Jakten på den gode debatt fortsetter.
Som nybakt småbarnsfar syntes jeg det var hardt å forlate ettåringen i barnehagen. Etter først å ha tvilholdt i jakke og genser var ungen
fra seg av fortvilelse da pappa forsvant ut døra. I ukene som kom viste barnet tydelige tegn på at det ikke ønsket å settes i bilen tidlig om morgenen. Fortvilelsen ved å bli overlatt til fremmede vedvarte ca 3 uker.
Dette ble avløst av resignasjon og vink med et tomt blikk, nesten verre en hylskriking. Selv satt jeg mang en gang med en vond følelse i corollaen på vei til jobb. Hvilke konsekvenser kan slike traumer ha for barnet var et spørsmål jeg etterhvert stilte kona, familie og barnehagepersonell. I barnehagen ble jeg forklart at dette var helt normalt, de fleste barn var fortvilet over å bli forlatt av foreldrene sine som ettåringer den første måneden. Dette ville imidlertid gå over og brikkene ville falle på plass.
Dette har forsåvidt skjedd i stor grad, barnet stortrives i barnehagen og pappa må til tider opptre bestemt for å få barnet hjem. Dette har imidlertid ikke helt fjernet min skepsis med hvordan vi forholder oss til de minste i dagens samfunn. Kanskje har har ønsket om full sysselsetting økt produksjon og velstand gått på bekostning av den kommende generasjon. Da jeg leste vedlagte artikkel i aftenposten må jeg ærlig innrømme at jeg tenkte mitt. Som lærer og tidligere vikar i barneskolen har jeg sett mine tilfeller av barn med enorme oppmerksomhetsbehov.
Barna finner de utroligste måter og søke oppmerksomhet på. Kanskje får mange barn for lite konsentrert oppmerksomhet fra voksne på tross av at dette er et sentralt behov hos barnet. Mange barn og unge lider av stress og depresjoner, selv ser jeg daglig eksempler på elever med diverse utmattelseslidelser. Hva har gått galt på veien ? Kan et institusjonlisert liv være en medvirkende faktor ? Selv er jeg nødt til å ta stilling til hva jeg skal gjøre med barn nr to, kanskje er det best å vente til gutten er to år selv om det muligens koster noen kroner ekstra.
Jarle
Artikkelen i Aftenposten:
Barnehagene tilfredsstiller ikke behovene til de minste barna, mener professor Lars Smith ved Psykologisk institutt, UiO.
RANDI KVÅLE IVERSEN ANITA LIEN
Flere barn får omsorg av profesjonelle i løpet av sine to første leveår. Avdelingene i barnehagene er også blitt større og andelen fagutdannede mindre. I tillegg er troen på barn som aktive og selvstendige aktører styrket, skriver forskningsmagasinet Apollon i en artikkel som kommer i neste uke.
Professor Lars Smith, Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, er en av landets fremste eksperter på barns utvikling. Han mener det er grunn til å spørre hva dette kan ha å si for barnas muligheter til å utvikle en trygg tilknytning.
–I en barnehagesituasjon med mange barn og lite organisert aktivitet, kan det være vanskelig for ansatte å få øye på dynamikken i ettåringens behov. Når flere må dele på de voksnes oppmerksomhet, blir det nødvendigvis mindre én til én-kontakt, sier han til Apollon.
Professoren vil ikke si at barnehager ikke er bra for de minste barna.
Ettåringer kan knytte seg til ansatte som tar barnets perspektiv, deler glede, gir trøst, er følsom på barnets signaler.
–Om mor eller far er hjemme og ønsker det, er jeg ikke i tvil om at det er best for de minste barna.
Han understreker at det kan være forhold i hjemmet som gjør at det er best for barnet å gå i barnehage. Fra barn er to år eller eldre er det er mer uproblematisk at de er i barnehagen, sier Smith. Da har de blant annet utviklet forståelse for at foreldrene har andre gjøremål.
Tilknytning avgjørende.
Å knytte varige, følelsesmessige bånd til sine nærmeste omsorgspersoner er avgjørende for barnets utvikling, ifølge professoren. Skal tilknytningen bli trygg, er sammenhengende og kjærlig oppmerksomhet fra én eller noen få primære omsorgspersoner over en lengre periode, avgjørende.
Tilknytningen utvikles fra barnet er om lag et halvt år gammelt. Separasjonsangsten kommer sterkest til uttrykk hos barn mellom 12 og 18 måneder, i den alderen de fleste barn begynner i barnehagen.
Utrygge barn kan få psykososiale vansker som ungdom og voksen, ifølge Smith, som støtter seg på internasjonal forskning.
–ADHD, spiseforstyrrelser, ulike depressive tilstander og personlighetsforstyrrelser har ofte sin rot i utrygg og desorganisert tilknytning.
Barn trenger barn.
Bente Johnsen, fagkonsulent i Marienlyst barnehage i Oslo, er ikke enig med Lars Smith i at de fleste barn har det best hjemme.
–Små barn har godt av å være i barnehage. De voksne er emosjonelt til stede for barna og jeg opplever også at de knyttes fort opp mot dem.
Johnsen mener også at barn trenger andre barn.
–Barn er som oss voksne, de finner likesinnede, noe som er stimulerende for dem.
Foreldrene til ettåringer i Marienlyst barnehage har delte meninger om Smiths uttalelser. Jori Gloppe (25) er mor til Maren Brandser Gloppe (13 mnd.)
–Jeg blir provosert. Maren synes det er kjedelig å bare være med oss, sier hun. Samboer Per Brandser mener mye avhenger av hvordan barnet har det hjemme. Trygghet og tilknytning kommer hjemmefra, sier han.
Eirik Ekrann (27) er pappa til Trym (23 mnd.) Han har hatt sønnen i barnehagen siden han var ni måneder og aldri bekymret seg.
–Trym er en sosial fyr og har hatt det fint her siden dag én, sier Ekrann.
Kristin Haabrekke (33) er psykolog og mor til Johan Brynestad (23 mnd.). Hun støtter professoren.
–Han har rett. Selv om barn er forskjellige, er det mange som blir stresset av adskillelse, sier hun.
–Vil resten av livet jakte på en trygghet de aldri fikk: Psykologspesialist Joachim Haarklou advarer foreldre mot å sende ettåringene i barnehagen, og går enda lenger enn Lars Smith.
Han tviler ikke på at de aller minste får senskader og blir stresset av for tidlig barnehagestart.
–Alle barn bør ikke gå i barnehage, slett ikke de minste. De bør være hjemme hos mor eller far. De to første årene av et barns liv er det bare en ting som gjelder, nemlig å bygge opp en solid base for trygghet. Det tar lang tid, og denne tryggheten kan bare skapes gjennom kontinuerlig kontakt med mor eller eventuelt en annen omsorgsperson, sier Haarklou.
Han er overrasket over at foreldre tar sjansen på å sende barnet sitt i barnehagen når det knapt har hatt et lys på bursdagskaken. –I Norge har det vært liten debatt og forståelse for synspunkter og kunnskap om at de minste barna ikke bør gå i barnehage.
–Hva skjer med barn som begynner for tidlig i barnehagen?
–At de resten av livet vil søke eller jakte på en trygghet de aldri fikk. De går gjennom en slags søkefase, først i skolen og så i voksenalder, gjerne i parforhold.
Stikkord: Barnehage
Jarle har forfattet denne listen av filmer han mener vi ikke bør gå glipp av. Jeg oppfordrer alle til å si sin mening om listen på debattforumet.
Apostrofen 