Arkiv | Bjørn Ingvar RSS feed for this section

Full krig om kjærlighetsdrama

8 Apr

En intetsigende middelmådighet eller tipp-topp underholdning? Apostrofens medlemmer var ikke enige om kassasuksessen Vindens skygge (2001).

Aktuell bok: «Vindens skygge» av Carlos Ruiz Zafón
Tid: 26. februar 2010 hos Øyvind
Til stede: Bjørn Ingvar Kydland, Torvald Ulland Reiestad, Øyvind Sandsmark, Gustav Kjølberg, Jarle Mong, og Rolf Manuel Nese Skadsem
Neste møte: Fredag 30. april hos Rolf
Neste bok: «På kjøret» av Jack Kerouac
Nedstemte bøker: «Tøffe karer danser ikke» av Norman Mailer
«Brennevinsdagboka» av Hunter S. Thomson

Karakterer på Vindens skygge:
Jarle – 8
Gustav – 8
Torvald – 8
Rolf – 8
Bjørn Ingvar – 5
Øyvind – 5
Snitt: 7

Apostrofen var uvanlig delt i vurderingen av Carlos Ruiz Zafóns bestselger Vindens skygge. Det er allment kjent at komersiell suksess ikke er synonymt med kunstnerisk kvalitet.

Gjelder dette også Vindens skygge? Uten tvil, var vurderingen til Kydland og Sandsmark. Dette var en ren underholdningsbok som ikke bød på noen overraskelser utover et hvitt A4-ark. Joda, Zafón er en dyktig håndverker og har flere treffende formuleringer, men totalen blir for langdryg og kjedelig. Det hjelper heller ikke på at mysteriet blir løst for tidlig. Når alle kortene er lagt på bordet, er det fortsatt hundre sider igjen. Så hva er motivasjonen for å lese videre? Ikke annen enn å kunne gje en sannferdig oppsummering på neste Apostrofen-møte.

Frampekene og hintene som forfatteren legger ut, er også så åpnebare at leseren ligger plagsomt langt foran hovedpersonen i svar på spørsmål. Det trekker også ned at enkelte løse tråder aldri blir nøstet opp i. Hva mente Thomas da han ba Daniel ligge unna Bea fordi «du kjenner henne ikke»? Her ligger det åpenbart ett eller annet, men får vi svar?

Nei.

Det er sevsagt elementer ved Vindens skygge som gjør det forståelig at den har toppet flere bestselgerlister. Den har de ingrediensene som er nødvendige for å høste litterær suksess, kjærlighet, mystikk og en ond fiende. Sandsmark og Kydland var likevel tydelige på at dette ikke er nok i Apostrofen-sammenheng. Etter en periode med flere store verker, som har løftet sjelen opp på et høyere nivå, ble Vindens skygge en nedtur. Boka virket imidlertid lovende i begynnelsen. Kom seg flott over hoppkanten, men begynte å svikte i svevet. Kom seg såvidt over kulen før den så landet uten nedslag og endte i fall.

Dermed ble det middels stilkarakterer fra Sandsmark og Kydland: 5.

Den kritiske duoen mente også at boka tenderte mot krim, en sjanger om det tidligere er blir harselert med i bokklubben, men de andre medlemmene avviste denne påstanden.

Flertallet i Apostrofen så likvel ikke argumentene som her er omtalt. Nei, dette var derimot en svært velskrevet og underholdende bok, ifølge firkløverbanden Gustav, Jarle, Torvald og Rolf. Sistnevnte hadde på i lengre tid hyllet romanen ved flere Apostrofen-møter. Nå var han avslørt av mindretallet, men han hadde likevel bred støtte.

Jarle påpekte at når han ser filmen The Rock, så ønsker han ikke å bli løftet opp på et nytt nivå eller lære noe nytt. Eller fordype seg i enn tyngre materie. Nei, han vil la seg underholde. Av og til er det tingen. Og akkurat det var tilfellet med Vindens skygge. Han fikk underholdning fra begynnelse til slutt. I tillegg mente han at forfatteren tok opp uhyre mange interessante tema. Den spanske borgerkrigen, for eksempel. Her lærte han enormt. En klink åtter, med andre ord.

Gustav støttet Jarle og mente at dette var en bok han så fram til å fortsette å lese i. Var han ute på noe, så gledet han seg alltid til å komme hjem og lese videre i Vindens skygge. Han lurte på om Kydland og Sandsmark ikke ble engasjerte av romanen. Han syntes også at forfatterens språk var fortreffelig.

Torvald, Gustav, Jarle og Rolf hyllet også humoren i boka. Spesielt hadde de sans for Fermin, hvis gulkorn alltid satt løst. Sandsmark mente på sin side at det ble for mye av det gode med denne Fermin, og at det til tider ble lite troverdig. Han var spesielt kritisk til Fermins vitserier etter å ha blitt slått halvt i hel av Fumero, men her fikk Sandsmark liten støtte. Dette viste bare tydelig hvilken person Fermin var, mente flertallet.

Her følger et sammendrag samt noen harde faka om Vindens skygge:

Vindens skygge (originalt La sombra del viento) er en roman fra 2001, skrevet av den spanske forfatteren Carlos Ruiz Zafón. Boken ble en internasjonal bestselger, oversatt til 30 språk og lansert i over 40 land. Boken ble lansert på norsk for første gang i 2005.

Før dette hadde den allerede oppnådd stor suksess i Europa, hvor den toppet bestselgerlistene i Spania for flere uker, og fikk hyllest fra den tyske eks-visekanselleren og eks-utenriksminister Joschka Fischer.
Likevel, i sin egen hjemby Barcelona som ofte er avbildet i boka, tok mange katalanske nasjonalister sterkt anstøt av at Zafón hadde skrevet den på kastilliansk istedenfor katalansk.

Romanens handling er satt til Barcelona i Spania etter den spanske borgerkrigen, og handler om den unge bokhandlersønnen Daniel. En dag like etter krigen tar Daniels far ham med til De glemte bøkers kirkegård, et digert bibliotek der gamle, glemte bøker blir tatt vare på av noen få utvalgte initiativtakere. Ifølge tradisjonen skal alle som blir presentert for dette stedet adoptere en bok som de må ta vare på resten av livet. Daniel velger en bok kalt Vindens skygge, skrevet av Julian Carax. Den natten tar han med seg boken hjem og leser den, fullstendig oppslukt.

Daniel forsøker så å finne andre bøker av samme forfatter, men finner ingen. Alt han kommer over er historien om en merkelig mann som kaller seg Lain Coubert, oppkalt etter en av figurene i Vindens skygge som etterhvert viste seg å være djevelen. Coubert har oppsøkt bøker skrevet av Julian Carax i flere tiår, og brent dem etterhvert som han kom over dem. Når den mystiske figuren finner Daniel, forsøker han å få ham til å selge boken. Daniel, som blir vettskremt, tar med seg boken tilbake til bøkenes kirkegård. Men Daniel har allerede havnet midt oppe i en historie som begynte for mange år siden, og som vil true hans eget liv.

Karakterer i Vindens skygge:

Daniel Sempere – Hovedpersonen i historien. Sønn av en bokhandler. Etter å ha besøkt De glemte bøkers kirkegård og plukket ut boken Vindens Skygge av Julian Carax lærer Daniel å sette pris på den. En mystisk karakter er nemlig på leting etter alle Julian Carax’ bøker, og når han finner dem brenner han dem. Etter å ha lest Carax’ bok ønsker Daniel å lære mer om ham. Men dette handler om mer enn han noen gang kunne drømme om.

Tomas Aguilar – Daniel Semperes bestevenn. Tøff, sterk og veldig beskyttende overfor sin søster Bea; en smart oppfinner.

Fermin Romero de Torres – Daniels assistent, venn og mentor. Etter et hardt liv og flere år på gata begynner han som assistent for Daniel og faren hans, som gir ham en leilighet og en jobb i bokhandelen.

Beatriz Aguilar – Tomas’ søster og Daniels kjærlighetsobjekt. En veldig pen, ung dame som fortsatt går på skolen. Da Daniel i skoledagene lagde en vits om henne, ble han banket opp av Tomas, og etterpå ble de to guttene bestevenner. Beas far og bror er begge veldig beskyttende overfor henne, og hun har vært forlovet i flere år med en militæroffiser, en pålitelig medarbeider under Franciscos regime.

Clara Barcelo – niesen til den velstående Mr. Barcelo. Hun er blind og veldig vakker. I mange år kommer Daniel til onkelens hus for å sitte og lese for henne. Han utvikler en skoleguttforelskelse i henne, selv om hun er ti år eldre enn ham.

Julián Carax – Forfatteren av Vindens Skygge. Daniel prøver desperat å finne sannheten om denne mystiske mannen: grunnen til reisene hans, sannheten om hans barndom, og en forklaring på hvorfor alle bøkene hans blir ødelagt.

Francisco Javier Fumero – En merkelig skolevenn av Julián Carax som vokser opp til å bli en hensynsløs politiinspektør.

Miquel Moliner – En skolevenn av Julián Carax, elskverdig og lojal, veldig velstående.
Far Fernando Ramos – En skolevenn av Julián Carax som senere ble prest på deres gamle skole. Han hjelper Daniel i jakten hans på sannheten om Julián.

Jorge Aldaya – En skolevenn av Julián Carax, ganske humørsyk til tider, veldig velstående.
Penélope Aldaya – Kjærlighetsobjekt for både Julián Carax og Javier Fumero; Jorges søster. Hun er veldig vakker, søt og velstående.

Jacinta Coronado – Den hengivne eks-hushjelpen til Penélope Aldaya; bor nå på et gamlehjem. Også hun hjelper Daniel i jakten.

Nuria Monfort – En smart, vakker kvinne som arbeidet hos forlaget hvor Juliáns bøker ble publisert. Hun var også Juliáns venn mens han levde i Paris. Daniel besøker henne for å finne mer informasjon om Julián, men forstår senere at det meste hun sa var løgner. Nuria er også datteren til Mr. Monfort, som har nøklene til De Glemte Bøkers Kirkegård, hvor Daniel fant Vindens Skygge.

Hva mener du om Vindens skygge? Si din mening på Apostrofens kommentarfelt!

Advertisements

Dag Solstad om fotball

11 May

Etter å ha lest flere av Solstads glitrende romaner de siste månedene kom jeg over dette herlige klippet på Youtube.  Et utdrag av et intervju som ble gjort i forbindelse med VM i fotball i Italia, 1990.

Solstad inrømmer glatt at det er mye han ikke forstår med denne idretten, men det står ikke på interessen og engasjementet. Det gjør han til en befriende og annerledes fotballstemme en den vi til daglig møter i media. Solstad er som alltid  frittalende og uredd i sine betraktninger av spillet vi er så mange som elsker. Se Dag Solstad i fri utfoldelse.

«Den bitre sannhet er at fotball er en 0–0-idrett. Alle avvik skyldes uhell.»
Dag Sostad Til A-Magasinet nr. 45 10. november 2006.

bjørningvar

Litterær lek

16 Jul

Vi er blitt tagget av Bjørnar Tollaksen til en litteraturlek. Hva kan vel passe bedre for den sommersløve Apostrofen? Som webmaster tar jeg ned ballen og sender den videre.

Reglene er som følger:

  1. Rekk ut hånda etter nærmeste bok
  2. Slå opp på side 123
  3. Finn femte setningen på sida
  4. Legg denne setningen og dei to neste ut på bloggen (sammen med instruksjonene)
  5. Kommenter sitatet
  6. Send leken videre til tre andre personar og krediter den som sendte leken til deg.

Boken som ligger nærmest er ikke overraskende «Det gyldne evangelium» av Gabriel Scott, neste bok ut i Apostorfen.

Dette var min første Gabriel Scott bok og jeg likte den veldig godt. Kort fortalt handler boken om St. Peter som blir personifiseringen av menneskenes misnøye og forslag til å gjøre ting bedre. Vårherre gir St. Peter anledning til å prøve ut forslagene sine mens de to går omkring på jorden. Et eksempel er når St. Peter ønsker å lage sommerfulgene større hvorpå vår herre repliserer: «Jeg kan ikke tenke meg at menneskene ville kjenne seg lykkeligere hvis de fikk større sommerfugler. De ville snart bli så vant til dem, at det gikk som med alt annet, at de ikke la merke til dem”.

Hva finner vi så i 5-7 setning på side 123:

Og han så vannet som sildret i bekken, alt mens det blikket opp imot lyset og drakk det i seg med stigende fryd. – Herre, sa han med bevende sinn – hvor vidunderlig morgenen er! Det første, svake vindpust kom flyvende, en søvndrukken gren begynte å svaie, et spedt fuglepip svarte i løvet.

Her møter vi en ydmyk og angrende St. Peter som etter å utfordret Vårherre og hans evangelium innser at han burde begynne å lete etter feil hos seg selv og ikke alle andre steder. St. Peter hyller naturen, Vårherres skaperverk, og medgir etterhvert at det ikke er Vårherre som svikter menneskene, men menneskene selv som nekter å leve etter kjærlighetens evangelium.

Dette er en bok jeg absolutt vil anbefale, spesielt dersom du liker å dvele litt med de store spørsmålene.

Takk til Bjørnar for utfordringen. Jeg sender ballen videre til mine venner i Apostrofen, ettersom det bare er plass til tre av dere gjelder det å være tidlig ute for å sikre seg plass 🙂

bjørningvar

Merkverdig oppslag om homofili i Stavanger Aftenblad

21 May

Hvor mye ensidig, forutintatt og usaklig journalistikk skal man tåle fra en av Norges største regionsaviser?

Dette er jo først og fremst en trist sak for alle parter, men jeg lar foreløpig den ligge da jeg mildt sagt er overrasket over hvordan en såpass seriøs avis som SA dekker denne saken. Hvor er det blitt av de kritiske spørsmålene til et intervjuobjekt? Et intervjuobjekt som stigmatiserer sin far og sin mor, sin familie, sine tidligere venner?

Følgende blir sagt av far til Arnfinn Nordbø i den akutelle artikkelen (les den her).

«Vår kjærlighet til sønnen vår står fast, men det gjør også vårt syn på Guds ord. Kall oss gjerne fundamentalister, men Bibelen er klar på dette punktet.»

«Vi elsker ham og ønsker ham velkommen hjem, men det ville vært et svik mot ham og Guds ord om vi skulle si at det livet han lever, er OK. Vi kjenner ikke sønnen vår igjen. Han var den mest konservative av oss alle.”

Den store overskriften på første side av Aftenbladet i dag var: Bedre død enn homofil nettsidens overskrift er: Har Satan tatt bolig i Arnfinn?

Det siteres noen anonyme meldinger Norbø fikk av tidligere venner, som bevis for disse ensidige overskriftene, mens de to som uttaler seg på den kristne familiens vegne og fra Misjonssambandet uttaler seg på en ryddig og saklig måte, men de får bare beskjeden spalteplass.

At denne tendensiøs journalistikken har tatt over Dagbladet og VG var jeg klar over, men Aftenbladet ?

Når det kjem til stykket

21 Apr

På min tur innom tunnelbanen kom jeg i dag over et dikt så fint at jeg måtte legge det på minnet ved hjelp av min mobiltelefon. «Dikt på veien» er et veldig hyggelig innslag i det ellers så reklamedominerte offentlige rom. Diktet jeg falt for var signert Olav H. Hauge.

Når det kjem til stykket

År ut og år inn har du site bøygd yver bøker
du har samla deg meir kunnskap
enn du treng i ni liv.
Når det kjem til stykket, er det
so lite som skal til, og det vesle
har hjarta alltid visst.
I Egypt hadde guden for lærdom
hovud som ei ape.

Mer ekteskapsdebatt

11 Apr

Hei. I anledning kveldens møte som jeg desverre ikke kan overvære kommer mitt innlegg som seg hør og bør på Apostrofen.

I går kveld var vi på «Ja til ekteskapet» sin paneldebatt om felles ekteskapslov. Den store forskjellen fra sist, Protestfestivalen, var Inge Lønning. Høyres professor i teologi er en retoriker av rang, en fryd å høre på. Han hadde blant annet med seg en lege fra Ullevål i panelet. Motstanderene (som sier ja til felles ekteskapslov) var tynnere besatt med blant annet en student fra UiO og Rolf Terje Klungland fra AP.

Utgangspunktet for debatten er følgende 5 lovendringer som regjeringen foreslår: 

a) Ekteskapsloven.
Kjønnsnøytralisering av ekteskapet.

b) Bioteknologiloven.
Assistert befruktning for lesbiske.

c) Adopsjonsloven.
Homofil adopsjon.

d) Barneloven.
Kvinnen som erstatter far, blir automatisk juridisk ”medmor”.

e) Partnerskapsloven blir avskaffet.

Etter å ha overvært to debatter om dette temaet er det påfallende hvordan motstanderene av felles ekteskapslov argumenterer og forsøker å tegne de store linjene. Hva vil følgende av en slik endring vil bli? Ikke om 5 år, men om 50 år. Som tidligere nevnt (les protestfestivalen) synes jeg de har mange gode argumenter. Deres motstandere møter ofte disse argumentene med sine følelser av ikke å føle seg som et likeverdig menneske, de hevder å bli diskriminert. Argumentene starter ofte med jeg føler meg …… . Alle disse følelsene gjør at debatten mister sin dybde og stadig må begynne på ny. Dette skjer til tross for at deres motstandere gjentatte ganger hevder at de ikke har homofobe holdninger.

Et av argumentene Inge trakk opp av hatten: «I alle norske bedriftsstyrer er det i dag pålagt at det skal være minst 40% kvinner, mot før 0%. Dette fordi mann og kvinne påviselig er forskjellige og yter ulik innflytelse. Hvorfor glemmer vi dette argument når vi snakker om en langt viktigere jobb, å oppdra barn? Eksempelt kan forlenges med å se på skoler og barnehager som ønsker seg flere menn. Hvorfor?

Det var også interessant å se at paneldebatten nærmest var fri for religiøse argumenter. Det biologiske og tanken på barna sto i sentrum.

Tilbake til sakens kjerne: blir homofile diskriminert? Jeg lar Jon Kvalbein svare på dette spørsmålet (etter et tips fra Jarle). Se «Blir homofile diskriminert?».

Bjørn Ingvar.

Protestfestivalen: Felles ekteskapslov?

6 Mar

Vi var på Smuget i går kveld i anledning protestfestivalen. Hva er protestfestivalen? En festival som ønsker å ta et oppgjør med toleransen som er blitt så dominerende at vi er i ferd med å se dens bakside – likegyldigheten. Man kan faktisk tolerere hverandre i hjel. En protest mot avmakt og likegyldighet, for engasjement og handling. En protest mot ensrettingen i samfunnet, den ensporede markedstenkningen og et slapt toleransebegrep.

På dagens program stod en debatt rundt den felles ekteskapsloven som er i ferd med å bli vedtatt i stortinget.

«I Stortinget er det nå flertall for felles ekteskapslov. Loven blir høyst sannsynlig vedtatt før sommeren. De homofile jubler, mens motstanderne – deriblant kristenfolket – er sjokkert. Men fakta er at de verdikonservative er påfallende tause. Har all prat om toleranse tatt motet fra dem? Vil frontene skjerpes og konfliktnivået i samfunnet heves. Eller vil det gå seg til? Loven innbefatter også at lesbiske og homofile ektepar får rett til å bli vurdert som adoptivforeldre, og at de får samme rett til assistert befruktning som andre. VG skrev for en tid siden om ”Den homofile reformasjonen” der Anders Giæver hevdet at homokulturen er en motesak. Er det en motesak som er årsak til at denne saken er i ferd med å få gjennombrudd i de fleste partier, i nesten samtlige medier og i et nesten samlet kulturliv? Journalist og forfatter Frank Rossavik bekjenner seg som homofil, men spør seg om ikke saken fortjener utredning. Norske medier har nektet å gå inn i saken.»

Oppmøtet på Smuget denne onsdagskvelden var et nok et bevis på at likegyldigheten i verdidebatter er stor, ca. 40 hadde funnet veien. Mulig folk hadde møtt opp dersom det var forslag om høyne prisen for å passere bomringen?

Uansett, det ble en interessant debatt. Prosjektleder i MorFarBarn.no, Øivind Benestad og Bjørg Tørresdal fra KrF talte for hvorfor vi burde avvise forslaget til en felles ekteskapslov. Er det en menneskerett å få barn? Skal vi den norske stat bruker store ressurser på å skaffe alle (homofile og lesbiske) barn? Burde ikke en mann eller kvinne da også ha rett til å ha 2 eller flere ektefeller?

Jeg synes debatten bar preg av at den knapt har vært oppe til diskusjon tidligere og nærmest bare sklid igjennom i de fleste partier uten at de egentlig har tenkt så mye på følgene av dette på lang sikt. Politikerne er mest opptatt av å ikke diskriminere noen og gi alle likeverd.

Jeg håper vi tør å ta denne debatten i Norge før vi bestemmer oss. Deretter håper jeg vi konkluderer som Frankrikes kommisjon gjorde i 2006 med å ikke innføre kjønnsnøytrale ekteskapslover, og heller ikke åpne for homofil adopsjon eller kunstig befruktning for lesbiske. Fordi: A) Et gjennomført barneperspektiv der barnas rettigheter står i sentrum, – og ikke voksnes ønsker og krav. B) En erkjennelse av at erfaringen og forskningen omkring barn i homofile forhold er så mangelfull at manbør handle utifra føre-vàr-prinsippet. I et dyptgripende spørsmål av denne art er det uansvarlig å innføreirreversible lovendringer når vi har så lite sikker kunnskap. Det finnes svært gode grunner til ikke å forhaste seg.