Archive | Diskusjon RSS feed for this section

Godt drøs om blodinferno

16 Dec

En bok som var hinsides alle tidligere forestillinger om vold, brutalitet og mørke, men som hadde litterære og poetiske kvaliteter på et gigantisk nivå. Debatten om Cormac McCarthys «Blodmeridianen» kunne vart i dagevis.

Aktuell bok: Blodmeridianen av Cormac McCarthy
Tid og sted: Fredag 3. desember, hytta på Moi
Til stede: Rolf Manuel Nese Skadsem, Øyvind Sandsmark, Jarle Mong og Gustav Kjølberg.
Neste bok: Fred av Arne Garborg
Nedstemte bøker: «Terningmannen» av Luke Rhinhart og «Mengele Zoo» av Gert Nygårdshaug
Neste møte: Hos Øyvind, dato uavklart

Karakterer på Blodmeridianen:
Øyvind – 9
Rolf – 7
Gustav – 7
Bjørn Ingvar (ikke til stede) – 7
Jarle – 6
Snitt: 7,2

Oppvarming til hyttetur

15 Nov

For de som ønsker å ta et grundig dypdykk i Blodmeridianen før hytteturen, her er en forelesning fra Yale. Romanen blir gjennomgått i minste detalj.

Lytt og lær.

Dritgørr tur på veien

29 Apr

Gjesp! Slik kan Apostrofen oppsummere den en gang kontroversielle beatklassikeren «On the Road».

Aktuell bok: «On the Road» – «På kjøret» av Jack Kerouac.
Når: Onsdag 28. april 2010
Sted: Kås1
Til stede: Apostrofens fire ryttere, S. Mark, R.M.N.S, Gus og Mong.
Neste møte: Lørdag 29. mai hos Gus i Bjerkreim.
Neste bok: «Skråninga» av Carl Frode Tiller.
Nedstemte bøker: «Garman & Worse av Alexander Kielland og «Fred» av Arne Garborg.

Karakterer på «On the Road»:
R.M.N.S: 6
Mong: 5
S. Mark: 4
Gus: 4
Snitt: 4,75

Det ble en flopp, boka som angivelig skulle være en moderne klassiker om beatgenerasjonen. «On the Road» gikk på tomgang i 316 sider. Skjønt Rolf understreket at han likte denne romanen bedre enn «Nedenom og hjem», Charles Bukowskis oppvekstklassiker som tidligere er blitt saumfart av Apostrofen, og som det ble naturlig å trekke en parallell til.

Rolf om det. De øvrige medlemmene av lesekrinsen var sikre i sin sak: Dette var ikke særlig spennende. Ikke noe plot, ingen konflikt, ingen bad guy, ingen good guy, ingen lykkelig kjærlighet, ikke et snev av mysterium, no nothing. Bare en bil, en endeløs landevei, en rekke skitne byer, en enorm amerikansk himmel, en spinnhakkande galning og en gjeng fyllefanter. De har ingen ambisjoner. De har ingen interesser. Men de liker godt whisky.

Litt av veien til Sal og Dean

Dette var kanskje et sjokk for den amerikanske forstedsleseren på midten av 50-tallet. Dette var kanskje den første romanen i sitt slag. Kerouac var kanskje ekstraordinært genial da han skrev dette på en telegrafrull i løpet av tre uker. Det var kanskje en kassasuksess. Den har kanskje inspirert mange senere forfattere. Men ingenting av dette hjelper oss. Det var kanskje tøft og sjokkerende med Bill Haley i 1955, men i dag er det fullstendig meningsløst å lytte på Rock around the clock. Det blir på samme måte med «On the Road». Det blir kjedelig, og det svinger ikke. Boka hadde utvilsomt sin misjon i sin samtid. Nå kan den kanskje bli likt av uerfarne kids. For de hardbarka litterære kjennerne i Apostrofen blir det drimot en annen skål.

Vi må ha noe mer. Gi oss heller The Road enn On the Road.

Så, kjære leser, her er litt harde fakta om Apostrofens siste leseprosjekt:

«On the Road» er en roman av Jack Kerouac, utgitt i 1957. Romanen er en av de aller fremste beatromanene. Persongalleriet baserer seg angivelig på virkelige personer som Allen Ginsberg, Neal Cassady, Gary Snyder og Kerouac selv.

Boken er sterkt preget av av den litterære teknikken «bevissthetsstrøm» og ble i følge Kerouac skrevet i løpet av tre ukers intenst arbeid på én eneste, lang rull telegrafpapir – så han ikke skulle måtte bryte tankerekken ved slutten av hvert ark – samtidig hadde han faktisk arbeidet med boken i flere år før han skrev den ut.

Basert på Jack Kerouacs egne reiser med Neal Cassady forteller «På kjøret» historien om et vennskap mellom Sal og Dean. De er på tur gjennom USA på jakt etter erfaring og mening; slike som går på tvers av det offisielle Amerikas verdier. Her finnes det ingen hyllest av kjernefamilen, høy moral eller flittig arbeidsinnsats. Istedet fortelles det om virkelighetens USA og drømmenes Amerika.

Etter mange forsøk kom boken ut i USA i 1957. Romanen ble starten på en sjelden litterær rystelse, med store konsekvenser for både synet på litteratur og på samfunnet for øvrig. I dag står den tilbake som den sentrale romanen om amerikansk frihet og håp.

Dog ikke særlig interesant.

Lurer du på hvor kjedelig «On the Road» var? Sjekk ut denne filmatiseringen. Så treffende, så treffende!



Har du meninger om Jack Kerouac, På kjøret eller Apostrofen? Blås ut på debattforumet!

Er dette en drømmeregjering?

14 Jan

Opp gjennom årene har jeg satt sammen mang et drømmelag i fotball og best av lister. Jeg synes det er gøy å spekulere over slike ting. Et tankeeksepriment jeg har hatt i det siste er dette: Hva om jeg kunne satt sammen en regjering som fikk styre uhindret i 10 år fremover i Norge. Hvordan ville denne regjeringen sett ut ?

Statsminister: Kjell Magne Bondevik
Bondevik er en av norgeshistoriens største statsmenn og politikere. Han har en samlende lederstil og er en god kommunikator. Han er ydmyk og handelkraftig, har masse erfaring og respekt, den rette til å lede denne regjeringen.

Utenriksminister: Tomm Kristensen
NRKs Afrika korrespondent gjennom mange år. Vet hva som rører seg i den store verden, nyter stor respekt blant høytstående ledere i Afrika. Kan gjøre Norge til en viktig fredsaktør. Er klar på at de mektigste landene må handel hvis vi skal få en mer rettferdig fordeling. Språkmektig.

Finansminister: Dagfinn Høybråten
Angriper materialisme og grådighet i sin nye bok. Vil gå inn for å øke bistanden betraktelig, ønsker å hjelpe de som ikke har så mye. Tør å ta upopulære avgjørelser, står imot når det stormer.

Landbruks og matminister: Ingebrigt Steen Jensen
En av få bæringer som verdsetter norske bønder. Vil kjempe med nebb og klør for det norske jordbruket. Hyller norske bønder og norske matvarer i sine bøker Min sønn er en mus og Ona fyr.

Samferdselsminister: Anne Enger Lahnstein
Lahnstein er en av få kvinner i denne regjeringen. Lahnstein brenner for utkant Norge og som Sper vil hun sørge for at ikke alle samferdselsmilliardene vil investeres i Osloområdet. Bestemt og rakrygget, det vil hun trenge i dette teamet.

Barne, inkludering og likestillingsminister: Nina Karin Monsen
Nina Karin Monsen sloss for barnets rettigheter det trengs i disse tider. Hennes fortid i feministbevegelsen kan også komme til nytte i likestillingsspørsmålet.

Forsvarsminister: Knut Vollebekk
En av Bondeviks sterke menn både i Bondevik 1 og 2. Han får den vanskelige oppgaven med å rydde opp i forsvaret. Erfaringen som utenriksminister blir nyttig, vet hvor viktig NATO er.

Kulturminister: Karsten Isachsen
Isachsen er livsnyter og kulturelsker. Han vil gjøre sitt ytterste for å bevare og videreutvikle norsk kultur. Isaksen vil jobbe for å opprettholde kulturmangfoldet. Særlig liker Isachsen dikt og ridning.

Fornyings, administrasjon og kirkeminister: Per Lønning
Inges bror vil stake ut retningen for Den Norske Kirke som virkelig trenger og fornyes. Som tidligere biskop vet han hva som røres seg i den norske prestestanden. Selv om Per er gammel er han fremtidsrettet og visjonær. Lønning er løsningsorientert han vil stadig være på utkikk etter nye og mer optimale løsninger.

Arbeidsminister: Egil Svartdahl
Svartdahl må redusere det norske sykefraværet. Svartdahl kjenner viktigheten av livskvalitet og at dette henger sammen med tryggeht, mening og ansvar. Samtidig står ikke Svartdahl for den kravmentaliteten som i dag råder i arbeidslivet, her blir Svartdahl nødt til å ta grep.

Olje og energiminister: Hilde Frafjord Johnsen
Ny sterk kvinne. Fikk enormt mye skryt da hun sist var statsråd, får fornyet tillit. Miljøbevisst og ansvarlig. Vil ikke velge olje og penger fremfor en bærekraftig utvikling.

Miljøverndepartementet: Erik Solheim
Ligger altfor langt til venstre, men vi trenger litt motkraft i dette teamet. Selv om jeg er uenig med Solheim i mye har jeg stor respekt for denne politikeren, når det gjelder han engasjement for en bærekraftig utvikling er jeg ikke i tvil.

Nærings og handelsminister: Jan Egeland
Egeland vil jobbe for rettferdig handel. Han er en ypperlig forhandler og kommunikator og vil være en glimrende talsmann for Norge i WTO.

Justisminister: Ernst Baasland
Har vært i kontakt med både norsk politi og rettsvesen den siste tide. Prosessen Baasland har vært i gjennom den siste tiden har gitt ham uvurderlig kompetanse som han vil kunne bruke i rollen som justisminister. Professoren kan et og annet om etikk, moral, straff og forsoning.

Helse og omsorgsminister: Per Arne Dahl
Presten har mange års erfaring som sjelesørger på Modum. Har vært i kontakt med mange ensomme og lidende mennesker. Vil gjøre sitt ytterste for de trengende. Vil sloss for de varme verdiene.

Fiskeriminister: Bjørn Rune Gjeldsten
I et team med ansvarlige, moderate og fornuftige mennesker trengs en offensiv utfordrer. Vil være en fin motkraft til Svardahl, Høybråten og Dahl. Vil kjempe for effektivisering av norsk fiske og satse stort. Solheim får må advare om farene ved overfiske.

Kunnskapsminister: Inge Lønning
Den beste politikeren fra Høyre er ikke lenger på tinget, men er selvskreven i denne regjeringen. Den tidligere universitetsrektoren er med sin enorme erfaring og fornuft er skreddersydd for denne rollen.

Kommunalminister: Edvard Hoem
Alle team trenger en kunstner. Edvard er vår mann. Han skriver på nynorsk mer trenger jeg ikke å si.

Jarle Mong

Kvalitetsstrid om kassasuksess

21 Dec

Er besteselgeren «Lørdag» av Ian McEwan en klassiker eller middelmådig? Lesekrinsen Apostrofen var delt i spørsmålet.

Aktuell bok: “Lørdag” av Ian McEwan
Tid og sted: Hyttetur til Lyngdal, 27-29 november 2009.
Til stede: Bjørn Ingvar Kydland, Øyvind Sandsmark, Gustav Kjølberg, Rolf Manuel Nese Skadsem og Jarle Mong.
Neste møte: Mandag 28. desember hos Torvald.
Neste bok: “Mesteren og Margarita av Bulgakov.

Karakterer på Lørdag:
Øyvind – 8
Jarle – 8
Gustav – 8
Rolf M. – 6
Bjørn Ingvar – 5
Snitt: 7

Bok nummer to på Apostrofens hyttetur var «Lørdag» av Ian McEwan. Lesekrinsen var denne gang sjelden delt i oppfatningen av romanen. Boka høstet unison hyllest fra trekløveret Gustav, Jarle og Øyvind. En særdeles god bok som berøerer en rekke interessante temaer – fra menneskets innerste tanker til storpolitikk, var konklusjonen fra beundrerne, som la til at forfatteren driver stor balansekunst mellom trivialitet og tragedie.

Bjørn Ingvar og Rolf mente på sin side at forfatteren var innom altfor mange temaer. Det ble for mye av det gode, han burde heller konsentrert seg om færre temaer og gått mer i dybden. Bjørn Ingvar var enig i at mye av det McEwan ramler innom i boka, er interessant. Men hva så? Det var ikke nok til å løfte romanen. Det var ingenting som berørte ham, og han mente at dette ikke er en bok han kommer til å huske.

Kritikerne ytret også skepsis til realismen i romanen. At hovedpersonen, Henry Perowne, tar hiven på jobb, etter at familien har opplevd et svært traumatisk overfall i eget hjem, virket svært, svært usannsynlig. Dette er det ingen som ville gjort, mente refserne.

Lovpriserne mente derimot at dette var et teknisk godt grep av forfatteren. Først er Henry Perowne hjelpesløs tilskuer til at en inntrenger styrer skjebnen til hans nærmeste familiemedlemmer – en situasjon hovedpersonen ikke har kontroll over, og som han ikke aner hvordan han skal angripe. Like etter er Henry Perowne på jobb i et av verdens vanskeligste yrker, som nevrokirurg. Her har han full kontroll, alt er rutine og han er i trygge omgivelser. Nå er det han som har skjebnen til den hardt skadde inntrengeren i sine hender. Én feil og inntrengeren vil være død, men Perowne gjør jobben helt rutinemessig og kontollert. I situasjonen før ville én feil ført til at kona ville blitt drept, og her ante ikke Perowne hva han skulle gjøre, men måtte la inntrengeren ha regien.

Realistisk eller ikke, flertallet mente i hvert fall at det var god litteratur.

Kritikeren Rolf pekte også på episoden hvor Perowne møter Baxter for første gang. Han så det som lite sannsynlig at hovedpersonen ville fått kvaler etter å ha reddet seg fra skambank med å utnytte Baxters sykdom.

I tillegg mente Rolf at denne Henry Perowne-karakteren var altfor glorifisert.

– Han blir framstilt som et perfekt menneske uten mangler. Slike personer finnes ikke, mente Rolf.

S. Mark

Er tidlig barnehagestart skadelig?

6 Mar

Jakten på den gode debatt fortsetter.

Som nybakt småbarnsfar syntes jeg det var hardt å forlate ettåringen i barnehagen. Etter først å ha tvilholdt i jakke og genser var ungen
fra seg av fortvilelse da pappa forsvant ut døra. I ukene som kom viste barnet tydelige tegn på at det ikke ønsket å settes i bilen tidlig om morgenen. Fortvilelsen ved å bli overlatt til fremmede vedvarte ca 3 uker.

Dette ble avløst av resignasjon og vink med et tomt blikk, nesten verre en hylskriking. Selv satt jeg mang en gang med en vond følelse i corollaen på vei til jobb. Hvilke konsekvenser kan slike traumer ha for barnet var et spørsmål jeg etterhvert stilte kona, familie og barnehagepersonell. I barnehagen ble jeg forklart at dette var helt normalt, de fleste barn var fortvilet over å bli forlatt av foreldrene sine som ettåringer den første måneden. Dette ville imidlertid gå over og brikkene ville falle på plass.

Dette har forsåvidt skjedd i stor grad, barnet stortrives i barnehagen og pappa må til tider opptre bestemt for å få barnet hjem. Dette har imidlertid ikke helt fjernet min skepsis med hvordan vi forholder oss til de minste i dagens samfunn. Kanskje har har ønsket om full sysselsetting økt produksjon og velstand gått på bekostning av den kommende generasjon. Da jeg leste vedlagte artikkel i aftenposten må jeg ærlig innrømme at jeg tenkte mitt. Som lærer og tidligere vikar i barneskolen har jeg sett mine tilfeller av barn med enorme oppmerksomhetsbehov.

Barna finner de utroligste måter og søke oppmerksomhet på. Kanskje får mange barn for lite konsentrert oppmerksomhet fra voksne på tross av at dette er et sentralt behov hos barnet. Mange barn og unge lider av stress og depresjoner, selv ser jeg daglig eksempler på elever med diverse utmattelseslidelser. Hva har gått galt på veien ? Kan et institusjonlisert liv være en medvirkende faktor ? Selv er jeg nødt til å ta stilling til hva jeg skal gjøre med barn nr to, kanskje er det best å vente til gutten er to år selv om det muligens koster noen kroner ekstra.

Jarle

Artikkelen i Aftenposten:

Barnehagene tilfredsstiller ikke behovene til de minste barna, mener professor Lars Smith ved Psykologisk institutt, UiO.

RANDI KVÅLE IVERSEN ANITA LIEN
Flere barn får omsorg av profesjonelle i løpet av sine to første leveår. Avdelingene i barnehagene er også blitt større og andelen fagutdannede mindre. I tillegg er troen på barn som aktive og selvstendige aktører styrket, skriver forskningsmagasinet Apollon i en artikkel som kommer i neste uke.
Professor Lars Smith, Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, er en av landets fremste eksperter på barns utvikling. Han mener det er grunn til å spørre hva dette kan ha å si for barnas muligheter til å utvikle en trygg tilknytning.

–I en barnehagesituasjon med mange barn og lite organisert aktivitet, kan det være vanskelig for ansatte å få øye på dynamikken i ettåringens behov. Når flere må dele på de voksnes oppmerksomhet, blir det nødvendigvis mindre én til én-kontakt, sier han til Apollon.
Professoren vil ikke si at barnehager ikke er bra for de minste barna.
Ettåringer kan knytte seg til ansatte som tar barnets perspektiv, deler glede, gir trøst, er følsom på barnets signaler.

–Om mor eller far er hjemme og ønsker det, er jeg ikke i tvil om at det er best for de minste barna.
Han understreker at det kan være forhold i hjemmet som gjør at det er best for barnet å gå i barnehage. Fra barn er to år eller eldre er det er mer uproblematisk at de er i barnehagen, sier Smith. Da har de blant annet utviklet forståelse for at foreldrene har andre gjøremål.

Tilknytning avgjørende.
Å knytte varige, følelsesmessige bånd til sine nærmeste omsorgspersoner er avgjørende for barnets utvikling, ifølge professoren. Skal tilknytningen bli trygg, er sammenhengende og kjærlig oppmerksomhet fra én eller noen få primære omsorgspersoner over en lengre periode, avgjørende.
Tilknytningen utvikles fra barnet er om lag et halvt år gammelt. Separasjonsangsten kommer sterkest til uttrykk hos barn mellom 12 og 18 måneder, i den alderen de fleste barn begynner i barnehagen.
Utrygge barn kan få psykososiale vansker som ungdom og voksen, ifølge Smith, som støtter seg på internasjonal forskning.

–ADHD, spiseforstyrrelser, ulike depressive tilstander og personlighetsforstyrrelser har ofte sin rot i utrygg og desorganisert tilknytning.

Barn trenger barn.
Bente Johnsen, fagkonsulent i Marienlyst barnehage i Oslo, er ikke enig med Lars Smith i at de fleste barn har det best hjemme.

–Små barn har godt av å være i barnehage. De voksne er emosjonelt til stede for barna og jeg opplever også at de knyttes fort opp mot dem.
Johnsen mener også at barn trenger andre barn.

–Barn er som oss voksne, de finner likesinnede, noe som er stimulerende for dem.
Foreldrene til ettåringer i Marienlyst barnehage har delte meninger om Smiths uttalelser. Jori Gloppe (25) er mor til Maren Brandser Gloppe (13 mnd.)

–Jeg blir provosert. Maren synes det er kjedelig å bare være med oss, sier hun. Samboer Per Brandser mener mye avhenger av hvordan barnet har det hjemme. Trygghet og tilknytning kommer hjemmefra, sier han.
Eirik Ekrann (27) er pappa til Trym (23 mnd.) Han har hatt sønnen i barnehagen siden han var ni måneder og aldri bekymret seg.

–Trym er en sosial fyr og har hatt det fint her siden dag én, sier Ekrann.

Kristin Haabrekke (33) er psykolog og mor til Johan Brynestad (23 mnd.). Hun støtter professoren.

–Han har rett. Selv om barn er forskjellige, er det mange som blir stresset av adskillelse, sier hun.

–Vil resten av livet jakte på en trygghet de aldri fikk: Psykologspesialist Joachim Haarklou advarer foreldre mot å sende ettåringene i barnehagen, og går enda lenger enn Lars Smith.
Han tviler ikke på at de aller minste får senskader og blir stresset av for tidlig barnehagestart.

–Alle barn bør ikke gå i barnehage, slett ikke de minste. De bør være hjemme hos mor eller far. De to første årene av et barns liv er det bare en ting som gjelder, nemlig å bygge opp en solid base for trygghet. Det tar lang tid, og denne tryggheten kan bare skapes gjennom kontinuerlig kontakt med mor eller eventuelt en annen omsorgsperson, sier Haarklou.

Han er overrasket over at foreldre tar sjansen på å sende barnet sitt i barnehagen når det knapt har hatt et lys på bursdagskaken. –I Norge har det vært liten debatt og forståelse for synspunkter og kunnskap om at de minste barna ikke bør gå i barnehage.

–Hva skjer med barn som begynner for tidlig i barnehagen?

–At de resten av livet vil søke eller jakte på en trygghet de aldri fikk. De går gjennom en slags søkefase, først i skolen og så i voksenalder, gjerne i parforhold.

Ok med politihijab?

18 Nov

Keltoum Missoum ønsker å bære hijab når hun utfører sitt yrke som politi.

Bør politiet åpne opp for en «politihijab» slik forsvaret har åpnet opp for kamuflasje turban ? Eller bør politiet beholde sitt nåværende uniformsreglement ?

Tenkte dette kunne være en interessant problemstilling for en debatt i apostrofen særlig med tanke på sist

møte.

Jarle

Fra Stavanger Aftenblad:

I England har politikvinner fått bruke hijab i flere år. Foto: Metropolitan Police/Scanpix/AFP

23 år gamle Keltoum:

Sjokkert over hijab-reaksjoner

Trebarnsmoren fra Lura sitter med minstemann Jeasin på fanget og pugger til en samfunnsfagsprøve. Hun er inne i sitt siste år på videregående skole. Kontrasten til den stormfulle debatten i mediene er enorm.

– Jeg har fått høre at jeg skulle bli skamslått og at jeg bare burde reise hjem. Men vi bor i Norge, og i et demokrati er det er lov å stille spørsmål, sier Keltoum.

På en nettside for kvinner som bruker hijab blir hun omtalt som en modig dame og en inspirasjon for andre muslimske kvinner. – For og imot hijab i politiet var en debatt for 30 år siden i England. Å bruke hijab på jobb er en selvfølge for kvinner i mange land. De skjønner ikke at folk i Norge gidder å diskutere det en gang, sier hun.

Brev fra Omod
Keltoum synes debatten som pågår er interessant. I går fikk Aftenbladet tilgang til et brev sendt fra Organisasjonen mot offentlig diskriminering, Omod, til Politidirektoratet. Den mener at Politiets Fellesforbunds innvendinger mot hijab ikke holder vann.

– De religiøse symbolene finnes så mange steder i det offentlige, norske rommet at de blir usynlige for de aller fleste, sier daglig leder av Omod, Akhenaton de Leon.

– Kriteriene om nøytralitet faller på sin egen urimelighet, alle politiets symboler bærer et kors, det inkluderer logo, våpenskjold, knapper, skilt og mye mer. Det finnes religiøse symboler i alle offentlige rom, sier han.

Merker ikke korset

Leon som selv er katolikk, understreker at organisasjonens poeng ikke er å fjerne korset fra politiets uniform, men å være kritisk til holdninger innad i etaten som baserer sin argumentasjon på nøytralitet.

– Frankrike er et land som ikke tillater noen form for religiøse symboler på offentlige uniformer og lignende. Der holder argumentet, fordi det er gjennomført, sier lederen for Omod.

Politiets Fellesforbund mener det er prinsipielt når forbundet sier nei til bruk av hijab til politiuniformen. Begrunnelsen er at bruk av hodeplagget vil bryte med et strengt reglement som ikke tillater noen personlige effekter som signaliserer politisk eller verdimessig ståsted.

Politimesteren positiv
Korset finnes i våpenskjoldet, i logoen, på knapper og på skilt. Politimesteren i Rogaland, Geir Gudmundsen, var heller ikke oppmerksom på det.

– Jo, så sannelig, der er det et kors, sier Gudmundsen som personlig har uttalt seg positivt om bruk av religiøse hodeplagg til politiuniformen. Det samme skal ledelsen ved Oslo-politiet ha gjort.