Arkiv | ekteskap RSS feed for this section

Dritgørr tur på veien

29 Apr

Gjesp! Slik kan Apostrofen oppsummere den en gang kontroversielle beatklassikeren «On the Road».

Aktuell bok: «On the Road» – «På kjøret» av Jack Kerouac.
Når: Onsdag 28. april 2010
Sted: Kås1
Til stede: Apostrofens fire ryttere, S. Mark, R.M.N.S, Gus og Mong.
Neste møte: Lørdag 29. mai hos Gus i Bjerkreim.
Neste bok: «Skråninga» av Carl Frode Tiller.
Nedstemte bøker: «Garman & Worse av Alexander Kielland og «Fred» av Arne Garborg.

Karakterer på «On the Road»:
R.M.N.S: 6
Mong: 5
S. Mark: 4
Gus: 4
Snitt: 4,75

Det ble en flopp, boka som angivelig skulle være en moderne klassiker om beatgenerasjonen. «On the Road» gikk på tomgang i 316 sider. Skjønt Rolf understreket at han likte denne romanen bedre enn «Nedenom og hjem», Charles Bukowskis oppvekstklassiker som tidligere er blitt saumfart av Apostrofen, og som det ble naturlig å trekke en parallell til.

Rolf om det. De øvrige medlemmene av lesekrinsen var sikre i sin sak: Dette var ikke særlig spennende. Ikke noe plot, ingen konflikt, ingen bad guy, ingen good guy, ingen lykkelig kjærlighet, ikke et snev av mysterium, no nothing. Bare en bil, en endeløs landevei, en rekke skitne byer, en enorm amerikansk himmel, en spinnhakkande galning og en gjeng fyllefanter. De har ingen ambisjoner. De har ingen interesser. Men de liker godt whisky.

Litt av veien til Sal og Dean

Dette var kanskje et sjokk for den amerikanske forstedsleseren på midten av 50-tallet. Dette var kanskje den første romanen i sitt slag. Kerouac var kanskje ekstraordinært genial da han skrev dette på en telegrafrull i løpet av tre uker. Det var kanskje en kassasuksess. Den har kanskje inspirert mange senere forfattere. Men ingenting av dette hjelper oss. Det var kanskje tøft og sjokkerende med Bill Haley i 1955, men i dag er det fullstendig meningsløst å lytte på Rock around the clock. Det blir på samme måte med «On the Road». Det blir kjedelig, og det svinger ikke. Boka hadde utvilsomt sin misjon i sin samtid. Nå kan den kanskje bli likt av uerfarne kids. For de hardbarka litterære kjennerne i Apostrofen blir det drimot en annen skål.

Vi må ha noe mer. Gi oss heller The Road enn On the Road.

Så, kjære leser, her er litt harde fakta om Apostrofens siste leseprosjekt:

«On the Road» er en roman av Jack Kerouac, utgitt i 1957. Romanen er en av de aller fremste beatromanene. Persongalleriet baserer seg angivelig på virkelige personer som Allen Ginsberg, Neal Cassady, Gary Snyder og Kerouac selv.

Boken er sterkt preget av av den litterære teknikken «bevissthetsstrøm» og ble i følge Kerouac skrevet i løpet av tre ukers intenst arbeid på én eneste, lang rull telegrafpapir – så han ikke skulle måtte bryte tankerekken ved slutten av hvert ark – samtidig hadde han faktisk arbeidet med boken i flere år før han skrev den ut.

Basert på Jack Kerouacs egne reiser med Neal Cassady forteller «På kjøret» historien om et vennskap mellom Sal og Dean. De er på tur gjennom USA på jakt etter erfaring og mening; slike som går på tvers av det offisielle Amerikas verdier. Her finnes det ingen hyllest av kjernefamilen, høy moral eller flittig arbeidsinnsats. Istedet fortelles det om virkelighetens USA og drømmenes Amerika.

Etter mange forsøk kom boken ut i USA i 1957. Romanen ble starten på en sjelden litterær rystelse, med store konsekvenser for både synet på litteratur og på samfunnet for øvrig. I dag står den tilbake som den sentrale romanen om amerikansk frihet og håp.

Dog ikke særlig interesant.

Lurer du på hvor kjedelig «On the Road» var? Sjekk ut denne filmatiseringen. Så treffende, så treffende!



Har du meninger om Jack Kerouac, På kjøret eller Apostrofen? Blås ut på debattforumet!

Advertisements

Mer ekteskapsdebatt

11 Apr

Hei. I anledning kveldens møte som jeg desverre ikke kan overvære kommer mitt innlegg som seg hør og bør på Apostrofen.

I går kveld var vi på «Ja til ekteskapet» sin paneldebatt om felles ekteskapslov. Den store forskjellen fra sist, Protestfestivalen, var Inge Lønning. Høyres professor i teologi er en retoriker av rang, en fryd å høre på. Han hadde blant annet med seg en lege fra Ullevål i panelet. Motstanderene (som sier ja til felles ekteskapslov) var tynnere besatt med blant annet en student fra UiO og Rolf Terje Klungland fra AP.

Utgangspunktet for debatten er følgende 5 lovendringer som regjeringen foreslår: 

a) Ekteskapsloven.
Kjønnsnøytralisering av ekteskapet.

b) Bioteknologiloven.
Assistert befruktning for lesbiske.

c) Adopsjonsloven.
Homofil adopsjon.

d) Barneloven.
Kvinnen som erstatter far, blir automatisk juridisk ”medmor”.

e) Partnerskapsloven blir avskaffet.

Etter å ha overvært to debatter om dette temaet er det påfallende hvordan motstanderene av felles ekteskapslov argumenterer og forsøker å tegne de store linjene. Hva vil følgende av en slik endring vil bli? Ikke om 5 år, men om 50 år. Som tidligere nevnt (les protestfestivalen) synes jeg de har mange gode argumenter. Deres motstandere møter ofte disse argumentene med sine følelser av ikke å føle seg som et likeverdig menneske, de hevder å bli diskriminert. Argumentene starter ofte med jeg føler meg …… . Alle disse følelsene gjør at debatten mister sin dybde og stadig må begynne på ny. Dette skjer til tross for at deres motstandere gjentatte ganger hevder at de ikke har homofobe holdninger.

Et av argumentene Inge trakk opp av hatten: «I alle norske bedriftsstyrer er det i dag pålagt at det skal være minst 40% kvinner, mot før 0%. Dette fordi mann og kvinne påviselig er forskjellige og yter ulik innflytelse. Hvorfor glemmer vi dette argument når vi snakker om en langt viktigere jobb, å oppdra barn? Eksempelt kan forlenges med å se på skoler og barnehager som ønsker seg flere menn. Hvorfor?

Det var også interessant å se at paneldebatten nærmest var fri for religiøse argumenter. Det biologiske og tanken på barna sto i sentrum.

Tilbake til sakens kjerne: blir homofile diskriminert? Jeg lar Jon Kvalbein svare på dette spørsmålet (etter et tips fra Jarle). Se «Blir homofile diskriminert?».

Bjørn Ingvar.

Blir homofile diskriminert ?

11 Apr

Homofile blir diskriminert, hører vi ofte. De kan ikke inngå ekteskap. Norsk lov gir dem ikke rett til å adoptere barn. Dette er diskriminering – på linje med rasediskriminering, hevder noen. Er det sant? 

 

Av: Jon Kvalbein, Oslo

 

1. Forskjellsbehandling = diskriminering?
Språk er makt. Det er derfor viktig å analysere de ordene som brukes i denne og andre debatter. Hvis man ikke gjør det, kan noen av debattdeltakerne lett manipulere innholdet i diskusjonen.

Ordet ”diskriminering” forbindes nesten alltid med noe negativt. Vi tenker umiddelbart på en uakseptabel forskjellsbehandling. Men sannheten er at det finnes mange former for forskjellsbehandling som er godt begrunnet. Ikke all forskjellsbehandling er diskriminering. I skolen blir elever forskjellsbehandlet ved tilpasset opplæring. Nettopp for at den enkelte elev skal få maksimalt læringsutbytte, kan de få ulik opplæring, ulike arbeidsoppgaver – kanskje egne undervisningstimer. Ingen vil finne på å kalle dette diskriminering. For forskjellsbehandlingen har et formål som vi aksepterer. I hverdagen har vi mange typer forskjellsbehandling. Egne parkeringsplasser er avsatt til funksjonshemmede, de blir forskjellsbehandlet for ikke å bli diskriminert. Hvem som helst kan ikke opprette et lege- eller advokatkontor – for kundene skal være sikret at yrkesutøvere har den utdanning som kreves. Ingen vil si at de blir diskriminert fordi de ikke kan bli ansatt i alle slags stillinger. Det kan finnes situasjoner der det er legitimt å forskjellsbehandle etter etnisk bakgrunn. Å kreve at presidenten i sametinget selv skal være same, vil neppe være urimelig.

Vi må skjelne mellom diskriminering og forskjellsbehandling. Det siste kan være legitimt og rett når det har en god og saklig begrunnelse.

2. Bør homofile få adoptere?
Er det diskriminerende at homofile ikke får adoptere barn? Neppe. Det er mye som taler for at en slik forskjellsbehandling er saklig og godt begrunnet, blant annet fordi det finnes fundamentale forskjeller mellom samkjønnede par og kvinne-mann-par.

I alle saker som har med barn å gjøre, bør man etterleve føre-vàr-prinsippet: Når negative konsekvenser ikke kan utelukkes, bør ingen forandring foretas. Tvilen må komme barna til gode. Adopterte barn har rett på det som er det naturlige og det beste for alle barn – en mor og en far. Vil ikke noe annet være diskriminering av barna og brudd på rettighetene til adopterte barn?

Hvis adopterte barn – uten selv å ha bedt om det – blir plassert i en familierelasjon som i biologisk forstand ikke er naturlig, kan vi vel i sannhet snakke om diskriminering. All adopsjonstenkning hittil har lagt vekt på at barn som blir rykket opp fra sin slekt og sitt miljø, skal få så like oppvekstvilkår som mulig til det naturen har lagt til rette for – en mor og en far. Bør det ikke fortsatt være slik?

3. ”Barnets beste?”
«Barnets beste» er et uttrykk som går igjen i alle lover som gjelder barn og barns oppvekstvilkår: Barneloven, Adopsjonsloven og Konvensjonen om barns rettigheter. Det innebærer ikke en mistillit til homofiles omsorgsevne, men det er en grunnleggende oppfatning at det er til barnets beste å vokse opp i et hjem med en mor og en far som gir det trygghet og omsorg. Skilsmisse og samlivsbrudd gjør at flere tusen barn vokser opp hos en enslig forsørger. Men i slike situasjoner blir det gjort ekstra bestrebelser for at barna skal ha god kontakt med både mor og far.

I norske samtykkeadopsjoner – der en enslig mor bortadopterer sitt barn like etter fødselen – viser erfaringene at det alltid er et uttrykkelig ønske fra mor at barnet skal vokse opp i et vanlig hjem med mor, far og søsken. (Dette bekreftes av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet.)

Det er ingen menneskerett å få barn, verken for heterofile eller homofile. Men når vi som samfunn skal legge premissene for barnets beste, da må vi ta utgangspunkt i at alle barn kommer fra en mor og en far. Det optimale er å få vokse opp i et hjem med en mor og en far. Det gjelder ikke minst adoptivbarn som har hatt en vanskelig start i livet. Barn som adopteres til Norge kommer fra en ustabil livssituasjon og til en fremmed kultur.

Mor og far er viktige som rollemodeller i ulike faser i oppveksten. Barn trenger både maskuline og feminine forbilder for utvikling av selvbilde og identitet, forståelse og opplevelse av likestilling og forholdet til det annet kjønn.

Barnekonvensjonens artikkel 2 handler om ikke-diskriminering og vern mot forskjellsbehandling. Å gi homofile rett til adopsjon vil innebære å forskjellsbehandle barn, nemlig å frata en gruppe barn muligheten til å få både en mor og en far, når de må unnvære sine biologiske foreldre og der er en kø av ektepar som ønsker å påta seg den oppgaven.

Et viktig poeng er det også at opprinnelseslandene, der de aller fleste adopterte barna kommer fra, har sagt et klart nei til homofile adoptivforeldre. (Innholdet i dette avsnittet om ”Barnets beste?” er hentet fra en artikkel av Helene Freilem Klingberg i Liberal nr. 1, 2005: ”Barns beste eller homofile rettigheter?”)

 

4. Kolossal bevisbyrde
På tross av det homofile talspersoner ofte påstår, er det på ingen måte bevist at homofil adopsjon er til barnas beste. Adopsjonsforskningen er mangelfull og dårlig. Den gir ikke noe grunnlag for å trekke allmenne konklusjoner. Når homofile talspersoner likevel gjør det, skjer det på et uforsvarlig og mangelfullt grunnlag. Alle som er i tvil om forskningssituasjonen, bør kontakte en seriøs kjønnsforsker for å få bekreftet hvor utilstrekkelig den er. (Mer informasjon om temaet finnes på dette nettstedet i artikkelen «Homofil adopsjon – hvorfor ikke?» under headingen Homofil adopsjon – Artikler.)

I årtusener har samfunnet og kulturen hatt som grunnleggende forutsetning at det er best for barn å vokse opp med både mor og far. Hundrevis av studier og prosjekter innen familie- og barnepsykologien de siste tiårene viser at barn utvikler seg best med både en mor og en far. De som ønsker å underslå denne innsikten om hva som er til barns beste, har en kolossal bevisbyrde.

Så lenge denne bevisbyrden ikke er ryddet unna, bør ikke samfunnet innføre nye lover. Å kalle dette for diskriminering, betyr at man allerede på forhånd har bestemt seg for at homofil adopsjon ikke strir mot barnas beste. Men hvis det er til barns beste å ha foreldre av begge kjønn, så kan man ikke kalle det diskriminering at samkjønnede ikke får adoptere. Samfunnet bedømmer det bare slik at barnets beste veier tyngre enn de homofiles ønske om å være likestilt med mann-kvinne-relasjonen. Siden det er en saklig og velbegrunnet ordning som fungerer til barnas beste, er det uholdbart å kalle det for ”diskriminerende”. Å sette mor-far-barn-relasjonen i en særstilling er godt fundert i erfaring, forskning og biologi og er ikke blitt tilbakevist med god forskning eller overbevisende argumenter.

5. Ekteskap, diskriminering og menneskerettigheter
Er det uttrykk for usaklig forskjellsbehandling og diskriminering at homofile ikke kan inngå ekteskap? Neppe. Verken juridisk, sosialt eller moralsk er det diskriminerende å definere ekteskapet som et forhold mellom mann og kvinne. Slik har alle kulturer og sivilisasjoner tenkt i tusener av år. Også i generasjonene som kommer, er det mange gode grunner til at ekteskapet bør vernes som et forpliktende samlivsforhold mellom én mann og én kvinne.

Når det snakkes om ekteskap i menneskerettighetene, tales det entydig om forhold mellom mann og kvinne. Det er denne type ekteskap som beskyttes av menneskerettighetene. I Den internasjonale konvensjonen om sivile og politiske rettigheter, art. 23, er det formulert slik:

”1. Familien er den naturlige og grunnleggende samfunnsenhet og har krav på beskyttelse av samfunnet og staten.
2. Retten for menn og kvinner i gifteferdig alder til å inngå ekteskap og stifte familie skal anerkjennes.
3. Intet ekteskap må inngås uten de fremtidige ektefellers frie og uforbeholdne samtykke.
4. Konvensjonspartene skal ta passende forholdsregler for å sikre ektefellenes likestilling med hensyn til rettigheter og plikter ved inngåelse av ekteskap, under ekteskapet og ved dets oppløsning. I tilfelle av oppløsning av ekteskapet, skal barna sikres nødvendig beskyttelse.”

Her er ekteskapet omtalt under den forutsetning at det dreier seg om en rettslig gyldig ordning for samliv mellom mann og kvinne. Giftemål, ekteskap og familie knyttes sammen som begreper. Det er retten for menn og kvinner i gifteferdig alder til å inngå ekteskap og stifte familie som stadfestes, fordi familien er den naturlige og grunnleggende samfunnsenhet som har krav på beskyttelse av samfunnet og staten. Andre samlivsformer enn ekteskapet mellom mann og kvinne i ekteskapet er ikke omtalt. Det er derfor ikke brudd på menneskerettighetene å reservere ekteskapet til relasjonen mellom mann og kvinne.

I artikkel 26 om ikke-diskriminering i FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter er seksuell legning ikke særskilt nevnt. Homofile pressgrupper har gjort forsøk på å få inn homoseksuelle som en gruppe med særlig behov for beskyttelse, men slike forsøk har møtt sterk motstand og har ikke ført frem. Dersom vestlige land skulle øve press for å erstatte ekteskapsbegrepet i menneskerettighetene slik at ”kjønnsnøytrale ekteskap” blir inkludert, vil dette kunne medføre et tilbakeslag for arbeidet med å skape respekt for menneskerettighetene – både i muslimske og andre land.

6. Hva kjennetegner ekteskapet?
Den russisk-amerikanske sosiologiprofessoren Pitirim A. Sorokin studerte ekteskapet i ulike kulturer. Han fant at en sterk ekteskapsinstitusjon fungerte som et sosialt indisium på individenes fysiske, mentale, åndelige og borgerlige modenhet. Ekteskapet omformer gutten til ektemann og far, og jenta til hustru og mor. Posisjoner, privilegier og ansvarsområder blir endret når man gifter seg. Ekteskapet innebærer den mest fortrolige og fullstendige forening av kropp, lengsler og ånd i et udelelig ”vi”. Den gjensidige troskapen skal vare til døden skiller. Familien med grunnlag i ekteskapet mellom mann og kvinne er den mest avgjørende faktor for et samfunn som vil overleve og blomstre. ”Som familien er, slik vil samfunnet være.”

Et ekteskap er ikke en privat overenskomst. Det er en offentlig forpliktende avtale med juridiske rettigheter og forpliktelser. Ethvert samfunn må ha normer for hva det forventer av sine borgere og for hva det ikke tillater. Å åpne for ekteskap mellom personer av samme kjønn betyr at samfunnet erklærer denne samlivsformen som rettslig likeverdig med et ekteskap mellom mann og kvinne. Men finnes det egentlig gode samfunnsmessige grunner for å oppløse ekteskapsordningen og ekteskapsbegrepet som en offentlig godkjent samlivsform mellom én mann og én kvinne?

Vil en lov om ”ekteskap” mellom to av samme kjønn kunne ta på alvor den grunnleggende kjønnspolariteten – det faktum at de to kjønn utfyller hverandre? Ordene mannlig og kvinnelig står i fare for å miste sin dypeste mening. Menneskesynet kan på sikt bli endret. Men på tross av all språklig manipulering: Barn vil aldri bli en naturlig frukt av et slikt samliv. Er det på denne bakgrunn ”diskriminerende” å reservere betegnelsen ”ekteskap” for samlivet mellom mann og kvinne?

7. Er kjønnsnøytral ekteskapslov verdt prisen?
Det bør ikke være samfunnets oppgave å oppmuntre til samlivsformer som bryter med den enheten mellom mann, kvinne og barn som er intensjonen bak ekteskapet. Det er ekteskapet mellom mann og kvinne som gir den beste ramme for reproduksjon og oppdragelse av den kommende generasjon. Å gi homofile partnerskap samme status og betegnelse vil ha langsiktige konsekvenser som ingen i dag kjenner rekkevidden av.

Man kommer ikke utenom det faktum at få homofile har inngått registrert partnerskap. De fleste homofile ønsker ikke å binde seg for livet til én partner. 12 år etter at Partnerskapsloven ble innført, finnes det fortsatt bare ca 1200 registrerte partnerskap i Norge. Med andre ord: Mellom 90 og 95 prosent av de homofile her i landet velger å ikke formalisere samlivet sitt. Det vil si at under 1 promille av den voksne befolkningen lever i partnerskap.

Det er lite trolig at homofile vil stå i kø for å gifte seg. I alle tilfelle vil det bare være snakk om noen få promille av befolkningen. Det som derimot er svært sannsynlig, er at en kjønnsnøytral ekteskapslov vil få mange og negative konsekvenser for hele samfunnets forståelse av samliv, familie og barns oppvekst. Over tid kan hele ekteskapsinstitusjonen og betingelsene for barns oppvekst bli radikalt forandret. Er ikke det en dyr pris å betale?

Protestfestivalen: Felles ekteskapslov?

6 Mar

Vi var på Smuget i går kveld i anledning protestfestivalen. Hva er protestfestivalen? En festival som ønsker å ta et oppgjør med toleransen som er blitt så dominerende at vi er i ferd med å se dens bakside – likegyldigheten. Man kan faktisk tolerere hverandre i hjel. En protest mot avmakt og likegyldighet, for engasjement og handling. En protest mot ensrettingen i samfunnet, den ensporede markedstenkningen og et slapt toleransebegrep.

På dagens program stod en debatt rundt den felles ekteskapsloven som er i ferd med å bli vedtatt i stortinget.

«I Stortinget er det nå flertall for felles ekteskapslov. Loven blir høyst sannsynlig vedtatt før sommeren. De homofile jubler, mens motstanderne – deriblant kristenfolket – er sjokkert. Men fakta er at de verdikonservative er påfallende tause. Har all prat om toleranse tatt motet fra dem? Vil frontene skjerpes og konfliktnivået i samfunnet heves. Eller vil det gå seg til? Loven innbefatter også at lesbiske og homofile ektepar får rett til å bli vurdert som adoptivforeldre, og at de får samme rett til assistert befruktning som andre. VG skrev for en tid siden om ”Den homofile reformasjonen” der Anders Giæver hevdet at homokulturen er en motesak. Er det en motesak som er årsak til at denne saken er i ferd med å få gjennombrudd i de fleste partier, i nesten samtlige medier og i et nesten samlet kulturliv? Journalist og forfatter Frank Rossavik bekjenner seg som homofil, men spør seg om ikke saken fortjener utredning. Norske medier har nektet å gå inn i saken.»

Oppmøtet på Smuget denne onsdagskvelden var et nok et bevis på at likegyldigheten i verdidebatter er stor, ca. 40 hadde funnet veien. Mulig folk hadde møtt opp dersom det var forslag om høyne prisen for å passere bomringen?

Uansett, det ble en interessant debatt. Prosjektleder i MorFarBarn.no, Øivind Benestad og Bjørg Tørresdal fra KrF talte for hvorfor vi burde avvise forslaget til en felles ekteskapslov. Er det en menneskerett å få barn? Skal vi den norske stat bruker store ressurser på å skaffe alle (homofile og lesbiske) barn? Burde ikke en mann eller kvinne da også ha rett til å ha 2 eller flere ektefeller?

Jeg synes debatten bar preg av at den knapt har vært oppe til diskusjon tidligere og nærmest bare sklid igjennom i de fleste partier uten at de egentlig har tenkt så mye på følgene av dette på lang sikt. Politikerne er mest opptatt av å ikke diskriminere noen og gi alle likeverd.

Jeg håper vi tør å ta denne debatten i Norge før vi bestemmer oss. Deretter håper jeg vi konkluderer som Frankrikes kommisjon gjorde i 2006 med å ikke innføre kjønnsnøytrale ekteskapslover, og heller ikke åpne for homofil adopsjon eller kunstig befruktning for lesbiske. Fordi: A) Et gjennomført barneperspektiv der barnas rettigheter står i sentrum, – og ikke voksnes ønsker og krav. B) En erkjennelse av at erfaringen og forskningen omkring barn i homofile forhold er så mangelfull at manbør handle utifra føre-vàr-prinsippet. I et dyptgripende spørsmål av denne art er det uansvarlig å innføreirreversible lovendringer når vi har så lite sikker kunnskap. Det finnes svært gode grunner til ikke å forhaste seg.