Arkiv | kristendom RSS feed for this section

SV – Fornyelsens katalysator

2 Apr

Denne uka leste jeg om SVs landsmøte. Noen av vedtakene på landsmøtet var etter min mening spesielt gledelige. Nedenfor følger noen utvalgte saker fra landsmøte som for min del gav bud om forsiktig optimisme.sv1

Landsmøtet i SV er generelt sterkt skeptisk til privatskoler, og særlig religiøse privatskoler. Men det vil selvfølgelig fortsatt være behov for skolene, sier Solhjell til Aftenposten.no. Landsmøtet vedtok dessuten at trossamfunn som diskriminerer homofile ved ansettelse, skal miste retten til statsstøtte. Arbeidsmiljølovens § 13-3 gir i dag anledning til å fravike diskrimineringsreglene når man ansetter folk «i stillinger knyttet til religiøse trossamfunn, der det i utlysingen av stillingen er stilt særlige krav ut fra stillingens karakter eller formålet for virksomheten».

At venstresiden er skeptisk til religiøsitet og da spesielt kristendom er isolert ingen overraskelse og følgelig ingen gladnyhet. Det som etter min mening kan være særdeles positivt er konsekvensene av en slik politikk SV forespeiler. Hvis SV får gjennomslag for linjen sin vil dette i ytterste konsekvens medføre at kristne privatskoler og mange kristne organisasjoner mister statsstøtten sin. Det er i all hovedsak dette faktum jeg mener er gledelig. Dette er gledelig på følgende grunnlag.

konstantinDet arrangerte ekteskapet mellom stat og kirke som ble opprettet første gang av keiser Konstantin i 325 er etter mitt syn et usynt ekteskap. Jeg mener at vi i dag ser fruktene av dette ekteskapet i Europa i dag. Vi ser et kontinent som er gjennomsekularisert og avkristnet i stor grad. En viktig faktor i denne sammenheng er ekteskapet mellom stat og kirke, en skillsmisse er med andre ord helt nødvendig.

Fra å være en undergrunnsbevegelse som rystet det bestående nedenfra, ble kristendommen de herskendes redskap. Nedenfra og opp ble erstatt med ovenfra og ned. Dette paradigmeskiftet tror jeg på mange måter ble skjebnesvangert. Vi fikk i mange tilfeller en kompromisskristendom mellom kirke og stat.

Denne kompromisskristendommen har etter mitt syn vært svært synlig i Norge de siste 50 år. Vi har sett en gradvis utvanning av det rene evangeliet. Det radikale budskapet som Mesteren fra Nasaret forkynte har blitt tilpasset og omformet. Resultatet av dette har blitt en identitetsløs kirke blottet for radikalitet og gjennomslagskraft.

Når kirken, de kristne skolene og de kristne organisasjonene gjør seg uavhengige av staten, vil sannheten sannsynligvis få bedre rammevilkår. Guds ord får råde på tross av tidens strømmer og makter og myndigheters direktiver. Kristendom pakket inn i sosialdemokratiets innpakningspapir kan endelig opphøre.

At kirken, organisasjoner og skoler har gått av å stå på egne bein er jeg ikke i tvil om. Menigheten beskrives i bibelen som et tre og et legeme. De kristne er lemmer og grener på treet og legemet. Det er altså de kristne som utgjør menigheten. Følgelig er det også de kristne som holder menigheten i live. En menighet/kirke/skole/organisasjon som ikke kan holdes i live av grenene og lemmene har etter min mening ikke livets rett. Kunstig overlevelse gjennom et sugerør inn i statens pengebinge er jeg ingen tilhenger av. Dette sugerøret må knekkes og tilintetgjøres.

Uten statstøtten er treet og legemet avhengig av grenene og lemmene. Hvis offerviljen og ånden er tilstede vil treet/legemet overleve hvis grenene er visne og lemmene ødelagte vil treet og legemet dø. Når en tar bilparken utenfor bedehuset i nærmere øyesyn så er det ikke pengene det står på. Det det kommer til å stå på er overgivelse, forsakelse og lydighet.

Mange kristne kan bli utfordret på sin tro, mange blir nødt til å ta et standpunkt i forhold til det å gå på den smale vei. All historie viser at det er under forfølgelse og trengsler den kristen bevegelse har størst slagkraft, Hauge vekkelsen i Norge er i så måte et lysende eksempel.

Kanskje er SVs politikk starten på en fornyelse av den kristen bevegelse. Kanskje er det startskuddet på forvandlingen. Jeg håper det. Jeg drømmer om at vi en dag ikke bare er ordets hørere men også dets gjørere. At overflatisk billig nåde erstattes med etterfølgelse og disippelskap. At sosialdemokratiets folkekirke erstattes med Guds kirke. At det å følge Jesus medfører omvendelse, at det krever prioriteringer og kulminerer i et annerledes liv, et liv i lyset, et liv for en høyere mening, noe større enn oss selv. Først da blir de kristne salt på jorden, da kan igjen grunnvollene rystet nedenfra og opp. Som kommunistene jernneve som sprenger seg gjennom asfalten vil budskapet om nåde og kjærlighet sprenge pluralismens uendelige tomhet og likegyldighet.

På dette grunnlag er referatet som omhandler SVs landsmøte hyggelig lesning. SV tvinger oss til å gjøre det nødvendige som vi ikke har hatt kraft og vilje nok til å gjøre selv. SV dytter oss ut i vannet og vi blir nødt til å lære å svømme. Derfor takk SV, takk Solhjell og takk Halvorsen takk for at dere holder oss i bevegelse når vi selv helst står stille.

Jarle

Advertisements

– Utviklingslæren er en religion, ikke vitenskap

26 Aug

For store deler av den norske befolkning og Europa forøvrig er utviklingslæren svaret på vårt univers tilblivelse. Denne læren er i vårt samfunn så udiskutabel at den tidlig i den norske skolen blir presentert som vitenskap. Dette opplever jeg som opprørende og oppsiktsvekkende.

Evolusjonteorien går i bunn og grunn ut på at verden ble til med at ingenting ble til en kjerne som etter milliarder av år har ‘eksplodert’ til det vi ser idag. For å godta en slik lære, der en ser bort fra en skapende kraft må en ha en sterk tro. Et livvsyn som beror på evolusjonteorien er med andre ord like avhengig av tro som et livssyn som innebefatter en skaper. At en slik ‘troslære’ blir presentert som udisktabel vitenskap i norske skolebøker mener jeg er upassende. Dette livssynet hører hjemme i religionsboka side om side med Kristendommen og Islam, ikke i naturfagboka. Slik jeg ser det, er dette nok et eksempel på sosialdemokratiets meningsdiktatur.

Jarle

På følgende nettside kan du lese mer om temaet, og finne teorier som støtter skapelsesfortellingen til Bibelen.

Det gylne evangelium

29 Jul

Nok en boksuksess for Apostrofen. Unison hyllest til Gabriel Scott.

Sted: Bak Maxi på Sandnes

Tid: Torsdag 25. juli, kl. 19.00

Til stede: Jarle Mong, Gustav Kjølberg, Øyvind Sandsmark og Rolf Manuel Nese Skadsem

Aktuell bok: «Det gylne evangelium» av Gabriel Scott

Neste møte: Fredag 22. august hos Jarle

Neste bok: «11 minutter» av Paulo Cohelo

Etter en altfor lang sommerferie var det endelig duket for nytt møte med Apostrofen. «Det gylne evangelium» av Gabriel Scott skulle under lupen. For en gangs skyld var medlemmene samstemte i sin vurdering av boken.

Alle var enige om at Scotts berettning om Vårherre og St. Peters vandring på jorda var fornøyelig lesing. Jarle mente at det gikk noe tregt i starten, men at det tok seg voldsomt opp mot slutten. Forestillingen «Teologen på nålen» som er en viktig begivenhet i boken, beskrev han som fantastisk.

Gustav delte oppfatningen til Jarle om at romanens høydepunkt var mot slutten. Øyvind og Rolf Manuel syntes derimot det motsatte. Det var underholdene i starten, St. Peter påpekte feil i skaperverket , fikk prøve dem ut, og oppdaget at det likevel var best slik det var. Dette gjentok seg så mange ganger at man går lei og tidlig skjønner poenget. Det var ikke noe klart høydepunkt, mente de to.

Øyvind mente at boka kanskje hadde gjort seg bedre som en novelle. Rolf Manuel påpekte imidlertid at det er så mange elementer og poenger som er nødt til å være med i en slik type bok at «Det gylne evangelium» ikke kunne være kortere.

Samtlige medlemmer satt igjen med et paradoksalt innrykk da boka skulle vurderes. Alle innrømmet at den store opplevelsen hadde uteblitt mens de leste. X-faktoren, den som gjør at en bok ikke kan legges vekk, slo aldri inn hos noen av dem. Likevel så alle at dette var et strålende litterært verk. Scott sitter inne med stor kunnskap om bibelen, han tar menneskets natur på kornet og drøfter eviggyldige dillemaer og problemer. Selv om boka kom ut så tidlig som 1921, var det ingenting som skulle tilsi at den ikke var blitt skrevet i dag. Snart 90 år senere er den fortsatt like aktuell, var den enstemmige dommen fra Apostrofen.

Jarle understreket også at Scott stiller mange av de spørsmålene som han selv ofte har gjort.

Noe annet som trekker opp inntrykket av romanen, er henvisningen til aktuelle temaer i samtiden. Jarle påpekte at da «Det gylne evangelium» kom ut var det en strid i Norge mellom de konservative og liberale kristne. Prestesønnen Gabriel Scott taler tydelig de liberales sak gjennom boken. Han er faktisk så skarp at han ble anklaget for blasfemi. Rolf Manuel mente at denne boka måtte være særdeles sterk kost da den kom ut, og pekte på hvor hardt Scott går ut mot teologene.

I tillegg til dette hadde Apostrofens medlemmer stor fornøyelse av å lese Scotts bidrag til alkoholdebatten som raste på 1920-tallet. At Vårherre og St. Peter nøt både vin og øl, var utvilsomt ment for å være et stikk i siden til fanatikerne blant alkoholmotstanderne.

De fornøyelige øyeblikkene i «Det gylne evangelium» står i kø, men det ligger alltid et tydelig budskap bak. Det var likevel et par scener som Apostrofens medlemmer ikke forsto hva budskapet til Scott var. Hva var for eksempel meningen bak ridderen som dukker opp mot slutten av boka, spurte Jarle. Hva var det med han? Det spørsmålet hadde ingen et godt svar på. Alle lurte på det samme.

Konklusjonen etter en nøye gjennomgang av «Det gylne evangelium» viser at dette er en av de best likte bøkene Apostofen har hatt etter karaktersystemet ble innført. Dommen er som følger:

Øyvind – 7

Gustav – 7

Rolf Manuel – 7

Jarle – 8 (Etter en lang diskusjon med seg selv, gikk han opp fra sin opprinnelige 7-er)

Snitt: 7,25

Av Øyvind