Arkiv | religion RSS feed for this section

Godt drøs om blodinferno

16 Dec

En bok som var hinsides alle tidligere forestillinger om vold, brutalitet og mørke, men som hadde litterære og poetiske kvaliteter på et gigantisk nivå. Debatten om Cormac McCarthys «Blodmeridianen» kunne vart i dagevis.

Aktuell bok: Blodmeridianen av Cormac McCarthy
Tid og sted: Fredag 3. desember, hytta på Moi
Til stede: Rolf Manuel Nese Skadsem, Øyvind Sandsmark, Jarle Mong og Gustav Kjølberg.
Neste bok: Fred av Arne Garborg
Nedstemte bøker: «Terningmannen» av Luke Rhinhart og «Mengele Zoo» av Gert Nygårdshaug
Neste møte: Hos Øyvind, dato uavklart

Karakterer på Blodmeridianen:
Øyvind – 9
Rolf – 7
Gustav – 7
Bjørn Ingvar (ikke til stede) – 7
Jarle – 6
Snitt: 7,2

Ok med politihijab?

18 Nov

Keltoum Missoum ønsker å bære hijab når hun utfører sitt yrke som politi.

Bør politiet åpne opp for en «politihijab» slik forsvaret har åpnet opp for kamuflasje turban ? Eller bør politiet beholde sitt nåværende uniformsreglement ?

Tenkte dette kunne være en interessant problemstilling for en debatt i apostrofen særlig med tanke på sist

møte.

Jarle

Fra Stavanger Aftenblad:

I England har politikvinner fått bruke hijab i flere år. Foto: Metropolitan Police/Scanpix/AFP

23 år gamle Keltoum:

Sjokkert over hijab-reaksjoner

Trebarnsmoren fra Lura sitter med minstemann Jeasin på fanget og pugger til en samfunnsfagsprøve. Hun er inne i sitt siste år på videregående skole. Kontrasten til den stormfulle debatten i mediene er enorm.

– Jeg har fått høre at jeg skulle bli skamslått og at jeg bare burde reise hjem. Men vi bor i Norge, og i et demokrati er det er lov å stille spørsmål, sier Keltoum.

På en nettside for kvinner som bruker hijab blir hun omtalt som en modig dame og en inspirasjon for andre muslimske kvinner. – For og imot hijab i politiet var en debatt for 30 år siden i England. Å bruke hijab på jobb er en selvfølge for kvinner i mange land. De skjønner ikke at folk i Norge gidder å diskutere det en gang, sier hun.

Brev fra Omod
Keltoum synes debatten som pågår er interessant. I går fikk Aftenbladet tilgang til et brev sendt fra Organisasjonen mot offentlig diskriminering, Omod, til Politidirektoratet. Den mener at Politiets Fellesforbunds innvendinger mot hijab ikke holder vann.

– De religiøse symbolene finnes så mange steder i det offentlige, norske rommet at de blir usynlige for de aller fleste, sier daglig leder av Omod, Akhenaton de Leon.

– Kriteriene om nøytralitet faller på sin egen urimelighet, alle politiets symboler bærer et kors, det inkluderer logo, våpenskjold, knapper, skilt og mye mer. Det finnes religiøse symboler i alle offentlige rom, sier han.

Merker ikke korset

Leon som selv er katolikk, understreker at organisasjonens poeng ikke er å fjerne korset fra politiets uniform, men å være kritisk til holdninger innad i etaten som baserer sin argumentasjon på nøytralitet.

– Frankrike er et land som ikke tillater noen form for religiøse symboler på offentlige uniformer og lignende. Der holder argumentet, fordi det er gjennomført, sier lederen for Omod.

Politiets Fellesforbund mener det er prinsipielt når forbundet sier nei til bruk av hijab til politiuniformen. Begrunnelsen er at bruk av hodeplagget vil bryte med et strengt reglement som ikke tillater noen personlige effekter som signaliserer politisk eller verdimessig ståsted.

Politimesteren positiv
Korset finnes i våpenskjoldet, i logoen, på knapper og på skilt. Politimesteren i Rogaland, Geir Gudmundsen, var heller ikke oppmerksom på det.

– Jo, så sannelig, der er det et kors, sier Gudmundsen som personlig har uttalt seg positivt om bruk av religiøse hodeplagg til politiuniformen. Det samme skal ledelsen ved Oslo-politiet ha gjort.


– Utviklingslæren er en religion, ikke vitenskap

26 Aug

For store deler av den norske befolkning og Europa forøvrig er utviklingslæren svaret på vårt univers tilblivelse. Denne læren er i vårt samfunn så udiskutabel at den tidlig i den norske skolen blir presentert som vitenskap. Dette opplever jeg som opprørende og oppsiktsvekkende.

Evolusjonteorien går i bunn og grunn ut på at verden ble til med at ingenting ble til en kjerne som etter milliarder av år har ‘eksplodert’ til det vi ser idag. For å godta en slik lære, der en ser bort fra en skapende kraft må en ha en sterk tro. Et livvsyn som beror på evolusjonteorien er med andre ord like avhengig av tro som et livssyn som innebefatter en skaper. At en slik ‘troslære’ blir presentert som udisktabel vitenskap i norske skolebøker mener jeg er upassende. Dette livssynet hører hjemme i religionsboka side om side med Kristendommen og Islam, ikke i naturfagboka. Slik jeg ser det, er dette nok et eksempel på sosialdemokratiets meningsdiktatur.

Jarle

På følgende nettside kan du lese mer om temaet, og finne teorier som støtter skapelsesfortellingen til Bibelen.

Det gylne evangelium

29 Jul

Nok en boksuksess for Apostrofen. Unison hyllest til Gabriel Scott.

Sted: Bak Maxi på Sandnes

Tid: Torsdag 25. juli, kl. 19.00

Til stede: Jarle Mong, Gustav Kjølberg, Øyvind Sandsmark og Rolf Manuel Nese Skadsem

Aktuell bok: «Det gylne evangelium» av Gabriel Scott

Neste møte: Fredag 22. august hos Jarle

Neste bok: «11 minutter» av Paulo Cohelo

Etter en altfor lang sommerferie var det endelig duket for nytt møte med Apostrofen. «Det gylne evangelium» av Gabriel Scott skulle under lupen. For en gangs skyld var medlemmene samstemte i sin vurdering av boken.

Alle var enige om at Scotts berettning om Vårherre og St. Peters vandring på jorda var fornøyelig lesing. Jarle mente at det gikk noe tregt i starten, men at det tok seg voldsomt opp mot slutten. Forestillingen «Teologen på nålen» som er en viktig begivenhet i boken, beskrev han som fantastisk.

Gustav delte oppfatningen til Jarle om at romanens høydepunkt var mot slutten. Øyvind og Rolf Manuel syntes derimot det motsatte. Det var underholdene i starten, St. Peter påpekte feil i skaperverket , fikk prøve dem ut, og oppdaget at det likevel var best slik det var. Dette gjentok seg så mange ganger at man går lei og tidlig skjønner poenget. Det var ikke noe klart høydepunkt, mente de to.

Øyvind mente at boka kanskje hadde gjort seg bedre som en novelle. Rolf Manuel påpekte imidlertid at det er så mange elementer og poenger som er nødt til å være med i en slik type bok at «Det gylne evangelium» ikke kunne være kortere.

Samtlige medlemmer satt igjen med et paradoksalt innrykk da boka skulle vurderes. Alle innrømmet at den store opplevelsen hadde uteblitt mens de leste. X-faktoren, den som gjør at en bok ikke kan legges vekk, slo aldri inn hos noen av dem. Likevel så alle at dette var et strålende litterært verk. Scott sitter inne med stor kunnskap om bibelen, han tar menneskets natur på kornet og drøfter eviggyldige dillemaer og problemer. Selv om boka kom ut så tidlig som 1921, var det ingenting som skulle tilsi at den ikke var blitt skrevet i dag. Snart 90 år senere er den fortsatt like aktuell, var den enstemmige dommen fra Apostrofen.

Jarle understreket også at Scott stiller mange av de spørsmålene som han selv ofte har gjort.

Noe annet som trekker opp inntrykket av romanen, er henvisningen til aktuelle temaer i samtiden. Jarle påpekte at da «Det gylne evangelium» kom ut var det en strid i Norge mellom de konservative og liberale kristne. Prestesønnen Gabriel Scott taler tydelig de liberales sak gjennom boken. Han er faktisk så skarp at han ble anklaget for blasfemi. Rolf Manuel mente at denne boka måtte være særdeles sterk kost da den kom ut, og pekte på hvor hardt Scott går ut mot teologene.

I tillegg til dette hadde Apostrofens medlemmer stor fornøyelse av å lese Scotts bidrag til alkoholdebatten som raste på 1920-tallet. At Vårherre og St. Peter nøt både vin og øl, var utvilsomt ment for å være et stikk i siden til fanatikerne blant alkoholmotstanderne.

De fornøyelige øyeblikkene i «Det gylne evangelium» står i kø, men det ligger alltid et tydelig budskap bak. Det var likevel et par scener som Apostrofens medlemmer ikke forsto hva budskapet til Scott var. Hva var for eksempel meningen bak ridderen som dukker opp mot slutten av boka, spurte Jarle. Hva var det med han? Det spørsmålet hadde ingen et godt svar på. Alle lurte på det samme.

Konklusjonen etter en nøye gjennomgang av «Det gylne evangelium» viser at dette er en av de best likte bøkene Apostofen har hatt etter karaktersystemet ble innført. Dommen er som følger:

Øyvind – 7

Gustav – 7

Rolf Manuel – 7

Jarle – 8 (Etter en lang diskusjon med seg selv, gikk han opp fra sin opprinnelige 7-er)

Snitt: 7,25

Av Øyvind

Israel 60 år – en kortversjon av historien

15 May

Konflikten i midtøsten følges tett av hele verden. Det eldgamle fiendskapet mellom jøder og arabere lever i beste velgående i en liten del av midtøsten. Alle samfunnsengasjerte har en mening om denne konflikten. I år feirer Israels sin 60 års dag, i den anledning kunne det vært interessant med en ny midtøstendebatt i apostrofen.

Jarle, som ikke overraskende, er mannen bak denne postingen har forsøkt å finne objektiv informasjon vedrørende konflikten. Dette har imidlertid vist seg å være umulig. Han endte opp med Wikipedias versjon av Israels historie. Det er en kortversjon som kun beskriver de grove linjene. Det finnes bedre versjoner men disse må kjøpes siden de er i bokform. Her kommer altså Israels historie så langt. Hvordan bør historien fortsette ? Har jødene krav på et landområde ? Finnes det grobunn for en tostatsløsning ? Har araberne rett på mer enn Vestbredden og Gaza ? Vil staten Israel feire 100 års jubileum om 40 år ?

Israels land, også Oldtidens Israel, Det lovede land eller Det gamle Israel, kjent på hebraisk som Eretz Yisrael, har vært hellig for det jødiske folket fra de bibelske patriarkers tid: Abraham, Isak og Jakob. Bibelen har plassert denne perioden tidlig i det andre årtusen f.Kr. Ifølge Toraen ble landet Israel lovt til jødene som deres hjemland og jødedommens helligste steder er lokalisert her. Rundt det ellevte århundre f.Kr. ble den første av en rekke jødiske kongeriker og stater etablert for å styre regionen. Disse jødiske kongerikene regjerte periodevis det påfølgende millenniet. I tiden mellom de jødiske kongerikene og de islamske erobringene på 700-tallet kom Israel under assyrisk, babylonisk, persisk, gresk, romersk, sasanideisk og østromersk herredømme. Den jødiske tilstedeværelsen i regionen ble mindre etter det mislykkede Bar Kokhba-opprøret mot Romerriket i år 132 og den etterfølgende bortvisningen av jøder. Likevel ble det bevart en jødisk bosetning i Palestina, selv om brorparten av jødebefolkningen flyttet fra Judea til Galilea. Misjná og deler av Talmud, som er blant jødedommens viktigste religiøse tekster, ble utarbeidet i denne perioden. Israels land ble skilt fra Østromerriket rundt år 636 f.Kr. under de første muslimske erobringene. Kontrollen over regionen gikk frem og tilbake mellom umayyaderne, abbasiderne og korsfarerne de neste seks århundrene, før det falt i hendene på mamelukkene i 1260. I 1516 ble landet Israel en del av Det osmanske riket som regjerte i regionen frem til det tyvende århundre.

Sionisme og det britiske mandatet
Jøder som bodde i diasporaen hadde et sterk lengsel etter å returnere til Sion og Israels lovede land. Håpet og lengselen kom tydelig frem i Bibelen og er et sentralt tema i den jødiske bønneboken. Fra begynnelsen av det tolvte århundre begynte en liten, men stabil strøm av jøder å forlate Europa for å bosette seg i det hellige landet. Innvandringen økte etter at jødene ble utvist fra Spania i 1492. I løpet av det 16. århundre slo store samfunn rot i de fire hellige byene, og i andre halvdel av det 18. århundre bosatte hele hasidiske samfunn fra Øst-Europa seg i det hellige landet.

Den første, store bølgen av moderne immigrasjon, kjent som første aliyah (hebraisk: עלייה), begynte i 1881, da jødene flyktet fra pogromer i Øst-Europa. Sionistbevegelsen eksisterte i teorien, men Theodor Herzl har i ettertid blitt kreditert som grunnlegger av den politiske sionismen,[36] en bevegelse som forsøkte å etablere en jødisk stat i Israels land ved å løfte jødespørsmålet til et internasjonalt nivå.[37] I 1896 publiserte Herzl Der Judenstaat (Den jødiske staten), og fremsatte sin visjon om en kommende stat. Det påfølgende året ledet han den første sionistkongressen.

Den andre aliyah (1904–1914) begynte etter Kishinev-pogromen. Omtrent 40 000 jøder bosatte seg i Palestina. Både den første og den andre bølgen av innvandrere var hovedsakelig ortodokse jøder, mens de under den andre Aliyah også inkluderte sosialistpionerene som etablerte Kibbutz-bevegelsen. I 1917, under første verdenskrig utstedte Storbritannias utenriksminister Arthur Balfour det som ble kjent som Balfourerklæringen, som «… ser med velvilje på etableringen i Palestina av et nasjonalhjem for det jødiske folket, …» Den jødiske legionen, en gruppe bataljoner som i hovedsak var dannet av frivillige sionister, assisterte under den britiske erobringen av det som senere ble Israel. Arabisk motstand mot planen førte til Palestinaopprøret i 1920 og til dannelsen av den jødiske forsvarsorganisasjonen, kjent som Haganah, hvorfra Irgun og Stern-gjengen sprang ut. I 1922 innvilget Folkeforbundet Storbritannia Palestinamandatet. Dette ble begrunnet med ønsket om å «plassere landet i en slik politisk, administrativt og økonomisk tilstand at det vil sikre etableringen av det jødiske nasjonalhjem».

Den jødiske innvandringen fortsatte med den tredje (1919–1923) og fjerde aliyah (1924–1929), som tilsammen førte 100 000 jøder til Palestina. I kjølvannet av Jaffa-opptøyene, i mandatets tidlige dager, forbød britene jødisk innvandring, og territoriet som ble igjen til en jødisk stat ble plassert i Transjordan. Nazismens oppblomstring på 1930-tallet førte til den femte aliyah, med en tilstrømning på en kvart million jøder. Tilstrømningen resulterte i det arabiske opprøret i 1936–1939, og førte til at britene forsøkte å begrense immigrasjonen med Hvitboka av 1939. Siden land over hele verden avviste jødiske flyktninger som flyktet fra holocaust, ble en hemmelig bevegelse, nå kjent som Aliyah Bet, organisert for å bringe jøder til Palestina. Ved slutten av andre verdenskrig stod jødene for 33 % av Palestinas befolkning, elleve prosent høyere enn i 1922.

Selvstendighet og de første årene
I 1947 trakk det britiske styret seg tilbake fra Palestinamandatet og slo fast at at de var ute av stand til å fatte en beslutning som ville være akseptabel for både araberne og jødene. Det nylig etablerte FN vedtok FNs delingsplan (FNs sikkerhetsråds resolusjon 181) den 29. november 1947, og delte landområdet i to stater, én arabisk og én jødisk. Jerusalem ble utpekt som en internasjonal by – en corpus separatum – administrert av FN for å unngå konflikter om byens status. Det jødiske samfunnet godtok planen, men den arabiske ligaen og Den høyere arabiske komité avslo.

Til tross for dette ble staten Israel erklært selvstendig den 14. mai, 1948, én dag før slutten på det britiske mandatet over Palestina. Ikke lenge etter gikk fem av medlemmene av Den arabiske liga – Egypt, Syria, Jordan, Libanon og Irak – til angrep på Israel, og startet den såkalte Israels uavhengighetskrig. Etter nesten ett år med kamper ble det erklært våpenhvile og etablert midlertidige grenser, kjent som grønne linje. Jordan inkluderte det som senere ble kjent som Vestbredden og Øst-Jerusalem i sitt domene, og Egypt tok kontroll over Gazastripen. Israel ble anerkjent som medlem av de Forente nasjoner den 11. mai, 1949. Under fiendtlighetene flyktet 711 000 arabere fra Israel, ifølge FN. Skjebnen til de palestinske flyktningene er et av de viktigste stridsspørsmålene i Palestina-Israel-konflikten.

I statens tidlige år dominerte sosialsionismen israelsk politikk, som i denne perioden var ledet av statsminister David Ben-Gurion. Disse årene var preget av masseimmigrasjon av holocaust-overlevende og utvandrende jøder fra arabiske land. Den ble forsterket av vold mot jøder og konfiskering av jødisk eiendom, støttet av Den arabiske liga. Omtrent 850 000 jøder flyktet fra sine hjem i arabiske land fra 1948 til tidlig på 70-tallet, hvorav 600 000 fant sitt hjem i Israel. Israels befolkning økte fra 800 000 til to millioner mellom 1948 og 1958. De fleste ankom som flyktninger uten eiendeler. De ble huset i midlertidige leirer kjent som ma’abaroter. I 1952 levde over 200 000 immigranter i disse teltbyene. Behovet for å bedre forholdene fikk Ben-Gurion til å signere en avtale om krigsskadeerstatning med Vest-Tyskland som utløste masseprotester fra jøder som ikke likte tanken på at Israel «gjorde forretninger» med Tyskland.

På 1950-tallet ble Israel ofte angrepet av den arabiske fedayeen, først og fremst fra den Egypt-okkuperte Gazastripen.[61] I 1956 sluttet Israel seg til en hemmelig allianse med Storbritannia og Frankrike med mål om å gjenvinne Suezkanalen, som egypterne hadde nasjonalisert (se Suezkrisen). Til tross for at de erobret Sinaihalvøya ble Israel tvunget til retrett på grunn av press fra Amerikas forente stater og Sovjetunionen som gjenytelse for garantier om israelske skipsfartsrettigheter i Rødehavet og kanalen.

I begynnelsen av det påfølgende tiåret pågrep Israel Adolf Eichmann, en av de som implementerte Den endelige løsning og senere holdt seg skjult i Argentina, og stilte ham for retten.[63] Rettssaken gjorde et større inntrykk på den offentlig bevisstheten om holocaust og frem til dags dato er Eichmann den eneste som har blitt dømt til døden ved en israelsk domstol.

Konflikter og fredstraktater

I 1967 samlet Egypt, Jordan og Syria sine tropper ved de israelske grensene, utviste FNs fredsstyrker og blokkerte Israels adgang til Rødehavet. Israel anså disse handlingene som en casus belli for et forkjøpsangrep og innledet seksdagerskrigen, en krig hvor de tok kontroll over Vestbredden, Gazastripen, Sinaihalvøya og Golanhøyden. Grensene fra 1949 ble de administrative grensene mellom Israel og de okkuperte områdene. Jerusalems grenser ble utvidet, og Øst-Jerusalem ble innlemmet i Israel. Med Jerusalemloven, som gikk igjennom i 1980, bekreftet Israel denne oppfatningen og startet en ny, internasjonal kontrovers om Jerusalems status.

Tidlig på 1970-tallet startet palestinske grupper en bølge av angrep rettet mot israelske mål rundt om i verden, inkludert en massakre av israelske atleter under Sommer-OL 1972. Israel svarte med Operasjon Guds vrede, hvor de som var ansvarlig for München-massakren ble sporet opp og drept. Den 6. oktober 1973, på jom kippúr, den helligste dagen i den jødiske kalenderen, gikk den egyptiske og syriske hæren til et overraskende angrep mot Israel. Krigen endte den 26. oktober da Israel hadde drevet de angripende styrkene tilbake, men de led store tap. En intern granskning fritok regjeringen fra ansvaret for krigen, men allmennhetens sinne tvang statsminister Golda Meir til å gå av.
Knesset-valget i 1977 markerte et stort vendepunkt i Israels politiske historie da Menachem Begins parti, Likud, tok kontrollen fra Arbeiderpartiet. Senere samme år besøkte Egypts president, Anwar Sadat, Israel etter invitasjon fra Menachem Begin. Sadat talte i Knesset. Anwar Sadat var den første arabiske lederen som anerkjente Israel. I de to etterfølgende årene signerte Sadat og Menachem Begin Camp David-avtalen og fredstraktaten mellom Israel og Egypt. Israel trakk seg tilbake fra Sinaihalvøya og besluttet å gå til forhandlinger om selvstyre for palestinere på den andre siden av den grønne linjen, en plan som hittil ikke er iverksatt.

I 1982 grep Israel inn i den libanesiske borgerkrigen for å tilintetgjøre baser Palestinas frigjøringsorganisasjon hadde brukt for å skyte ut prosjektiler mot Nord-Israel. Situasjonen uvilket utviklet seg til den første Libanon-krigen. Israel trakk seg tilbake fra store deler av Libanon i 1986, men opprettholdt en grenselandbuffersone frem til 2000. Den første intifada, et palestinsk opprør mot israelske regler,[73] brøt ut i 1987 med voldshandlinger i de okkuperte områdene. I løpet av de neste seks årene ble mer enn tusen mennesker drept i voldshandlinger, mye av dette var intern palestinsk vold. Under Gulfkrigen støttet PLO og mange palestinere Saddam Hussein og irakiske prosjektilangrep mot Israel.
I 1992 ble Yitzhak Rabin statsminister etter et valg hvor hans parti frontet kompromiss med Israels naboer. Det samme året signerte Shimon Peres og Mahmoud Abbas, på vegne av Israel og PLO, Oslo-avtalen, som ga den palestinske selvstyremyndigheten rettighetene til å styre deler av Vestbredden og Gazastripen selv, til gjengjeld for anerkjennelse av Israels rett til å eksistere og få en slutt på terrorismen. I 1994 ble fredsavtalen mellom Israel og Jordan signert, og dermed ble Jordan det andre arabiske landet som normaliserte forholdet til Israel. Allmennhetens støtte til forliket avtok da Israel ble rammet av en angrepsbølge fra palestinerne. En ekstremt, høyreorientert jøde gjennomførte et vellykket attentat og drepte Yitzhak Rabin i november 1995 i det han forlot en fredsdemonstrasjon til støtte for Oslo-prosessen. Dette sjokkerte hele nasjonen. På slutten av 1990-tallet trakk Israel seg tilbake fra Hebron,[81] under Benjamin Netanyahus styre, og signerte Wye-avtalen som ga større kontroll til den palestinske selvstyremyndigheten.
Ehud Barak, som ble valgt til statsminister i 1999, begynte et nytt årtusen med å trekke tilbake styrker fra Sør-Libanon og han avholdt forhandlinger med formannen i selvstyremyndigheten, Yasir Arafat og USAs daværende president Bill Clinton under Camp David-forhandlingene i 2000. Under forhandlingene fremla Barak en plan for etablering av en palestinsk stat, men Yasir Arafat avslo. Etter at forhandlingene brøt sammen, begynte palestinerne den andre intifada.

Under en særskilt avstemning i 2001 ble Ariel Sharon ny statsminister. I løpet av sin funksjonstid gjennomførte Sharon en ensidig tilbaketrekning fra Gazastripen og gikk også i spissen for byggingen av Israels barriere på Vestbredden. I januar 2006, etter at Ariel Sharon fikk et kraftig slag som etterlot ham i koma, ble makten ført videre til Ehud Olmert. Israelske soldater ble kidnappet av Hamas og Hizbollah og avskallingen av bosetninger ved Israels nordligste grenser førte til en fem uker lang krig, kjent i Israel som andre Libanon-krig. Konflikten endte med at FN meklet frem en våpenhvile. Israels statsoverhode, Dan Halutz, fratrådte etter krigen.

Den 27. november, 2007, ble den israelske statsministeren Ehud Olmert og den palestinske presidenten Mahmoud Abbas enige om å forhandle uten betingelser, og på alle måter arbeide for å oppnå enighet innen slutten av 2008.

Thomas Teglgaard – Utdrivelse

9 May
Eksorsisme skapte debatt. Sterk, spennende, og skremmende. Slik ble romanen «Utdrivelse» av Thomas Teglgaard beskrevet av Apostrofens medlemmer. Én mente likevel den var direkte svak.

utdrivelseDet var delte oppfatninger om Apostrofens siste roman, «Utdrivelse». Det var Jarle som ved forrige møte hadde foreslått boken, og da Apostrofen igjen var samlet var det han som gikk lengst i å hylle den.

Han mente at boken er spennende hele veien, og at handlingen går unna i et forrykende tempo. Det var en meget god bok, som han holder meget høyt. Jarle uttrykte også at han lot seg skremme av romanens tema, noe som gjorde leseopplevelsen enda bedre. Det er også temaet som er hele essensen i boken, mente han. Jarle var klar på at det ikke er et litterært mesterverk, men temaet som blir tatt opp er både interessant og viktig. Det er det som gjør romanen så leseverdig, mente Jarle. Han ga boken en klar nier.

Gustav var enig med Jarle. «Utdrivelse» var en skremmende bok som han knapt unne legge fra seg. Han ga romanen åtter.

Øyvind var imidlertid fundamentalt uenig. Han hadde hatt store forhåpninger til boken, men måtte innrømmet at han hadde blitt skuffet. «Utdrivelse» gikk kjapt å lese, men det skyldtes snarere at den var enkel og lettlest. Spenningen hadde uteblitt for Øyvind sin del. Han mente det kunne ha sammenheng med romanens mange og åpenbare litterære svakheter. Forfatteren har skriveglede, men mangler talent. Øyvind pekte på en rekke dårlige metaforer, overforklaringer og ulogiske tankerekker. «Show, don´t tell» er en gylden regel innenfor skrivekunst. Her har Teglegaard helt klart en del å lære, mente Øyvind. I utdrivelse overlates lite til fantasien. Ingenting står mellom linjene, og alt blir forklart ned til minste detalj.

Øyvind mente likevel at temaet Teglegaard tar opp er interessant, og at forfatteren fortjener ros for at «han setter problemer under debatt». Sånn sett er boken relevant, men den var dessverre ikke god nok til at han kunne få noen glede av den.

Han vurderte å gi romanen en toer, men på grunn av en god og opplysende debatt etterpå gikk han opp til tre. En beskjed de øvrige Apostrofen-medlemmene mottok med vantro. Rolf så poenget til Øyvind. Han var enig i at Teglegaard har litterære mangler. Samtidig med at han leste «Utdrivelse» hadde han pløyet igjennom «Beatles» av Lars Saabye Christensen for sjette gang. Og den er 15 divisjoner over «Utdrivelse» når det kommer til forellerkunst, illustrerte Rolf.

Han mente likevel at «Utdrivelse» var en god bok. Den var spennende, og tematikken var interessant. Han delte med det synet til Gustav og Jarle, men var ikke like begeistret. Han ga derfor karakteren sju.

Jarle mente at grunnen til at Øyvind hadde en annen oppfatning til boken enn han, kunne være at Øyvind i utgangspunktet var skeptisk til besettelse. Selv var Jarle klar på at han tror på eksorsisme og at mennesker kan bli besatt. Derfor ble det en meget spennende leseopplevelse for han. Øyvind var enig i at det kunne ha en sammenheng, men var likevel klar på at han i utgangspunktet syntes temaet er interessant. Han pekte også på at han synes filmen «Eksorsisten» er god, og den tar for seg samme tema.

Etter alle hadde sagt sin mening om romanen, ble det en lengre debatt om besettelse og eksorsisme. Jarle var den som hadde mest bakgrunnskunnskap om temaet. Han kunne blant annet fortelle at Jesus var eksorsist. En gang hadde han drevet ånder ut at en person og over i en flokk med griser. Griseflokken løp løpsk og forsvant ned et stup.

Jarle fortalte at besettelse nesten er et ikke-tema i den norske kirken, og at mange kristne i landet sannsynligvis vil være skeptiske til det. I ulike frikirker vil det imidlertid være større aksept for fenomenet. Han pekte også på at Norge i denne anledning er en minoritet. I Afrika, derimot, har ånder og svart magi vært en del av folks bevissthet i tusenvis av år – og er det fortsatt.

Apostrofens medlemmer hadde kanskje ulike oppfatninger av boken, men alle var imidlertid enige om at samtalen og debatten etterpå var interessant.

Poengene:
Jarle 9, Gustav 8, Rolf 7, Øyvind 3
Snitt 6,75

Øyvind

Sexrevolusjonens bitre frukter

10 Mar
Hei. Fikk denne fra Jarle. Veldig interessant lesning og ikke minst en godt svar til Protestfestivalens ekteskapsdebatt.
Av Jon Kvalbein, kronikk i Dagen, publisert 24.4.05
Sexrevolusjonen har forandret livet til menn og kvinner mer enn noen annen revolusjon i vår tid. Påstanden er hentet fra Pitirim A. Sorokin (1889-1968). Mannen er verd å merke seg. Han vokste opp i Nord-Russland. Da han var 11 år, hadde han ennå ikke lært å lese og skrive. Som foreldreløs og selvlært arbeidet han seg opp. I 1922 tok han doktorgrad i sosiologi i St. Petersburg. Men kommunistene landsforviste ham fra Sovjet-Unionen. I 1929 ble han den første professoren i sosiologi ved det prestisjetunge Harvard University i USA. Han har utgitt en rekke vitenskapelige avhandlinger og fått tallrike æresdoktorgrader. Hans bok ”Den amerikanske sexrevolusjonen” er skrevet i et enkelt språk for lekfolk. Den bygger på en stor mengde vitenskapelig materiale. I 1998 forelå den oversatt til norsk av Olav Eide.
Som familien er, vil samfunnet være.
Sorokin hevder at ekteskapet i de ulike kulturer er et sosialt bevis på individets fysiske, mentale, åndelige og borgerlige modenhet. Det omformer gutten til ektemann og far, og jenta til hustru og mor. Posisjoner, privilegier og ansvarsområde endres. Ekteskapet innebærer den mest fortrolige og fullstendige forening av kropp, lengsler og ånd i et udelelig ”vi”. Den gjensidige troskapen skal vare til døden skiller.
Fra den fjerneste fortid har gifte foreldre vært de beste forbilder og lærere for barna sine. Ekteskapet er den mest universelle rammen for utviklingen av det skapende potensialet til alle mennesker. Familien er den mest avgjørende faktor for et samfunn som vil overleve og blomstre. ”Som familien er, vil samfunnet være.”
Et seksuelt samliv utenfor denne rammen, virker nedbrytende. Forholdet mellom en prostituert og kunden, mellom en mann og elskerinnen eller mellom tilfeldige ”elskere”, har aldri vært vurdert som tegn på moralsk eller sosial modenhet. Det har vært sett på som et symptom på moralsk og sosialt forfall. Der hver partner bare blir et sexapparat for å tilfredstille lysten til den andre, finnes ingen grobunn for offervilje og kjærlighet. Sexeventyr før og utenom ekteskapet blir av de kulturliberale omtalt som uttrykk for ”seksuell frihet”, men skaper i virkeligheten seksuelt anarki. Utflytende seksuell utfoldelse gir en narkotisk virkning som omformer et individs personlighet. Naturlige sperrer og skamfølelse forsvinner.

Sexrevolusjonens resultater
Sorokin skildrer sexualiseringen av den amerikanske kulturen. Litteratur, film, fjernsyn og radio er blitt sykelig sentrert om sex. Troløshet blir fremstilt som normalt. Pornografien appellerer til menneskets laveste dyriske instinkter. Kiosklitteraturen demoraliserer millioner av lesere. Løssalgsavisene selger på sexoppslag. Reklame stimulerer erotiske følelser som middel til å selge et produkt. Såkalte ”seksualforskere” lærer folk at alle seksuelle forhold som oppleves godt, er moralsk gode. Frihet innebærer rett til å nyte samleie når som helst med hvem som helst. Prevensjon hindrer uønskede svangerskap. Abort blir middel til å fjerne uønskede barn. Det dreier seg om en verdirevolusjon. Det som før var moralsk klanderverdig, er blitt en positiv verdi. Det som før ble kalt demoraliserende, omtales som moralsk fremgang og ny frihet. Politikere fremstår ikke lenger som moralske forbilder. Sex appeal er blitt en del av de politiske kampanjene. Vi er blitt omringet av et stigende tidevann av sex som oversvømmer alle deler av vår kultur.

Med talende statistikk skildrer Sorokin forfallet som følger som resultat av sexrevolusjonen. Skilsmissetalene har økt faretruende. Et stort antall forlatte barn er frarøvet trygghet og kjærlighet. En egoistisk grunnholdning brer seg, og kilden til mellommenneskelig solidaritet og spontan hjelp tørker ut. Med forskningsresultater dokumenterer Sorokin de skadelige virkningene. Den seksuelle utfoldelsen fører til store helseskader. Overutviklet seksualitet er en hovedkilde til nevroser og funksjonelle psykoser. Mange blir fanget av motstridende følelser som ligger i konstant innbyrdes krig, slik at man ikke får ro i sinnet. Sex-eventyrerne må stadig lyve for sine etterfølgende sengepartnere. De korte øyeblikk av seksuell lykkerus blir avløst av mistanke, hat, redsel, anger, kjedsomhet og konfliktopplevelser. Tilfeldig sex angår aldri bare ett individ. De medvirkende blir som drivende vrakgods. Ringvirkningene er store for partnere og familier. Et utsvevende liv forplanter seg til barn og venner. Det motsatte kjønn blir redusert til et instrument for kortvarig nytelse. Mennesket mister sin verdi når evnen til seksuell stimulering blir svekket.

Det sovjetiske sex-eksperimentet
Sorokin dokumenterer hvordan kulturer har gått til grunne der løssluppenheten tok overhånd på det seksuelle området. Siden Sorokin selv har russisk bakgrunn fra revolusjonstiden, er hans skildring av erfaringene fra Sovjetunionen i 1920-årene opplysende. Kommunistene ville eliminere det ”kapitalistiske” monogamiet og gjøre full sexfrihet til en hjørnesten i det nye kommunistiske samfunnet. I det første stadiet av revolusjonen (1918-26) forsøkte lederne med viten og vilje å ødelegge ekteskapet og familien. Fri kjærlighet ble lansert med ”glass med vann”-teorien: Det var uvesentlig hvilket glass man drakk av så sant tørsten ble slukket. Lovens skille mellom ekteskap og tilfeldig samleie ble opphevet. Loven talte nå bare om ”kontrakter” mellom mann og kvinne, men disse kunne gjøres for en avgrenset periode – et år, en uke eller en eneste natt! En kunne skilles så mange ganger en ville. Skilsmissen kunne til og med skje uten at den andre parten ble underrettet. Bigami og polygami var tillatt, og førekteskapelige forhold ble oppmuntret.

Hva ble resultatet? På få år ble horder av ville, hjemløse barn en samfunnsfiende for det sovjetiske samfunnet. Millioner av liv forliste. Skilsmissetall og antall aborter steg voldsomt. Hat og konflikter førte til at arbeidet i de nasjonaliserte fabrikkene stagnerte. Resultatet var så sjokkerende at regjeringen ble tvunget til å reversere politikken. Lovgivningen ble skjerpet. Myndighetene begynte å kjempe for seksuell renhet før ekteskapet. Adgangen til skilsmisse og abort ble sterkt begrenset. Og den negative utviklingen ble snudd i positiv retning omkring 1930, da tiltakene for å tøyle sexfriheten var praktisk talt fullført. Dette samfunnseksperimentet er lærerikt fordi det skjedde i omfattende målestokk over kort tid og innenfor det samme samfunnssystem.

Det trengs en motrevolusjon!
Sorokin konstaterer som sosiolog at så snart det seksuelle livet til foreldre eller barn i familien blir uordentlig, begynner familien selv å gå i oppløsning. Livsstandarden og kreativiteten brytes ned. Ofte blir resultatet skilsmisse og ensomhet, mental sykdom, ungdomskriminalitet og rusavhengighet. Sexrevolusjonen bryter ned menneskeslektens moralske verden. Faste moralske verdier blir erstattet av konvensjoner som kan skiftes ut og tilpasses tidens nytelsessyke. ”Alt som du kan slippe unna med, er tillatt.” Mens vi er opptatt av at jord, vann og luft ikke skal forsøples, blir våre sinn forurenset og forgiftet av forvrengt sex.

Det beste desinfeksjonsmiddelet mot sexrevolusjonen er det rene liv.
Sorokin oppfordrer til en motbevegelse der den vanlige borger nekter å kjøpe og se nedbrytende litteratur og film, fjernsyn, skuespill, erotiske show og musikk. Borgere bør nekte å kjøpe produkter som blir fremmet gjennom sexreklame, og avstå å stemme på utsvevende politikere. I stedet bør vi fremme en motrevolusjon som utvikler og utløser en strøm av skapende krefter, basert på ekteskapet og familien som umistelige verdier. Et samfunn er sterkt når familien står sterkt.

Sorokins skildring av den amerikanske sexrevolusjonen ble skrevet for 50 år siden. Siden har utviklingen i USA bare forverret seg, og revolusjonen har spredt seg over hele den vestlige verden. I Norge er kampen for ekteskapet og familien i dag nådd et kritisk punkt. Våre massemedier domineres av en kulturradikalisme som lovpriser den seksuelle friheten og bryter stadig nye grenser på dette området. De negative følgene vies liten oppmerksomhet i media. Nær halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse. Samboerskap går i stykker 3-4 ganger så hyppig. Halvparten av alle barn fødes utenfor ekteskap. En stor mengde barn vokser opp uten mor eller far. Homofil adopsjon og såkalte ”kjønnsnøytrale” ekteskap står nå på den politiske dagsorden. Er det ikke på tide at motkreftene kommer til uttrykk i ord og handling?