Archive | Jarle Mong RSS feed for this section

Mye hyllest og litt refs

27 Sep

Kiellands Fortuna ble elsket av de fleste. Bare én hatet den.

Aktuell bok: Fortuna av Alexander Kielland
Tid og sted: Onsdag 15. september hos Jarle.
Til stede: Jarle Mong, Øyvind Sandsmark, Gustav Kjølberg og Rolf Mauel Nese Skadsem.
Neste møte: Hos Sandsmark fredag 15. oktober.
Neste bok: Mor Afrika av Tomm Kristensen.
Nedstemte bøker: 1984 (George Orwell) og Moby Dick (Herman Melville).

Karakterer på Fortuna:
Jarle – 8
Gustav – 8
Rolf – 8
Øyvind – 3
Snitt – 6,75

Fortuna er en roman av Alexander Kielland fra 1884. Den er en fortsettelse av Gift fra 1883, med de samme personene i det samme miljøet. Romanen har navn etter et aksjeselskap som står sentralt i romanen, og Fortuna er først og fremst en roman om det økonomiske liv. Her gir Kielland en klartseende framstilling av hvordan økonomisk uansvarlighet og spekulasjonslyst fører fram mot en uunngåelig økonomisk krise, og hvordan depresjonen etterpå alltid rammer de som var minst ansvarlige for krisa – arbeiderklassen – hardest.

Abraham Løvdahl er blitt student og lever studentens lykkelige tilværelse. Det som han har igjen av opprørsånd og trang til å leve etter høye idealer, kanaliseres ganske snart inn i en ironisk og sarkastisk holdning til det bestående. Omstendigheter i oppveksten har fratatt Abraham evnen til å forfølge sine egne mål og idealer, og han lar seg i sterk grad lede av andre. Den viljesterke fru Meinich har bestemt at Abraham er et passende gifte for hennes datter Clara, og slik blir det. Hun mener også at Abraham bør gjennomføre et kortere studium enn medisin, som han hadde tenkt; derfor blir det jus.

I hjembyen bestemmer Michal Mordtmann seg for å si opp stillingen som direktør ved fabrikken Fortuna, som han sjøl har sørga for å få i gang. Carsten Løvdahl nærer et gammelt hat til Mordtmann, og tar med glede imot vervet som arbeidende styreformann. Han sørger også for at sønnen Abraham trer inn som hans assistent og daglig leder ved Fortuna. Slik kommer Abraham nygift tilbake til hjembyen og flytter inn ovenpå i farens hus.

Det viser seg etter hvert at Clara ikke er den kjærlige og oppofrende livsledsagersken som Abraham hadde drømt om – hun kan være både lunefull og humørsyk. Derimot oppstår det snart en særlig grad av samhørighet mellom Clara og svigerfaren, som i alle måter deler livsanskuelser. Abraham føler seg stundom fremmed i huset, der han går med sine uklare tanker om framskritt og frigjøring fra gamle fordommer og samfunnsstrukturer. Det er den åndelige arven etter mora Wenche som rører seg i han. Men samtidig ser han grenseløst opp til faren, og bøyer av ved alle tilløp til konfrontasjon. Den kjærligheten og forståelsen som han ikke finner hjemme, henter han seg hos den blinde ungjenta Grete, som er datter av den anarkistiske maskinmester Steffensen ved fabrikken. I timevis kan han sitte med Gretes hånd i sin og fortelle om sine drømmer og idealer. Det kan være at han i Grete får dekt noe av savnet etter mora – men uten å bli utsatt for moras granskende blikk.

Når Carsten Løvdahl får ansvaret for fabrikken, må han først overvinne sin gamle akademiske forakt for kremmerne, men ganske snart får han sansen for den uimotståelige makta som stråler ut fra den som forvalter egen og andres formue, og han kaster seg inn i en runddans av spekulative forretninger. Den første som forstår at det kan bære galt av sted, er den forsiktige banksjef Christensen, som har en særlig nese for konjunktursvingninger. Løvdahl er for ærekjær til å innse at fabrikken ikke gir det resultatet den bør, og han støtter opp sine egne usunne forretninger med å sette inn egne (og Wenches) midler i driften. Etter hvert settes også mange andre små og store formuer inn i en stadig mer uoversiktlig virksomhet. Svært få andre enn Christensen har motforestillinger; Carsten Løvdahls navn på et papir borger for soliditet og sikkert utbytte. Enda etter at han bør ha innsett at det bare er tidsspørsmål hvor lenge skuta kan bære, fortsetter han runddansen med veksler og endossementer, og på slutten begår han en del handlinger som både juridisk og moralsk er langt over streken. Blant annet overtaler han Abraham til å overlate seg arbeidernes spare- og livsforsikringskasse, som Abraham er blitt betrodd.

Etter konkursen – som river med seg nær sagt alle i byen unntatt banksjef Christensen – gjør han den genistreken å opptre som en hardt prøvet, men dypfølt kristen. «Han visste at intet er sterkt som dette hykleri som aldri blinker: ingen rettskaffenhet, ingen dyd kan avvæpne ondskap eller beskytte mot mistanke som det hykleri, som aldri skammer seg; han visste, at den som kunne iføre seg en full rustning av dette stoff, hvormed de fleste mennesker stykkevis bedekker seg, han ville kunne gå igjennom denne skjærsild, som forestod ham, vinne nytt fotfeste, – ja kanskje gjøre sin skam til en glorie, som ingen ville ha mot til å rive av ham.» Og han beregner rett – det blir verken rettssak eller naken nød; borgerskap og embetsverk beskytter sine egne. Dertil greier han og Clara å gjemme unna sølvtøy og annet for skifteretten.

Den som rammes hardest av folkets dom, er Abraham. Han mistenkes for å ha tilrana seg arbeidernes penger, og når Steffensen og Grete forsvinner fra byen under konkursen, blir det til at «Grete måtte sendes bort, – formodentlig med en god klatt av de stjålne penger.»

Det er ikke mange helter i Fortuna. Abraham kunne ha vært den som representerer håpet om et nytt og bedre samfunn, og som kunne ha satt moras ideer ut i livet. Men han svikter gang på gang, mest fordi han ikke klarer å rive seg løs fra sin grenseløse respekt for faren. Et par bipersoner – begge kvinner – viser moralsk integritet midt i pengebegjæret og hykleriet, og den ene av dem tar siste stikk i romanen.

Lesekrinsen Apostrofen var med ett untak samstemte i hyllesten av romanen. Persongalleriet, handlingen, stikkene mot flere samfunnsgrupper. I det hele tatt: Dette var storartet fra begynnelse til slutt, var konklusjonen. Jarle var blant annet klokkeklar på at nå skulle han lese forløperen Gift.

Sandsmark var den eneste som ikke sluttet seg til lovprisingen. Han totalslaktet boka og syntes det var et langt gjesp fra første setning. Ingenting fenget. Han så likevel at de litterære kvalitetene tilsa at han kunne stått inne for en 5-er. Det ble likevel med en 3-er, etter det han oppsummerte som den kjedeligste leseopplevelsen i Apostrofen ever.

Full krig om kjærlighetsdrama

8 Apr

En intetsigende middelmådighet eller tipp-topp underholdning? Apostrofens medlemmer var ikke enige om kassasuksessen Vindens skygge (2001).

Aktuell bok: «Vindens skygge» av Carlos Ruiz Zafón
Tid: 26. februar 2010 hos Øyvind
Til stede: Bjørn Ingvar Kydland, Torvald Ulland Reiestad, Øyvind Sandsmark, Gustav Kjølberg, Jarle Mong, og Rolf Manuel Nese Skadsem
Neste møte: Fredag 30. april hos Rolf
Neste bok: «På kjøret» av Jack Kerouac
Nedstemte bøker: «Tøffe karer danser ikke» av Norman Mailer
«Brennevinsdagboka» av Hunter S. Thomson

Karakterer på Vindens skygge:
Jarle – 8
Gustav – 8
Torvald – 8
Rolf – 8
Bjørn Ingvar – 5
Øyvind – 5
Snitt: 7

Apostrofen var uvanlig delt i vurderingen av Carlos Ruiz Zafóns bestselger Vindens skygge. Det er allment kjent at komersiell suksess ikke er synonymt med kunstnerisk kvalitet.

Gjelder dette også Vindens skygge? Uten tvil, var vurderingen til Kydland og Sandsmark. Dette var en ren underholdningsbok som ikke bød på noen overraskelser utover et hvitt A4-ark. Joda, Zafón er en dyktig håndverker og har flere treffende formuleringer, men totalen blir for langdryg og kjedelig. Det hjelper heller ikke på at mysteriet blir løst for tidlig. Når alle kortene er lagt på bordet, er det fortsatt hundre sider igjen. Så hva er motivasjonen for å lese videre? Ikke annen enn å kunne gje en sannferdig oppsummering på neste Apostrofen-møte.

Frampekene og hintene som forfatteren legger ut, er også så åpnebare at leseren ligger plagsomt langt foran hovedpersonen i svar på spørsmål. Det trekker også ned at enkelte løse tråder aldri blir nøstet opp i. Hva mente Thomas da han ba Daniel ligge unna Bea fordi «du kjenner henne ikke»? Her ligger det åpenbart ett eller annet, men får vi svar?

Nei.

Det er sevsagt elementer ved Vindens skygge som gjør det forståelig at den har toppet flere bestselgerlister. Den har de ingrediensene som er nødvendige for å høste litterær suksess, kjærlighet, mystikk og en ond fiende. Sandsmark og Kydland var likevel tydelige på at dette ikke er nok i Apostrofen-sammenheng. Etter en periode med flere store verker, som har løftet sjelen opp på et høyere nivå, ble Vindens skygge en nedtur. Boka virket imidlertid lovende i begynnelsen. Kom seg flott over hoppkanten, men begynte å svikte i svevet. Kom seg såvidt over kulen før den så landet uten nedslag og endte i fall.

Dermed ble det middels stilkarakterer fra Sandsmark og Kydland: 5.

Den kritiske duoen mente også at boka tenderte mot krim, en sjanger om det tidligere er blir harselert med i bokklubben, men de andre medlemmene avviste denne påstanden.

Flertallet i Apostrofen så likvel ikke argumentene som her er omtalt. Nei, dette var derimot en svært velskrevet og underholdende bok, ifølge firkløverbanden Gustav, Jarle, Torvald og Rolf. Sistnevnte hadde på i lengre tid hyllet romanen ved flere Apostrofen-møter. Nå var han avslørt av mindretallet, men han hadde likevel bred støtte.

Jarle påpekte at når han ser filmen The Rock, så ønsker han ikke å bli løftet opp på et nytt nivå eller lære noe nytt. Eller fordype seg i enn tyngre materie. Nei, han vil la seg underholde. Av og til er det tingen. Og akkurat det var tilfellet med Vindens skygge. Han fikk underholdning fra begynnelse til slutt. I tillegg mente han at forfatteren tok opp uhyre mange interessante tema. Den spanske borgerkrigen, for eksempel. Her lærte han enormt. En klink åtter, med andre ord.

Gustav støttet Jarle og mente at dette var en bok han så fram til å fortsette å lese i. Var han ute på noe, så gledet han seg alltid til å komme hjem og lese videre i Vindens skygge. Han lurte på om Kydland og Sandsmark ikke ble engasjerte av romanen. Han syntes også at forfatterens språk var fortreffelig.

Torvald, Gustav, Jarle og Rolf hyllet også humoren i boka. Spesielt hadde de sans for Fermin, hvis gulkorn alltid satt løst. Sandsmark mente på sin side at det ble for mye av det gode med denne Fermin, og at det til tider ble lite troverdig. Han var spesielt kritisk til Fermins vitserier etter å ha blitt slått halvt i hel av Fumero, men her fikk Sandsmark liten støtte. Dette viste bare tydelig hvilken person Fermin var, mente flertallet.

Her følger et sammendrag samt noen harde faka om Vindens skygge:

Vindens skygge (originalt La sombra del viento) er en roman fra 2001, skrevet av den spanske forfatteren Carlos Ruiz Zafón. Boken ble en internasjonal bestselger, oversatt til 30 språk og lansert i over 40 land. Boken ble lansert på norsk for første gang i 2005.

Før dette hadde den allerede oppnådd stor suksess i Europa, hvor den toppet bestselgerlistene i Spania for flere uker, og fikk hyllest fra den tyske eks-visekanselleren og eks-utenriksminister Joschka Fischer.
Likevel, i sin egen hjemby Barcelona som ofte er avbildet i boka, tok mange katalanske nasjonalister sterkt anstøt av at Zafón hadde skrevet den på kastilliansk istedenfor katalansk.

Romanens handling er satt til Barcelona i Spania etter den spanske borgerkrigen, og handler om den unge bokhandlersønnen Daniel. En dag like etter krigen tar Daniels far ham med til De glemte bøkers kirkegård, et digert bibliotek der gamle, glemte bøker blir tatt vare på av noen få utvalgte initiativtakere. Ifølge tradisjonen skal alle som blir presentert for dette stedet adoptere en bok som de må ta vare på resten av livet. Daniel velger en bok kalt Vindens skygge, skrevet av Julian Carax. Den natten tar han med seg boken hjem og leser den, fullstendig oppslukt.

Daniel forsøker så å finne andre bøker av samme forfatter, men finner ingen. Alt han kommer over er historien om en merkelig mann som kaller seg Lain Coubert, oppkalt etter en av figurene i Vindens skygge som etterhvert viste seg å være djevelen. Coubert har oppsøkt bøker skrevet av Julian Carax i flere tiår, og brent dem etterhvert som han kom over dem. Når den mystiske figuren finner Daniel, forsøker han å få ham til å selge boken. Daniel, som blir vettskremt, tar med seg boken tilbake til bøkenes kirkegård. Men Daniel har allerede havnet midt oppe i en historie som begynte for mange år siden, og som vil true hans eget liv.

Karakterer i Vindens skygge:

Daniel Sempere – Hovedpersonen i historien. Sønn av en bokhandler. Etter å ha besøkt De glemte bøkers kirkegård og plukket ut boken Vindens Skygge av Julian Carax lærer Daniel å sette pris på den. En mystisk karakter er nemlig på leting etter alle Julian Carax’ bøker, og når han finner dem brenner han dem. Etter å ha lest Carax’ bok ønsker Daniel å lære mer om ham. Men dette handler om mer enn han noen gang kunne drømme om.

Tomas Aguilar – Daniel Semperes bestevenn. Tøff, sterk og veldig beskyttende overfor sin søster Bea; en smart oppfinner.

Fermin Romero de Torres – Daniels assistent, venn og mentor. Etter et hardt liv og flere år på gata begynner han som assistent for Daniel og faren hans, som gir ham en leilighet og en jobb i bokhandelen.

Beatriz Aguilar – Tomas’ søster og Daniels kjærlighetsobjekt. En veldig pen, ung dame som fortsatt går på skolen. Da Daniel i skoledagene lagde en vits om henne, ble han banket opp av Tomas, og etterpå ble de to guttene bestevenner. Beas far og bror er begge veldig beskyttende overfor henne, og hun har vært forlovet i flere år med en militæroffiser, en pålitelig medarbeider under Franciscos regime.

Clara Barcelo – niesen til den velstående Mr. Barcelo. Hun er blind og veldig vakker. I mange år kommer Daniel til onkelens hus for å sitte og lese for henne. Han utvikler en skoleguttforelskelse i henne, selv om hun er ti år eldre enn ham.

Julián Carax – Forfatteren av Vindens Skygge. Daniel prøver desperat å finne sannheten om denne mystiske mannen: grunnen til reisene hans, sannheten om hans barndom, og en forklaring på hvorfor alle bøkene hans blir ødelagt.

Francisco Javier Fumero – En merkelig skolevenn av Julián Carax som vokser opp til å bli en hensynsløs politiinspektør.

Miquel Moliner – En skolevenn av Julián Carax, elskverdig og lojal, veldig velstående.
Far Fernando Ramos – En skolevenn av Julián Carax som senere ble prest på deres gamle skole. Han hjelper Daniel i jakten hans på sannheten om Julián.

Jorge Aldaya – En skolevenn av Julián Carax, ganske humørsyk til tider, veldig velstående.
Penélope Aldaya – Kjærlighetsobjekt for både Julián Carax og Javier Fumero; Jorges søster. Hun er veldig vakker, søt og velstående.

Jacinta Coronado – Den hengivne eks-hushjelpen til Penélope Aldaya; bor nå på et gamlehjem. Også hun hjelper Daniel i jakten.

Nuria Monfort – En smart, vakker kvinne som arbeidet hos forlaget hvor Juliáns bøker ble publisert. Hun var også Juliáns venn mens han levde i Paris. Daniel besøker henne for å finne mer informasjon om Julián, men forstår senere at det meste hun sa var løgner. Nuria er også datteren til Mr. Monfort, som har nøklene til De Glemte Bøkers Kirkegård, hvor Daniel fant Vindens Skygge.

Hva mener du om Vindens skygge? Si din mening på Apostrofens kommentarfelt!

Er dette en drømmeregjering?

14 Jan

Opp gjennom årene har jeg satt sammen mang et drømmelag i fotball og best av lister. Jeg synes det er gøy å spekulere over slike ting. Et tankeeksepriment jeg har hatt i det siste er dette: Hva om jeg kunne satt sammen en regjering som fikk styre uhindret i 10 år fremover i Norge. Hvordan ville denne regjeringen sett ut ?

Statsminister: Kjell Magne Bondevik
Bondevik er en av norgeshistoriens største statsmenn og politikere. Han har en samlende lederstil og er en god kommunikator. Han er ydmyk og handelkraftig, har masse erfaring og respekt, den rette til å lede denne regjeringen.

Utenriksminister: Tomm Kristensen
NRKs Afrika korrespondent gjennom mange år. Vet hva som rører seg i den store verden, nyter stor respekt blant høytstående ledere i Afrika. Kan gjøre Norge til en viktig fredsaktør. Er klar på at de mektigste landene må handel hvis vi skal få en mer rettferdig fordeling. Språkmektig.

Finansminister: Dagfinn Høybråten
Angriper materialisme og grådighet i sin nye bok. Vil gå inn for å øke bistanden betraktelig, ønsker å hjelpe de som ikke har så mye. Tør å ta upopulære avgjørelser, står imot når det stormer.

Landbruks og matminister: Ingebrigt Steen Jensen
En av få bæringer som verdsetter norske bønder. Vil kjempe med nebb og klør for det norske jordbruket. Hyller norske bønder og norske matvarer i sine bøker Min sønn er en mus og Ona fyr.

Samferdselsminister: Anne Enger Lahnstein
Lahnstein er en av få kvinner i denne regjeringen. Lahnstein brenner for utkant Norge og som Sper vil hun sørge for at ikke alle samferdselsmilliardene vil investeres i Osloområdet. Bestemt og rakrygget, det vil hun trenge i dette teamet.

Barne, inkludering og likestillingsminister: Nina Karin Monsen
Nina Karin Monsen sloss for barnets rettigheter det trengs i disse tider. Hennes fortid i feministbevegelsen kan også komme til nytte i likestillingsspørsmålet.

Forsvarsminister: Knut Vollebekk
En av Bondeviks sterke menn både i Bondevik 1 og 2. Han får den vanskelige oppgaven med å rydde opp i forsvaret. Erfaringen som utenriksminister blir nyttig, vet hvor viktig NATO er.

Kulturminister: Karsten Isachsen
Isachsen er livsnyter og kulturelsker. Han vil gjøre sitt ytterste for å bevare og videreutvikle norsk kultur. Isaksen vil jobbe for å opprettholde kulturmangfoldet. Særlig liker Isachsen dikt og ridning.

Fornyings, administrasjon og kirkeminister: Per Lønning
Inges bror vil stake ut retningen for Den Norske Kirke som virkelig trenger og fornyes. Som tidligere biskop vet han hva som røres seg i den norske prestestanden. Selv om Per er gammel er han fremtidsrettet og visjonær. Lønning er løsningsorientert han vil stadig være på utkikk etter nye og mer optimale løsninger.

Arbeidsminister: Egil Svartdahl
Svartdahl må redusere det norske sykefraværet. Svartdahl kjenner viktigheten av livskvalitet og at dette henger sammen med tryggeht, mening og ansvar. Samtidig står ikke Svartdahl for den kravmentaliteten som i dag råder i arbeidslivet, her blir Svartdahl nødt til å ta grep.

Olje og energiminister: Hilde Frafjord Johnsen
Ny sterk kvinne. Fikk enormt mye skryt da hun sist var statsråd, får fornyet tillit. Miljøbevisst og ansvarlig. Vil ikke velge olje og penger fremfor en bærekraftig utvikling.

Miljøverndepartementet: Erik Solheim
Ligger altfor langt til venstre, men vi trenger litt motkraft i dette teamet. Selv om jeg er uenig med Solheim i mye har jeg stor respekt for denne politikeren, når det gjelder han engasjement for en bærekraftig utvikling er jeg ikke i tvil.

Nærings og handelsminister: Jan Egeland
Egeland vil jobbe for rettferdig handel. Han er en ypperlig forhandler og kommunikator og vil være en glimrende talsmann for Norge i WTO.

Justisminister: Ernst Baasland
Har vært i kontakt med både norsk politi og rettsvesen den siste tide. Prosessen Baasland har vært i gjennom den siste tiden har gitt ham uvurderlig kompetanse som han vil kunne bruke i rollen som justisminister. Professoren kan et og annet om etikk, moral, straff og forsoning.

Helse og omsorgsminister: Per Arne Dahl
Presten har mange års erfaring som sjelesørger på Modum. Har vært i kontakt med mange ensomme og lidende mennesker. Vil gjøre sitt ytterste for de trengende. Vil sloss for de varme verdiene.

Fiskeriminister: Bjørn Rune Gjeldsten
I et team med ansvarlige, moderate og fornuftige mennesker trengs en offensiv utfordrer. Vil være en fin motkraft til Svardahl, Høybråten og Dahl. Vil kjempe for effektivisering av norsk fiske og satse stort. Solheim får må advare om farene ved overfiske.

Kunnskapsminister: Inge Lønning
Den beste politikeren fra Høyre er ikke lenger på tinget, men er selvskreven i denne regjeringen. Den tidligere universitetsrektoren er med sin enorme erfaring og fornuft er skreddersydd for denne rollen.

Kommunalminister: Edvard Hoem
Alle team trenger en kunstner. Edvard er vår mann. Han skriver på nynorsk mer trenger jeg ikke å si.

Jarle Mong

SV – Fornyelsens katalysator

2 Apr

Denne uka leste jeg om SVs landsmøte. Noen av vedtakene på landsmøtet var etter min mening spesielt gledelige. Nedenfor følger noen utvalgte saker fra landsmøte som for min del gav bud om forsiktig optimisme.sv1

Landsmøtet i SV er generelt sterkt skeptisk til privatskoler, og særlig religiøse privatskoler. Men det vil selvfølgelig fortsatt være behov for skolene, sier Solhjell til Aftenposten.no. Landsmøtet vedtok dessuten at trossamfunn som diskriminerer homofile ved ansettelse, skal miste retten til statsstøtte. Arbeidsmiljølovens § 13-3 gir i dag anledning til å fravike diskrimineringsreglene når man ansetter folk «i stillinger knyttet til religiøse trossamfunn, der det i utlysingen av stillingen er stilt særlige krav ut fra stillingens karakter eller formålet for virksomheten».

At venstresiden er skeptisk til religiøsitet og da spesielt kristendom er isolert ingen overraskelse og følgelig ingen gladnyhet. Det som etter min mening kan være særdeles positivt er konsekvensene av en slik politikk SV forespeiler. Hvis SV får gjennomslag for linjen sin vil dette i ytterste konsekvens medføre at kristne privatskoler og mange kristne organisasjoner mister statsstøtten sin. Det er i all hovedsak dette faktum jeg mener er gledelig. Dette er gledelig på følgende grunnlag.

konstantinDet arrangerte ekteskapet mellom stat og kirke som ble opprettet første gang av keiser Konstantin i 325 er etter mitt syn et usynt ekteskap. Jeg mener at vi i dag ser fruktene av dette ekteskapet i Europa i dag. Vi ser et kontinent som er gjennomsekularisert og avkristnet i stor grad. En viktig faktor i denne sammenheng er ekteskapet mellom stat og kirke, en skillsmisse er med andre ord helt nødvendig.

Fra å være en undergrunnsbevegelse som rystet det bestående nedenfra, ble kristendommen de herskendes redskap. Nedenfra og opp ble erstatt med ovenfra og ned. Dette paradigmeskiftet tror jeg på mange måter ble skjebnesvangert. Vi fikk i mange tilfeller en kompromisskristendom mellom kirke og stat.

Denne kompromisskristendommen har etter mitt syn vært svært synlig i Norge de siste 50 år. Vi har sett en gradvis utvanning av det rene evangeliet. Det radikale budskapet som Mesteren fra Nasaret forkynte har blitt tilpasset og omformet. Resultatet av dette har blitt en identitetsløs kirke blottet for radikalitet og gjennomslagskraft.

Når kirken, de kristne skolene og de kristne organisasjonene gjør seg uavhengige av staten, vil sannheten sannsynligvis få bedre rammevilkår. Guds ord får råde på tross av tidens strømmer og makter og myndigheters direktiver. Kristendom pakket inn i sosialdemokratiets innpakningspapir kan endelig opphøre.

At kirken, organisasjoner og skoler har gått av å stå på egne bein er jeg ikke i tvil om. Menigheten beskrives i bibelen som et tre og et legeme. De kristne er lemmer og grener på treet og legemet. Det er altså de kristne som utgjør menigheten. Følgelig er det også de kristne som holder menigheten i live. En menighet/kirke/skole/organisasjon som ikke kan holdes i live av grenene og lemmene har etter min mening ikke livets rett. Kunstig overlevelse gjennom et sugerør inn i statens pengebinge er jeg ingen tilhenger av. Dette sugerøret må knekkes og tilintetgjøres.

Uten statstøtten er treet og legemet avhengig av grenene og lemmene. Hvis offerviljen og ånden er tilstede vil treet/legemet overleve hvis grenene er visne og lemmene ødelagte vil treet og legemet dø. Når en tar bilparken utenfor bedehuset i nærmere øyesyn så er det ikke pengene det står på. Det det kommer til å stå på er overgivelse, forsakelse og lydighet.

Mange kristne kan bli utfordret på sin tro, mange blir nødt til å ta et standpunkt i forhold til det å gå på den smale vei. All historie viser at det er under forfølgelse og trengsler den kristen bevegelse har størst slagkraft, Hauge vekkelsen i Norge er i så måte et lysende eksempel.

Kanskje er SVs politikk starten på en fornyelse av den kristen bevegelse. Kanskje er det startskuddet på forvandlingen. Jeg håper det. Jeg drømmer om at vi en dag ikke bare er ordets hørere men også dets gjørere. At overflatisk billig nåde erstattes med etterfølgelse og disippelskap. At sosialdemokratiets folkekirke erstattes med Guds kirke. At det å følge Jesus medfører omvendelse, at det krever prioriteringer og kulminerer i et annerledes liv, et liv i lyset, et liv for en høyere mening, noe større enn oss selv. Først da blir de kristne salt på jorden, da kan igjen grunnvollene rystet nedenfra og opp. Som kommunistene jernneve som sprenger seg gjennom asfalten vil budskapet om nåde og kjærlighet sprenge pluralismens uendelige tomhet og likegyldighet.

På dette grunnlag er referatet som omhandler SVs landsmøte hyggelig lesning. SV tvinger oss til å gjøre det nødvendige som vi ikke har hatt kraft og vilje nok til å gjøre selv. SV dytter oss ut i vannet og vi blir nødt til å lære å svømme. Derfor takk SV, takk Solhjell og takk Halvorsen takk for at dere holder oss i bevegelse når vi selv helst står stille.

Jarle

Ondskapens hotell

29 Mar

Det å være lærer på videregående skole er en spennende og utfordrende jobb. Jeg er så heldig å få møte norsk ungdom hver eneste dag. Jeg får kjenne på norsk ungdoms pulsslag. Disse ungdommene utfordrer meg stadig og tvinger meg til å stoppe opp og tenke. Dette skjedde igjen mandag denne uka. Følgende samtale satte tankene i sving.

Jarle: Hei Ole (fiktivt navn) du ser trøtt ut (første time fotball i Jærhallen).
Ole: Jeg er dødstrett
Jarle: Har du sovet dårlig ?
Ole : Nei
Jarle: For lite ?
Ole: Har dårlig døgnrytme
Jarle: Når legger du deg ?
Ole : tolv tia
Jarle: Dette er for seint, så mye som du trener.
Ole : Det har du muligens rett i, sover en del på ettermiddagen.
Jarle: Denne uka bør du komme deg i seng klokka ti siden du står så tidlig opp, du bør ha ni timer søvn.
Ole: Kan ikke
Jarle: Hvorfor ikke ?
Ole: Jeg legger meg ikke før Paradise hotell er ferdig.
Jarle: Ser du på Paradise hotell ?
Ole : Hele klassen gjør det.

Samtalen sluttet ikke der, men den formanende belærende tonen som jeg la for dagen skal jeg spare dere for (eleven burde sannsynligvis også vært spart for dette, formaninger og belæring fører sjelden til adferdsendring). Det er realitetene i denne samtalen som er interessante og etter mitt syn bekymringsfulle.

Paradise Hotell er en serie som går på TV 3. Slik beskrives programmet på TV3s nettsider: Under Mexicos sol handler det om å finne en holdbar allianse og en trofast partner for de single jentene og guttene. Samtidig må man skape gode relasjoner til de andre deltakerne i dette utfordrende spillet, som kan lede til både forelskelse og fiendskap. 11 deltakere sjekker inn til å begynne med, flere sjekker inn underveis, i takt med at andre sjekker ut – og til slutt avgjøres hvem som vinner premiesummen på 300.000 kroner.

For å bli værende på Paradise Hotel gjelder det å finne en partner til ukas parseremoni. Den som står igjen alene, må forlate paradiset og gjøre plass til en ny gjest. Spillet er enkelt, men helt uforutsigbart. Under den hete solen trenger man ikke å sjarmere alle, men til enhver tid må man skape tette bånd til en partner for å unngå å bli sendt hjem. Vakre omgivelser og spillets natur gjør at disse båndene kan gå dypere enn bare overflaten. For romantikk og taktikk går hånd i hånd på Paradise Hotel.

Rammebetingelsene for intriger, utroskap, løgn, svik, maktkamper, grådighet og tilfeldig sex er perfekte. TV3 har konstruert et konsept som garanterer umoral. Dette konseptet blir sendt daglig i beste sendetid.

342 000 nordmenn så premeieren av dette programmet. Dette tallet er etter min mening urovekkende høyt. Jeg vil i det følgende reflektere litt over tallet. I Norge bor der rett i overkant av 4.8 millioner innbyggere i overkant av 340 000 befinner seg i alderen mellom 15 og 25 år. Dette tror jeg er den primære målgruppen for denne serien. Jeg tror det er få eldre som ser serien, de utgjør ca 900 000 av befolkningen mens barn under tolv år utgjør ca 800 000 forhåpentligvis er det få av disse som allerede nå ser Paradise Hotell. Vi står dermed igjen med nordmenn i alderen 25 – 60 år. Disse utgjør litt over halvparten av befolkningen. En del av disse menneskene er nok potensielle Paradise Hotell seere. Hvis jeg skal tippe tror jeg denne gruppen utgjør halvparten av seergruppen ca 170 000. Resten tror jeg er ungdommer i alderen 15 – 25 år. En må imidlertid ta i betraktning at gjennomsnittlig seertall på vanlige dager er ca. 250 000. Jeg sitter da allikevel igjen med sjokkerende tall –  vi kan risikere at over 30 % av norsk ungdom ser Paradise Hotell regelmessig. Hvis disse tallene er i nærheten av å være riktige så bør alarmen gå i de tusen hjem.

Ondskap ødelegger det gode, det gode i verden er kjærligheten. Ondskapen ødelegger kjærligheten. Kjærligheten er tålmodig, velvillig, uselvisk, underordnende, ærlig, sannferdig og trofast. Ondskapen bryter ned kjærligheten den er selvisk, svikefull, løgnaktig, utålmodig, misunnelig og herskesyk. Det er ondskapen som regjerer på Paradise hotell. Navnet er dermed ironisk. I paradis hersker kjærligheten, mens i TV3 programmet ondskapen. Det store paradokset og tankekorset er at mange mennesker i dag er villedet til å tro at penger, sex, makt og nytelse er paradis.

For meg som lærer er det vanskelig å konkurrere med Paradise hotell. Intet annet i verdenshistorien har hatt større tiltrekningskraft på mennesket enn penger, makt og sex. At mange ungdommer lar skolebøkene bli i ranselen og heller skrur på Paradise Hotell er for meg ikke overraskende i den forstand. Etter mitt syn blir de stilt ovenfor vanskelige og unødige valg. De står ansikt til ansikt med en frihet som for mange blir umulig å håndtere. TV3 har laget et program som eksponerer menneskets 3 grunnsynder i sin reneste form, det er et kommersielt sjakktrekk.

Dette fordi mange mennesker og kanskje spesielt ungdom lever i kaos. De vet ikke hvem de er, de vet ikke hva de tror på, de vet ikke hva de vil og hvorfor de er her. De er hva vi kaller identitetsløse. De mangler røtter, pilarer og mening i sin tilværelse. De mangler fundament og plattform i livene sine. De er lette som fjær og flyr dit vinden bringer dem. De vokser opp pluralismens fullstendige kaos. De befinner seg i tomhetens tyranni. Mange mangler retning og drivkraft i livene sine. Mange konkluderer med følgende : det finnes ikke noe større enn meg selv, det finnes ingen høyere mening, la oss oppleve og nyte så mye som mulig mens vi er her.

Det at ungdom velger å bruke tida si på Paradise hotell og andre nedbrytende tv serier, filmer og internettsider tror jeg i det lange løp kan få fatale konsekvenser. Disse inntrykkene er ødeleggende de bryter ned det gode, kjærligheten. Jeg tror ikke det er slik at ungdommen lærer av umoralen, jeg tror tvert imot at jo mer umoral du slipper inn i livet ditt jo mer vil du ha. Det er de samme mekanismene og dynamikken som med materialismen. Vi har alle gamle Adam i oss, gamle Adam elsker synd. Hvis ikke kjødets lyster møter motbør i noen grad får vi et samfunn med egoisme, griskhet og personlig nytelse som grunnpilarer. Et samfunn bestående av mennesker som styres av begjær.

Jeg tror de er nyttig å stille følgende spørsmål i denne sammenheng: Hvordan kan vi gi ungdommen et alternativ som er bedre en Paradise Hotell ? Hvilke verdier ønsker vi å formidle til vårt lands fremtid ? Hvordan kan vi synliggjøre for ungdom at livet faktisk har en høyere mening ? Kan vi akseptere at tv kanaler fritt får infisere vårt land med ondskap ? Har staten (vi) forsømt en av våre viktigste oppgaver ?

Ønsker vi at vår sønn skal gå i en klasse der alle ser Paradise Hotell ?

http://www.dagbladet.no/2009/03/11/kjendis/tv/seertall/tv_og_medier/tv3/5241729

Jarle

Er tidlig barnehagestart skadelig?

6 Mar

Jakten på den gode debatt fortsetter.

Som nybakt småbarnsfar syntes jeg det var hardt å forlate ettåringen i barnehagen. Etter først å ha tvilholdt i jakke og genser var ungen
fra seg av fortvilelse da pappa forsvant ut døra. I ukene som kom viste barnet tydelige tegn på at det ikke ønsket å settes i bilen tidlig om morgenen. Fortvilelsen ved å bli overlatt til fremmede vedvarte ca 3 uker.

Dette ble avløst av resignasjon og vink med et tomt blikk, nesten verre en hylskriking. Selv satt jeg mang en gang med en vond følelse i corollaen på vei til jobb. Hvilke konsekvenser kan slike traumer ha for barnet var et spørsmål jeg etterhvert stilte kona, familie og barnehagepersonell. I barnehagen ble jeg forklart at dette var helt normalt, de fleste barn var fortvilet over å bli forlatt av foreldrene sine som ettåringer den første måneden. Dette ville imidlertid gå over og brikkene ville falle på plass.

Dette har forsåvidt skjedd i stor grad, barnet stortrives i barnehagen og pappa må til tider opptre bestemt for å få barnet hjem. Dette har imidlertid ikke helt fjernet min skepsis med hvordan vi forholder oss til de minste i dagens samfunn. Kanskje har har ønsket om full sysselsetting økt produksjon og velstand gått på bekostning av den kommende generasjon. Da jeg leste vedlagte artikkel i aftenposten må jeg ærlig innrømme at jeg tenkte mitt. Som lærer og tidligere vikar i barneskolen har jeg sett mine tilfeller av barn med enorme oppmerksomhetsbehov.

Barna finner de utroligste måter og søke oppmerksomhet på. Kanskje får mange barn for lite konsentrert oppmerksomhet fra voksne på tross av at dette er et sentralt behov hos barnet. Mange barn og unge lider av stress og depresjoner, selv ser jeg daglig eksempler på elever med diverse utmattelseslidelser. Hva har gått galt på veien ? Kan et institusjonlisert liv være en medvirkende faktor ? Selv er jeg nødt til å ta stilling til hva jeg skal gjøre med barn nr to, kanskje er det best å vente til gutten er to år selv om det muligens koster noen kroner ekstra.

Jarle

Artikkelen i Aftenposten:

Barnehagene tilfredsstiller ikke behovene til de minste barna, mener professor Lars Smith ved Psykologisk institutt, UiO.

RANDI KVÅLE IVERSEN ANITA LIEN
Flere barn får omsorg av profesjonelle i løpet av sine to første leveår. Avdelingene i barnehagene er også blitt større og andelen fagutdannede mindre. I tillegg er troen på barn som aktive og selvstendige aktører styrket, skriver forskningsmagasinet Apollon i en artikkel som kommer i neste uke.
Professor Lars Smith, Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, er en av landets fremste eksperter på barns utvikling. Han mener det er grunn til å spørre hva dette kan ha å si for barnas muligheter til å utvikle en trygg tilknytning.

–I en barnehagesituasjon med mange barn og lite organisert aktivitet, kan det være vanskelig for ansatte å få øye på dynamikken i ettåringens behov. Når flere må dele på de voksnes oppmerksomhet, blir det nødvendigvis mindre én til én-kontakt, sier han til Apollon.
Professoren vil ikke si at barnehager ikke er bra for de minste barna.
Ettåringer kan knytte seg til ansatte som tar barnets perspektiv, deler glede, gir trøst, er følsom på barnets signaler.

–Om mor eller far er hjemme og ønsker det, er jeg ikke i tvil om at det er best for de minste barna.
Han understreker at det kan være forhold i hjemmet som gjør at det er best for barnet å gå i barnehage. Fra barn er to år eller eldre er det er mer uproblematisk at de er i barnehagen, sier Smith. Da har de blant annet utviklet forståelse for at foreldrene har andre gjøremål.

Tilknytning avgjørende.
Å knytte varige, følelsesmessige bånd til sine nærmeste omsorgspersoner er avgjørende for barnets utvikling, ifølge professoren. Skal tilknytningen bli trygg, er sammenhengende og kjærlig oppmerksomhet fra én eller noen få primære omsorgspersoner over en lengre periode, avgjørende.
Tilknytningen utvikles fra barnet er om lag et halvt år gammelt. Separasjonsangsten kommer sterkest til uttrykk hos barn mellom 12 og 18 måneder, i den alderen de fleste barn begynner i barnehagen.
Utrygge barn kan få psykososiale vansker som ungdom og voksen, ifølge Smith, som støtter seg på internasjonal forskning.

–ADHD, spiseforstyrrelser, ulike depressive tilstander og personlighetsforstyrrelser har ofte sin rot i utrygg og desorganisert tilknytning.

Barn trenger barn.
Bente Johnsen, fagkonsulent i Marienlyst barnehage i Oslo, er ikke enig med Lars Smith i at de fleste barn har det best hjemme.

–Små barn har godt av å være i barnehage. De voksne er emosjonelt til stede for barna og jeg opplever også at de knyttes fort opp mot dem.
Johnsen mener også at barn trenger andre barn.

–Barn er som oss voksne, de finner likesinnede, noe som er stimulerende for dem.
Foreldrene til ettåringer i Marienlyst barnehage har delte meninger om Smiths uttalelser. Jori Gloppe (25) er mor til Maren Brandser Gloppe (13 mnd.)

–Jeg blir provosert. Maren synes det er kjedelig å bare være med oss, sier hun. Samboer Per Brandser mener mye avhenger av hvordan barnet har det hjemme. Trygghet og tilknytning kommer hjemmefra, sier han.
Eirik Ekrann (27) er pappa til Trym (23 mnd.) Han har hatt sønnen i barnehagen siden han var ni måneder og aldri bekymret seg.

–Trym er en sosial fyr og har hatt det fint her siden dag én, sier Ekrann.

Kristin Haabrekke (33) er psykolog og mor til Johan Brynestad (23 mnd.). Hun støtter professoren.

–Han har rett. Selv om barn er forskjellige, er det mange som blir stresset av adskillelse, sier hun.

–Vil resten av livet jakte på en trygghet de aldri fikk: Psykologspesialist Joachim Haarklou advarer foreldre mot å sende ettåringene i barnehagen, og går enda lenger enn Lars Smith.
Han tviler ikke på at de aller minste får senskader og blir stresset av for tidlig barnehagestart.

–Alle barn bør ikke gå i barnehage, slett ikke de minste. De bør være hjemme hos mor eller far. De to første årene av et barns liv er det bare en ting som gjelder, nemlig å bygge opp en solid base for trygghet. Det tar lang tid, og denne tryggheten kan bare skapes gjennom kontinuerlig kontakt med mor eller eventuelt en annen omsorgsperson, sier Haarklou.

Han er overrasket over at foreldre tar sjansen på å sende barnet sitt i barnehagen når det knapt har hatt et lys på bursdagskaken. –I Norge har det vært liten debatt og forståelse for synspunkter og kunnskap om at de minste barna ikke bør gå i barnehage.

–Hva skjer med barn som begynner for tidlig i barnehagen?

–At de resten av livet vil søke eller jakte på en trygghet de aldri fikk. De går gjennom en slags søkefase, først i skolen og så i voksenalder, gjerne i parforhold.

Konflikten i Midtøsten

5 Jan

Israels bakkestyrker invaderer i skrivende stund Gaza. Mye er sagt og skrevet om denne krigen, mye av det som skrives og sies forundrer meg. Det som imidlertid forundrer meg mest er venstresidens respons på Israels angrep. De vil kaste Israels ambassadør ut av landet, de mobiliserer til demonstrasjoner og sammenligner Israel med Hitlers naziregime. De er rystet over at over 400 er drept i konflikten mellom Israel og Hamas, blant disse er mellom 100 – 200 sivile. Dette er trist, krig er noe av det tristeste verden har å by på, der er jeg enig med venstresiden.

Men krig er ikke bare trist når den forekommer i midtøsten med Israel i hovedrollen. Krig er etter min mening like trist når den utkjempes med machetekniver i Rwanda, når islamister dreper uskyldige i tusentalls i Darfur, når miltisen dreper tusenvis i Kongo. Jeg spør : har disse hendelsene gått venstresida forbi ? Hvor i allverden er ramaskrikene over de sivile i afrika ? Hvor er demonstrasjonstogene for kristne i Sudan ? Hvor har venstresiden vært ? For meg virker det som om de dukker opp så fort Israel går til krig. Hva kan grunnen være til at det er slik ? Er det slik at venstresiden setter arabere høyere enn andre folkeslag ?

Jarle