Arkiv | Øyvind RSS feed for this section

Mye hyllest og litt refs

27 Sep

Kiellands Fortuna ble elsket av de fleste. Bare én hatet den.

Aktuell bok: Fortuna av Alexander Kielland
Tid og sted: Onsdag 15. september hos Jarle.
Til stede: Jarle Mong, Øyvind Sandsmark, Gustav Kjølberg og Rolf Mauel Nese Skadsem.
Neste møte: Hos Sandsmark fredag 15. oktober.
Neste bok: Mor Afrika av Tomm Kristensen.
Nedstemte bøker: 1984 (George Orwell) og Moby Dick (Herman Melville).

Karakterer på Fortuna:
Jarle – 8
Gustav – 8
Rolf – 8
Øyvind – 3
Snitt – 6,75

Fortuna er en roman av Alexander Kielland fra 1884. Den er en fortsettelse av Gift fra 1883, med de samme personene i det samme miljøet. Romanen har navn etter et aksjeselskap som står sentralt i romanen, og Fortuna er først og fremst en roman om det økonomiske liv. Her gir Kielland en klartseende framstilling av hvordan økonomisk uansvarlighet og spekulasjonslyst fører fram mot en uunngåelig økonomisk krise, og hvordan depresjonen etterpå alltid rammer de som var minst ansvarlige for krisa – arbeiderklassen – hardest.

Abraham Løvdahl er blitt student og lever studentens lykkelige tilværelse. Det som han har igjen av opprørsånd og trang til å leve etter høye idealer, kanaliseres ganske snart inn i en ironisk og sarkastisk holdning til det bestående. Omstendigheter i oppveksten har fratatt Abraham evnen til å forfølge sine egne mål og idealer, og han lar seg i sterk grad lede av andre. Den viljesterke fru Meinich har bestemt at Abraham er et passende gifte for hennes datter Clara, og slik blir det. Hun mener også at Abraham bør gjennomføre et kortere studium enn medisin, som han hadde tenkt; derfor blir det jus.

I hjembyen bestemmer Michal Mordtmann seg for å si opp stillingen som direktør ved fabrikken Fortuna, som han sjøl har sørga for å få i gang. Carsten Løvdahl nærer et gammelt hat til Mordtmann, og tar med glede imot vervet som arbeidende styreformann. Han sørger også for at sønnen Abraham trer inn som hans assistent og daglig leder ved Fortuna. Slik kommer Abraham nygift tilbake til hjembyen og flytter inn ovenpå i farens hus.

Det viser seg etter hvert at Clara ikke er den kjærlige og oppofrende livsledsagersken som Abraham hadde drømt om – hun kan være både lunefull og humørsyk. Derimot oppstår det snart en særlig grad av samhørighet mellom Clara og svigerfaren, som i alle måter deler livsanskuelser. Abraham føler seg stundom fremmed i huset, der han går med sine uklare tanker om framskritt og frigjøring fra gamle fordommer og samfunnsstrukturer. Det er den åndelige arven etter mora Wenche som rører seg i han. Men samtidig ser han grenseløst opp til faren, og bøyer av ved alle tilløp til konfrontasjon. Den kjærligheten og forståelsen som han ikke finner hjemme, henter han seg hos den blinde ungjenta Grete, som er datter av den anarkistiske maskinmester Steffensen ved fabrikken. I timevis kan han sitte med Gretes hånd i sin og fortelle om sine drømmer og idealer. Det kan være at han i Grete får dekt noe av savnet etter mora – men uten å bli utsatt for moras granskende blikk.

Når Carsten Løvdahl får ansvaret for fabrikken, må han først overvinne sin gamle akademiske forakt for kremmerne, men ganske snart får han sansen for den uimotståelige makta som stråler ut fra den som forvalter egen og andres formue, og han kaster seg inn i en runddans av spekulative forretninger. Den første som forstår at det kan bære galt av sted, er den forsiktige banksjef Christensen, som har en særlig nese for konjunktursvingninger. Løvdahl er for ærekjær til å innse at fabrikken ikke gir det resultatet den bør, og han støtter opp sine egne usunne forretninger med å sette inn egne (og Wenches) midler i driften. Etter hvert settes også mange andre små og store formuer inn i en stadig mer uoversiktlig virksomhet. Svært få andre enn Christensen har motforestillinger; Carsten Løvdahls navn på et papir borger for soliditet og sikkert utbytte. Enda etter at han bør ha innsett at det bare er tidsspørsmål hvor lenge skuta kan bære, fortsetter han runddansen med veksler og endossementer, og på slutten begår han en del handlinger som både juridisk og moralsk er langt over streken. Blant annet overtaler han Abraham til å overlate seg arbeidernes spare- og livsforsikringskasse, som Abraham er blitt betrodd.

Etter konkursen – som river med seg nær sagt alle i byen unntatt banksjef Christensen – gjør han den genistreken å opptre som en hardt prøvet, men dypfølt kristen. «Han visste at intet er sterkt som dette hykleri som aldri blinker: ingen rettskaffenhet, ingen dyd kan avvæpne ondskap eller beskytte mot mistanke som det hykleri, som aldri skammer seg; han visste, at den som kunne iføre seg en full rustning av dette stoff, hvormed de fleste mennesker stykkevis bedekker seg, han ville kunne gå igjennom denne skjærsild, som forestod ham, vinne nytt fotfeste, – ja kanskje gjøre sin skam til en glorie, som ingen ville ha mot til å rive av ham.» Og han beregner rett – det blir verken rettssak eller naken nød; borgerskap og embetsverk beskytter sine egne. Dertil greier han og Clara å gjemme unna sølvtøy og annet for skifteretten.

Den som rammes hardest av folkets dom, er Abraham. Han mistenkes for å ha tilrana seg arbeidernes penger, og når Steffensen og Grete forsvinner fra byen under konkursen, blir det til at «Grete måtte sendes bort, – formodentlig med en god klatt av de stjålne penger.»

Det er ikke mange helter i Fortuna. Abraham kunne ha vært den som representerer håpet om et nytt og bedre samfunn, og som kunne ha satt moras ideer ut i livet. Men han svikter gang på gang, mest fordi han ikke klarer å rive seg løs fra sin grenseløse respekt for faren. Et par bipersoner – begge kvinner – viser moralsk integritet midt i pengebegjæret og hykleriet, og den ene av dem tar siste stikk i romanen.

Lesekrinsen Apostrofen var med ett untak samstemte i hyllesten av romanen. Persongalleriet, handlingen, stikkene mot flere samfunnsgrupper. I det hele tatt: Dette var storartet fra begynnelse til slutt, var konklusjonen. Jarle var blant annet klokkeklar på at nå skulle han lese forløperen Gift.

Sandsmark var den eneste som ikke sluttet seg til lovprisingen. Han totalslaktet boka og syntes det var et langt gjesp fra første setning. Ingenting fenget. Han så likevel at de litterære kvalitetene tilsa at han kunne stått inne for en 5-er. Det ble likevel med en 3-er, etter det han oppsummerte som den kjedeligste leseopplevelsen i Apostrofen ever.

Full krig om kjærlighetsdrama

8 Apr

En intetsigende middelmådighet eller tipp-topp underholdning? Apostrofens medlemmer var ikke enige om kassasuksessen Vindens skygge (2001).

Aktuell bok: «Vindens skygge» av Carlos Ruiz Zafón
Tid: 26. februar 2010 hos Øyvind
Til stede: Bjørn Ingvar Kydland, Torvald Ulland Reiestad, Øyvind Sandsmark, Gustav Kjølberg, Jarle Mong, og Rolf Manuel Nese Skadsem
Neste møte: Fredag 30. april hos Rolf
Neste bok: «På kjøret» av Jack Kerouac
Nedstemte bøker: «Tøffe karer danser ikke» av Norman Mailer
«Brennevinsdagboka» av Hunter S. Thomson

Karakterer på Vindens skygge:
Jarle – 8
Gustav – 8
Torvald – 8
Rolf – 8
Bjørn Ingvar – 5
Øyvind – 5
Snitt: 7

Apostrofen var uvanlig delt i vurderingen av Carlos Ruiz Zafóns bestselger Vindens skygge. Det er allment kjent at komersiell suksess ikke er synonymt med kunstnerisk kvalitet.

Gjelder dette også Vindens skygge? Uten tvil, var vurderingen til Kydland og Sandsmark. Dette var en ren underholdningsbok som ikke bød på noen overraskelser utover et hvitt A4-ark. Joda, Zafón er en dyktig håndverker og har flere treffende formuleringer, men totalen blir for langdryg og kjedelig. Det hjelper heller ikke på at mysteriet blir løst for tidlig. Når alle kortene er lagt på bordet, er det fortsatt hundre sider igjen. Så hva er motivasjonen for å lese videre? Ikke annen enn å kunne gje en sannferdig oppsummering på neste Apostrofen-møte.

Frampekene og hintene som forfatteren legger ut, er også så åpnebare at leseren ligger plagsomt langt foran hovedpersonen i svar på spørsmål. Det trekker også ned at enkelte løse tråder aldri blir nøstet opp i. Hva mente Thomas da han ba Daniel ligge unna Bea fordi «du kjenner henne ikke»? Her ligger det åpenbart ett eller annet, men får vi svar?

Nei.

Det er sevsagt elementer ved Vindens skygge som gjør det forståelig at den har toppet flere bestselgerlister. Den har de ingrediensene som er nødvendige for å høste litterær suksess, kjærlighet, mystikk og en ond fiende. Sandsmark og Kydland var likevel tydelige på at dette ikke er nok i Apostrofen-sammenheng. Etter en periode med flere store verker, som har løftet sjelen opp på et høyere nivå, ble Vindens skygge en nedtur. Boka virket imidlertid lovende i begynnelsen. Kom seg flott over hoppkanten, men begynte å svikte i svevet. Kom seg såvidt over kulen før den så landet uten nedslag og endte i fall.

Dermed ble det middels stilkarakterer fra Sandsmark og Kydland: 5.

Den kritiske duoen mente også at boka tenderte mot krim, en sjanger om det tidligere er blir harselert med i bokklubben, men de andre medlemmene avviste denne påstanden.

Flertallet i Apostrofen så likvel ikke argumentene som her er omtalt. Nei, dette var derimot en svært velskrevet og underholdende bok, ifølge firkløverbanden Gustav, Jarle, Torvald og Rolf. Sistnevnte hadde på i lengre tid hyllet romanen ved flere Apostrofen-møter. Nå var han avslørt av mindretallet, men han hadde likevel bred støtte.

Jarle påpekte at når han ser filmen The Rock, så ønsker han ikke å bli løftet opp på et nytt nivå eller lære noe nytt. Eller fordype seg i enn tyngre materie. Nei, han vil la seg underholde. Av og til er det tingen. Og akkurat det var tilfellet med Vindens skygge. Han fikk underholdning fra begynnelse til slutt. I tillegg mente han at forfatteren tok opp uhyre mange interessante tema. Den spanske borgerkrigen, for eksempel. Her lærte han enormt. En klink åtter, med andre ord.

Gustav støttet Jarle og mente at dette var en bok han så fram til å fortsette å lese i. Var han ute på noe, så gledet han seg alltid til å komme hjem og lese videre i Vindens skygge. Han lurte på om Kydland og Sandsmark ikke ble engasjerte av romanen. Han syntes også at forfatterens språk var fortreffelig.

Torvald, Gustav, Jarle og Rolf hyllet også humoren i boka. Spesielt hadde de sans for Fermin, hvis gulkorn alltid satt løst. Sandsmark mente på sin side at det ble for mye av det gode med denne Fermin, og at det til tider ble lite troverdig. Han var spesielt kritisk til Fermins vitserier etter å ha blitt slått halvt i hel av Fumero, men her fikk Sandsmark liten støtte. Dette viste bare tydelig hvilken person Fermin var, mente flertallet.

Her følger et sammendrag samt noen harde faka om Vindens skygge:

Vindens skygge (originalt La sombra del viento) er en roman fra 2001, skrevet av den spanske forfatteren Carlos Ruiz Zafón. Boken ble en internasjonal bestselger, oversatt til 30 språk og lansert i over 40 land. Boken ble lansert på norsk for første gang i 2005.

Før dette hadde den allerede oppnådd stor suksess i Europa, hvor den toppet bestselgerlistene i Spania for flere uker, og fikk hyllest fra den tyske eks-visekanselleren og eks-utenriksminister Joschka Fischer.
Likevel, i sin egen hjemby Barcelona som ofte er avbildet i boka, tok mange katalanske nasjonalister sterkt anstøt av at Zafón hadde skrevet den på kastilliansk istedenfor katalansk.

Romanens handling er satt til Barcelona i Spania etter den spanske borgerkrigen, og handler om den unge bokhandlersønnen Daniel. En dag like etter krigen tar Daniels far ham med til De glemte bøkers kirkegård, et digert bibliotek der gamle, glemte bøker blir tatt vare på av noen få utvalgte initiativtakere. Ifølge tradisjonen skal alle som blir presentert for dette stedet adoptere en bok som de må ta vare på resten av livet. Daniel velger en bok kalt Vindens skygge, skrevet av Julian Carax. Den natten tar han med seg boken hjem og leser den, fullstendig oppslukt.

Daniel forsøker så å finne andre bøker av samme forfatter, men finner ingen. Alt han kommer over er historien om en merkelig mann som kaller seg Lain Coubert, oppkalt etter en av figurene i Vindens skygge som etterhvert viste seg å være djevelen. Coubert har oppsøkt bøker skrevet av Julian Carax i flere tiår, og brent dem etterhvert som han kom over dem. Når den mystiske figuren finner Daniel, forsøker han å få ham til å selge boken. Daniel, som blir vettskremt, tar med seg boken tilbake til bøkenes kirkegård. Men Daniel har allerede havnet midt oppe i en historie som begynte for mange år siden, og som vil true hans eget liv.

Karakterer i Vindens skygge:

Daniel Sempere – Hovedpersonen i historien. Sønn av en bokhandler. Etter å ha besøkt De glemte bøkers kirkegård og plukket ut boken Vindens Skygge av Julian Carax lærer Daniel å sette pris på den. En mystisk karakter er nemlig på leting etter alle Julian Carax’ bøker, og når han finner dem brenner han dem. Etter å ha lest Carax’ bok ønsker Daniel å lære mer om ham. Men dette handler om mer enn han noen gang kunne drømme om.

Tomas Aguilar – Daniel Semperes bestevenn. Tøff, sterk og veldig beskyttende overfor sin søster Bea; en smart oppfinner.

Fermin Romero de Torres – Daniels assistent, venn og mentor. Etter et hardt liv og flere år på gata begynner han som assistent for Daniel og faren hans, som gir ham en leilighet og en jobb i bokhandelen.

Beatriz Aguilar – Tomas’ søster og Daniels kjærlighetsobjekt. En veldig pen, ung dame som fortsatt går på skolen. Da Daniel i skoledagene lagde en vits om henne, ble han banket opp av Tomas, og etterpå ble de to guttene bestevenner. Beas far og bror er begge veldig beskyttende overfor henne, og hun har vært forlovet i flere år med en militæroffiser, en pålitelig medarbeider under Franciscos regime.

Clara Barcelo – niesen til den velstående Mr. Barcelo. Hun er blind og veldig vakker. I mange år kommer Daniel til onkelens hus for å sitte og lese for henne. Han utvikler en skoleguttforelskelse i henne, selv om hun er ti år eldre enn ham.

Julián Carax – Forfatteren av Vindens Skygge. Daniel prøver desperat å finne sannheten om denne mystiske mannen: grunnen til reisene hans, sannheten om hans barndom, og en forklaring på hvorfor alle bøkene hans blir ødelagt.

Francisco Javier Fumero – En merkelig skolevenn av Julián Carax som vokser opp til å bli en hensynsløs politiinspektør.

Miquel Moliner – En skolevenn av Julián Carax, elskverdig og lojal, veldig velstående.
Far Fernando Ramos – En skolevenn av Julián Carax som senere ble prest på deres gamle skole. Han hjelper Daniel i jakten hans på sannheten om Julián.

Jorge Aldaya – En skolevenn av Julián Carax, ganske humørsyk til tider, veldig velstående.
Penélope Aldaya – Kjærlighetsobjekt for både Julián Carax og Javier Fumero; Jorges søster. Hun er veldig vakker, søt og velstående.

Jacinta Coronado – Den hengivne eks-hushjelpen til Penélope Aldaya; bor nå på et gamlehjem. Også hun hjelper Daniel i jakten.

Nuria Monfort – En smart, vakker kvinne som arbeidet hos forlaget hvor Juliáns bøker ble publisert. Hun var også Juliáns venn mens han levde i Paris. Daniel besøker henne for å finne mer informasjon om Julián, men forstår senere at det meste hun sa var løgner. Nuria er også datteren til Mr. Monfort, som har nøklene til De Glemte Bøkers Kirkegård, hvor Daniel fant Vindens Skygge.

Hva mener du om Vindens skygge? Si din mening på Apostrofens kommentarfelt!

Mesteren og Margarita

30 Dec


Dypdykket i litteraturens mesterverk fortsetter.

Aktuell bok: «Mesteren og Margarita» av Mikhail Bulgakov.
Tid og sted: Torvaldos residens, Stavanger, 28. desember 2009.
Til stede: Torvald Ulland Reiestad, B.I Kydland, Jarle Mong, Gustav Kjølberg, R.M.N Skadsem og Øyvind Sandsmark.
Neste møte: Vikeså, fredag 22. januar.
Neste bok: «Markens grøde» – Knut Hamsun.

Nedstemte bøker: «Åndenes hus» – Isabel Allende og «Ei tid for alt» – Karl Ove Knausgård.

Karakterer på «Mesteren og Margarita»:
Øyvind – 9
Asgeir (ikke til stede): – 9
Bjørn Ingvar – 8
Rolf – 8
Jarle – 7
Gustav – 7
Torvald – 7
Snitt: 7,86

Vurdering: Lesekrinsen Apostrofen har avholdt nok et møte. Denne gang var det mesterverket «Mesteren og Margarita» som sto for tur. Mottakelsen var noe delt, men vi kan likevel slutte at Apostrofen sitter igjen med et meget sterkt inntrykk av denne russiske romanen.

Jarle slet med at han måtte lese 200 sider det siste døgnet før møtet, noe som absolutt ikke er ideelt med tanke på romanens ambisjonsnivå. Han understreket at karakteren nok hadde blitt høyere dersom han hadde tatt seg bedre tid med lesingen.

Apostrofens medlemmer så at det var mye i denne boka som det var vanskelig å analysere, og tolkningsmulighetene er mange. Likevel gir bare en overfladisk lesing stor underholdningsverdi. Forfatteren har en formidabel fantasi og en stor fortellergave, og de morsomme scenene kommer som perler på en snor. Bulgakov går heller ikke av veien for å krydre med en absurd sort humor.

«Mesteren og Margarita» er et stort verk som absolutt hører hjemme i Apostrofens katalog.

Handling: «Mesteren og Margarita» er en todelt roman. I den ene historien møter man to menn på en benk i Moskva, en redaktør og en dikter, som diskuterer et bokprosjekt der dikteren skal bevise at Jesus ikke eksisterer. Plutselig dukker det opp en annen mann, som påstår at han er en utenlandsk professor, han går inn i diskusjon og prøver å motbevise redaktøren. I det redaktøren skal hente militsen for å arrestere den frekke utlendingen, får redaktøren en advarsel om han kommer til å bli drept av trikken.

Redaktøren tar dette ikke så alvorlig, men litt senere skjer nettopp det denne mannen hadde sagt. Senere viser dette seg at mannen som har kommet til byen er selve Satan som har kommet på besøk og sammen med sine medhjelpere skaper han usikre tilstander i den tiden de befinner seg i Moskva. Det får bl.a. dikteren, en annen dikter som blir kalt for Mesteren (som skrev en roman om Pontius Pilatus) og Margarita få merke.

Den andre delen handler om Mesterens roman om Pontius Pilatus. Her gir romanen et annet bilde av hvem denne mannen egentlig er og en annerledes «mulighendelse» om korsfestelsen enn det Bibelen gir.

Analyse: «Mesteren og Margarita» blir ofte tolket som en sammenligning av politiske forhold og samfunnsforhold mellom Jerusalem på 30-tallet e.Kr. og Moskva på 1930-tallet, der begge byene blir beskrevet som maktens, grusomhetens og politiske mords by.

Romanen regnes også som en satire over og en beskrivelse av den sovjetiske stat og samfunn etter 1917 og frem til ca. 1940. I tillegg blir romanen betegnet som en bibelkritikk av samtidens tolkning av bibelen etter bruddet med realismen rundt 1900.

Hovedpersonene Mesteren og Margarita blir ofte tolket allegorisk som Michail Bulgakov og hans tredje kone Jelena Sergejevna, mens delen av historien der Mesteren og Margarita er sentrale tolkes som deres vei til å offentliggjøre romanen til verden.

Kvalitetsstrid om kassasuksess

21 Dec

Er besteselgeren «Lørdag» av Ian McEwan en klassiker eller middelmådig? Lesekrinsen Apostrofen var delt i spørsmålet.

Aktuell bok: “Lørdag” av Ian McEwan
Tid og sted: Hyttetur til Lyngdal, 27-29 november 2009.
Til stede: Bjørn Ingvar Kydland, Øyvind Sandsmark, Gustav Kjølberg, Rolf Manuel Nese Skadsem og Jarle Mong.
Neste møte: Mandag 28. desember hos Torvald.
Neste bok: “Mesteren og Margarita av Bulgakov.

Karakterer på Lørdag:
Øyvind – 8
Jarle – 8
Gustav – 8
Rolf M. – 6
Bjørn Ingvar – 5
Snitt: 7

Bok nummer to på Apostrofens hyttetur var «Lørdag» av Ian McEwan. Lesekrinsen var denne gang sjelden delt i oppfatningen av romanen. Boka høstet unison hyllest fra trekløveret Gustav, Jarle og Øyvind. En særdeles god bok som berøerer en rekke interessante temaer – fra menneskets innerste tanker til storpolitikk, var konklusjonen fra beundrerne, som la til at forfatteren driver stor balansekunst mellom trivialitet og tragedie.

Bjørn Ingvar og Rolf mente på sin side at forfatteren var innom altfor mange temaer. Det ble for mye av det gode, han burde heller konsentrert seg om færre temaer og gått mer i dybden. Bjørn Ingvar var enig i at mye av det McEwan ramler innom i boka, er interessant. Men hva så? Det var ikke nok til å løfte romanen. Det var ingenting som berørte ham, og han mente at dette ikke er en bok han kommer til å huske.

Kritikerne ytret også skepsis til realismen i romanen. At hovedpersonen, Henry Perowne, tar hiven på jobb, etter at familien har opplevd et svært traumatisk overfall i eget hjem, virket svært, svært usannsynlig. Dette er det ingen som ville gjort, mente refserne.

Lovpriserne mente derimot at dette var et teknisk godt grep av forfatteren. Først er Henry Perowne hjelpesløs tilskuer til at en inntrenger styrer skjebnen til hans nærmeste familiemedlemmer – en situasjon hovedpersonen ikke har kontroll over, og som han ikke aner hvordan han skal angripe. Like etter er Henry Perowne på jobb i et av verdens vanskeligste yrker, som nevrokirurg. Her har han full kontroll, alt er rutine og han er i trygge omgivelser. Nå er det han som har skjebnen til den hardt skadde inntrengeren i sine hender. Én feil og inntrengeren vil være død, men Perowne gjør jobben helt rutinemessig og kontollert. I situasjonen før ville én feil ført til at kona ville blitt drept, og her ante ikke Perowne hva han skulle gjøre, men måtte la inntrengeren ha regien.

Realistisk eller ikke, flertallet mente i hvert fall at det var god litteratur.

Kritikeren Rolf pekte også på episoden hvor Perowne møter Baxter for første gang. Han så det som lite sannsynlig at hovedpersonen ville fått kvaler etter å ha reddet seg fra skambank med å utnytte Baxters sykdom.

I tillegg mente Rolf at denne Henry Perowne-karakteren var altfor glorifisert.

– Han blir framstilt som et perfekt menneske uten mangler. Slike personer finnes ikke, mente Rolf.

S. Mark

Cormac McCarthy vs. Oprah

11 Dec

Cormac McCarthy snakker om Apostrofen-suksessen «Veien» i samtale med en tv-vertinne.

– Livet er fantastisk selv om det av og til går dårlig. Folk forstår ikke hvor godt de har det, sier McCarthy om hvorfor han skrev boka.

S. Mark

Interessant, men lite lesbar Nærbø-kommunist

10 Dec

Tor Obrestads «Vi skal kle fjellet med menneske og våpen» ble hyllet for innholdet. Men litterært var det bare skuldertrekk å hente fra Apostrofen.

Aktuell bok: «Vi skal kle fjellet med menneske og våpen» av Tor Obrestad
Tid og sted: Hyttetur til Lyngdal, 27-29 november 2009.
Til stede: Bjørn Ingvar Kydland, Øyvind Sandsmark, Gustav Kjølberg, Rolf Manuel Nese Skadsem og Jarle Mong.
Neste møte: Mandag 28. desember hos Gustav (Torvald har tilbudt seg å holde møtet, men det er ennå ikke avklart).
Neste bok: «Mesteren og Margarita av Bulgakov.

Karkakterer på «Vi skal kle fjellet med menneske og våpen»:
Øyvind – 7
Jarle – 6
Bjørn Ingvar – 5
Gustav – 5
Rolf Manuel – 5
Snitt: 5,6

Apostrofen-historie ble skrevet helga 27.-29. november. For første gang skulle en hel helg nyttes til å diskutere og analysere littærære, politiske og samfunnsaktuelle spørsmål. To bøker var valgt til anledningen, og først ut var «Vi skal kle fjellet med menneske og våpen» av den emigrerte nærbøbuen Tor Obrestad.

Tidligere har Jærens store sønn, Arne Garborg, blitt hyllet av Apostrofen. Nå skulle nummer to i den litterære søskenflokken på Jæren under lupa, men Tor Obrestad leverte bare delvis.

I pedagogikkens ånd tar vi det positive først:

AKP (m-l)s vekst og fall sett fra en forfatter med fortid i bevegelsen viste seg tematisk å være skreddersydd for en lesekrins som Apostrofen, hvis tørst etter viten om norsk etterkrigshistorie og politisk idehistorie er ustoppelig. Romanen hadde svært mye interressant å by på, og ga et solid grunnlag for debatt.

Apostrofen hadde på forhånd begrenset kunnskap om AKP (m-l)-bevegelsen, men romanen ga medlemmene en grundig presentasjon av en fascinerende del av norsk etterkrigshistorie. Obrestads bruk av faktiske kjente personer er glitrende. Scenen med Egil Drillo Olsen som trikser med en ball på AKP-leir, er et godt krydder i lapskausen av fiksjon og fakta.

Alt vel med innholdet, samtlige i Apostrofen uttrykte begeistring for tematikken. Verre var det med presentasjon og form. Her var lesekrinsen riktignok noe delt, men alle var enig i at de litterære kvalitetene svekket helhetsinntrykket av romanen.

Språket er til tider unaturlig, og det ble rettet kritikk mot at romanen er for lang. Den kunne til tider bli kjedelig. Flertallet i Apostrofen savnet drive og spenningstopper, men dette uteble. Øyvind Var den som ga høyest score til boka med sin sjuer. Han så poenget til de mer kritiske røstene, men mente at innholdet var sjeldent interssant, og at dette veiet opp for enkelte litterære svakheter.

Bjørn Ingvar ga femmer, men angret bittert etterpå. I løpet av debaten så han at han burde gitt seks.

Følg med! Snart kommer referatet fra den andre «hytteturromanen.» Hva synes Apostrofen om «Lørdag» av Ian McEwan? Kom med dine forslag i kommentarfeltet!

Den store Gatsby

21 Oct

untitledKlassisk amerikansk litteratur slo an i Apostrofen.

Aktuell bok: «Den store Gatsby» av F. Scott Fitzgerald.
Tid og sted: Kroken 9, onsdag 14. oktober.
Til stede: Asgeir Ueland, Rolf Manuel Nese Skadsem, Jarle Mong, Gustav Kjølberg og Øyvind Sandsmark.
Leverte skriftlig rapport: Torvald Ulland Reiestad.
Neste bøker: «Vi skal kle fjellet med menneske og våpen» av Tor Obrestad og «Lørdag» av Ian McEwan.
Neste møte: Hyttetur, 27-29 november.

Karakterer på «Den store Gatsby»:
Bjørn Ingvar (ikke til stede): 9
Øyvind: 8
Jarle: 8
Gustav: 8
Rolf: 8
Torvald (ikke til stede): 7
Asgeir: 7
Snitt: 7,86

Lesekrinsen Apostrofen begynner å få en imponerende liste av kvalitetslitteratur på samvittigheten. Den som skal plukke ut bøker til neste møte, får en stadig vanskeligere oppgave. Nivået og forventningene er blitt skyhøye. Sist ut var en av de største amerikanske klassikerne, «Den store Gatsby» av F. Scott Fitzgerald.

Og for en bok! «Den store Gatsby ble tatt varmt imot av samtlige medlemmer. Sjelden har vel Apostrofen vært så samlet i sin vurdering. 8-erne satt løst, mens Kydland slo til med den 9-er. Til og med superkritikeren Asgeir var raus med tilbakemeldingene og spanderte en 7-er på romanen.

Apostrofen påpekte at selv om boka ble skrevet på midten av 1920-tallet, har den i høyeste grad relevans i dag. Romanen kom ut fire år før det store krakket i 1929, og skildrer det glade amerikanske rikmannlivet i storbyen. Økonomien går som det griner, og folk gidder ikke å bygge inn kjøkken i husene sine. Alle spiser jo ute uansett. Karkaterene i boka lever i sus og dus, drikker sjampanje over en lav sko og har ingen bekymringer utover sin egen nese. Samtalene er ultra-overfladiske og mangler det minste snev av substans.

Det er ikke vanskelig å trekke parallellen til det oljefinansierte norske dagliglivet i 2009. Et samfunn hvor de fleste har nok med sitt, og folk bare har samtaler om stereoanlegg og klesplagg.

At «Den store Gatsby» ble skrevet før det store børskrakket, gjør den svært interessant. Apostrofen var enige i at den umulig kunne ha blitt skrevet etterpå. Den ville ikke gitt mening. Da boka kom ut, var den amerikanske kapitalismen på sitt høyeste slott, og lest i ettertid kan man trygt slå fast: Ikke rart at det gikk så galt.

Når man leser romanen i en tid hvor verden har gått igjennom en alvorlig finanskrise grunnet uvøren kapitalisme, får boka en ny og tankevekkende aktualitet.

Apostrofen påpekte også F. Scott Fitzgeralds glitrende og språk. Det er lett, kuttet til beinet og fylt av humoristikse observasjoner. Forfatteren byr på en svært underholdende leseopplevelse fra begynnelse til slutt.

I tillegg til dette kunne Rolf vise til flere geniale ekesmpler på billedbruk og symbolikk. Blant annet blir uglemannen brukt som symbol på kommende død, og den grønne lykten er et bilde på et uoppnålig håp.

Lesekrinsen uttrykte også stor fascinasjon for denne epoken av amerikansk historie. Asgeir kunne fortelle om sin oldefar som jobbet i USA på denne tiden. Han var en av dem som fortsatt hadde arbeid å gå til under depresjonen, og da han kom hjem til Norge noen år etter, kunne han kjøpe et hus cash.

Etter nok en suksessbok, ser nå Apostrofen fram til neste møte. Dette vil foregå over to hele dager på en hytte i Lyngdal. Derfor er det også plukket ut to bøker til samlingen. Forfatterne Tor Obrestad og Ian McEwan får i hvert fall store sko å fylle etter maktdemonstrasjonen fra Fitzgerald.