å svømme. Derfor takk SV, takk Solhjell og takk Halvorsen takk for at dere holder oss i bevegelse når vi selv helst står stille.

Jarle

Ondskapens hotell

29 Mar

Det å være lærer på videregående skole er en spennende og utfordrende jobb. Jeg er så heldig å få møte norsk ungdom hver eneste dag. Jeg får kjenne på norsk ungdoms pulsslag. Disse ungdommene utfordrer meg stadig og tvinger meg til å stoppe opp og tenke. Dette skjedde igjen mandag denne uka. Følgende samtale satte tankene i sving.

Jarle: Hei Ole (fiktivt navn) du ser trøtt ut (første time fotball i Jærhallen).
Ole: Jeg er dødstrett
Jarle: Har du sovet dårlig ?
Ole : Nei
Jarle: For lite ?
Ole: Har dårlig døgnrytme
Jarle: Når legger du deg ?
Ole : tolv tia
Jarle: Dette er for seint, så mye som du trener.
Ole : Det har du muligens rett i, sover en del på ettermiddagen.
Jarle: Denne uka bør du komme deg i seng klokka ti siden du står så tidlig opp, du bør ha ni timer søvn.
Ole: Kan ikke
Jarle: Hvorfor ikke ?
Ole: Jeg legger meg ikke før Paradise hotell er ferdig.
Jarle: Ser du på Paradise hotell ?
Ole : Hele klassen gjør det.

Samtalen sluttet ikke der, men den formanende belærende tonen som jeg la for dagen skal jeg spare dere for (eleven burde sannsynligvis også vært spart for dette, formaninger og belæring fører sjelden til adferdsendring). Det er realitetene i denne samtalen som er interessante og etter mitt syn bekymringsfulle.

Paradise Hotell er en serie som går på TV 3. Slik beskrives programmet på TV3s nettsider: Under Mexicos sol handler det om å finne en holdbar allianse og en trofast partner for de single jentene og guttene. Samtidig må man skape gode relasjoner til de andre deltakerne i dette utfordrende spillet, som kan lede til både forelskelse og fiendskap. 11 deltakere sjekker inn til å begynne med, flere sjekker inn underveis, i takt med at andre sjekker ut – og til slutt avgjøres hvem som vinner premiesummen på 300.000 kroner.

For å bli værende på Paradise Hotel gjelder det å finne en partner til ukas parseremoni. Den som står igjen alene, må forlate paradiset og gjøre plass til en ny gjest. Spillet er enkelt, men helt uforutsigbart. Under den hete solen trenger man ikke å sjarmere alle, men til enhver tid må man skape tette bånd til en partner for å unngå å bli sendt hjem. Vakre omgivelser og spillets natur gjør at disse båndene kan gå dypere enn bare overflaten. For romantikk og taktikk går hånd i hånd på Paradise Hotel.

Rammebetingelsene for intriger, utroskap, løgn, svik, maktkamper, grådighet og tilfeldig sex er perfekte. TV3 har konstruert et konsept som garanterer umoral. Dette konseptet blir sendt daglig i beste sendetid.

342 000 nordmenn så premeieren av dette programmet. Dette tallet er etter min mening urovekkende høyt. Jeg vil i det følgende reflektere litt over tallet. I Norge bor der rett i overkant av 4.8 millioner innbyggere i overkant av 340 000 befinner seg i alderen mellom 15 og 25 år. Dette tror jeg er den primære målgruppen for denne serien. Jeg tror det er få eldre som ser serien, de utgjør ca 900 000 av befolkningen mens barn under tolv år utgjør ca 800 000 forhåpentligvis er det få av disse som allerede nå ser Paradise Hotell. Vi står dermed igjen med nordmenn i alderen 25 – 60 år. Disse utgjør litt over halvparten av befolkningen. En del av disse menneskene er nok potensielle Paradise Hotell seere. Hvis jeg skal tippe tror jeg denne gruppen utgjør halvparten av seergruppen ca 170 000. Resten tror jeg er ungdommer i alderen 15 – 25 år. En må imidlertid ta i betraktning at gjennomsnittlig seertall på vanlige dager er ca. 250 000. Jeg sitter da allikevel igjen med sjokkerende tall –  vi kan risikere at over 30 % av norsk ungdom ser Paradise Hotell regelmessig. Hvis disse tallene er i nærheten av å være riktige så bør alarmen gå i de tusen hjem.

Ondskap ødelegger det gode, det gode i verden er kjærligheten. Ondskapen ødelegger kjærligheten. Kjærligheten er tålmodig, velvillig, uselvisk, underordnende, ærlig, sannferdig og trofast. Ondskapen bryter ned kjærligheten den er selvisk, svikefull, løgnaktig, utålmodig, misunnelig og herskesyk. Det er ondskapen som regjerer på Paradise hotell. Navnet er dermed ironisk. I paradis hersker kjærligheten, mens i TV3 programmet ondskapen. Det store paradokset og tankekorset er at mange mennesker i dag er villedet til å tro at penger, sex, makt og nytelse er paradis.

For meg som lærer er det vanskelig å konkurrere med Paradise hotell. Intet annet i verdenshistorien har hatt større tiltrekningskraft på mennesket enn penger, makt og sex. At mange ungdommer lar skolebøkene bli i ranselen og heller skrur på Paradise Hotell er for meg ikke overraskende i den forstand. Etter mitt syn blir de stilt ovenfor vanskelige og unødige valg. De står ansikt til ansikt med en frihet som for mange blir umulig å håndtere. TV3 har laget et program som eksponerer menneskets 3 grunnsynder i sin reneste form, det er et kommersielt sjakktrekk.

Dette fordi mange mennesker og kanskje spesielt ungdom lever i kaos. De vet ikke hvem de er, de vet ikke hva de tror på, de vet ikke hva de vil og hvorfor de er her. De er hva vi kaller identitetsløse. De mangler røtter, pilarer og mening i sin tilværelse. De mangler fundament og plattform i livene sine. De er lette som fjær og flyr dit vinden bringer dem. De vokser opp pluralismens fullstendige kaos. De befinner seg i tomhetens tyranni. Mange mangler retning og drivkraft i livene sine. Mange konkluderer med følgende : det finnes ikke noe større enn meg selv, det finnes ingen høyere mening, la oss oppleve og nyte så mye som mulig mens vi er her.

Det at ungdom velger å bruke tida si på Paradise hotell og andre nedbrytende tv serier, filmer og internettsider tror jeg i det lange løp kan få fatale konsekvenser. Disse inntrykkene er ødeleggende de bryter ned det gode, kjærligheten. Jeg tror ikke det er slik at ungdommen lærer av umoralen, jeg tror tvert imot at jo mer umoral du slipper inn i livet ditt jo mer vil du ha. Det er de samme mekanismene og dynamikken som med materialismen. Vi har alle gamle Adam i oss, gamle Adam elsker synd. Hvis ikke kjødets lyster møter motbør i noen grad får vi et samfunn med egoisme, griskhet og personlig nytelse som grunnpilarer. Et samfunn bestående av mennesker som styres av begjær.

Jeg tror de er nyttig å stille følgende spørsmål i denne sammenheng: Hvordan kan vi gi ungdommen et alternativ som er bedre en Paradise Hotell ? Hvilke verdier ønsker vi å formidle til vårt lands fremtid ? Hvordan kan vi synliggjøre for ungdom at livet faktisk har en høyere mening ? Kan vi akseptere at tv kanaler fritt får infisere vårt land med ondskap ? Har staten (vi) forsømt en av våre viktigste oppgaver ?

Ønsker vi at vår sønn skal gå i en klasse der alle ser Paradise Hotell ?

http://www.dagbladet.no/2009/03/11/kjendis/tv/seertall/tv_og_medier/tv3/5241729

Jarle